Handler om at det er det som føles riktig for meg, selv om jeg ikke regner meg som mer enn "barnetro-kristen". Så får ungene velge selv videre når de blir store nok. Mannen er ateist, men synes det er greit med dåp siden det er viktig for meg. At det er tradisjon har lite å si for avgjørelsen. Det bare føles naturlig og riktig
Jeg har vokst opp med kristen barnehage, søndagsskole og ellers en del fritidsaktiviteter i regi av kristne menigheter, og har ikke tatt noe skade av det 
Kirken og troen har for meg alltid vært en trygg havn som jeg har kommet tilbake til mange ganger, og selv om det er noen saker jeg er uenig med kirken om, ønsker jeg at mine barn skal vokse opp med den samme opplevelsen jeg har hatt. Jeg tror ikke barn har vondt av religion - så lenge det ikke blir snakk om ekstremisme Mine foreldre ga meg en trygg bakgrunn, og så fikk jeg velge selv. Å gå fra religion til ateisme kan være mye enklere enn det motsatte, har jeg lært som RLE-student. Hvor riktig det er vet jeg jo ikke, men jeg håper jeg får mine barn til å forstå at de får ta valget selv når de blir eldre, uten at det har noen betydning for mitt forhold til dem Her blir det dåp
Mannen er ikke spesielt "religiøs" av seg, men han er døpt og konfirmert og liker tradisjoner
Både som person, vordende mor og kommende RLE-lærer er jeg også opptatt av at barna skal lære om alle religioner og livssyn - og jeg ønsker ikke å presentere noe som absolutte sannheter. Hva barna senere velger har ingenting å si for meg, men jeg ønsker at de skal ha det samme utgangspunktet som jeg fikk fra mine foreldre og være utrustet med kunnskap, sunne verdier og en åpenhet som gjør det enklere å møte verden
Jeg har aldri følt at jeg ble fratatt noe valg fordi jeg ble døpt - og slik håper jeg det også blir for mine barn. Men dette er helt opp til hver enkelt, det viktigste er å lære barna at det er lov å ta et annet valg enn foreldrene.
