Oterfamilien - gravid med #2

Uke 19+0, barn 2

Da var ferien over, og jobblivet i gang igjen. Jeg var hos legen i morges og fornyet sykemeldingen, men endret den til 70% i stedet for 80%, så nå skal jeg jobbe tre halve dager i uka. Jeg håper det kan fungere en god stund! Bekkenet har sett bedre dager, og det skal lite til å overbelaste det, men enn så lenge fungerer jeg greit med litt justeringer. Fysio-øvelsene jeg fikk av en veninne har noe effekt, så jeg gjør mitt beste for å huske å gjøre dem (får noen påminnelser fra mannen også).

Jentungen bruker bare barfotsko, og jeg har lenge hatt lyst til å skaffe noen selv, men utsatt det. Men jeg kom over noen her på BV et sted som nevnte at barfotsko hjalp på deres bekkensmerter, og da tenkte jeg at jeg kunne jo like gjerne teste. Mitt første par kom på fredag - og jeg merket vel forskjellen fra dag én? Sko har alltid vært en utfordring for meg fordi jeg har litt brede føtter (og noe høy vrist, i alle fall på ene foten), så i en vanlig butikk er det kanskje 1-2 par jeg synes er greie. Jeg bestilte frakt med fri retur i tilfelle jeg bommet på noe, men det var kjærlighet fra første tråkk, så nå er vi vel "skofrelst" hele familien snart - mannen har bestilt, og jeg har flere par på vei, deriblant de eneste barfotvennlige verneskoene som finnes på markedet. Dyrt absolutt, men definitivt verdt det hvis det kan hjelpe på smertene. Jeg tok barfotskoene på jobb i dag siden jeg ikke har jobber som krever vernesko akkurat nå, veldig deilig; alle som har prøvd vernesko vet at de hovedsaklig fokuserer på verne, og ikke så mye på sko. Et annet problem er alt verktøyet jeg som regel går med i lommene - men jeg får vel bare lære meg å ikke være en levende verktøykasse, hehe.

Så var lunsjpausen over! Ikke så lenge igjen av dagen for min del. På fredag er det ordinær ultralyd! Jeg er spent på om det "fremdeles" er en gutt der inne (håper det, for ellers kunne jeg spart meg for mye finn/tise-shopping xD).
 
Blir så spennende å høre hvordan det har gått på OUL ❤️ alltid så koselig å se de på skjermen
 
Barn 2 - Uke 20+0

Da var vi "halvveis" da! Nå føler jeg tiden går temmelig fort, hjelper å ha overskudd igjen. Tre halve dager på jobb ser ut til å fungere fint. Jeg merker jo at det er en belastning på bekkenet, men kombinasjon av litt øvelser og barfotsko ser ut til å holde ting nogenlunde i sjakk enn så lenge. Så det er supert! Det er fint å komme seg ut og gjøre noe med hendene.

Vi hadde ordinær ultralyd på fredag! Mannen var ikke med denne gangen, men det er helt greit for meg (er tidvis upraktisk for ham å ta fri fra jobben, så når det ikke er veldig viktig for noen av oss så lar vi være). Det er stadig en gutt - lille Josef! - og han ser ut til å være i god form. Den ene nyren hans så litt rar ut, så det kom en jordmor til inn for å se på den, og det ble satt opp en ekstra kontroll i uke 28 bare for å dobbeltsjekke den. De forsikret meg om at det høyst sannsynlig var helt ufarlig, og at nyrene var lett å bli lurt av, så jeg er ikke bekymret for det. Ekstra, gratis kontroll på meg det! Ukene mellom OUL og termin er jo ganske lange, så fint å ha noe ekstra å se fram til.

20250829_090452.jpg


I kveld skal det feires med Ben and Jerrys's Half-baked iskrem, som tradisjonen jo er.
 
Uke 21+4, barn 2

Jeg skulle egentlig ha første jordmortime i går, men den ble avlyst i siste liten da det kom telefon fra barnehagen om at jentungen hadde hatt to diarébleier. Er mye av det i omløp for tiden. Jeg henta hjem en veldig blid unge som hadde helt vanlige bleier etter vi kom hjem, så vi stussa litt, men tenkte hun må jo bli hjemme.

Det viser seg at det kan finnes andre forklaringer - to i forrige barselgruppe lurte på om melka mi hadde blitt til råmelk enda, og det har den jo! Helt blank sånn som den var i graviditeten sist (av og til var den litt gul). Og det kan visst gi løs mage! Pappaens respons på det; "det fant vi ut av i morgen, sier vi". Han var innstilt på sykt barn dag han xD
Jentungen digger råmelka tydeligvis, ammer mye lenger enn vanlig, men jeg har tenkt det var på grunn av tennene hun får.
 
Uke 22+4, barn 2

Det ble visst sykdomsrunde på hele gjengen likevel - ikke diaré, men ett eller annet kom ungen hjem med i alle fall. Mye rart som går rundt for tiden. Hun kom seg heldigvis ganske fort og er tilbake i barnehagen, jeg og mannen ligger litt etter i forløpet. Jeg begynner å bli bedre, men han har skikkelig manflu og gjør sitt beste for å overleve jobbdagene. Vi fikk begge sykemelding da ingen for øyeblikket hadde rett på egenmelding, men jeg fikk ut uka og han fikk tre dager (samme lege, nybakt far, kanskje jeg fikk gravidsympati), kunne like gjerne vært motsatt (minus at jeg endte opp med å bruke hele... sovet helt krise elendig siste par nettene og er ganske ødelagt).

I går fikk jeg hatt første time hos ny jordmor! Hun virker veldig ålreit. Vi snakket litt om hjemmefødsel, amming (som jeg enda gjør, og må gjerne fortsette, så lenge jeg ikke får premature rier av det), vaksiner jeg bør ta, opplevelsen av å bli mor fra forrige gang og diverse. Hun kan visst også sette modningsakupunktur når det blir aktuelt etterhvert, og jeg er ikke fremmed for å prøve. Neste time blir i uke 29, så en god stund til. Men ukene går jo egentlig ganske fort. Lillegutt er stadig en aktiv kar inne i magen, og jeg koser meg med å kjenne etter bevegelser på utsiden. Minus bekkenplager og søvnproblemer er det ganske ok å være gravid i denne fasen.
 
 Uke 22+6, barn 2
Urk, orker ikke, ligger våken på fjerde natta. Minimalt med søvn, har sovet en dupp på dagtid, men det er langt i fra nok. Kroppen bare skrur seg ikke av. Insomni er ikke noe nytt hos meg verken som gravid eller til vanlig, men dette kommer til å tære på kreftene i lengden. De tretti prosentene jeg jobber koster en del i utgangspunktet, jeg må stort sett sove mellom jobb og barnehagehenting og de dagene jeg ikke jobber. Har legetime i morgen for å vurdere videre sykemelding, veldig usikker på hva jeg bør gå for, i alle fall hvis dette fortsetter. Har så lyst til å jobbe ut svangerskapet denne gangen, så håper dette er en kortvarig fase.
 
Uke 23+0, barn 2

Nå er lille J i magen passert levedyktighetsgrensen! Det er jo en fin milepæl. Jeg var nettopp hos legen for videre sykemelding, og siden jeg fikk sovet greit i natt - endelig - landet jeg på å videreføre 30% jobb. Men hvis dette fortsetter vil det jo ikke være forsvarlig å verken jobbe med strøm eller kjøre bil, så jeg må bare kontakte legen igjen hvis det fortsetter å være like ille som siste uka. Det håper jeg virkelig ikke, det er lenge nok til termin fra før. Nå er det bare rundt en måned eller to til det begynner å bli ordentlig tungt hvis jeg følger samme forløp som sist, men jo lenger jeg kan holde meg i jobb, jo bedre for meg. Neste uke er det blodprøver for å sjekke rhesusulikhet, og muligens kikhostevaksine om jeg ikke husker feil? Senere kommer influensavaksinen, så mye sykdom som går i barnehagen til jentungen er det bare å kjøre på. Stakkars mannen har vært syk en uke, jeg og A er heldigvis ganske friske. Skikkelig manflu.
 
Uke 23+2, barn 2 - møte med HR

I dag har jeg hatt mitt første møte med leder på jobb og HR, noe jeg knapt hadde fått med meg at vi hadde, og det gikk veldig bra. Vi fikk lagt en grei plan vi skal teste de neste to ukene, for å tilpasse arbeidet mitt best mulig til bedriftens økonomi og mine begrensninger. Ettersom det er veldig ulønnsomt å ha en firmabil stående 70% av tiden, skal den stå på kontoret, så kan andre bruke den de dagene jeg ikke er på jobb. I stedet for å jobbe tre halve dager skal jeg jobbe to hele, men med flere pauser der jeg har behov, sånn at arbeidsprosenten min er lik som før. Egentlig tror jeg kanskje to dager vil fungere bedre enn tre - selv om det blir litt mer logistikk å få hele huset til rett sted og hjem igjen de to dagene. En hel ekstra dag til å sove på virker veldig greit, samtidig som vi ivaretar mitt behov for hvile i løpet av arbeidsdagen. Lederen min sa at de har jo selvfølgelig ikke lyst til å dytte meg ut i full sykemelding når jeg har et sterkt ønske om å fortsette å jobbe så langt det går, så jeg setter pris på samarbeidsviljen jeg har møtt så langt.

Ekstra spennende er det at jeg kanskje vil bli fast plassert på sykehuset her - vi har nylig fått rammeavtale med dem, og elektroarbeid i medisinske områder har jeg ikke vært borti før, så da er det mulighet for å lære noe nytt! Det er ikke helt sikkert at det blir den løsningen, men det hadde vært veldig moro. Jeg sover fremdeles ikke særlig bra, men de siste nettene har vært over krisegrensa, heldigvis. For som vi snakket om så er det ikke aktuelt å ha meg i en risikofylt jobb hvis jeg ikke er skjerpet nok til å gjøre den på en trygg måte. Strømgjennomgang er jo en risiko, både for meg og i verste fall for babyen, skulle jeg være maks uheldig - og jeg tviler på at fostre er spesielt godt rustet til å takle det.
 
Uke 24+1, barn 2

Uff, var ikke sånn det skulle gå. Av en eller annen grunn så har jeg en intens hoste som har hindret meg i å sove mer enn omtrent 4 timer usammenhengende siste nettene, og det er jo allerede uker siden jeg hadde en ordentlig god natts søvn fra før. Vi var forkjøla hele gjengen for et par uker siden, og jeg har ingen andre symptomer enn den hersens hosten. Jeg er på ingen måte i stand til å kjøre bil eller jobbe, så jeg måtte ringe sjefen og kontakte legen (time senere i dag), og det gir meg så sykt dårlig samvittighet fordi jeg vet at det allerede er en kabal å holde meg i arbeid under disse forholdene, og når jeg ikke møter opp blir det mer omorganiseringsjobb. Alt i alt en veldig ustabil situasjon. Lederen min er kjempegrei, men han har mer enn nok å gjøre fra før. Men sånn blir det jo. Jeg håper søvnen bedrer seg når hosten gir seg, men det er jo ingen garanti. Uansett bedre å være søvnløs uten hoste enn med.

På den positive siden så er lillegutt en aktiv liten kar i magen, og jeg kjenner ham titt og ofte, mye oftere enn med storesøster. Det er ikke de helt kjempesterke bevegelsene enda, så mannen har ikke fått kjenne enda (hehe, de blir jo alltid roligere da), men jeg kjenner utenpå når han har fest. Det er veldig fint å vite at han ser ut til å ha det fint inni der.
 
Uke 24+3, barn 2

Jeg var hos legen på tirsdag, og vi landet på å prøve noen medisiner for hosten sånn at jeg kanskje kunne få sove litt igjen. Det fungerte sånn ok første natta, men i natt fikk jeg endelig sove godt og lenge! Husker knapt sist det skjedde. Pappaen har tatt storesøster på natta siden man ikke skal samsove med medisiner (og heller ikke amme før de er ute av systemet), vi får se hvem som tar henne i natt. Legen sa jeg bør ha to gode netter før jeg kan vurdere å gå på jobb igjen, neste jobbdag blir eventuelt på tirsdag. Jeg fikk full sykemelding til neste gang vi treffes i slutten av måneden, men hvis ting stabiliserer seg så er det bare å dra på jobb. Jeg håper jo det. De dagene jeg virkelig ikke har sovet flyr jo tiden fordi jeg prøver å få tatt igjen noe søvn, dagene jeg er mer oppegående og hjemme alene er ganske treige, for det er jo fremdeles begrenset hva jeg kan gjøre med tanke på bekkenet. Det går heldigvis ganske bra med det for tiden, så lenge jeg bruker barfotsko, gjør øvelser og varierer mellom aktivitet og hvile.

I går hadde jeg bursdag, og vi hadde besøk av mine foreldre og besteforeldre. Det ble litt mye for meg som ikke har sovet noe særlig, men koselig likevel. Jeg fikk ordna middag og ostekake. Mannen hadde ikke glemt å kjøpe gave til meg, så nå har jeg en spennende, ny bok å lese på.

Jeg er litt spent på hva som skjer videre. Ting skal gå veldig bra om det er håp for å holde seg i noe arbeid til permisjon. Men jeg trøster meg med at uansett hva andre måtte tenke, så vet jeg at jeg har strukket meg så langt jeg kan for å få jobblivet til å fungere, og hvis det ikke går likevel så får det være greit det også (bare veldig kjedelig).
 
Uke 25+1, barn 2

I dag skulle jeg egentlig på jobb. Men kroppen sier stopp, og da nytter det ikke å diskutere. Nok en natt med krisedårlig søvn, natta før var det jentungen som sørget for det, så da er det ikke forsvarlig. Bekkenet begynner også å bli dårligere, merker jeg - en time med husvask var mer enn nok for meg, og det er jo ikke i nærheten av en arbeidsdag. Det suger, men sånn ble det denne gangen. Strikken jeg fikk utdelt var bare ikke veldig lang. Jeg føler meg utslitt, og stressa over det meste, en følelse jeg husker godt fra sist rundt denne tiden. Toleransevinduet er svært lite. Det hjelper jo ikke med en krevende toddler heller, akkurat. Jeg har bestemt meg for å kutte nattamming, for det blir nok mye tørrsuging, og jeg blir bare irrasjonelt irritert av det. Hun får tenner, før denne runden ammet hun egentlig ikke på natt mer, uten at vi hadde gått veldig inn for det. Nå sier hun "puppuu" selv når det er pappaen som sover med henne, stakkars liten.

Da blir det ikke mer jobb før om lenge, lenge for meg - litt usikker på hvordan vi legger opp permisjonen, men tidligst februar 2027, og da bare deltid. Så er det jo bare en liten del av yrkeslivet i det lange løp - jeg har masse tid til å bli god elektriker senere.
 
Uke 26+1, barn 2

Huset er fremdeles fylt av hoste, snufsing og dårlig søvn for alle (men spesielt meg, som ikke er garantert god søvn selv uten barn tilstede). Jeg strekker ikke til i hverdagen, og det føltes som et nederlag å ta imot hjelp med husarbeidet fra mine foreldre, selv om jeg vet at det absolutt ikke burde være det. Mannen tar selvfølgelig mye, men han har jo full jobb, og han må legge seg 20-20:30 for å få nesten nok søvn på grunn av A sin søvn. Det gjør vi forsåvidt begge. Jeg savner å være uthvilt, frisk, og ha en kropp som fungerer.

Det går faktisk veldig bra å ikke nattamme mer. Hun responderer bra når jeg sier at puppen er tom og at den sover. Mot morgenen er hun veldig bestemt på å få drikke, og hun kan ligge leeeenge hvis jeg lar henne. Og det gjør jeg stort sett, så lenge jeg har tid.
 
Uke 26+3, barn 2

Jeg merker at livet i redusert kropp passer meg svært dårlig, og jeg ser at jeg må legge inn tiltak i hverdagen for å unngå å bli skikkelig nedfor. I natt fikk jeg heldigvis sove ganske ok, det hjelper mye. Jeg har fått gjort treningsøvelsene mine for andre dag på rad, og skal prøve å få tatt noe husarbeid før gjengen skal hentes. Jeg har jo veldig begrensa kapasitet, men i dag har jeg bilen og trenger ikke hente til fots i barnehagen, så sparer litt bekken på det. Så kan jeg heller prioritere å komme meg ut i sola i ettermiddag med mann og barn. Jeg har noen strikkeprosjekter å fullføre, bøker å lese, og nå har jeg jo egentlig tid til å spille litt mer gitar hvis jeg bare gidder å plukke det opp (før magen blir så stor at den er i veien, hehe). Eller tegne, jeg har egentlig altfor mange hobbyer som aldri blir prioritert nå i småbarnstilværelsen. Jeg må bare prøve å holde meg positiv og engasjert i livet. Jeg er veldig glad for at vi heldigvis har noe familie som kan stille opp, det hjelper på det praktiske, men minst like mye på å forebygge ensomheten som så lett kommer når man er mye alene hjemme. Jeg burde nok invitere noen hjem hit snart.
 
Uke 27+4, barn 2

Jeg var på ultralyd i dag, de satte jo opp en ekstrakontroll sist vi var der for å sjekke opp i en nyre. Den viser seg å være i orden, men den ene urinlederen har et litt trangt parti som gjør at resten blir litt utvidet. Ikke noe farlig, men bildene ble sendt til rikshospitalet for vurdering. Hadde selvfølgelig vært bedre nyheter om alt var tipp topp, men av alle ting som kan være avvikende så er det absolutt ikke det verste. Han er i god form, så ingen er bekymret for det. Han ligger med hodet godt opp i toppen av livmoren og ryggen ut, som forklarer hvorfor jeg kjenner noe som dytter på ribbeinet til tider og at han oppleves litt rolig om dagen.
 
Uke 28+2
I går våknet jeg etter formiddagsduppen min til en innkallelse fra Rikshospitalet - allerede nå på fredag! Det ble litt høy puls en stund mens jeg fant ut av logistikken, men nå er alt i orden og jeg og mamma kjører bil til Oslo på fredag og blir til lørdag. Jeg er ikke bekymret for det medisinske, men jeg er litt spent på reisen likevel. Det blir fint med en jentetur, tenker jeg! Mannen er dessverre i dårlig form, så jeg håper og ber om at jeg skal komme meg frisk til timen.
 
Uke 28+4, barn 2
I dag var jeg og mamma på Riksen for ultralyd, og konklusjonen er at lillebror har anlegg for to nyrebekken, som var det de først trodde på OUL. Urinlederen er fin; legene mente det var en sving på tarmen som lå der - spør ikke meg, det er jo bare masse svarte prikker på skjermen. Å ha to nyrebekken er visst ikke nødvendigvis noe problem, men vi skal følges opp med ny ultralyd i Kristiansand om noen uker, og så skal de ta ultralyd på babyen når han har blitt født. Det er ingenting som påvirker fødselen heldigvis, den kan gå som normalt. Han ligger enda i seteleie. Denne gangen hadde han beina oppe ved hodet. Satser på han skjønner at det er bedre plass andre veien etterhvert!

Etter undersøkelsen gikk vi på indisk restaurant og spiste nydelig mat. Det ble noen skritt på oss, men bekkenet taklet det veldig fint. Sikkert bare bra etter så mange timer i bil og ellers sittende!
 
Uke 29+0, barn 2
Jeg klarte akkurat å holde meg frisk til timen på riksen - men etter det gikk det nedover. Det er heldigvis ikke noen veldig heftige greier, bare noe mild forkjølelse og mye tretthet. Men jeg kjenner at det hjelper ikke på humøret, i alle fall! Jeg sover fremdeles veldig dårlig, og det hjelper ikke å ha et barn som etter klokkestillingen våkner ca 4-4:30 hver morgen og har sovet gjennom natten så mye som én gang i alle fall siste året, om ikke noensinne. Naturligvis deler vi på ansvaret for henne om nettene, noe annet hadde vært galskap. Jeg kjenner meg nokså demotivert for å stå i dette i potensielt mange år til - selv om det er lettere som ugravid enn som gravid. Med andre ord, det er litt tungt å være mamma for tiden. Jeg håper jo at det blir bedre når lillegutt er ute, for da vet jeg at jeg i det minste sovner fort etter å ha blitt vekket på natta; nå kan en halvtimes oppvåkning for ungen fort bli til to for meg. A er stort sett verdens skjønneste på dagtid, heldigvis, men det hadde vært lettere å nyte om jeg ikke så sånn fram mot leggetid hver ettermiddag så jeg kan få sove. Selv om jeg stort sett sover store deler av formiddagen. Jeg husker jo at overgangen inn i tredje trimester sist var veldig tøff og at behovet for hvile var stort, og det er vel ikke noe mindre nå! Jeg synes likevel at ukene går ganske fort, nå er det ikke lenge til vi begynner å tenke på julefeiring, og etter nyttår er det jo rett i ventemodus på at babyen skal komme. Jeg håper bare at A sover bedre innen da, for hun må jo bli mannens hovedansvar på natt når jeg har en baby på puppen. Søvnmangel er brutalt. Jeg kommer helt sikkert til å glemme om noen år og tenke at vi helt sikkert klarer ett barn til (som jeg jo gjerne håper vi får til), men akkurat nå er 1,5 barn og 0% jobb nok for meg.
 
Uke 29+2, barn 2 - Besøk av hjemmejordmor
Vi hadde besøk av hjemmejordmor i kveld, og hun er heldigvis kjempehyggelig! Jeg hadde ikke forventet noe annet, det bør vel høre med til yrket når folk frivillig skal slippe deg inn i egen stue midt i fødsel. Hun leier ut fødebasseng også, det var jeg litt spent på, men da ordner det seg. Vi skal ha ny samtale i uke 36 ca om det rent praktiske rundt fødselen. Alt som gjenstår nå er at lillebror snur seg riktig vei - han chiller i seteleie, og har gjort det på alle ultralydene hittil, men det er bare 3-4% som er i seteleie til termin så oddsene er gode. Jeg kjører på med litt spinning babies, skader ikke å prøve!

I morgen er det medarbeidersamtale på jobb, så skal ta med søknaden om svangerskapspenger så leder kan skrive under. Ellers er det heldigvis lite som skjer framover, og det kjenner jeg er veldig deilig.
 
Uke 30+0, barn 2
Storesøster har blitt forkjøla og hoster masse (og sover desto mindre), det er min natt i natt og etter en lang hosterunde har jeg enda ikke sovnet selv... Skal innrømme at jeg begynner å bli rimelig lei av den insomnien, er mer enn nok å ha en toddler som våkner. Jeg er ikke frisk jeg heller, så det blir lite aktivitet og trening om dagen, noe som ikke hjelper på humøret akkurat.

Jeg er egentlig ganske stressa for at lillebror enda er i seteleie. Setefødsel går sikkert helt fint det også, men det er absolutt ikke å foretrekke. Da ryker både hjemmefødsel og vannfødsel, det blir flere folk, flere begrensninger på meg som føder og jeg får heller ikke oppleve å ta babyen rett opp på brystet som jeg gikk glipp av sist. Og selv om det er liv i magen så synes jeg han virker ganske lat, akkurat som sin søster var, og han har vel vært i samme posisjon i ukesvis nå. Spinning babies er ikke akkurat behagelig heller, men jeg prøver så godt jeg kan. Det er altså ikke veldig mye positivitet i hus her om dagen, men jeg prøver mitt beste. Alle stressmomenter er ett for mye, og jeg vil bare at ting for en gangs skyld skal kunne gå litt på skinner. Så hvis han bare kan snu seg litt kjapt så tror jeg livet blir litt lettere (eventuelt om storesøster begynner å sove natta gjennom... men det håpet er ikke stort).
 
Back
Topp