Kjefte på ungene?
- Trådstarter AnneS
- Opprettet
Nei, eneste som får minste til å bli stille er vel å gjøre opp uretten og stappe leken tilbake i hende på han.Takkjeg har vært noe usikker på hvordan gripe det ann ifht hyling og snakking (får ikke inn noen ord med det første når minsten driver på
).
Har to stk selv på 7 mnd og 26 mnd,og må gripe inn jevnlig. Han har litt lyst å ta fra henne, men hun skal jo ikke lære at hun bare må godta det.
Tar litt tid før minsten får roet seg, han er noe dramatisk av segNei, eneste som får minste til å bli stille er vel å gjøre opp uretten og stappe leken tilbake i hende på han.
blir ikke stille det sekundet han får tingen igjen, må du troSå da får frøkna pent vente på forklaring på hvorfor jeg tok den, selv om hun burde få det inn snart så mye som jeg sier fra om det
Huff, men det er typisk småsøsken å være mer dramatisk, tror jeg. De må liksom ha et eget volum for å bli hørt sammenlignet med eldre søsken.Tar litt tid før minsten får roet seg, han er noe dramatisk av seg
Så da får frøkna pent vente på forklaring på hvorfor jeg tok den, selv om hun burde få det inn snart så mye som jeg sier fra om det
Jeg har lagt merke til (ifht mine barn, søsteren min sine og fra hva mamma og svigermor har fortalt) at andremann har vært mer utfordrende i vår familie. Har nok mye med det du sier, de må gjøre noe for å bli hørt
min svoger, min bror, niesa vår på min side, niesa vår på hans side og nå minsten hos oss. De har alle vært aktive og temperamentsfulle småtroll (etter hva mamma sier så jeg som tredjemann en rolig unge, det samme var samboer)Jeg prøver å unngå at minste skal måtte skrike høyt for å bli sett osv, men ser at også hun er mer høylytt enn broren. Det er naturlig slik med de som kommer etter første, de må vente mer enn eldste måtte.Jeg har lagt merke til (ifht mine barn, søsteren min sine og fra hva mamma og svigermor har fortalt) at andremann har vært mer utfordrende i vår familie. Har nok mye med det du sier, de må gjøre noe for å bli hørt
Jeg prøver også å dele oppmerksomheten mellom dem, men her er det minsten som krever alt. Jeg føler at eldste fortjener litt også, ikke at jeg skal løpe til ham med én gang han "sier fra". Da ber jeg han vente mens jeg hjelper frøkna, eller skal se på det frøkna lager osv, han må jo lære seg å vente litt
Jeg har gått på COS-kurs, lest boken skrevet at de som "fant opp" COS, lest flere andre bøker om håndtering av egne følelser i møte med barnet, osv, uten at jeg føler det har hjulpet meg betraktelig..
Toåringen trykker til tider på alt av knapper. Om det kommer på toppen av dårlig søvn, sulten, sliten, lei meg, så ja, da blir det kjefting. Jeg brøler ikke, men jeg snakker med irritert og sint stemme, kan frese ting som "sitt stille, sa jeg!!" og sånt.
Det med å "hold deg helt rolig og fjern ungen fra situasjonen" blabla går jo ikke i veldig mange situasjoner.
Skal vi ut, MÅ han ha klær på seg. Å fjerne fra situasjonen ville vært det samme som at ok, da kan vi ikke gå ut da - og ut MÅ man jo.. Vi må på jobben, vi må på butikken, vi har avtaler (eller hadde, da, før korona). Vi MÅ opp i bilstolen. Han SKAL pusse tenner. Vi MÅ skifte bæsjebleien. osv.
De situasjonene hvor jeg kan fjerne ham/meg/andre ting og på den måten få slutt på situasjonen, går som regel greit, men når det er noe vi bare MÅ, og han spreller, løper vekk, blir "glassmanet", slår/klorer (åhhåhhååå som det trigger...), da blir jeg sint, og ja, da utøver jeg det jeg selv vil definere som kjeft, uten at det involverer brøling eller navnekalling.
Toåringen trykker til tider på alt av knapper. Om det kommer på toppen av dårlig søvn, sulten, sliten, lei meg, så ja, da blir det kjefting. Jeg brøler ikke, men jeg snakker med irritert og sint stemme, kan frese ting som "sitt stille, sa jeg!!" og sånt.
Det med å "hold deg helt rolig og fjern ungen fra situasjonen" blabla går jo ikke i veldig mange situasjoner.
Skal vi ut, MÅ han ha klær på seg. Å fjerne fra situasjonen ville vært det samme som at ok, da kan vi ikke gå ut da - og ut MÅ man jo.. Vi må på jobben, vi må på butikken, vi har avtaler (eller hadde, da, før korona). Vi MÅ opp i bilstolen. Han SKAL pusse tenner. Vi MÅ skifte bæsjebleien. osv.
De situasjonene hvor jeg kan fjerne ham/meg/andre ting og på den måten få slutt på situasjonen, går som regel greit, men når det er noe vi bare MÅ, og han spreller, løper vekk, blir "glassmanet", slår/klorer (åhhåhhååå som det trigger...), da blir jeg sint, og ja, da utøver jeg det jeg selv vil definere som kjeft, uten at det involverer brøling eller navnekalling.
Det er veldig godt å høre at flere kan ha det slik. Begge ungene vet hvilke knapper de skal trykke på, hvertfall føler jeg det når jeg er sliten
Jeg er så glad for at jeg slapp å være alene etter galleoperasjonen jeg hadde i januar, da tok samboer ut tre syk barnepasser-dager. For da var 2åringen ganske utfordrende, og jeg hadde aldri klart meg alene. Klatret delvis oppi bilstol selv før han ombestemte seg og skulle skli ned igjen. Skulle ikke være med når vi skulle gå et sted, så han la seg ned. Hylte som en galning ved tannpuss og sparket, jeg var redd for å bli sparket i magen. And it goes on. Tipper jeg hadde grått og kjeftet ganske godt da hvis jeg hadde vært alene
(med tanke på at jeg skulle ta det litt rolig og ikke løfte på noen uker)
Det er veldig godt å høre at flere kan ha det slik. Begge ungene vet hvilke knapper de skal trykke på, hvertfall føler jeg det når jeg er sliten
Jeg er så glad for at jeg slapp å være alene etter galleoperasjonen jeg hadde i januar, da tok samboer ut tre syk barnepasser-dager. For da var 2åringen ganske utfordrende, og jeg hadde aldri klart meg alene. Klatret delvis oppi bilstol selv før han ombestemte seg og skulle skli ned igjen. Skulle ikke være med når vi skulle gå et sted, så han la seg ned. Hylte som en galning ved tannpuss og sparket, jeg var redd for å bli sparket i magen. And it goes on. Tipper jeg hadde grått og kjeftet ganske godt da hvis jeg hadde vært alene
Jeg trøster meg med det som ble sagt på COS-kurset, og som står i alt av bøker: ungene har ikke vondt av at foreldrene viser normale følelser og blir sinte. Så lenge man reparerer, ordner opp, snakker om det (og ikke tyr til vold..). Ungene lærer mye om håndtering av følelser av å se at oi, mamma har også følelser, og de blir forberedt på å møte "Normale" folk. Om de aldri ser noen bli sinte hjemme, hvordan reagerer de da når de kommer ut i den store verden, der sinne er noe de uten tvil møter på?
Om man alltid er sint og kjefter, er det en ting, men å være "normal" mengde sint, bli "Normalt" sint for "normale" ting, er ikke skadelig, og kan lære barnet viktige ting. Ikke at man skal gå inn for å være sint, men altså, om man har en normal følelsesmessig reaksjon, og så oppfører seg voksent i etterkant ved å reparere og snakke om det og forklare, så er det ikke noen grunn til å melde seg selv til barnevernet om man skulle frese "slutt med det tullet!!" til toåringen som gjør ting han har fått høflig og rolig beskjed om å la være å gjøre minst ti ganger og han likevel fortsetter.
Nettopp! Er menneskelig å bli irritert og de tar ingen skade av det
Reparerer du i tillegg, så lærer de noe viktig Og de sier jo på CoS større, sterkere, klokere, god. At man skal ta ledelsen ved behov 
Bare lurer i og med at det er en del forskjellige meninger her, 4 åringen her har som mål hver dag å si mamma flere ganger enn dagen føre, har en på 1 år som omtrent ikke har sovet det året og er relativt krevende ellers også, og nå har jeg begge hjemme alene hver dag, noen ganger, eller relativt ofte da så er det andre ting som må gjøres, vasking av klær, henge opp, lage mat osv. enkelte situasjoner man står fast i, si jeg står å lager mat fordi han har bedt om mat, så kan han gjerne rope på meg med en gang og spørre hvor jeg er eller hva jeg gjør, når jeg da svarer "hører" han ikke og spør igjen og igjen og igjen og igjen og igjen, til slutt må jeg rope tilbake for at han skal høre hva jeg sier. Da kjenner jeg at jeg kan bli rimelig irritert. Jeg sier i fra før jeg går at jeg går å lager mat, han bekrefter at han hørte det, så spør han igjen etter 2 min.. Hvordan håndterer dere slike situasjoner?
trallemamma
Gift med forumet
Ooh, sånt er gøy
Jeg har 4 barn hjemme hver dag, og ofte alene, så det høres kjent ut.. Det som funker for min del når det har vært slike perioder (ja, for det går nok over..), har vært følgende; For at det ikke bare skal bli mer og mer høylydt på daglig basis, har jeg da hvis noen spør om det samme om att og om att, rett og slett blitt helt stille. Ikke svart mer helt til barnet har blitt rimelig frustrert og ikke skjønner hvorfor jeg ikke svarer, kanskje kommer barnet til meg og spør "hvorfor svarer du ikke?", evt blir sur, altså til det blir en annerledes reaksjon hos barnet. Da legger jeg fra meg det jeg holder på med et øyeblikk, og setter med ned foran barnet. Så sier jeg (feks) ; vet du hvorfor jeg ikke svarer mer nå? Fordi jeg allerede har svart deg mange ganger, og du bryr deg jo ikke om svaret. Og jeg synes ikke det er noe hyggelig når du maser mye. Hvis du leker *barnets favorittlek* og jeg kommer og roper på deg mange ganger og avbryter deg, liker du det? Som regel vil barnet da forstå litt og svare nei.. Så sier jeg også at mamma og pappa vil ikke ha det slik hos oss at det er greit å mase slik, derfor kommer jeg ikke til å svare mange ganger bare fordi du spør mange ganger uten å høre etter svaret. Forstår du det? Og så prøver jeg å si noe som skifter samtaleemne hvis barnet virker til å ha vært rolig og forstått, som er hyggelig. Feks; du vet at jeg elsker deg, ikke sant? Og gir en klem hvis det passer.. Da bruker det hjelpe på der og da, og gradvis også på "problemet".