Hvis en person er egnet som forelder, altså har god nok omsorgsevne, så vil vel det per definisjon bety at en har god nok vurderingsevne til å vurdere om barnet er trygt? For å sette det på spissen: Jeg lar ikke storesøster passe lillebror, ikke engang i et par minutter, fordi hun er tre år gammel og lillebror er ti måneder. Men på et eller annet tidspunkt vil hun (og han) være gammel nok til at det er greit en liten stund. Jeg som kjenner dem best vil jo være den beste til å vurdere når dette er greit. Hele poenget mitt er at barnevernet ikke nødvendigvis trenger å ha noe med en slik sak å gjøre, så lenge det er en forelder med god omsorgsevne som har ansvaret. Da trenger ikke barnevernet styre noe som helst.
Dette skriver jeg ikke med tanke på saken som diskuteres her, men med tanke på spørsmålet du svarte på (hvis samboeren ikke har god nok omsorgsevne, mister jeg barnet mitt da).