Lillevenns humpete vei til en spire❤

Amandaa11 skrev:
Herregud for en forferdelig opplevelse.. Sender deg gode klemmer [emoji173] hvordan går det nå?
Klikk for å utvide …
Takk for det❤ det går bra nå. Det har vært mye tårer og fortvilelse, vært en del sint på kroppen og syns det er ekstremt kjedelig at vi ikke får det til på egenhånd. Det er litt med det at vi trolig MÅ ha hjelp hver gang vi har lyst på barn. Og nå i dag er det ett år siden jeg tok siste p-pille. Det er litt uvirkelig at det faktisk gått et helt år, og jeg ennå ikke har greid å få til en spire som har klort seg fast og utviklet seg sånn som den skal. :bored:
 
Lillevenn17 skrev:
Takk for det[emoji173] det går bra nå. Det har vært mye tårer og fortvilelse, vært en del sint på kroppen og syns det er ekstremt kjedelig at vi ikke får det til på egenhånd. Det er litt med det at vi trolig MÅ ha hjelp hver gang vi har lyst på barn. Og nå i dag er det ett år siden jeg tok siste p-pille. Det er litt uvirkelig at det faktisk gått et helt år, og jeg ennå ikke har greid å få til en spire som har klort seg fast og utviklet seg sånn som den skal. :bored:
Klikk for å utvide …
Jeg kjenner så veldig godt igjen den følelsen der...

Vi har prøvd i ca 1 år, og mistet SA 3 ganger. Har vært imellom lang utredning, utrolig mye prøver og de finner ingenting her. Muligens autoimmun sykdom. Skal ta nye prøver for det o slutten av februar,men viser seg jo nå at jeg har blitt gravid og har begynt på blodfortynnende. Får du noe hjelp ved graviditet?[emoji173]
 
Amandaa11 skrev:
Jeg kjenner så veldig godt igjen den følelsen der...

Vi har prøvd i ca 1 år, og mistet SA 3 ganger. Har vært imellom lang utredning, utrolig mye prøver og de finner ingenting her. Muligens autoimmun sykdom. Skal ta nye prøver for det o slutten av februar,men viser seg jo nå at jeg har blitt gravid og har begynt på blodfortynnende. Får du noe hjelp ved graviditet?[emoji173]
Klikk for å utvide …

Gratulerer❤ nå må den sitte godt og helt til oktober/november! Jeg går på metformin som jeg skal ta til GA 12+0, men foreløpig ikke noe annet. Vet ikke hva det skulle vært. Det så ut til at utviklingen var dårlig hele tiden her, så det har nok vært noe galt med kromosomer eller no'.
 
30/1
Nå har jeg tatt Gonal-f i 8 dager, 50ie hver ettermiddag. Å sette sprøyten går somregel veldig fint, jeg har lagt merke til at når jeg er kald i huden så gjør det litt vondt akkurat når sprøytespissen trenger gjennom huden. I morgen 31/1 er det tid for UL hos Hausken og jeg gruer meg veldig. Jeg kjenner så å si ingenting i eggstokkene, men jeg har hatt litt murringer ”øverst” i livmoren kjennes det som. Er fryktelig redd for at det ikke har hatt ønsket virkning.
Føler det på meg at det blir enda flere dager med stimulering. Er inne her og leser masse, spesielt om alle IVF-erne. Det blir nok veldig rotete skriving på meg nå for tankene surrer masse og jeg vet ikke helt hva jeg tenker og hva jeg vil. Selvfølgelig er mitt største ønske at ultralyden skulle gå bra og at en ny spire kan klore seg fast om kort tid, men jeg føler det er så urealistisk fordi jeg ikke kjenner noe i eggstokkene. Jeg har tenkt så masse på IVF i det siste fordi det føles som det blir det neste steget.

31/1
Møtte opp hos Hausken kl. 9 og gyn.legen og jeg satte oss ned for å snakke om hvordan det hadde gått med aborten hjemme og sprøytene, og hun ble overrasket over at det ble så mye trøbbel i forbindelse med blødningene som stoppet og bare lå å bygget seg opp inne i livmoren. Jeg fortalte henne at jeg ikke har noe tro på at Gonal-f har gjort susen denne gangen, fordi jeg ikke kjenner noe i eggstokkene. Hun smilte og sa at vi fikk se, men igjen sa jeg til henne at jeg var mer pessimistisk enn optimistisk.

Da vi begynte med ultralyden undersøkte hun livmoren først, og jeg la merke til at hun rynket brynene og drev og ”lette” opp og ned i livmoren. ”Er det livmoren du ser på nå?” spurte jeg henne. ”Ja, for det er noe igjen her skjønner du, det er ikke helt tomt”. Nei vel, tenkte jeg, hvorfor er det ikke tomt? Det er jo godt over en måned siden jeg hadde aborten og kontroll på sykehuset etter kontrollen. ”Jeg lurer på om det kan være rester fra graviditeten, og da endrer jo planene seg vet du.” For å vite sikkert om det er graviditetsprodukter som ligger igjen i livmoren tok hun en prøve av innholdet i livmoren. Det var så utrolig vondt! Fikk veldig sterke sammentrekninger i livmoren og kjente det ”sprengte” i livmorhalsen. Ut kom en liten ”kjøttklump” som hun sender inn til sykehuset for analyse. Det som er kjedelig er at det tar veldig lang tid å få svar på analysen, fordi det blir ikke prioritert noe særlig.
Hun tok en kikk på eggstokkene også og som vanlig er det masse follikler, men ingen modne eller ledende follikler. Det vil si at 8 dager med Gonal-f ikke har gjort noenting…

Så da ble hele ”forsøket” vårt avbrutt denne gangen. Det føles så bortkastet med disse sprøytene nå, det er jo mye penger å bruke når man ikke får ønsket effekt. Heldigvis har jeg en veldig god og forståelsesfull lege hos Hausken, hun er så god! Forklarer veldig fint på hva som skjer og hva hun ser, og svarer godt på alle spørsmålene jeg har.

Vår nye plan er i hvert fall slik at jeg skal begynne på Primolut IGJEN!! Aaaargh så lei jeg er av de tablettene der! Jeg skal vente til CD 20 før jeg begynner på de, i forhold til at jeg er stimulert med FSH og vi skal forsøke å lage ”naturlige” sykluser. Så da blir vel denne syklusen rundt 33 dager. Deretter skal jeg inn på ny UL på syklusdag 5, sånn ca., for å se om jeg har greid å blø ut alt selv. Hvis jeg IKKE greier det så blir det nok hysteroskopi eller utskrapning. Hysteroskopi koster ganske mye å gjøre hos Hausken, så om det blir den veien vi må gå så blir det på sykehuset. Når alt det der er ordnet opp i skal jeg begynne på Gonal-f og øke til å ta 75ie.

Det føles som et stort skjær i sjøen at vi ikke får fortsette noe mer nå på grunn av mulige rester i livmoren. Jeg har vært så klar for å bli gravid igjen og legge alt det vonde bak oss. Nå føles det ut som en evig lang og vanskeligere vei framover. Det gjør utrolig vondt å være i denne prosessen, og den føles veldig ensom. Det er selvklart begrenset hvor mye andre orker å høre om dette, og det ligger nok mye i at de ikke er i stand til å forstå problemet og hvor mye det påvirker min hverdag.

*Sukk…
 
Frustrasjonen brenner. Jeg får liksom lyst til å skrike. Det er så ekstremt frustrerende å være i denne situasjonen, jeg er sint på kroppen hele tiden. Sint på eggstokkene som har alle disse cystene som skaper trøbbel med hormonbalansen min, og sint på livmoren som ikke greier å tømme seg etter to cytotec-runder og en menstruasjon. Kunne ikke bare livmoren vært normal og tom i dag sånn at jeg bare måtte tatt FSH-sprøytene i noen dager til? Det er så merkelig å være i denne prosessen når jeg bare er 23 år gammel. Jeg angrer på at jeg hørte på folk rundt meg som sa det var normalt å vente opptil et år før menstruasjonen kom inn i sin normale syklus igjen. Følelsen av at noe ikke stemte var så sterk, men jeg hørte mer på de rundt meg. Nå i ettertid har jeg jo forstått at når følelsen av at noe er galt er så sterk, så stemmer det som regel. At lille spiren vår ikke utviklet seg normalt og det gikk galt der, kjente jeg jo på meg lenge før vi fikk det bekreftet. At aborten skulle bli vanskelig kjente jeg også på meg sent på kvelden dagen etterpå, fordi jeg hadde jo nesten ikke blødd noe. Og selvfølgelig nå at de dumme sprøytene ikke gjorde susen.


Jeg skulle ønske at jeg hadde lest om Klinikk Hausken enda tidligere og at vi droppet å gå til fastlegen. Fastlegen min føler jeg er tidenes fjompenisse bare så det er sagt. Han skulle jo sette i gang med Primolut, blodprøver og ultralyd og flere blodprøver i en syklus. Altså, han er fastlege – ikke gynekolog! Blir irritert på hele mannen som skal leke seg med ultralydapparatet. Han kunne vel heller innrømt at han ikke har kompetanse på det området i det heletatt og henvist meg videre. Men jeg stolte jo på han på den tiden, men nå er skepsisen til hele fyren større enn tilliten.


Det er mye ”hva hvis” og ”hva om” som surrer i hodet mitt om dagene. Jeg går rundt med skyldfølelse for meg selv og samboeren min for at jeg har mye negative tanker. Det hjelper jo ikke å tenke negativt, men det er veldig vanskelig å snu den tankegangen når jeg føler at vi bare møter motstand. Men jeg forstår også at vi har vært veldig heldige. Primolut gir meg blødninger og Gonal-f har i hvert fall tidligere gitt meg modne, fine follikler. Det er ”bare” PCO, ingen problemer hos mannen. Det er jeg takknemlig for. Og jeg er takknemlig for at vi er hos Klinikk Hausken og hos akkurat den legen vi har. Hun har jobbet på sykehuset på Kvinneklinikken, og der jobber jeg jo selv. Det føler jeg at hjelper meg ganske bra, at jeg har den forståelsen og kompetansen rundt flere ting. Det gjør at samtalene vi har når jeg er hos Hausken ikke bare handler om behandlingsopplegget. Det er godt å få snakket litt løst og fast før vi begynner med undersøkelsene.
 
Jeg er visst ikke så flink til å oppdatere her inne. Nå har det gått ca. 2mnd siden jeg var her inne sist. Det har vært utrolig godt. Har ikke greid å få ned tankene mine når vi bare har vært i ventemodus.

Siden sist så fikk jeg jo tatt den nye kuren med Primolut, så første blødningsdag ble 23 februar. Liten blødning som endte med et slags koagel samme dag som jeg skulle på UL. Var ganske nervøs før UL, men kjente på meg nok en gang at det var noe som ikke stemte. Og igjen fant hun (legen) en slags oppfylning inne i livmoren, men ikke større enn 6x8 mm. Dermed sendte hun en henvisning til sykehuset for undersøkelse og evt. hysteroskopi.
Samboer og jeg tok på oss ventehatten og la vekk tankene om prøving, så godt som vi kunne ihvertfall. Jeg har fremdeles vært mye frustrert over kroppen og lei meg for at det ikke bare kan gå slik vi vil.

15 mars var jeg inne til undersøkelse på sykehuset. Ultralydfunnene ble de samme, så konklusjonen ble at jeg måtte ha hysteroskopi. Jeg forklarte at jeg var kjemperedd for smertene, mtp. opplevelsen med MA, men heldigvis gjør de undersøkelsen i narkose. Eneste er at kvelden før må jeg ta 4 cytotec vaginalt for å modne livmorhalsen, og det grudde jeg meg fælt til. I samme slengen tok vi en hcg blodprøve, som jeg dagen etter fikk vite at var 2, så da mente de at det ikke kunne være rester.
 
Spoler fort fram til påske, og som jeg gledet meg! Det var meldt supert vær, mye snø og godt føre. Jeg tenkte hele tiden at samboer ville være med, men dagen før og samme dag som vi skulle reise fortalte han at han ikke ble med. Spurte han flere ganger om hva som var galt, for jeg merket på hele stemningen at noe var i veien. Han nektet for det, jeg reiste - og han ble igjen.

Det virket som å være skikkelig dårlig stemning mellom oss den helgen, vi snakket egentlig ikke, så jeg grudde meg til å komme hjem :(Så kom det jo da, at han syns jeg har fokusert for mye på babyprosjektet og ikke nok på oss. Han var misunnelig på et vennepar som har reist mye, mens vi ikke har gjort noe særlig slik. Jeg forstår godt hvordan han tenker, men føler samtidig at vi ikke har hatt økonomi til å reise vekk. Det koster jo fort en del tusenlapper for å reise vekk på weekendtur eller en uke. I tillegg har vi tatt opp billån pga. bilen vår ble ødelagt (gammel bil).

Uansett, så ble det en del tårer, men vi fikk snakket godt ut og har blitt enige om å bli flinkere til og pleie OSS. Og han har lovet meg å ta opp ting før det blir et stort problem ;)
 
Så har vi kommet oss til april allerede:love7 Jeg gleder meg så masse til det blir litt varmere i luften, og her om dagen kjente jeg den lukten av regn på varm asfalt :hello2 Hehe, merkelig hvordan enkelte lukter kan vekke vårfølelsen.

For ca. to uker siden kjente jeg en del ubehag i lysken. Jeg ble pessimistisk med en gang og tenkte at nå er det massevis av cyster som drev og herjet og vokste, eller at det bare var noe "gangsperre" etter jeg hadde vært å svømt. Derfor "gjorde" jeg ikke noe med det, hverken tempet eller sjekket med eggløsningstester. Kjenner meg selv såpass at det hadde bare blitt stress og press om jeg hadde begynt med det igjen. Noen dager senere fikk jeg skikkelig ømme brystknopper, og det så nesten ut som at de vokste. Igjen prøvde jeg å legge tankene vekk, men sent en kveld spurte jeg samboer om vi ikke bare skulle ta en kjapp en:love022Bare sånn i tilfelle, så lot jeg også svømmerne ligge et par timer før jeg gikk på do :sign17:sign19:sign17:sign19:sign17:sign19:sign17:sign19.

Så kan vi spole fram igjen, til nå i helgen. Jeg kjente lett murring kanskje et lite minutt, noen ganger om dagene. Igjen prøvde jeg å ikke overtenke, så jeg lot det ligge. Men i går, 2. april, ble det såpass at tankene ikke kunne gjøre noe annet en å sveve avgårde på en rosa drømmesky:happy090

Delte mistanken med samboer, som umiddelbart begynte å småle litt nervøst, fordi han ble så glad.
Så vi vekslet veldig fram og tilbake med om vi skulle ta sjansen på en test eller ikke. Fikk tak i en rfsu test tidlig på bensinstasjonen som jeg tok umiddelbart etter at vi kom hjem. Jeg var så HIMLA nervøs!
Og så innen 5 minutter så jeg en svak, men rosa strek. Og igjen innen 10 minutter var streken blitt litt sterkere og hele "bildet" var blitt klarere!:happy093HVA SA DU? To streker!!:Heartbigred

Jeg hadde en CBD liggende også og spurte samboer om vi skulle driste oss på en slik også. 1 time etter første test tok jeg den digitale, la den fint unna, og snakket litt med en god kollega og venn. Og tror du ikke,

GRAVID, 1-2 :Heartred:love7

VI HAR GREID DET HELT PÅ EGENHÅND!
Måtte den bare klore seg fast!
Har allerede vært på Hausken og skal ta blodprøve i morgen og fredag for å se at det er fin stigning, og så skal vi på TUL om litt over to uker og igjen i mai:hello2 Håper vi får se liv denne gangen!
 
20180405_111419.jpg Klarte ikke å vente, tror jeg er 4+2 og fikk denne i dag❤
Fikk svar på hCg tatt i går, og den var 161, som også er bra. Ny i morgen, håper den er ihvertfall 300!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp