Det går ikke spesielt bra dessverre :*( Føler egentlig ikke at det er noe bedre, men har skjønt at dette kommer til å være vondt lenge. Tror ikke tristheten og angsten kommer til å gå over før jeg evt er gravid igjen. Har reist hjem til meg selv igjen og er godt å være litt sammen med samboeren og kjenne på de sterke følelsene jeg har for han (og han for meg). Har også snakket en del med to venninner som har opplevd spontanabort og graviditet uten for livmor. Hun ene har anbefalt en akupunktør til meg så dit skal jeg i morgen i tillegg til en samtale hos Amathea. Jeg snakket også med en av sykepleierne på klinikken min i dag, hun er en veldig fin dame. Hun ga meg navnet på en terapaut som jeg også skal kontakte. Har bestemt meg for å investere i noen timer i samtale, jeg klarer ikke dette på egen hånd.
Til mandag skal vi på forsamtale på Riksen. Jeg håper det vil gi meg et snev av nytt håp.
Fikk telefon fra Ullevål i dag om hcg verdiene mine nå 12 dager etter den medikamentelle aborten. De hadde sunket masse, akkurat som de skulle, og det sier jo legen er bra, men jeg fikk et gråteanfall av beskjeden. Føles som graviditeten som jeg elsket å være i bare renner ut av kroppen min
Kjenner også på at jeg føler min situasjon er så håpløs. At jeg er 35 år, ingen barn fra før og umulig kan bli gravid på egenhånd. De fleste andre jeg hører om har liksom ikke alle de dårlige oddsene i mot seg. Men samtidig så "håper" jeg jo at det er min pessimisme og sorg som gjør at jeg ikke klarer å tenke klart. Jeg ble gravid på første forsøk og har gode eggreserver, så sånn sett bør vel ikke alderen jobbe så i mot meg. Men jeg klarer ikke være optimistisk
Takk for at du tenker på meg og bryr deg <3