Ja jeg har en tøffing![emoji1]
Og han vil for alltid være veldig spesiell[emoji173]️
Historien bak våre små helter
- Trådstarter Skrømt (Vimsa)
- Opprettet
Ja jeg har en tøffing![emoji1]
Og han vil for alltid være veldig spesiell[emoji173]️
For vår del startet usikkerheten i uke 29, og ukene som kom skulle gi oss flere overraskelser på godt og vondt.
Etter en blødning og smertefulle sammentrekninger, samt slapp baby ble jeg innlagt føden i uke 29. Vi hadde en stund før dette hatt tette kontroller på sykehuset av andre grunner, men var i utgangspunktet "friskmeldt" for videre oppfølging hos kommunal jordmor. Ved innkomst hadde jeg en lett økning i blodtrykket (138/93), og det viste seg at lille ikke hadde vokst særlig siden forrige ultralyd. Etter 12 timer på observasjon ble jeg skrevet ut, men skulle ha ny kontroll om 10 dager på fødepoliklinikken.
Ultralydene videre viste lite vekst, og at lille stagnerte etter uke 29. Hun trivdes i magen, men det var noe som ulmet. Gjennomstrømningene så greie ut, allikevel gikk det tregt i veksten. Urinprøvene viste av og på med protein, men det er ikke så uvanlig, så de fulgte bare med på det som normalt. Blodtrykket var noe forhøyet videre utover, men holdt seg i underkant av 140/90 og trengte ikke behandling enn så lenge.
Da jeg var 33+4 reagerte jeg på at datteren min virket så slapp og kraftløs i bevegelsene sine, og med tanke på at hun ikke lengre vokste valgte jeg å ringe føden for å forhøre meg. Føden ønsket oss inn på kontroll, og det skulle vise seg å være lurt. Ved innkomst hadde blodtrykket økt noe mer, og ble målt til 144/104. Jeg hadde og fått kraftige ødem siden sist kontroll for 7 dager siden. De la meg inn igjen på overvåkning med tanke på svangerskapsforgiftning. Ultralyden som ble tatt ved innkomst viste et avvik på -33% og de kunne nå se at gjennomstrømningene var dårlige. De vurderte det allikevel dit hen at min datter trivdes i magen. Hun hadde fine bevegelser, og fin hjerterytme. Hikket gjorde hun også, så lungene begynte å få funksjon. Jeg derimot hadde nå høyt utslag på proteiner i urinen, og blodprøvene kunne bekrefte en moderat svangerskapsforgiftning. Jeg ble satt på blodtrykksmedisiner, og de klarte å få blodtrykket under 140/90 nok en gang. 33+6 fikk jeg bli skrevet ut igjen, med hvile hjemme. Vi bor ikke mer enn 20 minutter unna, og kunne komme raskt om det var noe. Før vi dro fikk vi klar beskjed om å ha lav terskel for ny innkomst. Jeg skulle ha ny kontroll på sykehuset 7 dager senere, og i mellomtiden skulle jeg ha kontroll hos kommunal jordmor med urin og blodtrykk.
Vi kom hjem en onsdag, og allerede fredagen etter måtte jeg på ny ringe føden. Jeg våknet med veldig hovne ben, som ikke roet seg utover dagen. Over telefon ble vi enige om at jeg skulle ringe på ny om det ble verre. Jeg lot det gå ut dagen og la meg tidlig. Lørdagen sov jeg mye, jeg var sliten og lite motivert, og ventet bare på kontrollen på mandag. Søndags kveld blir jeg veldig lyssky, og begynner å kaste opp. Jeg vurderte å ringe føden på nytt, men valgte heller å legge meg frem til morgendagens kontroll.
34+4 drar jeg på kontroll hos jordmor. Denne dagen måles blodtrykket til 169/109 og fortsatt stort utslag på protein. På 4 dager har jeg gått opp 7 kg i vann, som hadde begynt å legge seg i ansiktet og på ryggen min. Jordmor ringer sykehuset, som ber oss komme inn med en gang. Fremme på sykehuset blir vi tatt med inn på et kontrollrom hvor de på ny måler blodtrykk, skriver meg inn som pasient og tar ultralyd. Under ultralyden får jeg jeg kramper i beina, så overlegen hiver seg på telefon til føden og ber de om å sende ned en jordmor og gjøre klart et rom. Derfra får jeg tredd en veneflon i hånda, og blir ført opp på føden for behandling med en dose magnesium, og blodtrykksmedisiner. Det blir tatt mye blodprøver, og de forklarer at de må prøve å stabilisere kroppen min for videre vurdering. De neste timene kaster jeg opp mye. Jeg får nye blodtrykksmedisiner før vi legger oss for å sove.
34+5 kommer overlege og anesti og henter meg på rommet, og triller meg ned på intensivavdelingen for bedre overvåkning og magnesiumdrypp. Krampene kommer oftere, og de gir meg nå sterkere medisiner for å få det til å gi seg. De ønsker nå kontinuerlig oversikt over hjerteaktivitet, metning, blodtrykk og puls, så de kobler meg opp med elektroder og en slange i hovedpulsåra. Jeg husker selv den angsten jeg fikk med alle disse menneskene, og kun korte beskjeder om hva som foregikk. Nål etter nål, og utmattelsen for hver gang jeg fikk kramper. De økte fra gang til gang, og etterhvert ristet kroppen min fra livet og ned. På denne stunden var jeg så redd for min datter, at jeg overhodet ikke visste om jeg kunne takle det. Så mye medisiner, og så mye galt med kroppen. Hun hadde det fint på ultralyd 2 timer tidligere, men hva nå. Jeg var et øyeblikk helt sikker på at nå kunne hun umulig være i live. Hun tåler ikke det her, lille kroppen. De prøvde å berolige meg med ord, men slike følelser lar seg ikke tøye av noe som helst, tror jeg. Det var konstant 1-2 sykepleiere ved sengen min, som satt å fulgte med, og ga meg medisiner når krampene kom. Overlegen og anesti kom inn til oss, og forklare at de nå forsøkte å stabilisere dette, slik at de kunne ta et snitt dagen etter. Den gang ei. Kort tid etterpå kommer de tilbake i full fart, og sier at jeg nå vil bli trillet inn på operasjonssalen. De har trykket på knappen og alle er klare. I ettertid vet vi hvorfor, selvom det ikke var tid til forklaring der og da. Blodplatene mine var lave, og urinsyra i blodet var veldig høy. Jeg lå på intensiven under ordet "eklampsifare". Nyrene var på vei til å svikte, og går man i full eklampsi så går man også i koma. Derav fikk jeg heller ikke narkose som jeg spurte om i full panikk på vei inn på salen. På vei fra intensiven til operasjonssalen stanser de 2 nye krampeanfall med medisiner, og to sykepleiere holder meg forover når spinalen blir satt. Det var så mye mennesker, så jeg klarer ikke gjette antall engang, men det var ingen tvil om at det var snakk om alvor. Ut hentes en liten jente på 1600gram og 42cm, skrikende. Jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på det. Jenta jeg var sikker på at hadde tatt stor skade av dette skrek da hun kom ut, og scoret 9, 10, 10 på apgar score. Hun er min superhelt... For en tøffing. De løp ut med henne, sammen med barnefar og la henne i en kuvøse. Jeg blødde 1000ml på operasjonsbordet, da de slet med å få livmoren min til å trekke seg sammen, så jeg ble lagt på oksygen og med enda mer medisiner. Det gikk bra det også.
De neste 4 dagene blir jeg liggende på intensivavdelingen, koblet til maskiner og medisiner. Blodprøver ble tatt mange ganger i døgnet, for å se at det gikk rette veien. Krampeanfallene stod på som verst de 2 første dagene etter fødsel, før de kom med lengre opphold. Andre dagen har jeg og metningsfall og vansker for å puste, så jeg blir videre lagt på oksygen for å holde nivået oppe. Å se seg selv slik på bilder er ganske absurd. For jeg var ikke der, på en måte. Jeg var et annet sted. En jordmor sørget for at jeg og min datter møttes etter fødsel. Hun var å hentet henne på NFI, og trillet henne ned til meg, og la henne på brystet mitt. Der lå vi noen minutter med maskiner og ledninger begge to. Jeg skulle gjerne ha gjenfortalt hvor fantastisk det var å møte henne for første gang. Men første gang husker jeg ikke, jeg bare vet at vi møttes. Daglig kom det søte pleiere og jordmødre ned med henne til meg, noen få minutter av gangen. Det er jeg takknemlig for. De klarte det, tross alt. Jeg gikk aldri i full eklampsi, og jeg havnet aldri i koma. De var eksepsjonelt dyktige, og handlet både rett og tidsnok. For lite visste jeg om at en liten promille med preeklampsi, også er utsatt for det som kalles for eklampsi. Jeg er glad jeg ikke visste det før jeg ble syk
Tilbake på føden 5 dager etter fødsel er jeg fortsatt dårlig, men jeg er ikke lengre kritisk. Jeg får mitt aller siste krampeanfall på fødeavdelingen den dagen, før alt gikk i riktig retning. Og ikke minst, jeg var nærmere min datter. Som for øvrig ble flyttet fra kuvøse til varmeseng første døgnet, og som aldri hadde behov for pustehjelp. Hun var i behov av lysbehandling og sondeernæring. Vokse og gro, hvile, bli trygg. De neste dagene brukte jeg på å komme meg på beina. Få til å sitte selv, og prøve å gå litt med støtte. Bli frisk nok til å kunne være mamma, til å kunne ta vare på min datter. De trillet sengen min til NFI noen minutter om dagen, så jeg kunne være med lille. Jeg følte vi hadde mistet så mye tid. Først 12 dager etter fødsel fikk jeg min første hele dag sammen med lille. Da kunne jeg selv løfte opp min lille skatt, på da 1400gram. For en følelse! Absurd og ubeskrivelig, alt sammen. Det var ikke lengre noen som måtte løfte henne over, og legge henne på meg. Jeg kunne gjøre det selv. Jeg kunne se på henne, ta på henne, lukte på henne. Og ikke minst, hun kunne få MIN melk... For utrolig nok, så hadde jeg melk. Det var det ingen som kunne forstå. Jeg tror jeg kan takke alle de søte menneskene som hver dag hentet henne noen få minutter, og la henne oppå meg. 4 uker senere dro vi hjem, og vi ammet. Og det har vi gjort siden
I dag er hun en frisk og rask frøken på 14 måneder, sta som et esel. Hun har noen mindre utfordringer, men klarer seg tross alt veldig bra. Det finnes en mistanke om en mild grad av cp som påvirker hennes høyre side, men det er ikke noe stort hinder for henne. Hun er glad, sosial, pratesyk og en skikkelig kosejente. En energibombe full av masse sjarm. Hun hadde en operasjon da hun var 3 måneder gammel, og tålte narkosen overraskende bra, så mye tyder på at utviklingen har vært fullverdig sånn sett.
Jeg som mor har ikke lengre høyt blodtrykk, heller lavere enn snittet og er fornøyd med det! Det forventes at det vil øke med tiden, men slike sorger trenger man ikke ta på forskudd. Jeg har dog fått litt utfordringer med hjertet, og er under utredning for hjerterytmeforstyrrelse. Utover dette er organene helt fine igjen, etter ultralyd og blodprøver for kontroll av dette. Nå er vi en lykkelig liten familie på 3, som lever livets glade dager
Hellige jul for en historie![emoji173]️[emoji22]
Sitter med tårer i øyne og sjeleglad for at det gikk fint med dere begge!
Fikk svangerskapsforgiftning med nr 1 uke 34+3. Uke 34+6 var det ikke noe bønn. Da MÅTTE jeg føde, om ikke ble det farlig for oss begge.
Jeg var 19 år, veldig redd i det hele. Jeg og mannen kjørte ut dagen før fødsel ble igangsatt for å handle inn siste rest av vogn og slikt nødvendig [emoji14]
Dagen forløp mer eller mindre slik
0800 - modningspille
Gå i trapper, skrape flax, lese donald og spise litt.
1200 - modningspille
Gå i trapper, spise litt, oppdatere masete foreldre, synge litt for oss selv.
1600 - Stripping
1700 - de tok vannet
1900 - ned på føden
Hvor jeg fikk ei utenlandsk jordmor som ikke snakka norsk. Hvertfall ikke forståelig og jeg dermed lå mer eller mindre og hylte og gråt fordi jeg ikke forsto hu og hu ikke forsto meg...
Innen 2000 fikk jeg epidural. Var ikke noe valg pga sf sa de.
På ett tidspunkt fikk jeg ny jordmor da og hu var kjempegod [emoji169]
2345 begynte pressriene
0015 var det mer folk enn jeg kunne telle inne på rommet og begynte å gjøre ting klart til ks pga hjertelyden til babyen forsvant og det hele begynte bli panikk.
0030 ble hu født, ved hjelp av sugekopp da.
Fikk holde hu noen få sekunder før de løp ut med hu og dro mannen med seg...
Så der satt jeg alene og følte meg rimelig mislykka. Og ble tilbudt ei tørr skive med brunost på... [emoji87] Hva søren? [emoji23]
Det gikk over 10 timer før jeg faktisk fikk se den lille jenta mi [emoji169]
Hu var 2150 gram og 44 cm lang. 33 cm hodeomkrets og verdens søteste baby [emoji7]
Men veldig lita. Trengte sonde kun også fikk hu gulsot. Hadde også litt uregelmessigheter med hjertet, og stressa meg helt opp. Men det vokste hu av seg og alt var normalt igjen kort tid etter. Var visst vanlig med premature. Noe de glemte å si til meg, og som en uvitende 19åring skjelte jeg ut den sure sykepleiern for å skremme meg og at hu fikk meg til å tro babyen kom til å måtte gå gjennom store operasjoner og ymse slikt noe.
Den sure sykepleieren ble forresten den snilleste og godeste å ha der etter den utblåsninga. Tror hu fant ut at jeg var ganske ny. Dette var jo helt nytt og atpåtil ble nr 1 prematur. Var hardt det i seg selv.
1.5 uke tok det før jeg fikk flytte ned på ett rom rett ved prematuravd. De 3 siste dagene fikk jeg ha hu inne hos meg. Klarte til slutt å amme med skjold. Ikke uten. Men når det gikk seg til fikk vi reise hjem. 2 uker ble det. Hu gikk ned til 1900 g noe, men var 2300 g når vi reiste hjem da ca.
Ellers gikk ting supert. Hu utvikla seg raskt og krabba før 6 mnd. Løp rundt helst ved 8/9 mnd. To første tenner 9 mnd. Snakka rent og klokkeklart før 2 år. Bleiefri før 3 år. Hu har aldri ligget etter. Var bare mindre i str da enn jevnaldra
Hu er veldig godt likt, mange venner, kjenner de fleste, har overflod av empati og elsker å glede andre. Verdens snilleste er hu og det får jeg stadig høre av andre foreldre også [emoji169][emoji169]
Hu er i dag 11 år og tenåringstrassen er på vei. Men frisk som en fisk er hu. Krever enda litt pauser fra verden da. Da skal det være litt rolig og borte fra bråk. Helst skjer det ved at hu leser bøker
Min psyke fikk mer knekk enn annet og at jeg ikke fikk normal barseltid på sykehuset gjorde meg veldig deprimert. Heldigvis var nr 2 født i uke 39 og alt var som det skulle der.
Tøff opplevelse for en 19 åring[emoji173]️
Blir så rørt av historiene deres![emoji173]️
Godt alt gikk bra! Du er fortsatt på sykehuset?[emoji4]
Huff. Det er godt alt gikk bra med dere [emoji171] Men man får en skikkelig støkk...
[emoji8][emoji171]
Ja, det er ingen selvfølge at svangerskap går som normalt[emoji4]
Før historien kan jeg fortelle at jeg har to sykdommer som gjorde at jeg måtte ha litt ekstra kontroller gjennom svangerskapet. Jeg har epilepsi og immunsvikt. Begge sykdommer var under god kontroll og leger, spesialister og alt var veldig positive til svangerskapet. Så.. ja
Jeg hadde en grei start, litt småkvalm i ny og ne bare. Lite symptomer før jeg bikker 14/16 uker og får bekkenløsning. Alt står bra til på alle ultralyder til da og fikk til og med vite vi ventet en liten guttebass i uke 16 ukene gikk, magen og gutten vokste. Jeg trivdes sett bort i fra den konstante følelsen av å aldri bli uthvilt. I uke 17 får jeg merkbare kynnere som faktisk gjør vondt, og de var kommet for å bli. Informerte jordmoren om de i uke 22-23 og hun sa de ikke gjør vondt, at det bare var uvant og at jeg oppfattet de som vonde [emoji14] javel.... var uheldig på dette punktet og jeg begynte å få daglige krampeanfall. Nevrologen justerte på medisinen min og la til en medisin ekstra "på toppen".
I uke 28 begynner de å bli verre.. jeg blir litt i tvil om hva som er normalt og ikke, så jeg ringer føden og forteller de hvordan de oppleves. De sier de har fullt opp, men om det ikke gir seg etter en paracet og varm dusj, så kunne jeg komme inn for en liten sjekk. Gjorde som jeg ble bedt om og det ble verre. Dro inn til sykehuset på føden og ble sittende der i noen timer før de hadde tid til å sjekke meg. De beklaget opp og ned for ventetiden, jeg prøvde å være tålmodig og sa det gikk fint en jordmor viste meg inn til et undersøkelsesrom og ba meg vente der til det kom en lege som skulle undersøke meg. Vi ble ventende der en time til, så kom det en annen jordmor inn og sa at det var dessverre så fullt der at legen ikke hadde hatt tid til å se til meg ennå. Og lurte på om jeg var komfortabel med å dra hjem i mellomtiden, så skulle de ringe meg når legen var ledig. (Bodde 5 minutter unna sykehuset på den tiden) og joda, gikk med på den.. tenkte jeg kunne umulig være i fødsel eller noe og at det sikkert ikke var noe farlig. Dro hjem, det var sent nærmere natten, så bestemte meg for å skru på lyden på tlf også legge meg. Ble en urolig og søvnløs natt med ubehag av smerter og trykk inni magen. Endte med anfall igjen og når jeg kom til meg selv fikk jeg litt panikk da magen var steinhard fra topp til "bunn" og føltes ut som om at underlivet var i spreng. Ringte føden og de ba meg komme straks. De kjente på magen og jeg så på blikkene deres at de var litt fortvilte. De tok innvendig ultralyd av livmorhalsen for å se om den hadde blitt påvirket og uheldigvis hadde den det. Hadde gått fra 3,2 cm til 7mm og var helt avflatet.. jeg hadde ikke vonde kynnere, jeg hadde premature rier. Da var jeg akkurat 29 uker på vei. De satt meg på riehemmende drypp og ga meg en blodtrykkssenkende pille i håp om å klare å stoppe det.. Fikk beskjed om å være sengeliggende så langt det lot seg gjøre, fikk ikke gå i trapper eller løfte noe som helst. Fikk lungemodningssprøyte i låret og en barnepleier fra neonatal intensiven kom for å snakke med oss. De ville forberede oss på det de fryktet kom til å skje. Var kontinuerlig koblet til CTG registrering og hadde en blodtrykksmansjett så stram som et ondt år rundt armen de 3 første dagene. Riene roet seg litt og det så ut til å gå bra. Etter en uke fikk jeg dra hjem med den samme strenge beskjed om å ikke gå unødig, ikke løfte noe osv. Og jeg skulle ikke ha noe toleranse overhodet for å ringe om jeg følte noe eller var usikker. Kom han da, så hadde han kommet fort og så liten som han var hadde han nok ikke overlevd en vaginal fødsel på det punktet. Fikk beskjed om at det kan skje når som helst og at jeg skulle være glad for hver dag som gikk og han fortsatt var i magen min.
Uke 31/32 var det på'n igjen og uke 33/34 var det samme greia
Uke 35 ble jeg innlagt pga anfallsfrekvensen min. Samboer var ikke trygg lenger. Ene natten hadde jeg gått rett i gulvet fra stående stilling på magen og i kramper. Da slo overlegen hånden i bordet og sa de ikke ville vente lenger, jeg skulle bli igangsatt... jeg maktet ikke å si hverken for eller imot og tok bare til meg den informasjonen jeg måtte for å komme meg gjennom hele fadesen. Fikk ballong som satt i gang alt og guuud for en storm av store sterke rier det var. 4 timer etter var jeg i aktiv fødsel, 4 timer etter det igjen var det trykketid. Poden kom ut ganske kjapt etter jeg fikk en klipp. Han var liten og varm og SOM han skrek! Fikk han opp på brystkassen, samboer klippet navlestrengen, så var det en barnelege der, gynekolog, 2 jordmødre og 2 barnepleiere. Han ble grusomt stille og de sa ingenting. De snakket lavt sammen også for de ut dørene sammen med samboer på slep det var det mest grusomme som noensinne kunne skjedd på det punktet. Fikk jo ikke vite noe. Jeg tok fatt i tlf min og ringte samboer konstant til han tok tlf. Og viste seg at han hadde litt pusteproblemer. Han fikk C-PAP på, fikk sonde og jeg måtte visstnok tisse av meg selv å hvile litt før jeg fikk se han. Jeg var hysterisk på de.. til slutt ble jeg trillet ned i seng på neonatal for å se han. Tårene trillet.. full i ledninger og sto mange folk der inne på rommet hans.. en flom av skyldsfølelse kom over meg og føler nok litt på den den dag i dag også.. det var jo ikke noe jeg kunne gjøre med situasjonen, men jeg følte det var min feil.. min kropp feilet meg og satt livet hans i fare. Ble trillet opp på barsel avd. for natten etter å ha fått noen beroligende ord fra legene og sykepleierene der nede.
Jeg våknet med et snev av panikk i 5 tiden og følte noe var alvorlig galt. Fikk ikke sove igjen, ville ikke vekke samboer.. tenkte jordmødrene ville sagt ifra om det var noe. Klokken 6 kom det en jordmor inn og sa vi måtte stå opp for sønnen vår hadde det ikke så bra.. jeg fortalte samboer om at jeg hadde våknet og følt på meg at noe var galt klokken 5.. jeg bare visste det.. han trillet meg ned i rullestol og tårene mine trillet nok en gang. Vi kom inn på rommet hans og en lege sto der med et alvorlig blikk sammen med en sykepleier.. ene lungen hans hadde kollapset og de hadde satt et dren i siden hans. Han hadde strevd slik med pusten stakkar.. han klarte ikke å skille ut co2 og hadde for lite oksygen. Legen sa det som det var, situasjonen er alvorlig, men under kontroll. Det tok 6 dager før vi fikk holde han. På de 6 dagene hadde hadde fått lungemodningsmiddel direkte ned i lungene, lungekollaps, C-PAP, highflow briller, og blitt intubert. Han lå på ventilator i 2 døgn for å avlaste etter kollapsen. Så var det C-PAP i noen dager og highflow briller i noen timer.. sonden hadde han til vi dro derfra. Litt preget av gulsott og svak etter morfin og alt han hadde vært gjennom.. så var han sugesvak fikk aldri i gang melkeproduksjonen, og han ble flaske barn. Vi kom hjem etter ca 2 uker. Det var deilig å være hjemme, men samtidig var jeg livredd for pustestans etter alle pustevanskene han hadde hatt.. helsesøsteren kom på dag 2 og veide han. Fin vektoppgang.. alt virket ok ut så langt. 2760g og 48cm lang 36cm rundt hodet etter fødsel. Vi hadde urolige (grusomme) dager og urolige (grusomme) netter til han ble 5 mnd og kolikken viste seg å være melkeproteinallergi. Låsninger, favorittside.. fysio og kiropraktor.. alt i alt. Et stressfylt svangerskap og en "spenningsfylt" fødsel.. så er han i dag 18 mnd gammel og er min lille helt <3 ingen senskader på noen som helst måte og man hadde ikke visst han var litt før tiden og slet slik etter fødsel hadde ikke vi visst om det selv eller opplyst om det.
Jeg hadde en grei start, litt småkvalm i ny og ne bare. Lite symptomer før jeg bikker 14/16 uker og får bekkenløsning. Alt står bra til på alle ultralyder til da og fikk til og med vite vi ventet en liten guttebass i uke 16
ukene gikk, magen og gutten vokste. Jeg trivdes sett bort i fra den konstante følelsen av å aldri bli uthvilt. I uke 17 får jeg merkbare kynnere som faktisk gjør vondt, og de var kommet for å bli. Informerte jordmoren om de i uke 22-23 og hun sa de ikke gjør vondt, at det bare var uvant og at jeg oppfattet de som vonde [emoji14] javel.... var uheldig på dette punktet og jeg begynte å få daglige krampeanfall. Nevrologen justerte på medisinen min og la til en medisin ekstra "på toppen".I uke 28 begynner de å bli verre.. jeg blir litt i tvil om hva som er normalt og ikke, så jeg ringer føden og forteller de hvordan de oppleves. De sier de har fullt opp, men om det ikke gir seg etter en paracet og varm dusj, så kunne jeg komme inn for en liten sjekk. Gjorde som jeg ble bedt om og det ble verre. Dro inn til sykehuset på føden og ble sittende der i noen timer før de hadde tid til å sjekke meg. De beklaget opp og ned for ventetiden, jeg prøvde å være tålmodig og sa det gikk fint
en jordmor viste meg inn til et undersøkelsesrom og ba meg vente der til det kom en lege som skulle undersøke meg. Vi ble ventende der en time til, så kom det en annen jordmor inn og sa at det var dessverre så fullt der at legen ikke hadde hatt tid til å se til meg ennå. Og lurte på om jeg var komfortabel med å dra hjem i mellomtiden, så skulle de ringe meg når legen var ledig. (Bodde 5 minutter unna sykehuset på den tiden) og joda, gikk med på den.. tenkte jeg kunne umulig være i fødsel eller noe og at det sikkert ikke var noe farlig. Dro hjem, det var sent nærmere natten, så bestemte meg for å skru på lyden på tlf også legge meg. Ble en urolig og søvnløs natt med ubehag av smerter og trykk inni magen. Endte med anfall igjen og når jeg kom til meg selv fikk jeg litt panikk da magen var steinhard fra topp til "bunn" og føltes ut som om at underlivet var i spreng. Ringte føden og de ba meg komme straks. De kjente på magen og jeg så på blikkene deres at de var litt fortvilte. De tok innvendig ultralyd av livmorhalsen for å se om den hadde blitt påvirket og uheldigvis hadde den det. Hadde gått fra 3,2 cm til 7mm og var helt avflatet.. jeg hadde ikke vonde kynnere, jeg hadde premature rier. Da var jeg akkurat 29 uker på vei. De satt meg på riehemmende drypp og ga meg en blodtrykkssenkende pille i håp om å klare å stoppe det.. Fikk beskjed om å være sengeliggende så langt det lot seg gjøre, fikk ikke gå i trapper eller løfte noe som helst. Fikk lungemodningssprøyte i låret og en barnepleier fra neonatal intensiven kom for å snakke med oss. De ville forberede oss på det de fryktet kom til å skje. Var kontinuerlig koblet til CTG registrering og hadde en blodtrykksmansjett så stram som et ondt år rundt armen de 3 første dagene. Riene roet seg litt og det så ut til å gå bra. Etter en uke fikk jeg dra hjem med den samme strenge beskjed om å ikke gå unødig, ikke løfte noe osv. Og jeg skulle ikke ha noe toleranse overhodet for å ringe om jeg følte noe eller var usikker. Kom han da, så hadde han kommet fort og så liten som han var hadde han nok ikke overlevd en vaginal fødsel på det punktet. Fikk beskjed om at det kan skje når som helst og at jeg skulle være glad for hver dag som gikk og han fortsatt var i magen min. Uke 31/32 var det på'n igjen og uke 33/34 var det samme greia
Uke 35 ble jeg innlagt pga anfallsfrekvensen min. Samboer var ikke trygg lenger. Ene natten hadde jeg gått rett i gulvet fra stående stilling på magen og i kramper. Da slo overlegen hånden i bordet og sa de ikke ville vente lenger, jeg skulle bli igangsatt... jeg maktet ikke å si hverken for eller imot og tok bare til meg den informasjonen jeg måtte for å komme meg gjennom hele fadesen. Fikk ballong som satt i gang alt og guuud for en storm av store sterke rier det var. 4 timer etter var jeg i aktiv fødsel, 4 timer etter det igjen var det trykketid. Poden kom ut ganske kjapt etter jeg fikk en klipp. Han var liten og varm og SOM han skrek! Fikk han opp på brystkassen, samboer klippet navlestrengen, så var det en barnelege der, gynekolog, 2 jordmødre og 2 barnepleiere. Han ble grusomt stille og de sa ingenting. De snakket lavt sammen også for de ut dørene sammen med samboer på slep
det var det mest grusomme som noensinne kunne skjedd på det punktet. Fikk jo ikke vite noe. Jeg tok fatt i tlf min og ringte samboer konstant til han tok tlf. Og viste seg at han hadde litt pusteproblemer. Han fikk C-PAP på, fikk sonde og jeg måtte visstnok tisse av meg selv å hvile litt før jeg fikk se han. Jeg var hysterisk på de.. til slutt ble jeg trillet ned i seng på neonatal for å se han. Tårene trillet.. full i ledninger og sto mange folk der inne på rommet hans.. en flom av skyldsfølelse kom over meg og føler nok litt på den den dag i dag også.. det var jo ikke noe jeg kunne gjøre med situasjonen, men jeg følte det var min feil.. min kropp feilet meg og satt livet hans i fare. Ble trillet opp på barsel avd. for natten etter å ha fått noen beroligende ord fra legene og sykepleierene der nede. Jeg våknet med et snev av panikk i 5 tiden og følte noe var alvorlig galt. Fikk ikke sove igjen, ville ikke vekke samboer.. tenkte jordmødrene ville sagt ifra om det var noe. Klokken 6 kom det en jordmor inn og sa vi måtte stå opp for sønnen vår hadde det ikke så bra.. jeg fortalte samboer om at jeg hadde våknet og følt på meg at noe var galt klokken 5.. jeg bare visste det.. han trillet meg ned i rullestol og tårene mine trillet nok en gang. Vi kom inn på rommet hans og en lege sto der med et alvorlig blikk sammen med en sykepleier.. ene lungen hans hadde kollapset og de hadde satt et dren i siden hans. Han hadde strevd slik med pusten stakkar.. han klarte ikke å skille ut co2 og hadde for lite oksygen. Legen sa det som det var, situasjonen er alvorlig, men under kontroll. Det tok 6 dager før vi fikk holde han. På de 6 dagene hadde hadde fått lungemodningsmiddel direkte ned i lungene, lungekollaps, C-PAP, highflow briller, og blitt intubert. Han lå på ventilator i 2 døgn for å avlaste etter kollapsen. Så var det C-PAP i noen dager og highflow briller i noen timer.. sonden hadde han til vi dro derfra. Litt preget av gulsott og svak etter morfin og alt han hadde vært gjennom.. så var han sugesvak
fikk aldri i gang melkeproduksjonen, og han ble flaske barn. Vi kom hjem etter ca 2 uker. Det var deilig å være hjemme, men samtidig var jeg livredd for pustestans etter alle pustevanskene han hadde hatt.. helsesøsteren kom på dag 2 og veide han. Fin vektoppgang.. alt virket ok ut så langt. 2760g og 48cm lang 36cm rundt hodet etter fødsel. Vi hadde urolige (grusomme) dager og urolige (grusomme) netter til han ble 5 mnd og kolikken viste seg å være melkeproteinallergi. Låsninger, favorittside.. fysio og kiropraktor.. alt i alt. Et stressfylt svangerskap og en "spenningsfylt" fødsel.. så er han i dag 18 mnd gammel og er min lille helt <3 ingen senskader på noen som helst måte og man hadde ikke visst han var litt før tiden og slet slik etter fødsel hadde ikke vi visst om det selv eller opplyst om det.
Jeg spurte om tidspunktet det skjedde med lungekollapsen når vi var der nede.. det skjedde klokken 5. Jeg så på samboeren min med et blikk som kunne drept sa han.Før historien kan jeg fortelle at jeg har to sykdommer som gjorde at jeg måtte ha litt ekstra kontroller gjennom svangerskapet. Jeg har epilepsi og immunsvikt. Begge sykdommer var under god kontroll og leger, spesialister og alt var veldig positive til svangerskapet. Så.. ja
Jeg hadde en grei start, litt småkvalm i ny og ne bare. Lite symptomer før jeg bikker 14/16 uker og får bekkenløsning. Alt står bra til på alle ultralyder til da og fikk til og med vite vi ventet en liten guttebass i uke 16
I uke 28 begynner de å bli verre.. jeg blir litt i tvil om hva som er normalt og ikke, så jeg ringer føden og forteller de hvordan de oppleves. De sier de har fullt opp, men om det ikke gir seg etter en paracet og varm dusj, så kunne jeg komme inn for en liten sjekk. Gjorde som jeg ble bedt om og det ble verre. Dro inn til sykehuset på føden og ble sittende der i noen timer før de hadde tid til å sjekke meg. De beklaget opp og ned for ventetiden, jeg prøvde å være tålmodig og sa det gikk fint
Uke 31/32 var det på'n igjen og uke 33/34 var det samme greia
Uke 35 ble jeg innlagt pga anfallsfrekvensen min. Samboer var ikke trygg lenger. Ene natten hadde jeg gått rett i gulvet fra stående stilling på magen og i kramper. Da slo overlegen hånden i bordet og sa de ikke ville vente lenger, jeg skulle bli igangsatt... jeg maktet ikke å si hverken for eller imot og tok bare til meg den informasjonen jeg måtte for å komme meg gjennom hele fadesen. Fikk ballong som satt i gang alt og guuud for en storm av store sterke rier det var. 4 timer etter var jeg i aktiv fødsel, 4 timer etter det igjen var det trykketid. Poden kom ut ganske kjapt etter jeg fikk en klipp. Han var liten og varm og SOM han skrek! Fikk han opp på brystkassen, samboer klippet navlestrengen, så var det en barnelege der, gynekolog, 2 jordmødre og 2 barnepleiere. Han ble grusomt stille og de sa ingenting. De snakket lavt sammen også for de ut dørene sammen med samboer på slep
Jeg våknet med et snev av panikk i 5 tiden og følte noe var alvorlig galt. Fikk ikke sove igjen, ville ikke vekke samboer.. tenkte jordmødrene ville sagt ifra om det var noe. Klokken 6 kom det en jordmor inn og sa vi måtte stå opp for sønnen vår hadde det ikke så bra.. jeg fortalte samboer om at jeg hadde våknet og følt på meg at noe var galt klokken 5.. jeg bare visste det.. han trillet meg ned i rullestol og tårene mine trillet nok en gang. Vi kom inn på rommet hans og en lege sto der med et alvorlig blikk sammen med en sykepleier.. ene lungen hans hadde kollapset og de hadde satt et dren i siden hans. Han hadde strevd slik med pusten stakkar.. han klarte ikke å skille ut co2 og hadde for lite oksygen. Legen sa det som det var, situasjonen er alvorlig, men under kontroll. Det tok 6 dager før vi fikk holde han. På de 6 dagene hadde hadde fått lungemodningsmiddel direkte ned i lungene, lungekollaps, C-PAP, highflow briller, og blitt intubert. Han lå på ventilator i 2 døgn for å avlaste etter kollapsen. Så var det C-PAP i noen dager og highflow briller i noen timer.. sonden hadde han til vi dro derfra. Litt preget av gulsott og svak etter morfin og alt han hadde vært gjennom.. så var han sugesvak
Litt av en historie dere har også [emoji171] Men så flott at du kunne gå så lenge, til tross for mange tøffe uker. Det er tøft å se de små koblet opp til maskiner på den måten :/ Det er ikke sånn man ser det for seg... Hvor stor var han da han ble født?Før historien kan jeg fortelle at jeg har to sykdommer som gjorde at jeg måtte ha litt ekstra kontroller gjennom svangerskapet. Jeg har epilepsi og immunsvikt. Begge sykdommer var under god kontroll og leger, spesialister og alt var veldig positive til svangerskapet. Så.. ja
Jeg hadde en grei start, litt småkvalm i ny og ne bare. Lite symptomer før jeg bikker 14/16 uker og får bekkenløsning. Alt står bra til på alle ultralyder til da og fikk til og med vite vi ventet en liten guttebass i uke 16
I uke 28 begynner de å bli verre.. jeg blir litt i tvil om hva som er normalt og ikke, så jeg ringer føden og forteller de hvordan de oppleves. De sier de har fullt opp, men om det ikke gir seg etter en paracet og varm dusj, så kunne jeg komme inn for en liten sjekk. Gjorde som jeg ble bedt om og det ble verre. Dro inn til sykehuset på føden og ble sittende der i noen timer før de hadde tid til å sjekke meg. De beklaget opp og ned for ventetiden, jeg prøvde å være tålmodig og sa det gikk fint
Uke 31/32 var det på'n igjen og uke 33/34 var det samme greia
Uke 35 ble jeg innlagt pga anfallsfrekvensen min. Samboer var ikke trygg lenger. Ene natten hadde jeg gått rett i gulvet fra stående stilling på magen og i kramper. Da slo overlegen hånden i bordet og sa de ikke ville vente lenger, jeg skulle bli igangsatt... jeg maktet ikke å si hverken for eller imot og tok bare til meg den informasjonen jeg måtte for å komme meg gjennom hele fadesen. Fikk ballong som satt i gang alt og guuud for en storm av store sterke rier det var. 4 timer etter var jeg i aktiv fødsel, 4 timer etter det igjen var det trykketid. Poden kom ut ganske kjapt etter jeg fikk en klipp. Han var liten og varm og SOM han skrek! Fikk han opp på brystkassen, samboer klippet navlestrengen, så var det en barnelege der, gynekolog, 2 jordmødre og 2 barnepleiere. Han ble grusomt stille og de sa ingenting. De snakket lavt sammen også for de ut dørene sammen med samboer på slep
Jeg våknet med et snev av panikk i 5 tiden og følte noe var alvorlig galt. Fikk ikke sove igjen, ville ikke vekke samboer.. tenkte jordmødrene ville sagt ifra om det var noe. Klokken 6 kom det en jordmor inn og sa vi måtte stå opp for sønnen vår hadde det ikke så bra.. jeg fortalte samboer om at jeg hadde våknet og følt på meg at noe var galt klokken 5.. jeg bare visste det.. han trillet meg ned i rullestol og tårene mine trillet nok en gang. Vi kom inn på rommet hans og en lege sto der med et alvorlig blikk sammen med en sykepleier.. ene lungen hans hadde kollapset og de hadde satt et dren i siden hans. Han hadde strevd slik med pusten stakkar.. han klarte ikke å skille ut co2 og hadde for lite oksygen. Legen sa det som det var, situasjonen er alvorlig, men under kontroll. Det tok 6 dager før vi fikk holde han. På de 6 dagene hadde hadde fått lungemodningsmiddel direkte ned i lungene, lungekollaps, C-PAP, highflow briller, og blitt intubert. Han lå på ventilator i 2 døgn for å avlaste etter kollapsen. Så var det C-PAP i noen dager og highflow briller i noen timer.. sonden hadde han til vi dro derfra. Litt preget av gulsott og svak etter morfin og alt han hadde vært gjennom.. så var han sugesvak
2760g 48cm og 36cm rundt hodet. Stor liten gutt
Ble igangsatt da jeg fikk en av de farlige formene for anfall. Livet mitt og poden sitt kunne gått tapt hvis ikke. Puls over 200 og blodtrykk som ikke lignet grisen.. De sto jo klar til å slå meg i narkose under fødsel pga faren for anfall. Ikke noe gøy å se slikt nei.
Flott at han hadde god størrelse [emoji171] Ja, anfall og svangerskap er ingen god kombinasjon. Veldig godt at alt gikk fint til slutt, men det er skremmende når det står på. Og det er gjerne noe som følger en livet ut. Var det noen spesiell grunn til at de valgte igangsettelse fremfor keisersnitt?2760g 48cm og 36cm rundt hodet. Stor liten gutt
De håpte å minske risikoer for blødninger å gi meg en lettere barsel tid.
Noe annen forklaring fikk jeg ikke. Er ikke bare bare med keisersnitt heller og risikoer der. Nevrolog og føden som i samråd kom fram til igangsettelse og påbudt epidural (ble stukket feil, så sliter den dag i dag med kronisk smertehelvete)
Åja, de har som regel en grunn til valget de tar. Nei, keisersnitt er ikke risikofritt. Jeg hadde anfall selv, men ikke grunnet epilepsi, men her valgte de ks. Jeg hadde lave blodplater også, så jeg startet å blø på bordet... Det var grusomt.
Huff, det er forferdelig når de bommer sånn
Fikk du nerveskade?
Leste nettopp historien din. Uff for en tidÅja, de har som regel en grunn til valget de tar. Nei, keisersnitt er ikke risikofritt. Jeg hadde anfall selv, men ikke grunnet epilepsi, men her valgte de ks. Jeg hadde lave blodplater også, så jeg startet å blø på bordet... Det var grusomt.
Huff, det er forferdelig når de bommer sånn
ja, fikk det de kaller nevropatiske smerter. Gikk på smertepoliklinikken inn og ut i over ett år og prøvde alle mulige medisiner og smertestillende.. ikke noe gøy. Fy for bivirkninger ting skal ha. Samboer tok over min barsel permisjon og ble hjemme i tilsammen et år etter fødsel
Leste nettopp historien din. Uff for en tid
Så leit å slite med det i ettertid. Er det ingenting de kan gjøre med det? Her traff de heldigvis med spinalen, men hadde en spinalpunksjon for 2 uker siden og da bommet de 3 (!) ganger før de traff på 4. forsøk. Grusomt! Kan ikke tenke meg engang hvordan det er å gå med smertene i ettertid
Er det beina som gjør vondt?
Venstre side fra korsryggen og ned. Lår og legg er verst. Hatt flere spinalpunksjoner og epiduraler i mitt liv, de har bommet noen ganger, men aldri slitt i ettertid sett bort fra en gang når jeg var lita. Men da bommet de ikke, det lekket slik væske. Den hodepinen var stygg gitt. Du har heldigvis ikke merket noe til at de bommet?Så leit å slite med det i ettertid. Er det ingenting de kan gjøre med det? Her traff de heldigvis med spinalen, men hadde en spinalpunksjon for 2 uker siden og da bommet de 3 (!) ganger før de traff på 4. forsøk. Grusomt! Kan ikke tenke meg engang hvordan det er å gå med smertene i ettertid
Er ingenting å gjøre med smertene mine.. må lære å leve med de. Tungt
Åh fy. Får vondt i magen på dine vegne
Jeg fikk den smerten da de bommet, men den forsvant etter 2 dager. Kan ikke se for meg å gå med den resten av livet... Jeg fikk ikke spinalhodepine heller, men jeg ble tappet for væske grunnet høyt trykk, så for meg var det heller himmelsk, de lettet på en syk hodepine jeg hadde fra før..
Veldig kort oppsummert så ble storesøster forløst i all hast i uke 27 siden jeg hadde fått hypertension (IKKE sv.forgiftning) som de ikke fikk kontroll på. Lå på 230/170. Hypertensionen ble oppdaget noen uker før og jeg fikk medisiner.
Med lillebror skjedde det samme men var under kontroll hele veien og på medisiner selvom det var sinsykt høyt. Lå på 170/110 i ukene før forløsning i uke 32. Kvelden han ble forløst var det igjen på 230/170 så har virkelig fått stress testet blodårene mine!! Han ble forløst grunnet morkakesvikt mens storesøster ble forløst grunnet min tilstand.
Med lillebror skjedde det samme men var under kontroll hele veien og på medisiner selvom det var sinsykt høyt. Lå på 170/110 i ukene før forløsning i uke 32. Kvelden han ble forløst var det igjen på 230/170 så har virkelig fått stress testet blodårene mine!! Han ble forløst grunnet morkakesvikt mens storesøster ble forløst grunnet min tilstand.
Woah. For et trykk! Jeg oppnådde aldri slikt trykk, utenom krampene, men da sank det jo igjen. Men har du høyt blodtrykk utenom i ettertid, eller har du sluppet det? [emoji173] Blodtrykk altså. En viktig sak... Og fikk du blodfortynnende i andre svangerskap?