Kjefte på ungene?

AnneS

AnneS

Forumet er livet
VIP
Desemberlykke2017
Hva betegner dere som kjefting? Og blir det noe kjefting i disse dagene? :shy:

Her tenker jeg på kjefting som å heve stemmen. Og ja, det har skjedd her. Spesielt den ene kvelden slet jeg. Hadde vært på jobb, så alene med ungene frem til legging. Da tøyset ungene og nektet å høre på meg. Vi (jeg og eldste helst) hadde blitt enige om at hvis hun la seg greit så kunne vi lese en hel bok på minstens rom før legging. Men når det kom til stykket, så kom hun ut ørten ganger og gikk også inn og vekket minsten tre ganger. Så da hun kom ut for minst tiende gang for et gjøremål som hun fant på der og da, så "brølte" jeg (fra 1.etasje der jeg ryddet) at hvis ikke hun gikk og fant senga nå, så kom jeg opp og løftet henne inn selv. Da spratt hun inn på rommet og kom ikke ut igjen. Jeg måtte da gå inn og unnskylde meg, hadde dårlig samvittighet for at jeg brølte:shy:
 
Jeg poengterer av og til at høy stemme ikke alltid er kjefting, men at det må til for å bli hørt. Pga avstand eller støy. Eller lukkede ører/egen verden.

Kjefting innebærer også en viss grad av sinne/irrotasjon/frustrasjon fra min side. Det skjer. Men ikke ofte og vi snakker sammen om hva og hvorfor og unnskyld for sint. Men også foreldre har hele følelsesspekteret og det erfarer de.
 
Kan heve stemmen her og, men stort sett begrenses det til hvis eldste plager lillebror eller hunden, det handler som oftest om ubetenksomhet heller enn vonde hensikter, men må bare få stoppet det raskt uansett også snakker vi om det etterpå. Akkurat på sånn plaging har jeg absolutt nulltoleranse, selv om det ikke er med vilje og han bare er nesten 4 år må han se seg for liksom.

ellers blir jo lunta kortere hvis jeg er sliten og sånn, men heldigvis har jeg stort sett samarbeidsvillige unger. Enn så lenge, hehe. Men etter prøving og feiling ser jeg at vi unngår mange potensielle konflikter med å puste først, så blir stadig flinkere til det
 
Det kan gå en kule varmt ja, jeg har relativt store barn nå (7 og 11 år). Men jeg skiller mellom tilsnakk og kjeft. Eldste kan klage på kjeft dersom hun bare får en kort beskjed (tilsnakk). Så vi har snakka endel om hva som er «kjeft» og hva som er «tilsnakk». :)
 
Eneste jeg kan kjefte på og heve stemmen til er samboer :p
Sønnen min kan jeg si «du kan ikke hive maten på gulvet da er vi ferdig» også fjernes tallerken om han gjør det likevel.
Slik fungerer ting her. Han får en beskjed og hører han ikke fjernes han.
Om det er uønsket adferd som ikke er «gal/feil» (klatre på sofa med fare for å falle ned) så tilbyr jeg annen gøy aktivitet.

syntes kjefting er en uting både mot voksne og barn.
Selvfølgelig kan alle miste besinnelsen men spesielt barn fortjener all tålmodighet syntes jeg. Sp kommer alder inn etc. Har framdeles en liten 15 mnd gutt, sikkert annerledes når han er 15 år og nekter å spise middag med oss for eksempel xD
 
Høstbarn i vente skrev:
Eneste jeg kan kjefte på og heve stemmen til er samboer :p
Sønnen min kan jeg si «du kan ikke hive maten på gulvet da er vi ferdig» også fjernes tallerken om han gjør det likevel.
Slik fungerer ting her. Han får en beskjed og hører han ikke fjernes han.
Om det er uønsket adferd som ikke er «gal/feil» (klatre på sofa med fare for å falle ned) så tilbyr jeg annen gøy aktivitet.

syntes kjefting er en uting både mot voksne og barn.
Selvfølgelig kan alle miste besinnelsen men spesielt barn fortjener all tålmodighet syntes jeg. Sp kommer alder inn etc. Har framdeles en liten 15 mnd gutt, sikkert annerledes når han er 15 år og nekter å spise middag med oss for eksempel xD
Klikk for å utvide …

Jeg må være ærlig å si at som små barn så er det mye lettere å være konsekvent, Men som 9, 11 eller 13 år som står å lyver deg opp i ansiktet om og om igjen, og uansett hva du gjør så lytter ikke barnet til beskjeden så hjelper det ikke å fjerne en tallerken eller bære ned fra sofaen. Det gir i allefall mine blanke i :p
Tålmodighet blir slutt for min del når jeg har sittet i 20 min med middagsbordet for å vente på å spille ferdig eller komme inn for mat ikke skjer. Da hender det seg at jeg skrur av Internett i fult sinne, eller faktisk blir sint på den som ikke kommer inn etter å fått beskjed 20 ganger. Barn er veldig forskjellige og jeg er ikke stolt av at jeg blir sint å hever stemmen, men jeg er et menneske med følelser og barna er ikke skånet for følelsene mine. Men jeg drømmer tilbake til da barna var små og jeg hadde mye mer «kontroll» på det som skjedde. Hente jeg ble frustrert og sint da også, men ikke sånn som det er når barna blir store. Her fungerer ikke prat eller konsekvenser, de sier at dette går seg til og jeg ser på de i familien min som er på vei ut av tenårene at det blir heldigvis mennesker av de selv med foreldre med følelser og barn som ikke bryr seg stort om konsekvensen der og da :) De lytter nok innerst inne og vet hva som er rett.
Ja, jeg kjefter og siste tiden mer enn jeg ønsker.
 
Jeg kjefter masse dessverre. Har en femåring som tror regler og beskjeder ikke gjelder han :P Så nå er tålmodigheten blitt veldig liten for jeg gidder ikke hans selektive hørsel. Åtteåringen er enklere, men forbruker så mye plaster, såpe, dopapir osv at når jeg allerede er sliten og lei pga femåringen så kan jeg bli skikkelig sint om såpeflska jeg kjøpte for to dager siden er tom.
 
Å heve stemmen er ikke nødvendigvis kjefting

Å brøle er kjefting for meg

jeg kjefter svært svært sjelden
 
Jeg skal bli mamma for første gang i sommer så har ingen erfaring. Men har vokst opp med en mamma som har skreket og kjeftet til meg hele tida. Både jeg og kjæresten min er veldig rolige mennesker så planen er vel å unngå kjefting som jeg syntes er helt bortkasta, og heller lære ungen ved å poengtere det positive. Håper det lar seg gjøre! Har som sagt ingen erfaring :)
 
Kengu skrev:
Å heve stemmen er ikke nødvendigvis kjefting

Å brøle er kjefting for meg

jeg kjefter svært svært sjelden
Klikk for å utvide …
Skal sies at jeg "brølte" (skriver det slik for å forklare at jeg ropte høyt, liker ikke ordet brøle for det høres så voldsomt ut) fordi jeg var i første etasje og hun i andre etasje. Jeg stod midt oppi noe og fryktet at hun skulle gå og vekke minsten for fjerde gang :p
 
AnneS skrev:
Hva betegner dere som kjefting? Og blir det noe kjefting i disse dagene? :shy:

Her tenker jeg på kjefting som å heve stemmen. Og ja, det har skjedd her. Spesielt den ene kvelden slet jeg. Hadde vært på jobb, så alene med ungene frem til legging. Da tøyset ungene og nektet å høre på meg. Vi (jeg og eldste helst) hadde blitt enige om at hvis hun la seg greit så kunne vi lese en hel bok på minstens rom før legging. Men når det kom til stykket, så kom hun ut ørten ganger og gikk også inn og vekket minsten tre ganger. Så da hun kom ut for minst tiende gang for et gjøremål som hun fant på der og da, så "brølte" jeg (fra 1.etasje der jeg ryddet) at hvis ikke hun gikk og fant senga nå, så kom jeg opp og løftet henne inn selv. Da spratt hun inn på rommet og kom ikke ut igjen. Jeg måtte da gå inn og unnskylde meg, hadde dårlig samvittighet for at jeg brølte:shy:
Klikk for å utvide …

Jepp! Er dessverre ikke den mammaen jeg ønsker å være for tiden! Har lyst å sende eldstemann til helvete akkurat nå. Klikket snart! (Så har låst meg inn på rommet med mobilen så alle kan slappe helt av, det er trygt og godt hjemme hos oss)
 
T-H-2020 skrev:
Jeg skal bli mamma for første gang i sommer så har ingen erfaring. Men har vokst opp med en mamma som har skreket og kjeftet til meg hele tida. Både jeg og kjæresten min er veldig rolige mennesker så planen er vel å unngå kjefting som jeg syntes er helt bortkasta, og heller lære ungen ved å poengtere det positive. Håper det lar seg gjøre! Har som sagt ingen erfaring :)
Klikk for å utvide …
Jeg syns det høres bra ut, du har jo en erfaring ang kjefting:) men bare vær obs på at noen unger kan terge "livsskiten" ut av en *mine unger, særlig eldste, har veeeeldig godt utviklet selektiv hørsel*:p
Jeg er også obs på å ikke si nei til alt, jeg velger ting som er viktig for meg. F.eks å sitte med bordet ved måltider. Jeg forventer at eldste sitter til hun er ferdig med maten, men jeg forventer ikke at hun sitter helt til minsten er ferdig for han bruker innmari lang tid. Jeg syns det er viktig å si takk for maten, høflighet.

Andre ting er kanskje ikke like viktig å ta dem på, jeg gidder ikke å si nei bare for å si nei :)
 
Cosacita skrev:
Jeg kjefter masse dessverre. Har en femåring som tror regler og beskjeder ikke gjelder han :p Så nå er tålmodigheten blitt veldig liten for jeg gidder ikke hans selektive hørsel. Åtteåringen er enklere, men forbruker så mye plaster, såpe, dopapir osv at når jeg allerede er sliten og lei pga femåringen så kan jeg bli skikkelig sint om såpeflska jeg kjøpte for to dager siden er tom.
Klikk for å utvide …

Føler med deg! 5 åringen her er helt lik.. Gjør ikke noe av det vi ber han om, respekterer ikke grenser, han er i dårlig humør, krever konstant oppmerksomhet. Holder på å bli gal! Er vanligvis ganske rolig og tålmodig med han, og vi gjør mye for å forstå han og møte han. Men nå orker jeg snart ikke mer!! Blir gal!!!
 
LilleUllsokk skrev:
Jepp! Er dessverre ikke den mammaen jeg ønsker å være for tiden! Har lyst å sende eldstemann til helvete akkurat nå. Klikket snart! (Så har låst meg inn på rommet med mobilen så alle kan slappe helt av, det er trygt og godt hjemme hos oss)
Klikk for å utvide …
Jeg har hatt mine tanker om ungene av og til, når de bare ler av meg hvis jeg sier nei til noe (forklarer hvis det kan være farlig osv) og fortsetter med det de ikke skal gjøre:rolleyes:
 
I mine øyne er ikke å heve stemmen kjefting.

når man kjefter så er man for meg sta, sur, høylytt og uten evne til å se løsninger på en og samme tid.
 
Snakker om kjefting, nå har jeg nettopp kjefta etter å ha sagt til lillegutt at han ikke skal brekke brillene mine 500 ganger. Noen ganger blir jeg så lei av at han ikke hører etter i det hele tatt :p
 
Stor forskjell på å heve stemmen og å brøle.
Å heve stemmen for meg vil si at jeg tydeliggjør alvoret i det jeg sier. At nå er det faktisk nok.

Jeg har en lys og lite myndig stemme, så å heve stemmen må til, og det gjør jeg ofte, ved tilsnakk av barn som ikke hører/tar enn beskjed.

Å kjefte er når det blir lange, irriterte moralprekner fra mor/far uten at barna får komme til ordet.
Det skjer det også.

Brøle tror jeg aldri jeg har gjort til barna..
 
Lil-17 skrev:
Stor forskjell på å heve stemmen og å brøle.
Å heve stemmen for meg vil si at jeg tydeliggjør alvoret i det jeg sier. At nå er det faktisk nok.

Jeg har en lys og lite myndig stemme, så å heve stemmen må til, og det gjør jeg ofte, ved tilsnakk av barn som ikke hører/tar enn beskjed.

Å kjefte er når det blir lange, irriterte moralprekner fra mor/far uten at barna får komme til ordet.
Det skjer det også.

Brøle tror jeg aldri jeg har gjort til barna..
Klikk for å utvide …
Kanskje jeg burde bruke ordet rope istedenfor? :p
Jeg sa hvertfall ifra med høy stemme at "nå holder det! Nå går du inn og finner senga eller så kommer jeg og løfter deg inn. Ditt valg!". (det var da hun kom ut for tiende gang ila kort tid, så nå har jeg gitt henne lov til å leke litt på rommet før jeg kommer og sier godnatt, men da er betingelsen at hun holder seg på sitt rom og ikke går inn til minsten:p)

Forklarte etterpå at jeg ikke mente å være så sint og unnskyldte meg, men at jeg var sliten og frustrert. Fikk en god klem, så hun tilga meg hvertfall :p
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp