Med et slikt svar, ville jeg gått over hodet til pedleder og snakket med styrer av barnehagen.Jess...da har jeg snakket med ped.leder...jeg forklarte hva jeg reagerte på om hva jeg mente. Forholdt meg rolig, men bestemt. Hun bare Åja, ja, okei, skjønner. Hun skulle tenke på detog det var egentlig det jeg fikk ut av hu....
Jeg jobbet et år som assistent i en barnehage. Da jeg startet på begynnelsen av høsten, så var oss alle ansatte nye på avdelingen, og vi overtok en ganske kaotisk avdeling. Hvor jeg og pedleder i begynnelsen ikke gikk godt sammen. Jeg synes hun var alt for brå og kvass mot både meg og barna, og hun syntes jeg var uerfaren og uvitende (noe jeg garantert var
). Men jeg så ting med nye øyne også. Jeg måtte til slutt gå til styrer av barnehagen, for vi fikk ikke til kommunikasjonen med hverandre. Vi satt oss ned på flere møter med styrer, og kommunikasjonen bedret seg grusomt. Jeg fikk forklart hva jeg så og opplevde, og pedleder måtte formulere seg på en annen måte slik at jeg forstod hva hun gjorde. Vi fikk et veldig godt samarbeid etter dette, og avdelingen fikk en helt annen ro når vi voksne klarte å jobbe bedre sammen.
Og i forhold til gråtende barn, så hadde vi det slik at alle skulle ha anerkjennelse og trøst. Jobbet på en avdeling med både store og små barn, og denne slo ikke feil. Det var viktig å finne ut hva barnet gråt for, og være tilstede for barnet i de følelsene det hadde. Jeg opplevde aldri at et barn gråt alene, var det sinna og trengte fred så var uansett en av oss ansatte på avdelingen rett ved, fulgte med og viste at vi var tilstede for barnet så snart barnet var klar for å være med oss og få uttrykt sine følelser. Ingen skulle gråte alene, uansett hva årsaken til gråten var.
Småbarna som jeg jobbet mest med hadde jo sine utfordringer de også. Men ved avlevering så skal de alltid ha trøst og avledning om barnet blir trist og lei seg når foreldre dro.
Hvis en slo en annen, og det da ble gråt for at den som slo ble stoppet og snakket til - og den andre for den var lei seg, så prøvde vi alltid å samarbeide så godt sammen at vi kunne ta oss av hvert vårt barn.
Å ignorere gråten tror jeg at absolutt ikke gjør noe godt for barna. Vi skal hjelpe barna til å kunne gi uttrykk for sine følelser på en god måte, da hjelper det ikke å ignorere et barn som gråter - uansett hva som er årsak til gråten. Da må vi hjelpe barnet til å uttrykke hvorfor det gråter og kunne forklare til barnet på det nivået barnet er på hva situasjon som står på.
Å bli ignorert og oversett er den værste følelsen som finnes, og barnet vil gjerne føle at det ikke klarer å uttrykke seg og det er ingen som vil høre på hvordan det har det/hva det har å si..
Så en barnehage ansatt skal ha et relativt godt svar for å ignorere et barn som gråter. Og den skal kunne gi et godt svar til de som spør på hvorfor det blir gjort slik.
