Fødsel startet klokken 09:10, på treningssenteret! De eldre damene som har heiet meg gjennom markløft med stadig voksende mage fikk rett; måtte jo skje noe sånn som jeg holdt på. Jeg var midt i mitt første sett med dype knebøy, i det jeg kjente at det plutselig falt masse vann ut av meg så bindet mitt ble søkkvått. Slimproppen gikk over en uke i forveien, og etter det hadde det vært en del veldig vannete utflod, så jeg var heldigvis godt forberedt. Det beste var at jeg tilfeldigvis fikk fanget øyeblikket på video - og jeg filmer svært sjelden på trening, men tenkte jeg skulle ha et minne! Veldig moro å ha nå i ettertid.
Reiste hjem, ringte føden, fikk time til sjekk av vannavgang klokken ett. Hadde begynt å få murringer kort tid etter vannavgang, og i elleve-tiden tok disse seg godt opp. Vi reiste inn tidligere til sykehuset og kom inn 12:30 omtrent, ble undersøkt, 2 cm åpning. Fikk klyster, godt å få tømt seg, men ikke noe godt å sitte med rier. Jordmor var en kjempesøt vietnameser som gav meg yogaball og heiet meg gjennom riene, som begynte å bli sterke. Jordmor ble fascinert av at jeg brukte tungetale på rietoppene (vi er personlig kristne, og i øyeblikket føltes det som det eneste riktige å gjøre å søke seg nær til Gud i bønn). Mannen var super støtte, måtte ha ham nær hele tiden. Jeg hadde ønsket badekar i fødebrevet, fikk først beskjed om at det ikke var ledig, men så viste det seg at de bare kunne vaske kjapt ut av det så kunne jeg få komme dit! Kjempeflaks, for sykehuset har bare ett eneste. Vi fikk komme på fødestua, og da ble det vaktskifte. Bittelille, supersøte jordmor sa hun var litt trist for at hun måtte dra, for hun syntes jeg jobba så bra med riene og hadde likt å se en vannfødsel.
Ny jordmor kom inn, badekaret ble satt i gang for oppfylling. Ny jordmor var også veldig hyggelig. Jeg jobba gjennom riene med pust, tungetale, yogaball og mannen. Herfra begynner ting å bli litt uklart for meg. Fødselens absolutte bunnpunkt inntraff omtrent her; da jeg kasta opp hele frokosten min med rier. Helt forferdelig! Mista fullstendig fokus og fatning. Jeg tror kanskje jeg spydde en del før vaktskifte også; skjedde i alle fall to ganger under åpningsfasen at jeg ble veldig kvalm. Jeg hadde fått undersøkt åpning etter vaktskifte til ca 4 cm klokken 15, så jeg fikk grønt lys til å gå i badekaret. Det var FANTASTISK. Så langt hadde jeg følt at jeg ikke fikk noe pause mellom riene fordi det presset sånn i bekkenet konstant, men i vannet fikk jeg muligheten til å slappe ordentlig av, og livet ble langt lettere å leve. Mannen satt rett ved siden av. Rundt her et sted (jeg tror det begynte før badekaret) ble riene veldig intense, og etter mye oppkast begynte jeg å føle meg motløs. Jeg sa at jeg ikke orket mer. Mannen hadde satt på rolig pianomusikk i bakgrunnen, og vi sang også litt lovsang sammen gjennom noen av riene. På de sterkeste begynte jeg med opp-pusten jeg hadde trent på gjennom svangerskapet (tok kurset Christian hypnobirthing på nett, samt leste boka positiv fødsel), gikk over til tungetalen, og på toppene begynte jeg å rope "JEG ER STERK". Mannen backet bekreftende opp. Jeg følte meg stadig litt motløs - jeg kunne da ikke ha kommet så langt enda? Hvis disse riene skulle bli noe verre, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.
Samtidig var det også rundt denne delen av fødselen jeg ble mest åndelig påkobla. Jeg sang "there is power in the name of Jesus" med mannen som backet, og etterhvert som jeg fikk jobba med riene og overgitt meg, kjente jeg på en dyp, indre fred som gjorde at jeg nesten kunne smile litt under noen av riene. Jeg fortsatte i bønn, og fortsatte å lene meg på Gud. Det virket, og selv om riene var sterke og kom ofte, kjente jeg at jeg hadde styrke til å møte dem. Den positive affirmasjonen - at jeg er sterk, jeg kan klare dette - var utrolig mye viktigere enn jeg hadde tenkt på forhånd; jeg trodde ikke at ordene skulle ha så mye å si. Men død og liv er virkelig i tungens vold! Det var på en måte godt og viktig å få ut frustrasjonen og motløsheten da den inntraff, som en slags overgivelse, men desto viktigere å snu tankene og bestemme seg for at jeg hadde styrken som skulle til. Gud gir den trett kraft, og den kraftløse gir han stor styrke! Jeg fikk ikke tenkt så mye på det under fødsel, men et veldig viktig bibelvers for meg under graviditeten har vært Jesaja 41:10: "Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, og hjelper deg, og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd". Ved hjelp av god kunnskap om fødsel på forhånd, og mye bønn, klarte jeg å få frykten på avstand da det virkelig gjaldt.
På et tidspunkt i badekaret sa jordmor at hun hadde lest i fødebrevet at jeg ikke ønsket å bli tilbudt epidural (med mindre jeg ba om det selv, så klart), men hun sa hun ville kanskje foreslå det hvis ting strakk ut. Jeg sa at det var jeg enig i. I stedet ble jeg tilbudt lystgass - jeg prøvde det tidligere i fødselen, men ble litt svimmel av det og ikke så mye mer da, så var litt skeptisk. Men jeg tror at det var mer riktig tidspunkt å ta den i bruk da. Jeg hang over badekaret og pusta inn lystgass for harde livet, og noe med å høre pusten rytmisk på den måten dro meg inn i en egen sone. Jeg hørte alt som foregikk rundt meg, og jeg kjente definitivt smertene, men de plaget meg ikke på samme måte. Jordmor forklarte at det er det lystgass kan gjøre - at man blir litt likegyldig, selv om man fremdeles kjenner alt. Det skjedde i alle fall for meg. Mannen hadde hånda på ryggen min hele tiden. Jeg fikk åpningen undersøkt til 8 cm. Det var veldig godt å høre - jeg kjente at jeg hadde kontroll, at dette kunne jeg klare, at så lenge jeg holdt meg i sona så kom jeg til å komme meg gjennom. Ikke langt igjen. Riene kom nå så hyppig at jeg ikke kjente når de begynte og når de slutta. Jeg tok litt pauser fra gassen, men kobla den raskt på igjen fordi jeg trengte den ekstra pustehjelpen og fokuset den ga meg. Jeg begynte å føle litt trang til å presse. Dessverre begynte ting å gå nedover for babyen i magen. De målte hjertelyden, og den viste at babyen var veldig slapp. Plutselig var det veldig mange personer i rommet - jeg husker å ha gitt samtykke til å ha med en student. Jeg brydde meg egentlig ikke, syntes det var hyggelig at hun kunne få se og lære. Jeg ble beordret opp av badekaret og fratatt lystgassen - noe som gjorde meg ganske sint, men de forsikret meg om at det bare handla om at babyen måtte komme seg raskt ut. Jeg sa jeg ikke ville ligge på rygg, at jeg trengte tyngdekraften- mannen backet godt opp - men de forsikret meg om at det viktigste var å lage god plass i bekkenet for å få henne nedover. Herfra er alt enda mer uklart - jeg hadde ikke gassen mer, men jeg havnet fullstendig utenfor meg selv likevel. Jeg hørte stemmer, jeg hørte min egen stemme, jeg begynte å brøle. Jeg ante fremdeles ikke når jeg hadde rier - tror kanskje de kom da jeg lagde mest lyder. Jeg tenkte med meg selv at dette måtte se mer dramatisk ut enn jeg følte det, jeg hadde det jo egentlig riktig så fint i min egen lille fødeboble. Jeg hørte noen si at de kunne se hodet - og mannen, som ikke er noe glad i blod og sånn, fikk sett han også! Jeg strakte hånda ned og kjente, og der var hun. De sa hun hadde fått elektrode, som jeg ikke likte, men i likhet med alt det andre følte jeg meg trygg på at det bare var for babyens skyld. Jeg ble klippet - det husker jeg ingenting av - og noen hjalp til med å dra i henne så hun kom ut, plutselig var alle smertene borte og jeg kunne kjenne navlesnoren henge ut av meg. Men ingen babygråt kom - hun var helt slapp. De klipte snora, som jeg protesterte på, men jeg skjønte at hun måtte få hjelp og slo meg til ro med at hun snart ville komme tilbake idet jeg så en barnepleier bære henne ut av rommet. Jeg ropte etter babyen min, ropte på jenta mi. Morkaka kom ut fire minutter etter henne, jeg fikk se den, veldig fascinerende. Og så kom hun tilbake!! Jeg ble helt overlykkelig og begynte å gråte av glede, for der var hun jo, og hun var nydelig. Sa navnet hennes om og om igjen, kjente den myke babyhuden mot brystet.
Jeg ble sydd sammen, de sa klippet var lite og pent og at jeg kom til å bli helt fin igjen. Jeg fikk noe lokalbedøvelse. De klemte på magen min, noe som var ganske ubehagelig etter så mye smerter, men det gikk fint. Jeg fikk vist vannavgang-videoen min til alle i rommet! Hun som leide meg til toalettet etterpå kommenterte på at jeg hadde sterke biceps. Jeg fikk også ammet for første gang - puppene har vært fulle av råmelk i ukesvis nå, så strålen stod rett ut da jeg klemte. Lillemor fikk sugd godt og lenge. Det medførte en del etterrier, som sugde, men jeg fikk paracet og ibux så da gikk det bedre.
Tiden gikk utrolig fort. Plutselig ble vi trillet på barsel. Mannen fikk ha baby på brystet - et av de fineste øyeblikkene i mitt liv. Nå var vi endelig en liten familie, og tross at fødselen ble litt annerledes enn idealet mitt, så var jeg helt utrolig takknemlig for den flotte opplevelsen og så STOLT av min egen innsats. Alle som føder - uansett forløsningsmetode - dere er supermennesker! Jeg skjønner så innmari godt hvordan det kan bli både en utrolig flott og en utrolig traumatisk opplevelse. Jeg var heldig (men også godt forberedt!) og fikk det første. Jeg vil definitivt føde igjen i framtiden!
Lillejenta: Februar 2024. Woopsie-baby, men svært ønsket. Positiv test på toalettet på Bergård Amundsen elektro-grossist, vannavgang på treningssenter midt i en knebøy. Liker bæresjal.
