Historien bak våre små helter

Woah. For et trykk! Jeg oppnådde aldri slikt trykk, utenom krampene, men da sank det jo igjen. Men har du høyt blodtrykk utenom i ettertid, eller har du sluppet det? [emoji173] Blodtrykk altså. En viktig sak... Og fikk du blodfortynnende i andre svangerskap?
Fikk albyl e itilleg til bt medisinene. Utolig nok fikk jeg ingen kramper denne gangen heller. Utviklet høyt bt under første svangerskap og det har ikke blitt borte. Selvom jeg er en slank, sunn person har heg altså utviklet hypertension.
 
Fikk albyl e itilleg til bt medisinene. Utolig nok fikk jeg ingen kramper denne gangen heller. Utviklet høyt bt under første svangerskap og det har ikke blitt borte. Selvom jeg er en slank, sunn person har heg altså utviklet hypertension.

Jeg fikk kramper fordi jeg hadde preeklampsi og truende eklampsi da, ikke grunnet blodtrykket. Leit at du fikk vedvarende hypertensjon i ettertid. Jeg slapp utrolig nok unna, men det forventes å øke. Jeg fikk derimot problemer med hjertet.
 
Historien her er vel relativt kjedelig (heldigvis). Var 35+4, klokken var vel rundt 04.00-04.30 da det startet.
Jeg trodde jeg hadde kynnere som begynte bli vonde. På alle forum og sånt rundtom så har jo folk skrevet at man "bare vet når det er rier!", så da kunne det ikke være det..

Tok bussen til byen 6ish. Sov litt hos bf sine foreldre i noen timer (til 11ish). Gikk på kjøpesenteret. Begynte bli veldig vondt, ringte føden ca 12.30-13.00.

Kom meg på sykehuset ca 14 (gikk halve veien, ei sur kjerring kjørte meg motvillig resten. Tok tid å vente på henne).
Kom inn med 8 cm - noe jeg synes var vanskelig å tro. Alt for tidlig! Ca 45 min med trøing rundtom før full åpning.

15.23 var ungen ute. 2770g og 47cm.
Hun var helt frisk og fin. Utviklet mild gulsott, men ingen behandling nødvendig. Ligge i vinduslys bare innimellom. 1 uke på sykehus, "just in case".
 
Historien her er vel relativt kjedelig (heldigvis). Var 35+4, klokken var vel rundt 04.00-04.30 da det startet.
Jeg trodde jeg hadde kynnere som begynte bli vonde. På alle forum og sånt rundtom så har jo folk skrevet at man "bare vet når det er rier!", så da kunne det ikke være det..

Tok bussen til byen 6ish. Sov litt hos bf sine foreldre i noen timer (til 11ish). Gikk på kjøpesenteret. Begynte bli veldig vondt, ringte føden ca 12.30-13.00.

Kom meg på sykehuset ca 14 (gikk halve veien, ei sur kjerring kjørte meg motvillig resten. Tok tid å vente på henne).
Kom inn med 8 cm - noe jeg synes var vanskelig å tro. Alt for tidlig! Ca 45 min med trøing rundtom før full åpning.

15.23 var ungen ute. 2770g og 47cm.
Hun var helt frisk og fin. Utviklet mild gulsott, men ingen behandling nødvendig. Ligge i vinduslys bare innimellom. 1 uke på sykehus, "just in case".
Wow! Så raskt Lillafrosk. Høres ut som du bør ringe ved forholdvis små symptomer på fødsel egentlig [emoji171]
 
Det forstår jeg veldig godt [emoji85] Kan jo gå raskt!
Ja, spesielt når ingen vet hvor mye av det som kanskje var tullerier og hva som var aktiv fødsel. [emoji85]
De sier vel også at livmoren gjerne er mer effektiv andre gang enn første, så.. Kan jo plutselig gå fort. Bor også et stykke unna sykehuset [emoji14]

Menmen. Tar det som det kommer. Gikk fint sist, heldigvis, så om jeg får gå til termin, så er jeg vel relativt lavrisiko ellers. Mistet under 0,5l blod sist og sånt, så...
 
Ja, spesielt når ingen vet hvor mye av det som kanskje var tullerier og hva som var aktiv fødsel. [emoji85]
De sier vel også at livmoren gjerne er mer effektiv andre gang enn første, så.. Kan jo plutselig gå fort. Bor også et stykke unna sykehuset [emoji14]

Menmen. Tar det som det kommer. Gikk fint sist, heldigvis, så om jeg får gå til termin, så er jeg vel relativt lavrisiko ellers. Mistet under 0,5l blod sist og sånt, så...
Godt at alt annet er på stell, men med historikken din så er jeg enig i at du ikke bør sitte hjemme og nøle i allefall [emoji14]
 
Hele startet med 32 ukers kontroll hos jordmor. 2+ på urin og høyt blodtrykk. Hun sendte henvisnig til KK da hun ville ha meg inn på sjekk der pga store forandringer siden forrige kontroll. Dette var 10 april og påsken nærmet seg. Fikk omsider time til sykehuset 25 april, da legene ikke så på det som alvorlig. Jordmor ringer sykehuset og prøver å ordne time tidligere da hun mener at dette vil bli værre fort. Påsken kommer og går, og 18 april ringer de fra KK og sier de har fått en ledig time dagen etter.

19 april kommer og vi er på vektestimering, blodprøver, ctg og måling av blodtrykk og urin. Han i magen blir målt til ca 1900gram og 1% baby. Blodgjennomstrømmingen er minsket, og han begynner å spare på energien sin. Blodtrykk er fortsatt litt høyt, protein hadde gått ned til 1, og blodprøvene var fine. Så vi dro hjem, med beskjed om å komme på fredag for ctg, og ny vektestimerig på mandagen.

Fredagen kommer, tar blod og urinprøver igjen, måler blodtrykk og ctg. Ctg er helt fin, blodtrykk forhøyet og får beskjed om å snakke med lege. Det blir bestemt at jeg blir lagt inn til observasjon med en gang.

Fikk blodtrykksmedisin og var stabil over hele helgen så ble sendt hjem mandagen i 4 tiden. Dro over veien til svigers siden mamma var der, men var så sliten så gikk å la meg. Etter en times søvn dro jeg ned for å spise middag men følte meg litt dårlig. Smerter øverst i magen og kvalm, så jeg gikk opp å la meg igjen. Men jeg ble bare værre, så sendte melding til mannen, når han kom opp på soverommet ringte han til føden og jeg fikk beskjed om å komme inn. Klokken halv 8 var vi på føden og jeg ble akutt innlagt, smertene og kvalmen ble værre og værre. Blodtrykket var på 193/111, fikk blodtrykksmedisin, paracet mot smertene og kvalmenedsettende intravenøst. Smertene øverst i magen ble værre, og jeg spydde hver gang jeg bevegde meg. Tilslutt var det ingenting p spy opp, så spydde bare blod og magesyre. Legen kom inn for å sjekke reflekser, hadde en egen eklampsi boks stående ved meg. Halv 1 ble jeg stabil nok til å klare å holde en samtale. Mannen fikk heldigvis sove på sykehuset den natten.

Tirsdagen kom, ctg'ene viste at alt var bra med gutten i magen heldigvis. Slappet av store deler av dagen, ny lege kom inn og ville sjekke om jeg var moden, og plutselig ble det satt inn ballong. Noen timer etter jeg fikk ballong kom jordmor inn og sier at jeg må på føden nå for å få satt i epidural, blodplate nivåene er så lave at vi ikke kan vente lenger, så den ble satt i klokken 20.00.

Blodprøvene den dagen viser endringer i nyre og lever verdier. På kvelden begynte smertene i magen å komme igjen, men vi klarte å stoppe dem med paracet. Først klokken halv 12 på kvelden begynner jeg å kjenne tak i ryggen, kommer med 8 mins mellomrom. Fikk paracet så jeg kan sove siden jeg er så sliten, nesten ikke spist noe siden mandagen.

Onsdag våkner jeg og takene i ryggen er borte. Tar enda flere blodprøver, 1-2 ganger om dagen siden mandag, så armene mine ser ikke ut. Klokken 12 bestemmes det at ballongen skal ut, etter svar fra blodprøver. Fortsatt ikke moden, blodprøvene er værre, de vil ikke gi meg modningspiller for de er redd kroppen ikke tåler rier, og siden jeg ikke er moden får jeg ikke drypp. Så det blir bestemt at det blir keisersnitt i dag, etter vaktskifte. På dette tidspunktet begynner jeg å bli dårlig igjen, vondt øverst i magen, kvalm og lyssky, så ligger bare og stabiliserer og slapper av. Må faste, så får ikke drikke eller spise. Må ta smertestillende rektalt så jeg ikke er superdårlig under snittet. Får heldigvis sove litt, og mannen får være der selvom det ikke er visitt tid.

Rundt halv 6 på ettermiddagen blir jeg kjørt opp til føden og hvor de skal operere meg. Jeg blir gjort klar, ny veneflon i armen, de sjekker at jeg blir helt bedøvet i mageområde, måler blodtrykket mitt konstant. Også får mannen komme inn. På dette tidspunktet måtte vi vente litt pga et hastesnitt, men nå er jeg så rolig og avslappet at det er ikke noe stress. Jeg har mannen der, og de som jobbet der var helt fantastiske mennesker. Etter en halvtimes tid kommer legene inn, samme dame som sjekket til meg mandags natt når jeg ble akutt innlagt, helt fantastisk dame, som virkelig elsket jobben sin. Forklarte underveis hva hun gjorde, kjempe avslappet og sikker i sin sak. 19.44 kom gutten ut med rumpen først, og masse lyd i han når han kom ut! Helt fantastisk følelse! Jordmor tok han med ut, sammen med mannen hvor de veide og målte han etc. Før de kom inn igjen til meg med han. Da la de han på brystet mitt! Fikk vel hatt han der under hele syingen, men jeg ble kjempe kvalm og begynte å fryse veldig, så mannen og jordmor tok han med seg så gutten fikk vært med pappaen sin.
Jeg ble så sendt opp til oppvåkning, og mannen og Theodor kom opp til meg der. Men pga lat blodsukker måtte de måle jevnlig, så etter 15 min måtte de dra igjen. Da ble han lagt inn på nyfødtintensiven. Jeg lå på oppvåkning med morfin og paracet intravenøst, pluss epiduralen. Så jeg prøvde å sove litt. Klokken 9 dagen etterpå ble jeg kjørt ned på barsel, fikk eget rom som var beregnet for de med barn på nyfødtintensiven, så lå alene der. Måtte øve meg på å reise meg opp mens han var borte. Klokken 4 var heldigvis blodsukkeret tilbake til normalt og han kom ned til meg! Vi lå på barsel en uke pga vektnedgang hos han. På dag 3 våknet jeg klokken 6 om morningen med intense smerter og kvalme igjen, ble super dårlig, så barnepleierne tok han til jeg var meg selv igjen. Blodtrykket var så høyt at det var «bra» når undertrykket var kommet ned til 100. Og jordmødrene og barnepleierne ble oppriktig bekymret når de så meg. Roomien min sa hun følte hun bodde på rom med et lik, jeg var så bleik å dårlig. Heldigvis ble jeg bedre etter ca 4 timer og fikk Theodor inn til meg igjen, vi lå bare å sov store deler av dagen. Halv 5 om ettermiddagen var jeg meg selv igjen. Men etter dette ble jeg i veldig god form, og ville gjerne reise hjem. Dag 7 fikk vi reise hjem på nåde pga vekten hans, men vektkontrollen dagen etterpå viste endelig god vektoppgang og vi følges nå bare av helsesøster!
Han ble født i uke 35+1!
 
Hele startet med 32 ukers kontroll hos jordmor. 2+ på urin og høyt blodtrykk. Hun sendte henvisnig til KK da hun ville ha meg inn på sjekk der pga store forandringer siden forrige kontroll. Dette var 10 april og påsken nærmet seg. Fikk omsider time til sykehuset 25 april, da legene ikke så på det som alvorlig. Jordmor ringer sykehuset og prøver å ordne time tidligere da hun mener at dette vil bli værre fort. Påsken kommer og går, og 18 april ringer de fra KK og sier de har fått en ledig time dagen etter.

19 april kommer og vi er på vektestimering, blodprøver, ctg og måling av blodtrykk og urin. Han i magen blir målt til ca 1900gram og 1% baby. Blodgjennomstrømmingen er minsket, og han begynner å spare på energien sin. Blodtrykk er fortsatt litt høyt, protein hadde gått ned til 1, og blodprøvene var fine. Så vi dro hjem, med beskjed om å komme på fredag for ctg, og ny vektestimerig på mandagen.

Fredagen kommer, tar blod og urinprøver igjen, måler blodtrykk og ctg. Ctg er helt fin, blodtrykk forhøyet og får beskjed om å snakke med lege. Det blir bestemt at jeg blir lagt inn til observasjon med en gang.

Fikk blodtrykksmedisin og var stabil over hele helgen så ble sendt hjem mandagen i 4 tiden. Dro over veien til svigers siden mamma var der, men var så sliten så gikk å la meg. Etter en times søvn dro jeg ned for å spise middag men følte meg litt dårlig. Smerter øverst i magen og kvalm, så jeg gikk opp å la meg igjen. Men jeg ble bare værre, så sendte melding til mannen, når han kom opp på soverommet ringte han til føden og jeg fikk beskjed om å komme inn. Klokken halv 8 var vi på føden og jeg ble akutt innlagt, smertene og kvalmen ble værre og værre. Blodtrykket var på 193/111, fikk blodtrykksmedisin, paracet mot smertene og kvalmenedsettende intravenøst. Smertene øverst i magen ble værre, og jeg spydde hver gang jeg bevegde meg. Tilslutt var det ingenting p spy opp, så spydde bare blod og magesyre. Legen kom inn for å sjekke reflekser, hadde en egen eklampsi boks stående ved meg. Halv 1 ble jeg stabil nok til å klare å holde en samtale. Mannen fikk heldigvis sove på sykehuset den natten.

Tirsdagen kom, ctg'ene viste at alt var bra med gutten i magen heldigvis. Slappet av store deler av dagen, ny lege kom inn og ville sjekke om jeg var moden, og plutselig ble det satt inn ballong. Noen timer etter jeg fikk ballong kom jordmor inn og sier at jeg må på føden nå for å få satt i epidural, blodplate nivåene er så lave at vi ikke kan vente lenger, så den ble satt i klokken 20.00.

Blodprøvene den dagen viser endringer i nyre og lever verdier. På kvelden begynte smertene i magen å komme igjen, men vi klarte å stoppe dem med paracet. Først klokken halv 12 på kvelden begynner jeg å kjenne tak i ryggen, kommer med 8 mins mellomrom. Fikk paracet så jeg kan sove siden jeg er så sliten, nesten ikke spist noe siden mandagen.

Onsdag våkner jeg og takene i ryggen er borte. Tar enda flere blodprøver, 1-2 ganger om dagen siden mandag, så armene mine ser ikke ut. Klokken 12 bestemmes det at ballongen skal ut, etter svar fra blodprøver. Fortsatt ikke moden, blodprøvene er værre, de vil ikke gi meg modningspiller for de er redd kroppen ikke tåler rier, og siden jeg ikke er moden får jeg ikke drypp. Så det blir bestemt at det blir keisersnitt i dag, etter vaktskifte. På dette tidspunktet begynner jeg å bli dårlig igjen, vondt øverst i magen, kvalm og lyssky, så ligger bare og stabiliserer og slapper av. Må faste, så får ikke drikke eller spise. Må ta smertestillende rektalt så jeg ikke er superdårlig under snittet. Får heldigvis sove litt, og mannen får være der selvom det ikke er visitt tid.

Rundt halv 6 på ettermiddagen blir jeg kjørt opp til føden og hvor de skal operere meg. Jeg blir gjort klar, ny veneflon i armen, de sjekker at jeg blir helt bedøvet i mageområde, måler blodtrykket mitt konstant. Også får mannen komme inn. På dette tidspunktet måtte vi vente litt pga et hastesnitt, men nå er jeg så rolig og avslappet at det er ikke noe stress. Jeg har mannen der, og de som jobbet der var helt fantastiske mennesker. Etter en halvtimes tid kommer legene inn, samme dame som sjekket til meg mandags natt når jeg ble akutt innlagt, helt fantastisk dame, som virkelig elsket jobben sin. Forklarte underveis hva hun gjorde, kjempe avslappet og sikker i sin sak. 19.44 kom gutten ut med rumpen først, og masse lyd i han når han kom ut! Helt fantastisk følelse! Jordmor tok han med ut, sammen med mannen hvor de veide og målte han etc. Før de kom inn igjen til meg med han. Da la de han på brystet mitt! Fikk vel hatt han der under hele syingen, men jeg ble kjempe kvalm og begynte å fryse veldig, så mannen og jordmor tok han med seg så gutten fikk vært med pappaen sin.
Jeg ble så sendt opp til oppvåkning, og mannen og Theodor kom opp til meg der. Men pga lat blodsukker måtte de måle jevnlig, så etter 15 min måtte de dra igjen. Da ble han lagt inn på nyfødtintensiven. Jeg lå på oppvåkning med morfin og paracet intravenøst, pluss epiduralen. Så jeg prøvde å sove litt. Klokken 9 dagen etterpå ble jeg kjørt ned på barsel, fikk eget rom som var beregnet for de med barn på nyfødtintensiven, så lå alene der. Måtte øve meg på å reise meg opp mens han var borte. Klokken 4 var heldigvis blodsukkeret tilbake til normalt og han kom ned til meg! Vi lå på barsel en uke pga vektnedgang hos han. På dag 3 våknet jeg klokken 6 om morningen med intense smerter og kvalme igjen, ble super dårlig, så barnepleierne tok han til jeg var meg selv igjen. Blodtrykket var så høyt at det var «bra» når undertrykket var kommet ned til 100. Og jordmødrene og barnepleierne ble oppriktig bekymret når de så meg. Roomien min sa hun følte hun bodde på rom med et lik, jeg var så bleik å dårlig. Heldigvis ble jeg bedre etter ca 4 timer og fikk Theodor inn til meg igjen, vi lå bare å sov store deler av dagen. Halv 5 om ettermiddagen var jeg meg selv igjen. Men etter dette ble jeg i veldig god form, og ville gjerne reise hjem. Dag 7 fikk vi reise hjem på nåde pga vekten hans, men vektkontrollen dagen etterpå viste endelig god vektoppgang og vi følges nå bare av helsesøster!
Han ble født i uke 35+1!
Har så stor medfølelse når det kommer til dette [emoji171] Glad dere kom helrustet gjennom det begge to. Noengang trenger man disse tilfeldighetene, som i deres tilfelle var at dere var veldig nærme. Sterk historie..
 
Her startet det hele med vannavgang i uke 31, kl 04om natten. Jeg måtte på do og merker truse og pyjamasbukse er våte. Første tanke var « herlighet, nå har jeg enten store inkontinens problemer eller så har vannet gått».
Regnet med det var vannet for det rant ukontrollert. Jeg klarer å tenke fornuftig, skifter, tar på bind, vekker mann som for øvrig responderer «Du tuller», og datter. Ringer føden mens jeg sitter med gråten i halsen. Får beskjed om å komme inn. Behøvde ikke ambulanse, men måtte sitte godt bakoverlent hele veien.
Så var det å få tak i min mor som måtte passe datteren.
Det var ingen enkel sak, hun sover nemlig med ørepropper. Jeg var bestemt på at får jeg ikke tak i henne på neste forsøk så kjører vi bare bort til henne, jeg låser meg inn og vekker henne. Hun bor på vei til sykehuset. Heldigvis fikk vi tak i henne. Hun skjønner ingenting og spør om jeg er sikker det er fostervann, hva skjedde, hvorfor etc? Jeg kutter igjennom og sier vi kommer nå, vi må til sykehuset nå.

Datter blir avlevert. Vel fremme på sykehuset møtes jeg av ei strålende jordmor som med sin væremåte klarer å gjøre alt litt mindre.
Undersøkelser bekrefter vannavgang, ingen tvil for jeg legger igjen dammer over alt.
Ultralyd bekrefter tverrleie. Jeg har mengder med fostervann. Livmorhalsen er lang og lukket. Og jeg blir lagt inn på et rom og får lungemodningssprøyte og antibiotika intravenøs. Jeg blir også informert at starter fødselen nå med rier vil de gi meg et drypp for å stanse det.
Dagen går rolig, kun noen kynnere. Kl 22på kvelden får jeg beskjed om at jeg må overflyttes et annet sykehus pga nfi har ikke kapasitet til å ta meg inn hvis fødsel.
Blir blåtur med ambulanse ettersom jeg kunne gå i fødsel når som helst siden jeg var 2 gangs fødene.
Vel fremme på det andre sykehuset, føler jeg meg lite velkommen. Jeg ble plassert på et rom, ingen kom inn og tok imot meg, de løp kun inn og ut med antibiotika. Heldigvis tok det seg opp ved neste vaktskifte. Jeg ble liggende der. Onsdag (vannet gikk natt til søndag), 31+3, starter jeg med smertefulle sammentrekninger. Ettersom jeg har fått begge lungemodningssprøytene vil de ikke stanse riene. Ny ultralyd bekrefter seteleie, livmorhals er noe mindre, fremdeles lukket. De gir meg adalat for å roe riene, og kjøpe litt tid for lille. Det fører til at de klarer å stanse alt.

Blir liggende nok 1uke før jeg overflyttes sykehuset nærmere der jeg bor.
33 uker, starter med rier kl 19 på kvelden. Fortsatt seteleie. Fostervann er endret farge til grønnaktig. Ligger med rier hvert 10min gjennom natten, svetter og må få kluter dyppet i isvann. Morgenen etter kommer riene hvert 2,5min og varer 50sekunder. Men de har ingen innvirkning på livmorhals. Legen begynner å tenke i bane infeksjon og ser på blodprøver. Crp har steget til 74.
Avgjørelsen om keisersnitt blir tatt. Og nå går det slag i slag. Venefloner, urinkateter etc. Så plutselig skal vi på operasjonen. Blir møtt av verdens herligste anestesilege. Jeg var livredd, men han roet meg ned. Fikk spinal og inngrepet startet.

Det hadde ikke vært noe fostervann igjen, bare fuktig som legen sa. Snuppa satt fast i magen, hun hadde fra siste ultralyd kun 2timer tidligere klart å snu seg i tverrleie. Dette medførte at de måtte tilkalle en ekstra lege, og jobbet fælt med å få henne ut, da venstre skulderen satt fast. De måtte lage et t-snitt i livmoren, og fikk henne til slutt ut. Så løp de med henne.
Nfi teamet jobbet med henne i 5min før hun ble stabil. Apgar 6-8-9
Fikk litt pustestøtte og ble massert.
Så forsvant de med henne til avdelingen.

Det tok 11timer før jeg fikk se henne første gang. Dette skyldtes feber hos meg, lavt bt 86/36, høy puls over 136, og mye smerter. Jeg mistet 900ml blod. Kastet opp pga smerter etc.
Men alt ble glemt da jeg ble trillet inn på nfi og fikk holde henne første gang.

Dagen etter får jeg crp på 309 og blir satt på en hestekur av antibiotika. Jeg hadde infeksjon i fosterhinnen. Vesla fikk påvist høy oppvekst av streptokokker i øre, nese og munn. Så de overvåket henne nøye i tilfelle hun skulle utvikle noen infeksjon. Heldigvis gikk alt bra med henne, ble tatt av c-pap dagen derpå og har bare gått fremover siden da.

Min crp sank raskt og 4dager etter fødsel fikk jeg rom på nfi.
Til mandag er vesla 2uker. Da har jeg vært totalt 4uker på sykehuset.
Så historien din her nå, gurimalla! [emoji173] Du er tøff!
Vi har også blitt flyttet mellom sykehus i ambulanse pga fulle nfi. Er nå i Drammen og håper vi får bli her til fødsel for det virker som nfi her er fantastisk. Er stadig modningstegn, men heldigvis ingen fødsel enda. 6 døgn siden vannavgang. Kona har hatt mensmurringer og småkramper i nesten tre døgn nå, og økende rosa og slimete utflod, mens vannet fortsetter å renne i større doser. Vi håper det er trygt for de to små (vi venter tvillinger) at det drøyer [emoji173] Men de blir fulgt opp tett hvertfall, og livmorhalsen var lang og lukket for to dager siden.
Her startet det hele med vannavgang i uke 31, kl 04om natten. Jeg måtte på do og merker truse og pyjamasbukse er våte. Første tanke var « herlighet, nå har jeg enten store inkontinens problemer eller så har vannet gått».
Regnet med det var vannet for det rant ukontrollert. Jeg klarer å tenke fornuftig, skifter, tar på bind, vekker mann som for øvrig responderer «Du tuller», og datter. Ringer føden mens jeg sitter med gråten i halsen. Får beskjed om å komme inn. Behøvde ikke ambulanse, men måtte sitte godt bakoverlent hele veien.
Så var det å få tak i min mor som måtte passe datteren.
Det var ingen enkel sak, hun sover nemlig med ørepropper. Jeg var bestemt på at får jeg ikke tak i henne på neste forsøk så kjører vi bare bort til henne, jeg låser meg inn og vekker henne. Hun bor på vei til sykehuset. Heldigvis fikk vi tak i henne. Hun skjønner ingenting og spør om jeg er sikker det er fostervann, hva skjedde, hvorfor etc? Jeg kutter igjennom og sier vi kommer nå, vi må til sykehuset nå.

Datter blir avlevert. Vel fremme på sykehuset møtes jeg av ei strålende jordmor som med sin væremåte klarer å gjøre alt litt mindre.
Undersøkelser bekrefter vannavgang, ingen tvil for jeg legger igjen dammer over alt.
Ultralyd bekrefter tverrleie. Jeg har mengder med fostervann. Livmorhalsen er lang og lukket. Og jeg blir lagt inn på et rom og får lungemodningssprøyte og antibiotika intravenøs. Jeg blir også informert at starter fødselen nå med rier vil de gi meg et drypp for å stanse det.
Dagen går rolig, kun noen kynnere. Kl 22på kvelden får jeg beskjed om at jeg må overflyttes et annet sykehus pga nfi har ikke kapasitet til å ta meg inn hvis fødsel.
Blir blåtur med ambulanse ettersom jeg kunne gå i fødsel når som helst siden jeg var 2 gangs fødene.
Vel fremme på det andre sykehuset, føler jeg meg lite velkommen. Jeg ble plassert på et rom, ingen kom inn og tok imot meg, de løp kun inn og ut med antibiotika. Heldigvis tok det seg opp ved neste vaktskifte. Jeg ble liggende der. Onsdag (vannet gikk natt til søndag), 31+3, starter jeg med smertefulle sammentrekninger. Ettersom jeg har fått begge lungemodningssprøytene vil de ikke stanse riene. Ny ultralyd bekrefter seteleie, livmorhals er noe mindre, fremdeles lukket. De gir meg adalat for å roe riene, og kjøpe litt tid for lille. Det fører til at de klarer å stanse alt.

Blir liggende nok 1uke før jeg overflyttes sykehuset nærmere der jeg bor.
33 uker, starter med rier kl 19 på kvelden. Fortsatt seteleie. Fostervann er endret farge til grønnaktig. Ligger med rier hvert 10min gjennom natten, svetter og må få kluter dyppet i isvann. Morgenen etter kommer riene hvert 2,5min og varer 50sekunder. Men de har ingen innvirkning på livmorhals. Legen begynner å tenke i bane infeksjon og ser på blodprøver. Crp har steget til 74.
Avgjørelsen om keisersnitt blir tatt. Og nå går det slag i slag. Venefloner, urinkateter etc. Så plutselig skal vi på operasjonen. Blir møtt av verdens herligste anestesilege. Jeg var livredd, men han roet meg ned. Fikk spinal og inngrepet startet.

Det hadde ikke vært noe fostervann igjen, bare fuktig som legen sa. Snuppa satt fast i magen, hun hadde fra siste ultralyd kun 2timer tidligere klart å snu seg i tverrleie. Dette medførte at de måtte tilkalle en ekstra lege, og jobbet fælt med å få henne ut, da venstre skulderen satt fast. De måtte lage et t-snitt i livmoren, og fikk henne til slutt ut. Så løp de med henne.
Nfi teamet jobbet med henne i 5min før hun ble stabil. Apgar 6-8-9
Fikk litt pustestøtte og ble massert.
Så forsvant de med henne til avdelingen.

Det tok 11timer før jeg fikk se henne første gang. Dette skyldtes feber hos meg, lavt bt 86/36, høy puls over 136, og mye smerter. Jeg mistet 900ml blod. Kastet opp pga smerter etc.
Men alt ble glemt da jeg ble trillet inn på nfi og fikk holde henne første gang.

Dagen etter får jeg crp på 309 og blir satt på en hestekur av antibiotika. Jeg hadde infeksjon i fosterhinnen. Vesla fikk påvist høy oppvekst av streptokokker i øre, nese og munn. Så de overvåket henne nøye i tilfelle hun skulle utvikle noen infeksjon. Heldigvis gikk alt bra med henne, ble tatt av c-pap dagen derpå og har bare gått fremover siden da.

Min crp sank raskt og 4dager etter fødsel fikk jeg rom på nfi.
Til mandag er vesla 2uker. Da har jeg vært totalt 4uker på sykehuset.
 
Så historien din her nå, gurimalla! [emoji173] Du er tøff!
Vi har også blitt flyttet mellom sykehus i ambulanse pga fulle nfi. Er nå i Drammen og håper vi får bli her til fødsel for det virker som nfi her er fantastisk. Er stadig modningstegn, men heldigvis ingen fødsel enda. 6 døgn siden vannavgang. Kona har hatt mensmurringer og småkramper i nesten tre døgn nå, og økende rosa og slimete utflod, mens vannet fortsetter å renne i større doser. Vi håper det er trygt for de to små (vi venter tvillinger) at det drøyer [emoji173] Men de blir fulgt opp tett hvertfall, og livmorhalsen var lang og lukket for to dager siden.
Lykke til. Babyene deres er på det beste stedet.
 
Back
Topp