Her er min historie.
Ingen rosenrød fortelling. Men jeg håper utfallet blir bra selv om starten har vert litt dårlig.
Mai ble på ingen måte en hyggelig start på våren. Formen min hadde vert skrantende den siste uken. Og jeg kjente på kroppen at det var noe galt.
Brystene verket, magen var øm. Og jeg var hele tiden litt uggen.
Etter hvert som dagene gikk begynte det så smått å gå opp for meg at jeg kanskje var gravid.
Panikken slo meg som et hardt slag i magen.
Jeg og min mann hadde snakket om flere barn for 4 år siden. Men fant raskt ut at 2 stk var nok for oss. På det tidspunktet var jeg nok ikke helt enig, men så fordelen i å «bare» ha 2.
Sykdommen min gjorde det heller ikke vanskelig å tenke seg til at enda et barn ikke ville være helt ideelt. Jeg fikk nemlig konstatert en mild gravd av ME når jeg var gravid i 2012. ME er en sykdom som kort og greit gjør at en har mye muskelsmerter og trenger MYE søvn. Jeg for min del har aldri vert veldig hardt rammet, men det lille snevet jeg har er nok til at jeg ikke kan leve helt normalt.
Men så tilbake panikk følelsen……
Jeg skjønte raskt at jeg ikke kunne bære på denne tanken alene. Min mann måtte få vite om tankene mine.
Jeg gråt, hikstet og fikk fortalt om engstelsen min. Min mann var støttende og oppmuntrende og fortalte at dette skulle vi klare.
Dagen etter tok jeg en test som lyste positiv med en gang. Jeg hadde ikke peiling på hvor langt jeg var på vei siden jeg gikk på Cerazette, og ikke hadde mensen.
Mannen var ikke fullt så oppmuntrende den dagen. Han så svart på livet. Denne dagen var det han som gråt. Jeg var bare helt tom…
Jeg har aldri i mitt liv følt meg så alene som da. Gravid, uten støttende mann, og uten å egentlig ønske den lille i magen-
Følelsene mine endret seg mellom forbannet, såret, tom og ekkel. Jeg tenkte på det lille voksende livet som var blitt skapt inn i et slikt liv. Jeg følte meg ubrukelig.
Dagen etter positiv test ringte jeg legen. Fikk heldigvis raskt time. Mannen fikk ikke noe valg om han ønsket å bli med. Dette var like mye hans feil som min.
Legen skjønte raskt situasjonen. Hun leste oss som en åpen bok. Mannen som på dette tidspunktet ønsket abort, men samtidig å støtte meg i «mitt» valg. Jeg følte jeg ikke hadde noe holdepunkt i livet lenger, ville jeg beholde? Ville jeg ikke? Jeg visste ikke opp ned på meg selv på dette tidspunktet.
Vi fikk time på abort klikken for å konstanter hvor langt jeg var på vei, for deretter å kunne ta et valg.
Timen ble uken etter….
Sykepleieren på sykehuset tok oss godt i mot. Hun forklarte alt som å behøves å forklare i en slik situasjon. Og tok deretter undersøkelsen. Det viste seg at jeg var 9 uker på vei.
Hun sa at vi hadde 3 uker på å bestemme oss for hva vi skulle gjøre…
Ukene gikk og jeg fikk mer og mer følelser for den lille i magen- Følelser som ikke alltid var like positiv. Men følelser som tilsa at jeg visste at dette kom det til å bli et liv ut av.
Jeg visste at hjertet slo, jeg visste at organene var på god vei til å bli dannet. Dette var allerede et liv, et liv som jeg følte jeg ikke kunne ta bort.
Mannen levde i en boble på dette tidspunktet. Vi eksisterte akkurat nok til å ta oss av de 2 barna våre. Men noe OSS var det ikke på dette tidspunktet.
Jeg husker ikke akkurat når det skjedde. Men en dag virket det som mannen våknet. Han skjønte hvorfor jeg slet slik med tanken på abort. Og han sa at han skulle være der for meg.
Han forklarte at han nok ikke kom til å juble med en gang, men at han skulle bruke tiden til å ta seg sammen. Og bli klar før barnet kom.
Jeg visste at dette ikke var optimalt. Men der og da, føltes det som det ikke var noen flere valg for meg.
Det tok oss noen uker før vi tok til oss tanken på at vi skulle ha et barn til. Gleden fra de kommende storesøskene gjorde det litt lettere å glede seg. Bare det å fortelle det til de rundt oss gjorde alt mye enklere. Spesielt for mannen tror jeg.
I dag er jeg 18+2. Bare noen dager til OUL. Jeg kjenner at jeg gleder meg mer og mer for hver dag. Men avogtil kommer panikken og tar meg fortsatt.
Jeg velger å tro at vi skal komme oss igjennom dette sammen, og som et sterkere par
Ingen rosenrød fortelling. Men jeg håper utfallet blir bra selv om starten har vert litt dårlig.
Mai ble på ingen måte en hyggelig start på våren. Formen min hadde vert skrantende den siste uken. Og jeg kjente på kroppen at det var noe galt.
Brystene verket, magen var øm. Og jeg var hele tiden litt uggen.
Etter hvert som dagene gikk begynte det så smått å gå opp for meg at jeg kanskje var gravid.
Panikken slo meg som et hardt slag i magen.
Jeg og min mann hadde snakket om flere barn for 4 år siden. Men fant raskt ut at 2 stk var nok for oss. På det tidspunktet var jeg nok ikke helt enig, men så fordelen i å «bare» ha 2.
Sykdommen min gjorde det heller ikke vanskelig å tenke seg til at enda et barn ikke ville være helt ideelt. Jeg fikk nemlig konstatert en mild gravd av ME når jeg var gravid i 2012. ME er en sykdom som kort og greit gjør at en har mye muskelsmerter og trenger MYE søvn. Jeg for min del har aldri vert veldig hardt rammet, men det lille snevet jeg har er nok til at jeg ikke kan leve helt normalt.
Men så tilbake panikk følelsen……
Jeg skjønte raskt at jeg ikke kunne bære på denne tanken alene. Min mann måtte få vite om tankene mine.
Jeg gråt, hikstet og fikk fortalt om engstelsen min. Min mann var støttende og oppmuntrende og fortalte at dette skulle vi klare.
Dagen etter tok jeg en test som lyste positiv med en gang. Jeg hadde ikke peiling på hvor langt jeg var på vei siden jeg gikk på Cerazette, og ikke hadde mensen.
Mannen var ikke fullt så oppmuntrende den dagen. Han så svart på livet. Denne dagen var det han som gråt. Jeg var bare helt tom…
Jeg har aldri i mitt liv følt meg så alene som da. Gravid, uten støttende mann, og uten å egentlig ønske den lille i magen-
Følelsene mine endret seg mellom forbannet, såret, tom og ekkel. Jeg tenkte på det lille voksende livet som var blitt skapt inn i et slikt liv. Jeg følte meg ubrukelig.
Dagen etter positiv test ringte jeg legen. Fikk heldigvis raskt time. Mannen fikk ikke noe valg om han ønsket å bli med. Dette var like mye hans feil som min.
Legen skjønte raskt situasjonen. Hun leste oss som en åpen bok. Mannen som på dette tidspunktet ønsket abort, men samtidig å støtte meg i «mitt» valg. Jeg følte jeg ikke hadde noe holdepunkt i livet lenger, ville jeg beholde? Ville jeg ikke? Jeg visste ikke opp ned på meg selv på dette tidspunktet.
Vi fikk time på abort klikken for å konstanter hvor langt jeg var på vei, for deretter å kunne ta et valg.
Timen ble uken etter….
Sykepleieren på sykehuset tok oss godt i mot. Hun forklarte alt som å behøves å forklare i en slik situasjon. Og tok deretter undersøkelsen. Det viste seg at jeg var 9 uker på vei.
Hun sa at vi hadde 3 uker på å bestemme oss for hva vi skulle gjøre…
Ukene gikk og jeg fikk mer og mer følelser for den lille i magen- Følelser som ikke alltid var like positiv. Men følelser som tilsa at jeg visste at dette kom det til å bli et liv ut av.
Jeg visste at hjertet slo, jeg visste at organene var på god vei til å bli dannet. Dette var allerede et liv, et liv som jeg følte jeg ikke kunne ta bort.
Mannen levde i en boble på dette tidspunktet. Vi eksisterte akkurat nok til å ta oss av de 2 barna våre. Men noe OSS var det ikke på dette tidspunktet.
Jeg husker ikke akkurat når det skjedde. Men en dag virket det som mannen våknet. Han skjønte hvorfor jeg slet slik med tanken på abort. Og han sa at han skulle være der for meg.
Han forklarte at han nok ikke kom til å juble med en gang, men at han skulle bruke tiden til å ta seg sammen. Og bli klar før barnet kom.
Jeg visste at dette ikke var optimalt. Men der og da, føltes det som det ikke var noen flere valg for meg.
Det tok oss noen uker før vi tok til oss tanken på at vi skulle ha et barn til. Gleden fra de kommende storesøskene gjorde det litt lettere å glede seg. Bare det å fortelle det til de rundt oss gjorde alt mye enklere. Spesielt for mannen tror jeg.
I dag er jeg 18+2. Bare noen dager til OUL. Jeg kjenner at jeg gleder meg mer og mer for hver dag. Men avogtil kommer panikken og tar meg fortsatt.
Jeg velger å tro at vi skal komme oss igjennom dette sammen, og som et sterkere par