Kjefte på ungene?

Disse dagene krever myyyye mer tålmodighet. Har en på 4 og en på 1, de leker i grunn veldig fint sammen, og aldri gjør han på 4 år noe med mening å skade 1 åringen, han vil gjerne bare ha han med på alt han gjør, men hver eneste dag sier jeg minst 50 ganger før klokka er 12 at han IKKE skal løfte på han, det er tydeligvis noe han ikke WHAT SO EVER klarer å huske, og når jeg har sagt i fra 25 ganger, og det ender med at minstemann slår seg da blir jeg streng, syntes egentlig ikke jeg kjefter, men jeg sier litt hardt i fra at NÅ ER DET NOK, nå ser du hva som skjer, men det går ikke mange smellene før han er pån igjen med å løfte og dra han med seg. Jeg forklarer i det uendelige hva som kan skje og hvorfor det er så viktig at han ikke løfter lillebror, men det er for døve ører...
 
Okey, må spørre hvordan dere hadde håndtert dette.
Eldste på 4 terger minsten på 2. Hun stjeler ting fra ham f.eks, og han setter i et hyl som går gjennom marg og bein slik at man ikke kan høre seg selv tenke. Ta tingen fra henne, gi til ham og forklare eldste når han er ferdig å hyle? La han hyle seg ferdig, forklare til eldste at dette ikke er greit og få henne til å gi tingen tilbake? Øke stemmen litt (for at hun kan klare å høre det gjennom bråket) for å forklare til eldste, slik at hun selv kan levere? Nytter ikke å trøste ham :wacky:

Eller noen bedre forslag? Jeg sier ja takk til alt av råd, for hun terger han med alt:dead:
Hvis jeg forstod det riktig så var det eldste som stjal leker fra minste? Her har vi en på 4 og en på 1, han på 1 skjønner kanskje litt mindre enn han på 2, men det er jo ofte sånn at om han på 1 leker med noe så bare mååå 4åringen ha det, og han har det med å rappe leken fra han, forklarer han at lillebror blir veldig lei seg, og om han ikke kan vente på at lillebror skal bli ferdig med leken så må han bytte den til seg, finne noe annet lillebror kan leke med for så å ta den leken, han kan ikke bare ta den og la lillebror sitte igjen uten noe, og det har han skjønt etterhvert som vi har tatt han for det så godt som hver gang, men vi må jo også passe på om minsten tar en leke fra eldste, da går jeg inn å tar den fra minste, gir han noe annet og gir leken tilbake til eldste.
Det blir heeelt sikkert verre jo eldre minste blir, men enn så lenge funker dette hvertfall :D
 
Flinke til å fortelle hvor gode de er? Man svarer utfra det som er riktig for en selv antar jeg og for noen av oss er kjeft noe som unngås av ulike grunner uten st det handler om å være gode, få andre til å få dårlug samvittighet for at de kjefter osv.
Å nei jeg har heller ikke veldig små barn...
Ok, kanskje dårlig formulert. Men det synes jeg nemlig noen av innleggene også er, det sies liksom litt på en måte av noen, som at man er dårlig foreldre hvis man kjefter av og til. Mener du seriøst at du aldri snakker til barna irritert mens du korrigerer dem for noe de visste de ikke skulle gjort/de ikke gjør noe du ber dem om, samme hva du har sagt??? At du ALLTID behersker deg og snakker med hyggelig stemme? Høres jo bare for utrolig ut.. Hvis du ikke er av typen for fri oppdragelse da, der barna kan gjøre akkurat som de vil absolutt hele tiden og alt er greit. Da ville jeg forstått det, selv om jeg nok da kunne tatt en lang diskusjon på hvor skadelig jeg mener det er også da..
 
Hvis jeg forstod det riktig så var det eldste som stjal leker fra minste? Her har vi en på 4 og en på 1, han på 1 skjønner kanskje litt mindre enn han på 2, men det er jo ofte sånn at om han på 1 leker med noe så bare mååå 4åringen ha det, og han har det med å rappe leken fra han, forklarer han at lillebror blir veldig lei seg, og om han ikke kan vente på at lillebror skal bli ferdig med leken så må han bytte den til seg, finne noe annet lillebror kan leke med for så å ta den leken, han kan ikke bare ta den og la lillebror sitte igjen uten noe, og det har han skjønt etterhvert som vi har tatt han for det så godt som hver gang, men vi må jo også passe på om minsten tar en leke fra eldste, da går jeg inn å tar den fra minste, gir han noe annet og gir leken tilbake til eldste.
Det blir heeelt sikkert verre jo eldre minste blir, men enn så lenge funker dette hvertfall :D
Stemmer, eldste skal ALLTID ha det minsten har, og minsten er hver gang så innmari dramatisk. Han overdøver virkelig hvis jeg prøver å forklare eldste, helt til han får tilbake tingen. Så enten må jeg ta tingen fra eldste og gi til ham (for å stoppe tåkeluren:hilarious:), for så å forklare henne at dette ikke er greit. Eller så må han hyle seg ferdig slik at jeg kan få forklart til eldste og hun kan levere tingen tilbake. Det hadde vært mye enklere hvis ikke minsten var så dramatisk og høylytt av seg :p
 
Er vanligvis rolig og tålmodig, men med søvnmangel og null mulighet for pause fra 3 små så er min lunte betraktelig kortere enn normalt. Å som jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta en time out alene på do...
 
Ser det er mye forskjellige tanker om hva kjeft er. Og noen som er gode på å fortelle hvor flinke de er så andre skal føle seg dårlig.. Med barn som er normale, vil det bli kjefting i mer eller mindre grad. Minst med dem som er ganske rolige og føyelig av seg, og mer med dem som har mer temperament. Før barna er 2 år, blir det svært lite av det, så det er litt humor å se mødre med en tass på 0-2 år skrive at det ikke er innafor :rolleyes:;). Jeg har 4 barn nå, og har en av den helt rolige typen som stopper når vi sier nei, blir lei seg og raskt ber om unnskyldning og gråter en skvett og gir oss en klem hvis hn ikke har vært helt grei. Jeg har også en som aldri gir seg, blir sint ved den minste tilsnakk, terger søsken noe sinnsykt, ikke tåler korreksjon og roper og protesterer i en time hvis hn bes om å gjøre noe, ikke vil si unnskyld for noe i verden, og vil ha oppmerksomheten kun på seg hele tiden. De har vært forskjellige fra start, enda vi har forsøkt å være konsekvente og også behandle dem likt. Hadde jeg kun hatt den ene typen, hadde jeg nok synes litt dårlig om foreldre som kjefter, da vi nok egentlig aldri hadde måttet gjort det med den ene. Siden vi også derimot har den andre typen, har jeg lært å ikke dømme andre for hardt.. Det er så sinnsykt vanskelig å beherske seg bestandig, og noen barn vet så innmari godt hvordan man trykker på de rette knappene.. For meg er kjefting å heve stemmen, ofte ikke tenke så langt på hvordan man formidler et budskap, og høres irritert eller sint ut. Noe jeg tenker er umulig å unngå gjennom årenes løp med barn. Man har stadig situasjoner der en selv eller barna ikke har sovet nok, spist nok, det har skjedd ting og tang der man ikke har det helt ok. Og da har man mindre tålmodighet som foreldre! Og i disse tider er det mange som nesten for første gang erfarer å ha barna sine mye hjemme og være mye sammen, så det er fullt forståelig at det blir mer kjeft når man går mer på hverandre. (vi har alle vanligvis hjemme, så ingenting veldig unormalt her). En digresjon; Synes det er litt festlig jeg da, at de samme som skriver at "de som bare koser seg hjemme med barna sine ikke fortjener betalt for det i form av kontantstøtte" , nå skriver at det er et pes uten like å slite med alle barna hjemme :hilarious:.
Jeg var en av de som tenkte mitt om for eksempel mine søsken som hevet stemmen til ungene sine. Jeg tenkte sånn «det var ikke såååå ille det ungen gjorde nå. Hvorfor blir du frustrert over dette».
Så fikk jeg barn selv. Baby ble til småbarn og nå har jeg en 2,5 åring som virkelig vet hvordan man skal trykke på enkelte knapper. Så jeg har lært meg å holde kjeft om andres situasjoner :hilarious::hilarious:
 
Jeg var en av de som tenkte mitt om for eksempel mine søsken som hevet stemmen til ungene sine. Jeg tenkte sånn «det var ikke såååå ille det ungen gjorde nå. Hvorfor blir du frustrert over dette».
Så fikk jeg barn selv. Baby ble til småbarn og nå har jeg en 2,5 åring som virkelig vet hvordan man skal trykke på enkelte knapper. Så jeg har lært meg å holde kjeft om andres situasjoner :hilarious::hilarious:
Nettopp. Haha.. Been there, done that :hilarious:
 
Det var ment som en spøk . Ser at jeg fikk ikke med meg alt. Kjenner ei som hadde noen heftige krakilsk unge - som slo seg vrang på butikken. Noen ville gi kid'en en is. Ho bare :" vi forhandler ikke med terrorister!"
Hahaha:hilarious: den eldste er (og har alltid vært) relativt rolig, den minsten...? Veldig dramatisk, og det er pinlig av og til. Jeg lurer på hva naboene tror av og til, f.eks under tannpuss for det hater han :dead:
 
Jeg har en 2.5 åring som trasser noe inni helvete....absolutt alt er en kamp

Så ja, blir mye kjefting til tider
 
Hahaha:hilarious: den eldste er (og har alltid vært) relativt rolig, den minsten...? Veldig dramatisk, og det er pinlig av og til. Jeg lurer på hva naboene tror av og til, f.eks under tannpuss for det hater han :dead:
Vi bærte en hyyyyylende 2,5 åring inn i bilen i sta. Han ville ikke reise hjem. Så vi hadde «walk of shame» med en «jeg blir torturert» 2,5 åring fra parken til bilen :hilarious:
 
Vi bærte en hyyyyylende 2,5 åring inn i bilen i sta. Han ville ikke reise hjem. Så vi hadde «walk of shame» med en «jeg blir torturert» 2,5 åring fra parken til bilen :hilarious:
Huff, det høres ganske ille ut hvis man ikke ser hva som skjer :wacky: akkurat tannpuss og slike ting MÅ bare gjennomføres, det er jo til det beste for ham (og å reise hjem er jo heller ikke til å unngå:hilarious:).
 
Huff, det høres ganske ille ut hvis man ikke ser hva som skjer :wacky: akkurat tannpuss og slike ting MÅ bare gjennomføres, det er jo til det beste for ham (og å reise hjem er jo heller ikke til å unngå:hilarious:).
Enkelte ting må man bare gjøre eller ikke gjøre ja :hilarious: han ble også forbanna fordi han måtte holde hånda når vi gikk ved siden av en vei. Ja tenk deg det, jeg stoler ikke på at en på 2,5 ikke løper ut i veien :hungover: men det var også tortur, han skulle da ikke holde hånda!! Han er nemlig stor gutt og klarer selv, og skal gjøre alt selv :hilarious:
 
Ok, kanskje dårlig formulert. Men det synes jeg nemlig noen av innleggene også er, det sies liksom litt på en måte av noen, som at man er dårlig foreldre hvis man kjefter av og til. Mener du seriøst at du aldri snakker til barna irritert mens du korrigerer dem for noe de visste de ikke skulle gjort/de ikke gjør noe du ber dem om, samme hva du har sagt??? At du ALLTID behersker deg og snakker med hyggelig stemme? Høres jo bare for utrolig ut.. Hvis du ikke er av typen for fri oppdragelse da, der barna kan gjøre akkurat som de vil absolutt hele tiden og alt er greit. Da ville jeg forstått det, selv om jeg nok da kunne tatt en lang diskusjon på hvor skadelig jeg mener det er også da..

enig med deg. Også tenker jeg at man gjør alle en bjørnetjeneste om man alltid snakker til ungene med en hyggelig stemme. Jeg har feks hørt at noen mener at man ikke skal bruke ordet «nei» til barn, fordi det er negativt. Jeg mener det faktisk negativt jeg da, nei er nei :p
 
Jeg og vi kjefter nok litt ja, og har i tillegg en som er veldig var på irettesettelse. Blir streng i stemmen hvis de gjør noe farlig, eller gjør ting bare på F. Ellers prøver vi å unngå konflikt, anerkjenne følelser, forklare osv, men noen ganger må det "mer "til. Jeg er også en no-bullshit mamma ,og bærer gjerne skrikende unger hjem / inn i bilen osv. Skal vi ut må vi kle på oss passende klær, jeg kler på om ungen ikke vil oav. Ungene vet jo også at det ikke er vits i å utfordre meg, faren derimot :p
 
Jeg og vi kjefter nok litt ja, og har i tillegg en som er veldig var på irettesettelse. Blir streng i stemmen hvis de gjør noe farlig, eller gjør ting bare på F. Ellers prøver vi å unngå konflikt, anerkjenne følelser, forklare osv, men noen ganger må det "mer "til. Jeg er også en no-bullshit mamma ,og bærer gjerne skrikende unger hjem / inn i bilen osv. Skal vi ut må vi kle på oss passende klær, jeg kler på om ungen ikke vil oav. Ungene vet jo også at det ikke er vits i å utfordre meg, faren derimot :p
 
Personlig vil jeg forholde meg til irettesettelse som mot hunden vår, fram til barnet har kapasitet til å forstå sammenhenger. Nemlig en rettferdig grensesetting. For meg er «nei» ikke kjeft, det er et kommunikasjonsord for uønsket atferd, som helst skal etterfølges av ros og forsterking ved ønsket atferd :)

Like lite som at det er rettferdig å kauke og kjefte på hund. er det ikke rettferdig å kauke og kjefte på barn. Så lenge det forblir verbalt og man unnskylder seg etterpå anser jeg det som mennesklig å kauke (rope) og kjefte (miste besinnelse, banne og komme med ukonstruktive ting) av og til :)
 
Ok, kanskje dårlig formulert. Men det synes jeg nemlig noen av innleggene også er, det sies liksom litt på en måte av noen, som at man er dårlig foreldre hvis man kjefter av og til. Mener du seriøst at du aldri snakker til barna irritert mens du korrigerer dem for noe de visste de ikke skulle gjort/de ikke gjør noe du ber dem om, samme hva du har sagt??? At du ALLTID behersker deg og snakker med hyggelig stemme? Høres jo bare for utrolig ut.. Hvis du ikke er av typen for fri oppdragelse da, der barna kan gjøre akkurat som de vil absolutt hele tiden og alt er greit. Da ville jeg forstått det, selv om jeg nok da kunne tatt en lang diskusjon på hvor skadelig jeg mener det er også da..
Som du ser så mener man forskjellig på definisjonen kjefting. Jeg har ikke skrevet et sted at jeg ikke hever stemmen , men kjefte nei det har jeg gjort ekstremt lite av helt uten at vi driver fri barneoppdragelse
 
Er vanligvis rolig og tålmodig, men med søvnmangel og null mulighet for pause fra 3 små så er min lunte betraktelig kortere enn normalt. Å som jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta en time out alene på do...
Har desamme her. Gleder meg oxå. Stor klem til deg
 
Back
Topp