bessie
Elsker forumet
Ja så lenge noen få får det bra så er det vel verdt det... Eg er uenig så lenge det er langt flere som ikke får det bra så er det ikke verdt det mener eg..
Hva er ditt syn på adopsjon?
- Trådstarter Sjuraku
- Opprettet
Noen få? Du kan ikke si at det er langt flere som ikke får det bra. Hvor har du de tallene fra?
Og det kan godt hende det er ting som skjedde FØR adopsjonen fant sted som har ødelagt ungen og som er årsaken til at resten av oppveksten ble vanskelig.
bessie
Elsker forumet
Eg får det ifra mor til søsteren min.. Hun sier at i verden er det flere tall som ikke får det bra.
Ikke for å være frekk men ja eg er full klare over at ting før adopsjon kan påvirke oppførsel til barnet men det er vel ingen unnskyldning for at adopsjon barna skal finne seg i å bli behandlet dårlig?
En lang historie kort. Eg har selv opplevd å bli misbrukt som barn av min ekte mor, hun ville drepe meg. Eg kom til Norge der adoptivforeldrene mine misbrukte meg psykisk og fysisk. Eg blei mobba på skolen og ingen trudde på meg pga eg skulle jo ha det fint hjemme, eg var jo adoptivbarn, eg var jo så høyt ønsket. Når eg blei 14 var det en situasjon som gjorde at en lærer forstod og tok kontakt med barnevernet, barnevernet fjernet meg umiddelbart. Kun meg. Eg har 4 søsken til, en adptivbror og 3 ekte søstere. De andre er i mine øyner feige, alle nekte plent på hvordan dem har hatt det, de går rundt å lyger og alle tror jp selvfølgelig på at dem og eg har hatt det fint at eg er utakknemlig... Selv om trudde eg viste alt, hva dem har gjort mine andre søsken så kommer det stadig opp helt nye ting den dag i dag om hva dem opplevde under samme tak. Eg hadde det ikke godt i barnevernet heller, mye rart der også. Da eg 18 møtet eg for første gang min 4 ekte søster og hennes adoptivforeldre. Det var dem som sa at dessverre er det utallige lamgt flere barn som ikke får det greit. Det var da eg begynte å prate med alle eg kom over om adopsjon. Hele livet trudde eg at eg var den eneste i verden som hadde vært uheldig. Siden eg var 18 har eg brent for dette. Nå er eg 29 år og er mer overbevist en før at det er langt flere som ikke får det bra en de som faktisk får det bra.
Takk for at du delte historien din. Det forandret mitt syn på adopsjon faktisk. Har tenkt masse på dette etter jeg så en dokumentar på netflix om 2 barn som ble adoptert fra Afrika til Sverige. Den ene var ganske liten og det gikk veldig bra. Men den andre som var større tok det ikke veldig bra. Alt hun ville var tilbake. Å det var ikke slik at foreldrene ikke ville ha dem, men de hadde hiv/aids og kun noen få år igjen å leve. De andre barna ble igjen med slektninger. De ville gi barna et bedre liv. Ble lovet informasjon om hvordan barna hadde det. Men de fikk aldri noen oppdatering.. Da den nye moren til slutt ga opp ble hun største plasser på barnehjem i Sverige mens de beholdt broren. Men foreldrene fikk tilgang på ny medisin og kunne leve i mange flere år. Så de ønsket jo da barna. Var utrolig hjerteskjærende å se på
Men på den andre siden er min beste venninne adoptert. Men hun er adoptert fra Norge til Norge, så det stiller seg kanskje litt annerledes. Hun har det gått veldig bra med
Broren hennes er også adoptert.
Last edited:
Jeg er for adopsjon, surrogati, egg og sæd donasjon. Syntes forferdelig synd på de som ønsker seg barn og ikke kan få det.. skulle ønske at vente tiden ikke var så lang
Trist å høre
Men du hadde det heller ikke bra hos din biologiske mor og heller ikke hos barnevernet. Så jeg tenker at du burde blitt adoptert bort - men fulgt bedre opp og kommet til en god familie. Eller ville du heller blitt hos din biologiske mor og blitt misbrukt eller hos barnevernet det du heller ikke hadde det bra? Det beste ville vel vært å kommet til en god familie, sant? Så istedenfor å være mot adopsjon og mene at ingen skal adopteres bort men bli hos slemme foreldre, så synes jeg det er bedre å adoptere bort og så selvfølgelig følge opp mye mye bedre!
Og så tror jeg du misforstod det ang at barn med traumer skal bli behandlet dårlig. Det jeg skriver er at de må bli behandlet ekstra bra. Det er ikke hvem som helst som bør få adoptere barn med traumer. Det burde vært utrolig dyktige og varme omsorgspersoner.
Og til slutt. Moren til søsteren din er ikke noe fullverdig kilde til å kunne vite om det er FLERTALLET som er uheldig, selv om det er mange (flere enn du trodde).
bessie
Elsker forumet
Nei helt ærlig så ville eg ha blitt igjen..Trist å høre
Men du hadde det heller ikke bra hos din biologiske mor og heller ikke hos barnevernet. Så jeg tenker at du burde blitt adoptert bort - men fulgt bedre opp og kommet til en god familie. Eller ville du heller blitt hos din biologiske mor og blitt misbrukt eller hos barnevernet det du heller ikke hadde det bra? Det beste ville vel vært å kommet til en god familie, sant? Så istedenfor å være mot adopsjon og mene at ingen skal adopteres bort men bli hos slemme foreldre, så synes jeg det er bedre å adoptere bort og så selvfølgelig følge opp mye mye bedre!
Og så tror jeg du misforstod det ang at barn med traumer skal bli behandlet dårlig. Det jeg skriver er at de må bli behandlet ekstra bra. Det er ikke hvem som helst som bør få adoptere barn med traumer. Det burde vært utrolig dyktige og varme omsorgspersoner.
Og til slutt. Moren til søsteren din er ikke noe fullverdig kilde til å kunne vite om det er FLERTALLET som er uheldig, selv om det er mange (flere enn du trodde).
Nei det kan godt være at hun gir seg ut for å kunne mer en det hun faktisk gjør men når hun prater så virke det som hun virkelig har peiling og hun sier tall og kilder for det hun utaller seg om. Hun er ikke i Norge nå, vist ikke hadde eg bedt om litt hjelp til å vise at det ikke bare eg som bare snakke ut av det blå
87'modell
Forumet er livet
Jeg forstår at dette er et sårt tema for deg, men man kan ikke uttale seg for andre basert på ens egne følelser.
Det er kjempeleit at du har hatt det vanskelig, og det hadde vært veldig usannsynlig hvis du ikke kjente andre adopterte som også har hatt det vanskelig, men det er ikke representativt for annet enn akkurat de menneskene.
Det blir litt for enkelt å si at ikke alle som sier de har det bra faktisk har det, for sånn er det med alle mennesker, men det finnes forskning som tar høyde for slike "variabler," ved å måle på andre måter enn å spørre på åpen gate..
Du kan ikke forvente at dine personlige erfaringer skal telle sterkere enn erfaringene til noen som har hatt det bra, eller tillegge deres erfaringer mindre verdi.
Interessant diskusjon, og veldig lærerik for meg som kun har kjennskap til utenlandsadopsjon fra et par klassekamerater jeg kjente på ungdomsskolen. Jeg har derfor gjort litt research nå, og for dem som måtte være interesserte, ser jeg at det blant annet er kommet noen forskningsrapporter om adopsjon i Norge: https://www.fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/adopterte-barn-ungdom-og-voksne-pdf.pdf
https://www.regjeringen.no/contenta...9aca53c/no/pdfs/nou200920090021000dddpdfs.pdf
Rapportene er såpass lange at jeg primært har lest sammendragene, men jeg kan kjapt oppsummere det lille jeg har lest så langt:
* antall utenlandsadopsjoner i Norge har gått drastisk ned de siste årene og ligger nå på i underkant av 300 barn i året
* Ifølge rapporten "Adopsjon - til barnets beste": "Samlet sett gir forskningsresultatene et positivt bilde av hvordan barn som er adoptert fra utlandet klarer seg i sine nye familier og hjemland. Dette må sies å være et optimistisk resultat, ikke minst fordi mange av barna har hatt en vanskelig og til tider traumatisk start på livet. De fleste synes å utvikle seg på lik linje med barn som vokser opp hos sine biologiske foreldre."
* Samtidig påpeker samme rapport at:
"Samtidig dokumenteres det i forskningen at rundt en tredjedel av barna får en del problemer hovedsakelig knyttet til språk, læring og identitet. Denne andelen er heller ikke vesentlig større enn
hva en finner i den vanlige befolkningen, men problemene kan være av noen annen karakter. Forskningen dokumenterer imidlertid at det er en liten prosentandel, 3–5 %, som viser mer alvorlig problematikk. Denne prosentandelen er noe høyere enn hva en finner blant barn og unge som har vokst opp hos sine biologiske foreldre. Følgelig er det spesielt nødvendig at adoptivforeldre forberedes på å kunne forebygge og møte mulige vansker som kan oppstå, og at de også får veiledning og oppfølging etter at barnet er kommet."
* Samme rapport side 44:
"Geir Follevåg (2002, 2007) som selv er adoptert fra Sør-Korea, forteller om at mange unge adopterte:
I rapporten "Adopterte barn, ungdom og voksne" skriver de bl.a. følgende:
* [Adoptivforeldrene] "er som gruppe høyere utdannet enn andre foreldre, og har høyere sosioøkonomisk status [...] sammenliknet med et gjennomsnitt av befolkningen er det færre adoptivforeldre som mottar sosialbidrag, og færre adoptivforeldre viser indikasjoner på psykisk sykdom eller rusmisbruk. Adoptivforeldre er også ofte svært motiverte for å bli foreldre og for å gi støtte til og vise omsorg for sitt nye barn. De involverer seg mer i barnas skolegang og hjelper oftere til med lekser enn andre foreldre. Dette kan føre til at adoptivbarn har bedre forutsetninger for å gjøre det bra på skolen og er bedre beskyttet mot ulike vansker. [...] Samtidig kan en slik tett oppfølging, ofte fulgt av høye forventninger fra foreldrenes side, være stressende for adoptivbarna og ha negative heller enn positive effekter på barnas utvikling." (Side 11-12)
* "Høyere alder ved adopsjon har lenge vært fremhevet som en sentral risikofaktor for negative utfall ved adopsjon [...] Slike forskjeller er forklart ved forholdene barna levde under før de ble adoptert bort. Adopterte barn som klarer seg bra selv om de ble adoptert ved relativt høy alder, har som regel opplevd mindre grad av fysisk og emosjonell deprivasjon før adopsjonstidspunktet enn barna det går dårligere med." (Side 12)
* "Barnas erfaringer før adopsjonstidspunktet har vist seg å forklare store deler av variasjonen innad i gruppen av adopterte barn. Negative erfaringer som kan virke inn på senere fungering kan både være av medisinsk og psykologisk art. Internasjonalt adopterte barn kan være utsatt for erfaringer knyttet til forholdene i landet de blir født i, som utilstrekkelig medisinsk omsorg før og etter fødsel, underernæring og dårlig tilgang
på helsetjenester. I tillegg til fysiske påkjenninger barna opplever, kan barna ha blitt utsatt for psyko- logisk deprivasjon, forsømmelse og mishandling." (Side 12)
* Oppsummeringen er dessverre ikke veldig oppløftende med tanke på hvordan det går med de adopterte på sikt (side 7):
* internasjonalt adopterte i gjennomsnitt skårer lavere på kognitiv kompetanse og har dårligere skoleprestasjoner enn normalpopulasjonen. Internasjonalt adopterte fra Sør-Korea er et unntak, disse skårer gjennomsnittlig litt høyere enn normalpopulasjonen. [Et annet sted i rapporten forklares dette med høy kvalitet på barnehjemmene i Sør-Korea.] Det er indikasjoner på at internasjonalt adopterte har økt risiko for lærevansker.
* I studier der man har undersøkt utfallsmål for psykisk helse finner man at internasjonalt adopterte som gruppe har høyere prevalens (forekomst) av psykiske lidelser totalt sett, og av eksternaliserende problemer som atferdsvansker sammenlignet med normalpopulasjonen.
* Alkohol og rusmisbruk er mer utbredt blant internasjonalt og nasjonalt adopterte sammenlignet med normalpopulasjonen.
* Både nasjonalt og internasjonalt adopterte har høyere forekomst av selvmord og selvmordsforsøk enn normalpopulasjonen.
* I nordiske studier finner man at nasjonalt og internasjonalt adopterte har hyppigere kontakt med psykiatriske institusjoner enn normalpopulasjonen. "
Inntrykket jeg sitter igjen med er derfor at adopterte er en veldig lite ensartet gruppe der (ikke overraskende) forholdene og oppveksten i hjemlandet samt alderen ved adopsjonen spiller en stor rolle i forhold til hvor bra det går med dem, men at kombinasjonen av potensielt tøffe barneår i hjemlandet og mange utfordringer etter adopsjonen knyttet til språk, identitet, tilpasning til ny familie og ny kultur osv. gjør at de har større risiko for å få problemer som voksne. Samtidig så må man jo understreke at høyere risiko langt ifra betyr at alle eller mange av de adopterte kommer til å slite som voksne, bare at det er en noe større andel enn i befolkningen for øvrig.
Derimot sto det så vidt jeg kunne se sørgelig lite i begge rapportene om hvor stor andel av de utenlandsadopterte som har opplevd misbruk, neglisjering og andre former for omsorgssvikt i sine nye familier, så dette er åpenbart et område som det bør forskes mer på.
https://www.regjeringen.no/contenta...9aca53c/no/pdfs/nou200920090021000dddpdfs.pdf
Rapportene er såpass lange at jeg primært har lest sammendragene, men jeg kan kjapt oppsummere det lille jeg har lest så langt:
* antall utenlandsadopsjoner i Norge har gått drastisk ned de siste årene og ligger nå på i underkant av 300 barn i året
* Ifølge rapporten "Adopsjon - til barnets beste": "Samlet sett gir forskningsresultatene et positivt bilde av hvordan barn som er adoptert fra utlandet klarer seg i sine nye familier og hjemland. Dette må sies å være et optimistisk resultat, ikke minst fordi mange av barna har hatt en vanskelig og til tider traumatisk start på livet. De fleste synes å utvikle seg på lik linje med barn som vokser opp hos sine biologiske foreldre."
* Samtidig påpeker samme rapport at:
"Samtidig dokumenteres det i forskningen at rundt en tredjedel av barna får en del problemer hovedsakelig knyttet til språk, læring og identitet. Denne andelen er heller ikke vesentlig større enn
hva en finner i den vanlige befolkningen, men problemene kan være av noen annen karakter. Forskningen dokumenterer imidlertid at det er en liten prosentandel, 3–5 %, som viser mer alvorlig problematikk. Denne prosentandelen er noe høyere enn hva en finner blant barn og unge som har vokst opp hos sine biologiske foreldre. Følgelig er det spesielt nødvendig at adoptivforeldre forberedes på å kunne forebygge og møte mulige vansker som kan oppstå, og at de også får veiledning og oppfølging etter at barnet er kommet."
* Samme rapport side 44:
"Geir Follevåg (2002, 2007) som selv er adoptert fra Sør-Korea, forteller om at mange unge adopterte:
- – føler seg ekstremt «synlige» sammenlignet med ikke-adopterte
- – føler ubehag ved å lese litteratur og forskning knyttet til identitetsproblematikk
- – føler seg ofte negativt stigmatisert på grunn av status som adoptert
- – ønsker at adopsjon må bli sett på som en normal og naturlig situasjon og ikke som en patologisk tilstand."
Kan spesielt anbefale å lese "Sentrale forskningsresultater" side 48-50 i samme rapport for dem som vil vite mer.
I rapporten "Adopterte barn, ungdom og voksne" skriver de bl.a. følgende:
* [Adoptivforeldrene] "er som gruppe høyere utdannet enn andre foreldre, og har høyere sosioøkonomisk status [...] sammenliknet med et gjennomsnitt av befolkningen er det færre adoptivforeldre som mottar sosialbidrag, og færre adoptivforeldre viser indikasjoner på psykisk sykdom eller rusmisbruk. Adoptivforeldre er også ofte svært motiverte for å bli foreldre og for å gi støtte til og vise omsorg for sitt nye barn. De involverer seg mer i barnas skolegang og hjelper oftere til med lekser enn andre foreldre. Dette kan føre til at adoptivbarn har bedre forutsetninger for å gjøre det bra på skolen og er bedre beskyttet mot ulike vansker. [...] Samtidig kan en slik tett oppfølging, ofte fulgt av høye forventninger fra foreldrenes side, være stressende for adoptivbarna og ha negative heller enn positive effekter på barnas utvikling." (Side 11-12)
* "Høyere alder ved adopsjon har lenge vært fremhevet som en sentral risikofaktor for negative utfall ved adopsjon [...] Slike forskjeller er forklart ved forholdene barna levde under før de ble adoptert bort. Adopterte barn som klarer seg bra selv om de ble adoptert ved relativt høy alder, har som regel opplevd mindre grad av fysisk og emosjonell deprivasjon før adopsjonstidspunktet enn barna det går dårligere med." (Side 12)
* "Barnas erfaringer før adopsjonstidspunktet har vist seg å forklare store deler av variasjonen innad i gruppen av adopterte barn. Negative erfaringer som kan virke inn på senere fungering kan både være av medisinsk og psykologisk art. Internasjonalt adopterte barn kan være utsatt for erfaringer knyttet til forholdene i landet de blir født i, som utilstrekkelig medisinsk omsorg før og etter fødsel, underernæring og dårlig tilgang
på helsetjenester. I tillegg til fysiske påkjenninger barna opplever, kan barna ha blitt utsatt for psyko- logisk deprivasjon, forsømmelse og mishandling." (Side 12)
* Oppsummeringen er dessverre ikke veldig oppløftende med tanke på hvordan det går med de adopterte på sikt (side 7):
* internasjonalt adopterte i gjennomsnitt skårer lavere på kognitiv kompetanse og har dårligere skoleprestasjoner enn normalpopulasjonen. Internasjonalt adopterte fra Sør-Korea er et unntak, disse skårer gjennomsnittlig litt høyere enn normalpopulasjonen. [Et annet sted i rapporten forklares dette med høy kvalitet på barnehjemmene i Sør-Korea.] Det er indikasjoner på at internasjonalt adopterte har økt risiko for lærevansker.
* I studier der man har undersøkt utfallsmål for psykisk helse finner man at internasjonalt adopterte som gruppe har høyere prevalens (forekomst) av psykiske lidelser totalt sett, og av eksternaliserende problemer som atferdsvansker sammenlignet med normalpopulasjonen.
* Alkohol og rusmisbruk er mer utbredt blant internasjonalt og nasjonalt adopterte sammenlignet med normalpopulasjonen.
* Både nasjonalt og internasjonalt adopterte har høyere forekomst av selvmord og selvmordsforsøk enn normalpopulasjonen.
* I nordiske studier finner man at nasjonalt og internasjonalt adopterte har hyppigere kontakt med psykiatriske institusjoner enn normalpopulasjonen. "
Inntrykket jeg sitter igjen med er derfor at adopterte er en veldig lite ensartet gruppe der (ikke overraskende) forholdene og oppveksten i hjemlandet samt alderen ved adopsjonen spiller en stor rolle i forhold til hvor bra det går med dem, men at kombinasjonen av potensielt tøffe barneår i hjemlandet og mange utfordringer etter adopsjonen knyttet til språk, identitet, tilpasning til ny familie og ny kultur osv. gjør at de har større risiko for å få problemer som voksne. Samtidig så må man jo understreke at høyere risiko langt ifra betyr at alle eller mange av de adopterte kommer til å slite som voksne, bare at det er en noe større andel enn i befolkningen for øvrig.
Derimot sto det så vidt jeg kunne se sørgelig lite i begge rapportene om hvor stor andel av de utenlandsadopterte som har opplevd misbruk, neglisjering og andre former for omsorgssvikt i sine nye familier, så dette er åpenbart et område som det bør forskes mer på.
Last edited:
bessie
Elsker forumet
Ja mye av det samme som eg har lest men eg leser ikke ofte så lange reporter med mindre det er lett lest pga min lese vansker og av og til spør eg om hjelp. Takk for du oppsummere det. At adoptivbarn ikke har det så lett eller bra må forskes mer på for eg mener det er så utrolig viktig. Føler at sånn forsking spesielt her i Norge prøver å fin pusse på sannhet med rett og slett å bare fortelle litt. At man sitte igjen med en følse på hva med dem som ikke har det bra, iallefall eg sitte igjen sånn. For dem sier jo litt men så hopper de liksom over det og over på noe aent.
At det skal gå ut over barn for å gjøre barnløse folk glade er litt rart.
Du er kanskje for adopsjon?
Last edited:
bessie
Elsker forumet
Hehe nei men du som overhode ikke har noe form for egne erfaringer er mer represetiv en oss? Eller misforsto eg deg nå?
Eg spør ikke alle på oppen gate, eg snakker faktisk med dem som er adoptert og adoptivforeldre å si det ikke er nok forstår eg faktisk ikke.
Jeg svarte ja til adopsjon tidligere i denne tråden (altså før jeg hadde lest meg mer opp på temaet), og det står jeg for fortsatt, men jeg har fått et mer nyansert bilde på det nå og ser nå at en del adopterte får/har utfordringer jeg ikke var klar over tidligere.
Slik jeg leser rapportene, står det ingen steder at det skal gå utover barn for å gjøre barnløse glade, tvert imot legger begge rapportene stor vekt på at hovedhensikten med adopsjon må være til barnets beste, og ikke styrt av adoptivforeldrenes interesser.
Videre så forstår jeg statistikkene og informasjonen i rapporten dithen at det jo faktisk går bra med de fleste av de adopterte, men at en større andel av de adopterte sliter med alt fra språk- og lærevansker til psykiske problemer og identitetskriser enn hva som er tilfelle i befolkningen for øvrig. Dette er åpenbart noe man bør ta tak i, ikke minst virker det som det er et stort forbedringspotensiale med tanke på oppfølging av adoptivbarn og -foreldre i etterkant av adopsjonen, og at denne oppfølgingen bør vare over mange år og ikke bare være et tilbud man eventuelt får helt i starten.
Med tanke på dine personlige erfaringer har jeg stor sympati for det du har opplevd, og kan se for meg at det absolutt ikke hjalp at du var såpass stor da du kom til Norge siden det sikkert gjorde overgangen og kultursjokket enda større enn hva det hadde vært om du hadde kommet hit som spedbarn.
For meg endrer likevel ikke det på totalinntrykket jeg fikk fra rapportene om at adopsjon *kan* gi barnet et bedre liv enn det ellers ville ha fått, men at man for å sikre dette bør bli enda flinkere til å luke ut dårlige foreldre blant potensielle adoptivforeldre og at man bør følge opp de adopterte i mange år etter at de har kommet til Norge nettopp for å sikre at de får det bra. Kanskje bør man også sette en øvre aldersgrense for hvor gammelt barnet kan være for å kunne adopteres bort til utlandet - den ene rapporten refererte til forskningsresultater som kan tyde på at 2 til 4.5-årsalderen kanskje er det seneste man bør adoptere bort barn for å maksimere sjansene for at de vil trives i sine nye hjemland.
I tillegg tror jeg nok vi alle har en jobb å gjøre med tanke på holdninger da det virker som om mange adopterte føler at de skiller seg ut og ikke automatisk blir ansett som norske pga hudfarge og utseende. Jeg skjønner f.eks veldig godt at det må være irriterende å til stadighet få kommentarer om hvor flink man er i norsk som 20-åring dersom man har bodd i Norge siden 9-månedersalderen!
bessie
Elsker forumet
Nei eg bare lurte, har ikke fått med neg alle innleggene. Det eg mente var ikke det som stod i rapporten men hva eg personlig mener
Jeg kjenner folk på begge sider. De som kom fra grusomheter og fikk "himmelen" og de som dro fra middelmådighet og kom til grusomheter. Adopsjon i seg selv er en god ting. Det som ikke er bra, er svikten i systemet. Støtteapparatet, oppfølgingen, frykten for å kunne være ærlige. Systemet må refinansieres, omstruktureres og forbedres! Heldigvis er den fremmedfrykten som engang var, ikke like utbredt her i dag, men den finnes. Og dette må også gjøres noe med. Å ta fra barn muligheten til å få kommet til et godt, kjærlig hjem som vil gjøre alt for de, er horribelt når man kan tenke seg hva alternativet er. Ting burde være strengere, undersøkelser/kontroller burde være hyppigere.. de som mishandler barn, psykisk som fysisk burde bli straffet og aldri aldri aldri få muligheten til å kunne oppdra et barn igjen. Medmennesker i samfunnet burde innvolvere seg mer i den forstand at de varsler om det er mistanke om noe, eller om de vet noe. Alle barn fortjener et godt og kjærlig liv. Jeg har fantastiske biologiske foreldre, men oppveksten ble preget med voldsom og voldelig mobbing. Der var det skolesystemet som sviktet. Det finnes svikter i alle system, de som involverer barn, burde utbedres til enhver tid om de ikke fungerer.
87'modell
Forumet er livet
Poenget mitt er at deres erfaringer kun er representative for dere, og ikke for adoptivbarn som en gruppe.
Jeg bagatelliserer ikke at dere, og andre adoptivbarn har/har hatt det vanskelig, og anerkjenner at det ville vært veldig rart om alle adoptivbarn hadde det helt perfekt.
Du vet ikke hvilke erfaringer jeg har, for det har jeg ikke sagt noe om.
Dersom jeg hadde fortalt om mine erfaringer, hadde de også kun vært representative for mine erfaringer, og kunne ikke blitt overført til andre.
Jeg har f.eks blitt veldig forsiktig med alkohol fordi jeg har svært mye substansmisbruk i min familie, men kan ikke på bakgrunn av det konkludere med at andre barn av alkoholikere også blir avholds.
Jeg kan derimot vise til data som sier at ."..Likevel blir 80 % av dem med alkoholmisbrukende far eller mor ikke selv alkoholikere..." (Snl.no)
Jeg sa ikke at du spurte alle på åpen gate, jeg brukte det som et uttrykk for å beskrive at de undersøkelsene og studiene som gjøres av fagfolk baserer seg på mer en løse samtaler om hvordan man har det.
Bevisene du har samlet er bevis nok for dem det gjelder, det krangler jeg ikke på. Men, uten en kontrollgruppe, og uten mer omfattende forskning enn en samtale hvor den andre parten kan ha fått ledende spørsmål (merk: KAN ha fått, jeg vet ikke), kan man ikke konkludere med at adopsjon er en dårlig ting.
Ikke kan man vite hvordan et adoptivbarn hadde hatt det om det ikke ble adoptert, og ikke kan man vite om de samme problemene hadde oppstått i den biologiske familien som i adoptivfamilien.
87'modell
Forumet er livet
Men det er jo ikke langt flere som ikke får det bra, ihvertfall ikke her i Norge.
Andre lands rapporter har jeg ikke satt meg inn i, men det hadde vært interessant å lese dem også.
bessie
Elsker forumet
Er du selv adoptere?
Nå sier eg som ellers, mange her skriver at mange barn her i Norge sliter, har foreldre som er alkoholiker, rusmisbruker, vold osv osv men eg mener det ikke kan sammenlignes... Har du vært med på sånn forskning selv siden du vet hvordan det foregår?
87'modell
Forumet er livet
Nei, jeg er ikke adoptert.
Selvfølgelig kan det sammenlignes at et adoptivbarn har det fælt hjemme og at et ikke-adoptiv barn har det fælt.
Ja, et adoptivbarn kan(!) ha andre problemer i tillegg, men det kan andre barn også.
Jeg trenger ikke å være med på forskningen for å vite hvordan det foregår, det fremkommer av rapportene, og seriøs vitenskapelig forskning foregår alltid på samme vis for at det skal bli godkjent av myndighetene, og publiseres.
bessie
Elsker forumet
Nei okei eg bare lurte.Nei, jeg er ikke adoptert.
Selvfølgelig kan det sammenlignes at et adoptivbarn har det fælt hjemme og at et ikke-adoptiv barn har det fælt.
Ja, et adoptivbarn kan(!) ha andre problemer i tillegg, men det kan andre barn også.
Jeg trenger ikke å være med på forskningen for å vite hvordan det foregår, det fremkommer av rapportene, og seriøs vitenskapelig forskning foregår alltid på samme vis for at det skal bli godkjent av myndighetene, og publiseres.
Okei [emoji4]