!!! Av hensyn til familie, venner og kjente ser meg nødt til å skrive dette innlegget anonymt, da dette er på det åpne forumet !!!
Fra en adopterts ståsted -
Jeg bodde til og fra min biologiske mor som fikk meg i en svært ung alder. Hun var riktignok sammen med min barnefar på daværende tidspunkt, men de gikk fra hverandre at sikkert mange årsaker, kanskje fordi jeg kom til for alt det jeg vet. Fordi hun måtte jobbe for å brødfø oss, var jeg støtt og stadig hos andre som passet på meg mens hun var på jobb, det være seg alt fra slekt, venner og naboer. Avtalen med barnevakter kunne tidvis være at de la meg ned for natten hjemme, fordi hun var "rett rundt hjørnet", men det hendte seg at hun ennå ikke var kommet hjem fra jobb innen jeg skulle i barnehagen, så jeg lærte tidlig å ta vare på meg selv. Hun var tidvis fortvilt og frustrert at jeg kunne få bank, dersom jeg ikke trødde riktig rundt henne. Da jeg hadde fylt fem år, var det ikke lenge igjen til jeg skulle begynne på skolen. Min biologiske mor tenkte at nok var nok. Jeg skulle bortadopteres. Selv om jeg var veldig ung, så visste jeg hva det innebar. Jeg hadde en tante som kunne og ville ta seg av meg, tross sin unge alder, men moren min ville jeg skulle heller komme til en fullverdig familie, med to foreldre og søsken. Jeg ble plassert på barnehjem som mange andre som skulle klargjøres for utenlandsadopsjon, og var blant de eldste tross for at jeg bare var fem år. Det var eldre jenter der, men de var så heldige at de fikk dra hjem til sin biologiske foreldre med jevne mellomrom og gå på skole i nærheten. Vi alle ville heller ha vært en av de, enn å reise til utlandet og bort fra alt og alle.
Man får tildelt et nytt navn av adoptivfamilien når man kommer til dem. For de har hatt en drøm og et ønske om å få et barn som heter "Sarah" eller "Brynhild" og med det blir hele din identitet, det eneste du har med deg i bagasjen, bortsett fra alle minner, de du rekker å danne deg ila. de fem første leveårene dine, revet bort. Du kommer til et nytt land, hvor ingenting er velkjent. Alle ser annerledes ut enn deg, du vet du ikke klarer å "blende" inn, fordi du har ikke hvit hud, blondt hår, store blonde øyne og spiss nese. Du har kullsvart hår, er brun i huden, har skjeve øyne og en flat nese. Du får ikke lengre den maten du er vant til å spise. Ingen forstår hva du vil. Ingen forstår du lengter hjem, selv tilbake til barnehjemmet. Når du gråter og blir fortvilt og frustrert fordi alt i din verden er blitt snudd opp ned, så får du høre at du har adferdsvansker og vansker med å tilpasses og integreres.
Når du endelig begynner på skolen, så kan du hvis du er heldig, slippe å bli mobbet. Jeg ble mobbet. Jeg skulle ha meg tilbake til hjemlandet mitt, ble kalt "nigger" og alt av skjellsord, at moren min var ei hore og at jeg var ei horeunge, at dagen jeg ble født var så jævlig, ingen sang "hurra for deg" i klassen når det endelig var det var dagen som var din ene dag i året, selv moren min hatet meg siden hun ikke ville ha meg, jeg ble sparket og slått, spyttet på, sykkelen min ble utløst bremsene på, de kastet den i søpla, de lugget meg og dro meg etter håret, fikk ikke komme i bursdagsselskaper, og når jeg først ble invitert, så fikk jeg vite at de skulle helle bæsj i brusen min om jeg kom, og at det var kun foreldrene som tvang dem til å invitere meg, fordi de selv ville ikke jeg skulle komme, og alle overnattet hos hverandre, men ikke jeg... Jeg hadde uansett så konservative foreldre, at jeg fikk ikke delta i noe uansett. Ingen lagsport, eller korps eller noe som helst, fordi det var så tidkrevende når de måtte følge opp. Vi dro på hytta i ødemarken hver helg i stedet, fordi de ville slappe av. Jeg ble bare mer og mer ensom. Noen år senere fant jeg et brev skrevet av min adoptivmor, sendt til adopsjonssenteret "hadde dere sagt i fra på forhånd om hennes adferdsvansker så hadde vi ikke ville ha adoptert henne. Hun burde være takknemlig for at noen valgte et så gammelt barn. Og ikke er det noen returrett på henne heller... Takk og lov for at vi adopterte storesøsteren hennes først og at hun er så fin å ha med å gjøre. Hadde den yngste kommet først, hadde vi virkelig ikke tatt sjansen på en til. Men så dumme som vi var, så gjorde vi det. Og det er sannerlig ikke enkelt, for dette barnet sliter sånn på skolen! De går på samme skole, søsteren ble aldri mobbet, så det må jo være henne det er noe med? Og siden dem var av "oldschool", vanket det både lusing ny og ne og RIS på rumpa, dersom jeg var vanskelig i deres øyne. Ingen visste eller forstod hvorfor jeg slet med forskjellige ting, hvor mange vonde tanker og følelser som raste i meg, fordi til syvende og sist så skulle jeg være takknemlig for å slippe å være et institusjonsbarn og heller fikk komme til en familie. Hva om jeg hadde bare blitt etterlatt der jeg var? Da hadde jeg sikkert levd og jobbet på gata den dag i dag...
Som adoptert er man litt "fritt vilt", hvem som helst fremmed kan komme bort og spørre hvor du er fra. Skulle du svare, så får du høre hvor flink du er til å snakke norsk, etter å ha snakket norsk de siste 20 årene. Forteller man at man er adoptert, så får man høre hvor heldig man var, som fikk komme til et så mye bedre land, fremfor dem jordhytten eller søppeldyngen du kanskje var vant med å leve i, og hvor heldig man er for at noen ville ha en 5 år gammel unge, for de fleste vil jo ha spebarn som de kan forme selv. Og kommentarer på utseende ditt, som " ser du like godt som oss med store øyne, når du har så smale øyne? Og tidvis spør ikke folk en gang, de bare gjetter og antar " åh!! Du er fra Kina, ikke sant?" "Nei, du VET jeg er fra Thailand". "Er du sånn importert fra Philippinnene du? Ville ha greencard?" Og alle blikkene du får hvis du går med FAREN din, og det nesten pekes og hviskes "se så ekkelt! DEN gamle grisen, som har hentet seg ei ung lita asiatisk dame. Så kvalmende! Stakkars jente som fortsatt må selge kroppen sin her også bare for å få et bedre liv!".
Jeg vet igjennom mange år i adopsjonsmiljøet, hvor jeg møtte likesinnede, at det er ufattelig mange som har vært i samme båt som meg og til og med enda verre. Som ble mishandlet på det groveste, og som rett og slett var barneslaver. Jeg har flere adopterte venner som har tatt livet sitt i både ung og selv godt voksen alder, fordi de klarte aldri å leve med alt rundt adopsjonen, og dette er ofte de som hadde en BRA oppvekst, med varmhjertede familier. I media blir adopterte ofte omtalt som "tikkende bomber". Og jeg vet mange klarer aldri å identifisere seg. Mange er på søken etter biologisk familie hele livet. Noen finner dem, og da kan utfallet være godt, men det kan også være at man opplever NOK en avvisning, at det langt i fra blir noen tårevåt gjenforening av det tapte barnet, noen blir betalt av biologisk familie med lovnad om å aldri kontakte dem igjen, noen finner aldri noen og opplever et tomrom resten av livet. Noen finner seg ikke til rette i det adopterte landet sitt, at de tror når de kommer til sitt hjemland, DA finner de seg selv og roen de har søkt hele livet, forså å møte seg selv i døra, de hører ikke hjemme der heller. For i det ene landet, så skiller man seg ut, fordi man ser annerledes ut, og i det andre landet, der forstår du ikke språket, kulturen, skikkene osv. Da havner de mellom to stoler og finner aldri ut noe. Jeg har ikke hatt et ønske om å finne igjen biologisk opphav, rett og slett fordi jeg har måtte sett fremover. Og en dag kanskje reiser jeg tilbake til min opprinnelsesland, kanskje når vi har fått barn, så dem kan se hvor deres mor er fra.
Jeg hadde strenge foreldre, jeg hadde en kjip oppvekst, jeg er redd for å få barn en dag, for hva hvis jeg blir like dårlig mor som mine foresatte var, både her og der? Jeg burde sikkert ha vært takknemlig, hvilket jeg tidvis er, ting kunne sikkert ha vært verre, ting kunne sikkert ha vært bedre. Men jeg må forholde meg til slik ting er NÅ. Og det er ikke alltid enkelt, livet i seg selv er ikke alltid enkelt.
Om jeg er for adopsjon? NEI! Det er ingen grunn for at man skal kunne adoptere i 2017. Utenlandsadopsjon ble utløst bl.a. med bakgrunn i krig. Når f.eks. et land, som nå er et av verdens fremste I-land fortsatt bortadopterer barn, det er ingen grunnlag for at dette skal legitimeres. Annet enn at det er blitt skapt et behov, et behov for at barnløse på død og liv skal også bli foreldre, for en hver pris. Hadde ikke behovet vært til stede, så hadde kanskje myndighetene i andre land, I-land som U-land forsøkt å finne en god løsning. Hvorfor tror dere at Unicef og slikt eksisterer? Det er mer fattigslige kår der, som skulle tilsvare at barn derfra skulle ha blitt adopert pga. krig, sykdom og sult, men de tar heller i mot bistand, for at barnet skal få best mulige vilkår DER de er!
Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet, men det har allerede blitt for langt, og mest sannsynligvis fånyttes. Man får bare bli enige om å være uenige, at dersom mange er FOR adopsjon, fordi barnløse og de stakkars barna som er uønsket (de er ikke uønsket, det er bare for vanskelige kår) skal få et lykkelig liv, så javel. Ville bare nyansere dette synet litt, fordi det som oftest alltid er de POSITIVE vinklingene som kommer frem i lyset.
