Det er nok ikke så uvanlige tanker du har der altså... men det som er fint er at alle unger og graviditeter er forskjellige, ingen grunn til å ta sorgene på forskuddAltså, når man har 2 barn fra før, så burde man jo virkelig vite hva man går til med nr 3? Etter graviditeten med minste mann, så sa jeg aldri mer, pga bekkenløsningen som var så ille. Og 6 uker etter fødsel så var jeg så møkka lei barselslivet, 6 uker med intens gråt der ingenting var godt nok. Etter kontrollen så skjønte vi jo gråtingen, og måtte begynne med erstatning ved siden av puppen, dårlig samvittighet og lite søvn, nesten ingen tid til storesøster.
Og nå, når de er 4 1/5 Og snart 2 år, så kjenner jeg at jeg blir gal til tider, storesøster er i den største trassalderen, lillebror snakker nesten ikke, eksem og astma, og masse timer på sykehuset..
Hva om nr.3 får en likens start på livet som lillebror? Hva om jeg ikke klarer å amme denne ungen? Hva om denne ungen får astma å slikt? Hoff, glede over nr.3 kommer i bølger, og blir slått over av angst for nr 3..
Dagens utblåsning.
Men skjønner hvordan du tenker, en del av meg liker ikke det graviditeten gjør med både kropp og psyke og ikke minst friheten... og dersom hg kommer igjen kommer jeg nok virkelig til å slite, men prøver å tenke positivt og leser endel om hvordan kvalme kan forebygges
Det blir uansett verdt det til slutt, det vet vi jo innerst inne