På sykehuset var det mye frem og tilbake (og da kom samboeren min og var med på alt derfra), ingen hadde fått med seg at vi skulle komme, så det ble mye venting og hit og dit før vi måtte sitte og vente på legevakten for gynekolog. Hun tok ny innvendig ultralyd og var enig med forrige gynekolog. Følte meg ganske passiv og tom på dette tidspunktet. Kunne velge mellom medisinsk eller kirurgisk abort, jeg ville ha kirurgisk pga jeg orker ikke forhold meg til å måtte «føde» det ut og kjenne og se på det, etter de andre SA. Men kort fortalt, da ville de sende meg hjem med modningspiller fordi livmorhalsen var lukket, og at jeg kunne komme tilbake neste morgen for utskrapning. På grunn av høy risiko for å uansett da sette i gang en medisinsk abort hjemme, så bestemte jeg at da bare blir jeg på sykehuset og tar medisinsk, så er jeg i alle fall sammen med helsepersonell og kan få smertestillende og de samler opp det som kommer ut…
Jeg ble lagt inn, og måtte sette inn fire tabletter i skjeden, deretter ligge en halvtime. Følte meg umiddelbart skrekkslaget og lurte på hva som skjer nå. Men, det skjedde ingenting, og jeg syns ikke jeg fikk så god info. To timer etterpå fikk jeg to piller til som jeg skulle svelge, og sånn skulle det tydeligvis fortsette hver andre time gjennom natta (klokka var litt over seks da jeg fikk de første). I doen var det satt ned en skål som skulle samle opp alt av tiss og blod og rester, og jeg syns den var helt forjævlig ekkel og tenkte at jeg skal for mitt liv unngå å se ned i den. Jeg ville jo ikke forholde meg til det som kommer ut i det hele tatt.
Samboer dro hjem litt før midnatt, vi har to hunder som ble veldig lenge alene den dagen. Ingenting hadde skjedd og ingen hadde noe svar på når det kunne hende at noe skulle skje heller. Jeg hadde økende smerter i magen, og ba om smertestillende litt over tolv. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for rundt kvart på ett var det akkurat som noe «røk» inni meg, det kjente fysisk ut som en propp eller noe som løsnet. Det var ekkelt og jeg følte meg ensom. Så kjente jeg tydelig at her skjer det noe, måtte bare nesten teleportere inn på do og rive av meg trusa. Det regelrett FOSSET blod ut og jeg ble helt satt ut over mengden. På legevakten sa de at jeg kom til å blø mye, at det ikke var uvanlig å miste rundt en halvliter og at det kunne oppleves voldsomt. Det stemte, for å si det sånn! Fytti helvete! Jeg tenkte; hvordan skal jeg orke det her alene? Skal det holde på sånn i hele natt? Når kommer fosteret ut? Skjer det nå eller etterpå?
Plinget på sykepleier og hun hentet skåla, jeg så ikke ned i den, bare tørket meg og gikk. Hun sa at det bare var blod i den og ikke noe mer. Rundt 20-40 minutter senere var det ny runde, og her kjente jeg tydelig at NÅ, nå kommer det. Det sklei ut noe veldig tydelig i to klumper, i tillegg til masser av blod. Jeg tror jeg bare tenkte å fy faen, å fy faen, å fy faen. Jeg satt der en stund og det kom en «haug» til, jeg klemte forsiktig på magen og prøvde å hjelpe kroppen litt. Var helt satt ut. Var både fristet til å se i skåla for å vite om det var over, samtidig som jeg ville skåne meg selv mentalt - jeg klarte å la være og det er jeg glad for nå. Sykepleier hentet det og sa at her er nok det meste ute. Det føltes som en slags ro å vite at fosteret var borte, og at det som skjer nå er bare rester og blod…..
Jeg skulle egentlig fått neste dose piller rundt dette tidspunktet, men sykepleier sa at det ikke var nødvendig lengre. Resten av natta prøvde jeg å sove, jeg fikk en runde til med smertestillende. Var oppe ca hver time for å tømme meg for blod. Det var jo helt uvirkelige mengder som kom ut hver gang. Rundt seks-sjutiden på morran roet det seg, jeg blødde fortsatt en del med ikke sånn «her kommer en foss».
En sykepleier tok blodtrykket mitt, en ny sykepleier tok noen blodprøver, en tredje ga meg noen brødskiver. Samboer kom tilbake. Måtte vente på ny gynekologisk undersøkelse for å se om nok hadde kommet ut. Det hadde det selvfølgelig ikke og det var bare kort beskjed om at det blir kirurgisk, på grunn av infeksjonsfare fra restene. Takk og farvel, gå tilbake til rommet ditt og faste i fire timer før vi kan utføre det.
Var helt matt. Klarte ikke helt å forholde meg til konsekvensene av å miste fosteret enda, det var liksom bare å prøve å forholde seg til alt det tekniske som skulle skje. Vi hang på rommet og ventet og så på tv, jeg sovnet litt et par ganger. Fikk to modningspiller til som jeg måtte sette vaginalt, det var omtrent umulig å få dem opp, alt føltes trangt og stengt og veldig vondt der nede nå. Gamblet på at det holdt, kjente at jeg orker ikke at en sykepleier kommer og tvinger de lengre opp og smertene det medfører.
Klokka fem ble jeg trillet bort til operasjonssalen og da gråt jeg litt igjen, føltes så….ja, bare ille.. Og alle er sånn «HEI HEI, VELKOMMEN HIT» . Jo, takk, skulle helst ikke vært her.. Operasjonssalen er et veldig effektivt sted hvor jeg følte meg som en slags blanding av en gris som skulle parteres og Jesus på korset. To stykker styret med beina mine, ei dame med armene, en tredje føyk rundt og gjorde noe annet og det var en veldig tydelig arbeidsfordeling for å si det sånn. Da jeg fikk dop i armen og maska på fjeset og alt begynte å føles som bomull tenkte jeg bare «endelig, hadet, endelig får jeg noe bra dop så jeg ikke bryr meg mer og jeg ikke må forholde meg til det her».
Deretter oppvåkning.
Tilbake på rommet.
Gynekologen som utførte utskrapning kom og snakket med oss. Alt hadde gått bra. Vi får brev i posten når de har undersøkt restene. Neste skritt er å vente på innkalling til klinikk for å bli testet for diverse. Jeg tror vi kommer til å unngå å bli gravide før den timen, jeg må uansett ha en normal mens og levere blodprøver som jeg tar i dag 3-5 av den. Da er det ikke så lenge til den timen etterpå uansett.
Vi dro hjem i går kveld, etter 1,5 døgn på sykehuset. Kroppen min føles grei nok. Nå er det hodet som må tas vare på. Jeg er sykmeldt ut neste uke, jobber på ungdomsskole så er nødt til å ha hodet med meg for å klare å jobbe. Vi får se om det går på en uke. Startet dagen i dag med å gråte og føle veldig mange ting på en gang.
Hvis du leste helt ned hit er du veldig tålmodig!
.
