Uff, jeg er så sinnsykt i min egen verden om dagen! Tar meg selv i å bare stå og stirre ut i luften... Klarer ikke planlegge noe heller, og alt går på halv 12. Er så nervøs! Og går fra å tenke at jeg definitivt ikke er gravid, til å tenke at jeg kan være det... Idag kjente jeg plutselig til carpal tunnel-syndrom'et som jeg har slitt med de andre graviditetene, (sist gang før IKM) og det har jeg ikke hatt noe av på minst 2-3 mnd nå (satt igjen etter forrige graviditet). Og jeg har vært bittelitt kvalm idag også-og litt urolig mage.. Men altså, sjansen skal jo være så liten! Mannen kan jo ikke ha mange aktive svømmere igjen etter en mnd etter sterilisering, og vi slet jo i tilsammen 14 mnd for å bli gravide med nr 2 og 3,så oddsen bør jo være lav.. Og så er jeg nervøs for min egen reaksjon både ved evt positiv og negativ test. Jeg vil ikke være gravid og få flere barn, det passer med våre fire på alle måter. MEN så er jeg vel veldig rart skrudd sammen, eller kanskje damer..? Så jeg tenker jo at, tenk om jeg likevel kjenner på en ørliten rar tristhet dersom jeg får negativ? Bare fordi at det nå plutselig ble en mulighet til en til? Jeg har jo jobbet masse med tankene nå for at ikke verden skal rase hvis det blir en positiv test, prøvd å fortelle meg selv at alt går osv.. Og problemet er at det jo er så spennende med graviditet! Og hvis det nå er negativt er det definitivt kroken på døren for godt for meg/oss.. Noe vi vil også, men hadde liksom innstilt meg på det for lenge siden, og så plutselig står jeg her og skal teste.. Dagens utblåsning, og jeg må beklage hvis dere andre her synes det er dårlig gjort/upassende av meg å skrive om dette her! Men det er liksom bare dere fine damer som også står og snart skal teste, og kjenner på alt av mulige og umulige symptomer og nerver denne uken
.