Historien bak våre små helter

En tråd i 'Premature og dysmatur' startet av Skrømt (Vimsa), 14 Apr 2017.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. RonjaR Juni12`s svarer-på-alt Tilgangsansvarlig VIP

    Ja jeg har en tøffing![emoji1]
    Og han vil for alltid være veldig spesiell[emoji173]️
     
    • Liker Liker x 1
  2. RonjaR Juni12`s svarer-på-alt Tilgangsansvarlig VIP

    Hellige jul for en historie![emoji173]️[emoji22]
    Sitter med tårer i øyne og sjeleglad for at det gikk fint med dere begge!
     
  3. RonjaR Juni12`s svarer-på-alt Tilgangsansvarlig VIP

    Tøff opplevelse for en 19 åring[emoji173]️
     
  4. RonjaR Juni12`s svarer-på-alt Tilgangsansvarlig VIP

    Blir så rørt av historiene deres![emoji173]️
    Godt alt gikk bra! Du er fortsatt på sykehuset?[emoji4]
     
  5. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Huff. Det er godt alt gikk bra med dere [emoji171] Men man får en skikkelig støkk...
     
  6. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    [emoji8][emoji171]
     
    • Liker Liker x 1
  7. RonjaR Juni12`s svarer-på-alt Tilgangsansvarlig VIP

    Ja, det er ingen selvfølge at svangerskap går som normalt[emoji4]
     
  8. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    Før historien kan jeg fortelle at jeg har to sykdommer som gjorde at jeg måtte ha litt ekstra kontroller gjennom svangerskapet. Jeg har epilepsi og immunsvikt. Begge sykdommer var under god kontroll og leger, spesialister og alt var veldig positive til svangerskapet. Så.. ja

    Jeg hadde en grei start, litt småkvalm i ny og ne bare. Lite symptomer før jeg bikker 14/16 uker og får bekkenløsning. Alt står bra til på alle ultralyder til da og fikk til og med vite vi ventet en liten guttebass i uke 16 :) ukene gikk, magen og gutten vokste. Jeg trivdes sett bort i fra den konstante følelsen av å aldri bli uthvilt. I uke 17 får jeg merkbare kynnere som faktisk gjør vondt, og de var kommet for å bli. Informerte jordmoren om de i uke 22-23 og hun sa de ikke gjør vondt, at det bare var uvant og at jeg oppfattet de som vonde [emoji14] javel.... var uheldig på dette punktet og jeg begynte å få daglige krampeanfall. Nevrologen justerte på medisinen min og la til en medisin ekstra "på toppen".

    I uke 28 begynner de å bli verre.. jeg blir litt i tvil om hva som er normalt og ikke, så jeg ringer føden og forteller de hvordan de oppleves. De sier de har fullt opp, men om det ikke gir seg etter en paracet og varm dusj, så kunne jeg komme inn for en liten sjekk. Gjorde som jeg ble bedt om og det ble verre. Dro inn til sykehuset på føden og ble sittende der i noen timer før de hadde tid til å sjekke meg. De beklaget opp og ned for ventetiden, jeg prøvde å være tålmodig og sa det gikk fint :) en jordmor viste meg inn til et undersøkelsesrom og ba meg vente der til det kom en lege som skulle undersøke meg. Vi ble ventende der en time til, så kom det en annen jordmor inn og sa at det var dessverre så fullt der at legen ikke hadde hatt tid til å se til meg ennå. Og lurte på om jeg var komfortabel med å dra hjem i mellomtiden, så skulle de ringe meg når legen var ledig. (Bodde 5 minutter unna sykehuset på den tiden) og joda, gikk med på den.. tenkte jeg kunne umulig være i fødsel eller noe og at det sikkert ikke var noe farlig. Dro hjem, det var sent nærmere natten, så bestemte meg for å skru på lyden på tlf også legge meg. Ble en urolig og søvnløs natt med ubehag av smerter og trykk inni magen. Endte med anfall igjen og når jeg kom til meg selv fikk jeg litt panikk da magen var steinhard fra topp til "bunn" og føltes ut som om at underlivet var i spreng. Ringte føden og de ba meg komme straks. De kjente på magen og jeg så på blikkene deres at de var litt fortvilte. De tok innvendig ultralyd av livmorhalsen for å se om den hadde blitt påvirket og uheldigvis hadde den det. Hadde gått fra 3,2 cm til 7mm og var helt avflatet.. jeg hadde ikke vonde kynnere, jeg hadde premature rier. Da var jeg akkurat 29 uker på vei. De satt meg på riehemmende drypp og ga meg en blodtrykkssenkende pille i håp om å klare å stoppe det.. Fikk beskjed om å være sengeliggende så langt det lot seg gjøre, fikk ikke gå i trapper eller løfte noe som helst. Fikk lungemodningssprøyte i låret og en barnepleier fra neonatal intensiven kom for å snakke med oss. De ville forberede oss på det de fryktet kom til å skje. Var kontinuerlig koblet til CTG registrering og hadde en blodtrykksmansjett så stram som et ondt år rundt armen de 3 første dagene. Riene roet seg litt og det så ut til å gå bra. Etter en uke fikk jeg dra hjem med den samme strenge beskjed om å ikke gå unødig, ikke løfte noe osv. Og jeg skulle ikke ha noe toleranse overhodet for å ringe om jeg følte noe eller var usikker. Kom han da, så hadde han kommet fort og så liten som han var hadde han nok ikke overlevd en vaginal fødsel på det punktet. Fikk beskjed om at det kan skje når som helst og at jeg skulle være glad for hver dag som gikk og han fortsatt var i magen min.

    Uke 31/32 var det på'n igjen og uke 33/34 var det samme greia :(

    Uke 35 ble jeg innlagt pga anfallsfrekvensen min. Samboer var ikke trygg lenger. Ene natten hadde jeg gått rett i gulvet fra stående stilling på magen og i kramper. Da slo overlegen hånden i bordet og sa de ikke ville vente lenger, jeg skulle bli igangsatt... jeg maktet ikke å si hverken for eller imot og tok bare til meg den informasjonen jeg måtte for å komme meg gjennom hele fadesen. Fikk ballong som satt i gang alt og guuud for en storm av store sterke rier det var. 4 timer etter var jeg i aktiv fødsel, 4 timer etter det igjen var det trykketid. Poden kom ut ganske kjapt etter jeg fikk en klipp. Han var liten og varm og SOM han skrek! Fikk han opp på brystkassen, samboer klippet navlestrengen, så var det en barnelege der, gynekolog, 2 jordmødre og 2 barnepleiere. Han ble grusomt stille og de sa ingenting. De snakket lavt sammen også for de ut dørene sammen med samboer på slep :( det var det mest grusomme som noensinne kunne skjedd på det punktet. Fikk jo ikke vite noe. Jeg tok fatt i tlf min og ringte samboer konstant til han tok tlf. Og viste seg at han hadde litt pusteproblemer. Han fikk C-PAP på, fikk sonde og jeg måtte visstnok tisse av meg selv å hvile litt før jeg fikk se han. Jeg var hysterisk på de.. til slutt ble jeg trillet ned i seng på neonatal for å se han. Tårene trillet.. full i ledninger og sto mange folk der inne på rommet hans.. en flom av skyldsfølelse kom over meg og føler nok litt på den den dag i dag også.. det var jo ikke noe jeg kunne gjøre med situasjonen, men jeg følte det var min feil.. min kropp feilet meg og satt livet hans i fare. Ble trillet opp på barsel avd. for natten etter å ha fått noen beroligende ord fra legene og sykepleierene der nede.

    Jeg våknet med et snev av panikk i 5 tiden og følte noe var alvorlig galt. Fikk ikke sove igjen, ville ikke vekke samboer.. tenkte jordmødrene ville sagt ifra om det var noe. Klokken 6 kom det en jordmor inn og sa vi måtte stå opp for sønnen vår hadde det ikke så bra.. jeg fortalte samboer om at jeg hadde våknet og følt på meg at noe var galt klokken 5.. jeg bare visste det.. han trillet meg ned i rullestol og tårene mine trillet nok en gang. Vi kom inn på rommet hans og en lege sto der med et alvorlig blikk sammen med en sykepleier.. ene lungen hans hadde kollapset og de hadde satt et dren i siden hans. Han hadde strevd slik med pusten stakkar.. han klarte ikke å skille ut co2 og hadde for lite oksygen. Legen sa det som det var, situasjonen er alvorlig, men under kontroll. Det tok 6 dager før vi fikk holde han. På de 6 dagene hadde hadde fått lungemodningsmiddel direkte ned i lungene, lungekollaps, C-PAP, highflow briller, og blitt intubert. Han lå på ventilator i 2 døgn for å avlaste etter kollapsen. Så var det C-PAP i noen dager og highflow briller i noen timer.. sonden hadde han til vi dro derfra. Litt preget av gulsott og svak etter morfin og alt han hadde vært gjennom.. så var han sugesvak :( fikk aldri i gang melkeproduksjonen, og han ble flaske barn. Vi kom hjem etter ca 2 uker. Det var deilig å være hjemme, men samtidig var jeg livredd for pustestans etter alle pustevanskene han hadde hatt.. helsesøsteren kom på dag 2 og veide han. Fin vektoppgang.. alt virket ok ut så langt. 2760g og 48cm lang 36cm rundt hodet etter fødsel. Vi hadde urolige (grusomme) dager og urolige (grusomme) netter til han ble 5 mnd og kolikken viste seg å være melkeproteinallergi. Låsninger, favorittside.. fysio og kiropraktor.. alt i alt. Et stressfylt svangerskap og en "spenningsfylt" fødsel.. så er han i dag 18 mnd gammel og er min lille helt <3 ingen senskader på noen som helst måte og man hadde ikke visst han var litt før tiden og slet slik etter fødsel hadde ikke vi visst om det selv eller opplyst om det.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  9. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    Jeg spurte om tidspunktet det skjedde med lungekollapsen når vi var der nede.. det skjedde klokken 5. Jeg så på samboeren min med et blikk som kunne drept sa han.
     
  10. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Litt av en historie dere har også [emoji171] Men så flott at du kunne gå så lenge, til tross for mange tøffe uker. Det er tøft å se de små koblet opp til maskiner på den måten :/ Det er ikke sånn man ser det for seg... Hvor stor var han da han ble født?
     
  11. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    2760g 48cm og 36cm rundt hodet. Stor liten gutt :) Ble igangsatt da jeg fikk en av de farlige formene for anfall. Livet mitt og poden sitt kunne gått tapt hvis ikke. Puls over 200 og blodtrykk som ikke lignet grisen.. De sto jo klar til å slå meg i narkose under fødsel pga faren for anfall. Ikke noe gøy å se slikt nei.
     
  12. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Flott at han hadde god størrelse [emoji171] Ja, anfall og svangerskap er ingen god kombinasjon. Veldig godt at alt gikk fint til slutt, men det er skremmende når det står på. Og det er gjerne noe som følger en livet ut. Var det noen spesiell grunn til at de valgte igangsettelse fremfor keisersnitt?
     
  13. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    De håpte å minske risikoer for blødninger å gi meg en lettere barsel tid.
    Noe annen forklaring fikk jeg ikke. Er ikke bare bare med keisersnitt heller og risikoer der. Nevrolog og føden som i samråd kom fram til igangsettelse og påbudt epidural (ble stukket feil, så sliter den dag i dag med kronisk smertehelvete)
     
  14. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Åja, de har som regel en grunn til valget de tar. Nei, keisersnitt er ikke risikofritt. Jeg hadde anfall selv, men ikke grunnet epilepsi, men her valgte de ks. Jeg hadde lave blodplater også, så jeg startet å blø på bordet... Det var grusomt.

    Huff, det er forferdelig når de bommer sånn :( Fikk du nerveskade?
     
  15. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    Leste nettopp historien din. Uff for en tid :( ja, fikk det de kaller nevropatiske smerter. Gikk på smertepoliklinikken inn og ut i over ett år og prøvde alle mulige medisiner og smertestillende.. ikke noe gøy. Fy for bivirkninger ting skal ha. Samboer tok over min barsel permisjon og ble hjemme i tilsammen et år etter fødsel
     
  16. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Så leit å slite med det i ettertid. Er det ingenting de kan gjøre med det? Her traff de heldigvis med spinalen, men hadde en spinalpunksjon for 2 uker siden og da bommet de 3 (!) ganger før de traff på 4. forsøk. Grusomt! Kan ikke tenke meg engang hvordan det er å gå med smertene i ettertid :( Er det beina som gjør vondt?
     
  17. SingerAlite Gift med forumet Novemberlykke 2015 VIP

    Venstre side fra korsryggen og ned. Lår og legg er verst. Hatt flere spinalpunksjoner og epiduraler i mitt liv, de har bommet noen ganger, men aldri slitt i ettertid sett bort fra en gang når jeg var lita. Men da bommet de ikke, det lekket slik væske. Den hodepinen var stygg gitt. Du har heldigvis ikke merket noe til at de bommet?
    Er ingenting å gjøre med smertene mine.. må lære å leve med de. Tungt
     
  18. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Åh fy. Får vondt i magen på dine vegne :( Jeg fikk den smerten da de bommet, men den forsvant etter 2 dager. Kan ikke se for meg å gå med den resten av livet... Jeg fikk ikke spinalhodepine heller, men jeg ble tappet for væske grunnet høyt trykk, så for meg var det heller himmelsk, de lettet på en syk hodepine jeg hadde fra før..
     
  19. NinjaInPyjamas (bygdejente) Gift med forumet Marsboerne2017 Himmelbarn

    Veldig kort oppsummert så ble storesøster forløst i all hast i uke 27 siden jeg hadde fått hypertension (IKKE sv.forgiftning) som de ikke fikk kontroll på. Lå på 230/170. Hypertensionen ble oppdaget noen uker før og jeg fikk medisiner.

    Med lillebror skjedde det samme men var under kontroll hele veien og på medisiner selvom det var sinsykt høyt. Lå på 170/110 i ukene før forløsning i uke 32. Kvelden han ble forløst var det igjen på 230/170 så har virkelig fått stress testet blodårene mine!! Han ble forløst grunnet morkakesvikt mens storesøster ble forløst grunnet min tilstand.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  20. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Woah. For et trykk! Jeg oppnådde aldri slikt trykk, utenom krampene, men da sank det jo igjen. Men har du høyt blodtrykk utenom i ettertid, eller har du sluppet det? [emoji173] Blodtrykk altså. En viktig sak... Og fikk du blodfortynnende i andre svangerskap?
     

Del denne siden