Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*

Hei alle,

ja, det er ingen av oss, som har lyst å måtte være på dette underforum. :(

Er 33 fra Nes, Akershus. Opprindelig fra Danmark, bor med mannen min og sønnen vår på 2år 8mdr.
Ble gravid i Juni etter vi har prøvd siden Januar i år og var på TUL 5/8 for å se, om alt var som det skulle - var da 9+1 - det var MA. Fosteret hadde ikke vokst siden uke 6. Så jeg fikk tabletter som jeg tok i går kveld, og nå håper jeg bare å bli ferdig med blødning og vente på tr, så vi kan prøve igjen. :Heartred Forhåpentligvis går det fort denne gangen, for hjertet mitt hadde virkelig satt seg opp etter en liten bror eller søster til gutten vår.
 
Da ble også jeg en av mange hvor håpet om babylykken ble knust. I alle fall i denne omgang :-(
Jeg er 33 år, forlovet med en fantastisk god mann. I mai/juni ble vi endelig gravid etter nesten ett års prøving. Så gleden var selvsagt stor da dette skulle vært vår første. På fredag som var hadde jeg første svangerskapskontroll, 11+1. Jeg var da litt bekymret grunnet en liten blødning samme dag. Legen sjekket meg litt ekstra og konkluderte med at alt så bra ut. Natt til søndag snudde det fort. Ble konstatert SA på legevakten. Jeg nådde 11+2/3. Gledet meg så til å nå uke 12 og komme på TUL. Men isteden venter jeg nå på at kroppen skal bli ferdig med sa, og få første mens sånn at vi kan prøve igjen. Håper det ikke går for lang tid til spiren sitter som den skal.
Takk til alle dere som deler av dere selv her inne. Det er en god trøst! Så vil jeg få ønske dere alle sammen masse lykke til! Håper vi alle får babydrømmen oppfylt :)
 
Hei alle sammen!
Jeg er 29 år fra Tønsberg og samboer med en fantastisk mann. Har ingen barn. Vi begynte å prøve høsten 2015, men siden det kunne gå flere måneder mellom tr dro vi til gynekolog som kunne fortelle at jeg ikke hadde eggløsning. Fikk da dobbel pergokur og spiren satt på forsøk 3.

På grunn av alt jeg leste på dette forumet bestemte jeg meg for at jeg skulle bestille meg en tidlig ultralyd i uke 9, og jaggu hadde ikke vi også trukket et uheldig lodd. Det var en MA og det viste seg at embryoet hadde sluttet å utvikle seg i uke 6. "Det har jo ikke engang hode" som legen så fint sa :( . Fikk piller som satte i gang prosessen på torsdag. For meg var det viktig å få det ut så fort som mulig, for å i det hele tatt kunne se fremover.

Det har vært noen tøffe dager men har nå fått bearbeidet den største skuffelsen og ser nå frem til å slutte å blø slik at vi kan prøve igjen.

Av motgang blir man sterkere ❤️
Ønsker dere lykke til!
 
Skulle vært i uke 12 nå. Var på legevakt igår pga litt blod på papiret ved do besøk. Sendt til henvisning til UL idag, fant kun fostersekk. Startet å blø voldsomt nå i kveld med store gelé aktige klumper og med rie lignende smerter. Blør og har rier enda, blir nok en lang natt.

Vi er begge 43 år. Jeg har en datter på 10 år og han har ingen fra før. Prøvd å bli gravid i ett år. Sist gikk det 3 år før jeg ble gravid.

Vi følte oss heldige når jeg testet positivt og begge tenkte at dette er nok siste sjanse for oss å få ett felles barn.

Jeg har det tøft nå, mens han viser veldig lite. Dro til og med på jobb en tur etter ultralyd timen idag, så var alene når riene og blødningene startet.

Vil gjerne være med i den hemmelige gruppa her, selv om jeg ikke har vært så aktiv. Har vært medlem av en "mars 2017" gruppe på facebook, men der hører jeg ikke hjemme lengre.
 
Jeg er 26år og fra Bergen.
Lykken var stor da vi endelig stod 14.mai 2016 med positiv test i hånden etter nesten 3 år med prøving. Vært hos privat gynekolog og sett hjertebank 1 gang i uke 7 og på KK i uke 11. Alt såg veldig fint ut. Etter ferien i sommer bestemte vi oss for å bestille ny time til den private gynekologen for UL. Vi kom til samme dag. Babyen låg med hodet ut mot magen og beina inn så det var ikke lett å se noe, men hun såg ingen hjertebank. Vi fikk beskjed om å komme tilbake neste morgen for ny sjekk. Babyen hadde ikke flyttet på seg i det hele tatt. Vi ble sendt til KK for grundigere sjekk, og der fikk vi beskjed om at det ikke var liv. Jeg var da 15+6. Ble innlagt og fikk tabletter ganske raskt. Timene gikk med bare smerter. 20 juli klokken 20.46 var det over. Jeg ble anbefalt å ikke se siden det var så lite. Satt og ventet på at morkaken skulle komme ut, men det gikk ikke som det skulle. Alt endte med utskrapning klokken 04 om natten.
 
Jeg er 29 år og bor på Østlandet. Mistet sønnen min noen timer etter fødsel pga en sykehustabbe. Har ingen barn fra før, men håper det snart er vår tur <3
 
Hei Jeg er 26 år fra Telemark, har en sønn på 19 mnd sammen med min kjære. Våknet søndag morgen og hadde blødd en del, var da 11+2, ringte legevakten, men fikk bare beskjed om å vente å se. Blødningene økte utover dagen samtidig som jeg fikk mer og mer smerter. Ringte legevakten igjen på ettermiddagen, men fikk ikke time før kl 20.30.. Måtte ta smertestillende å lå i fosterstilling i senga ! Først rundt 21.45 blei det min tur, var først inne hos legen som sendte meg til en gynekolog. Hun tok GU og deretter ultralyd, hvor hun dessverre ikke kunne se noe foster.. Og konstaterte med at jeg hadde hatt en SA. Jeg var på tul i uke 7 hvor vi så et lite knøtt og et bankende hjerte, så hun sa at det mest sannsynlig hadde kommet ut med blødningen i løpet av dagen. Det var dessverre masse rester og på grensen til utskrapning, så jeg fikk med meg cytotec som jeg skulle ta i går til morgenen, og jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis kom til å få en del sammentrekninger.. Disse merket jeg ikke noe til hele dagen og tenkte at da hadde ikke tablettene funket. Men litt etter jeg hadde lagt meg og såvidt sovnet så fikk jeg gradvis mer og mer vondt, måtte stå opp og tok Paracet og Ibux og lå mer eller mindre og vred meg i smerter på sofaen ! En time etter jeg hadde tatt smertestillende ringte jeg legevakten for å høre om jeg kunne ta noe mer siden de ikke funket, fikk beskjed om å ta den samme dosen en gang til og dette hjalp heldigvis litt etterhvert og jeg sovnet til slutt. Var oppe på do en gang i natt og da kom det en ganske stor klump, så jeg håper det var resten av det som skulle ut.. Skal på kontroll på sykehuset i morgen hos hun samme som jeg var hos på legevakten, så krysser fingrene for at alt ser bra ut da og at jeg slipper ny runde tabletter eller utskrapning. Beklager, dette ble veldig langt.. Men det var da min historie.
 
37 år, bor i Bergen. Har en sønn på 22 mnd som ble til etter 6 års prøving og 5 IVF-forsøk.
Begynte aldri på prevensjon etter fødsel og tidligere i år startet vi med søskenforsøk. Overraskende nok gikk det på første forsøk. UL uke 7 viste to foster, men det ene var lite og svakt og kom til å gå til grunne - vi var glad og fornøyd med det ene :)
Privat ul uke 11 for hadde kjent så lite gjennom ferien viste alt var OK (i ettertid har jeg en følelse av at formen på hodet var synlig allerede da, men vet ikke helt sikkert).
Glad og fornøyd fortalte vi familie, venner og jobb og begynte å glede oss over kulen og drømme om den nye tilværelsen.
OUL uke 18 var vi veldig spent på kjønnet, men ante ikke vi skulle få sjokkbeskjeden om at lille prinsen i magen hadde alvorlig ryggmargsbrokk med vannhode og uante prognoser for livskvalitet. Vi valgte å avbryte svangerskapet og i morgen er det 1 uke siden aborten/lille Noah ble født. Griner hver dag og vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre....
Ønsket om et barn til og et søsken til gutten vår er stort, men alder og økonomi gjør at alt blir så vanskelig.... og så har jeg hørt at et nytt svangerskap etter å ha mistet ofte er preget av angst.
 
Hei.

Hadde virkelig håpet jeg skulle slippe å skrive her inne.. men sånn ble det ikke. Fant ut at jeg var gravid i forrige uke! Gleden var stor. Rart hvordan man tar det for gitt at det skal gå bra når man aldri har opplevd abort før å har to friske barn. Vi fortalte de nærmeste at baby nr 3 var på tur og alle ble veldige glade på våre vegne. Våknet lørdag morgen til en kraftig blødning.. har ikke blødd i det hele tatt under de andre svangerskapene og skjønte med en gang at noe var galt. Var til legen idag og allerede idag slo graviditetstesten ut negativt. Skulle vært 5+2 idag. Føles utrolig kjipt og tungt og jeg har fått en helt ny forståelse for at man føler sorg og at det kjennes tungt selv om det er tidlig! Nå er vi bare glade for at dette skjedde så tidlig sånn at vi kan prøve igjen :) Positiv tenking! Legen tok mengder med blodprøver idag sånn at vi skal kunne ordne opp i jernmangel osv (som jeg vet jeg har) så får vi krysse fingrene for at testen viser positivt igjen snart ♡ Håper det går bra med dere andre som også har vært så uheldig å mistet :(
 
Hei.
Har to barn fra før med exen. Er nå forlovet med ny mann som ikke har noen egne.
Tok ut spiralen i juli. Hadde min første ordentlige prøveperiode etter august. Testen lyste positivt 26 sept * dagen jeg hadde termin med eldstemann som nå er 6 år. 02 oktober begynte jeg å blø ( hans 6 års dag som ikke ble som forventet)
Det at alt skjedde på to datoer jeg husker fra før så godt gjorde det vel kanskje ekstra kjipt...
Reaksjonene fra de rundt med mye oppmerksomhet gjorde meg mentalt sliten rett og slett. Følte en liten sorg og sitter fortsatt igjen med dårlig samvittighet. Mye fordi folk rundt meg stressa meg veldig med deres problemer og utfordringer, spesielt innad i familien.. merker jeg er redd for en ny graviditet. Redd for at jeg kanskje mister igjen ( var bare i uke 5 +) men alle tankene man gjør seg er kjip. Var også slitsomt med maset om at jeg burde dra på legevakten ( de tar ofte ikke inn kvinner så tidlig) men her er jeg sammen med en i helsevesenet, som har venner som jobber der. De vennene var de som mente ditten og datten. Dro til lege for å sjekke at alt var ut for å roe ned samboeren.

Om jrg blir gravid igjen, så må jeg bli flinkere til å luke ut negativitet. Hjelper dog å lese hva andre på forumene skriver. Her kan man spørre om ALT! man kan blåse ut, man kan be om råd, og man kan oppmuntre andre. Jeg tør heller ikke si noe til folk utenom kjæresten og nærmeste venninner før langt uti uke 20..
 
Hei jenter.

Vi har ingen barn fra før. Jeg har ikke gått på hormonelle preparater siden jeg var 22, og har siden den gang brukt kondom, tempet av og på med pearly og hoppet av i svingen. Det er et års tid siden mannen og jeg bestemte oss for at vi ikke lengre skulle hoppe av i svingen de periodene som kanskje var usikre, men jeg har aldri satt meg helt inn i alt med EL-slim, livmortapp, EL-tester osv. Pga. hans alder og min egen, ba jeg fastlegen om henvisning til GU på sykehuset og fikk time tre måneder senere. Her ble alt tatt av prøver, både av mannen og meg selv, og alle prøveresultater kom tilbake i skjønneste orden. Gynekologen mente dog at ettersom jeg ikke ble yngre, og vi ikke hadde lyktes på egenhånd uten bruk av prevensjon, anbefalte han oss å kanskje sette i gang prosessen med IVF. Jeg var ikke supergiret av å tilføre kroppen ekstra hormoner, så vi bestemte oss for å prøve ordentlig på egen hånd først. Spiren satt overraskende nok i juli, uten den store innsatsen fra oss. Men gleden var kort, da jeg mistet 5+2. Det var DA vi tenkte at NÅ skal vi satse ALL IN med EL-tester, ekstra remedier som homeopatmedisin osv. Spiren satt på PP2 etter SA. I morgen er jeg nok en gang 5+2, livredd for at det skal skje igjen, men må bare ta tiden til hjelp.

Håper ingen av oss her inne trenger å gjenoppleve våre triste historier. Lykke til videre alle sammen. :Heartred
 
Last edited:
91 modell her.
Var gravid for første gang etter 3 år med ubeskytta sex, i 9ende uke. Hadde betydelige blødninger søndag som var, og en ul hos legevakten etter mange timers venting viste at det ikke var noe embryo der. Har følt det på kroppen en stund at noe var galt, men er allikevel helt knust. Selvom jeg vet at det er vanlig.
Jeg hadde smerter natt til mandag, men ellers har jeg ikke kjent noen verdens ting.

Vi har et stort ønske om å få barn, og jeg ønsker nå å tilrettelegge på alle mulige måter for dette og håper å kunne plukke opp litt tips og triks her på forumet, og dele erfaringer.
 
23 år, førstegang gravid etter at den lille satt på første PP.
Brgynte og blø litt på søndag, 10+3 og trodde dette var pga sex som jeg hadde to ganger denne helgen. Tok det ikke så ille og tenkte at det skulle gi seg, men mandagen da jeg begynte å gjøre meg klar for jobb og egentlig skulle gå begynte jeg å blø masse, med klumper. Fikk ringt legen og fikk hastetime der. Han henviste meg videre til sykehuset da jeg var gjennomvåt av blod til langt ned på lårene. Han sa det mest sannsynlig var spontanabort, noe jeg tenkte selv.
Da jeg kom meg på sykehuset 1 time unna legen var jeg veldig svimmel og kvalm. De tok en undersøkelse på meg innvendig og kunne ikke finne noe hjerteslag, den lille var også målt til å være 7+3, altså vært død i 3 uker.
Det skjedde mye på en gang og jeg var veldig fjern. Jeg ble innlagt, skulle få utskrapning siden jeg blødde så mye. De ville ikke gi meg tabletter da jeg bare ville blø enda mere, og de viste ikke når jeg da kunne dra fra sykehuset.
Fra jeg kom inn til jeg ble lagt på operasjonsbordet gikk det ikke mange timene, var tilbake på rommet ca 2 timer etter at jeg ble trilla ned til operasjon, og alt gikk fort.
Samboer var heldigvis med meg hele tiden og han var ganske stresset han også.
Vi kom oss hjem før det ble alt for sent, og må nå bare pleie hverandre. Jeg har fått sykemelding for dagen i går og i dag, og kan utvidde det om jeg ønsker.
Jeg prøver å ikke ta dette så tungt, men trist er det uansett.
 
29 år ble gravid i mars 2016 etter en god tid med prøving og hormoner.
Mistet vesla i magen i uke 36+5 den 21/11. Fødte hun den 23/11-16
Våres perfekte englebarn Thea.
 
96 modell her fra Telemark :) Førstegangsgravid ved et "uhell". Gikk på p-piller, men spira dukket likevel opp. Endte dessverre opp i SA i uke 7-8 :/

Vi har kommet frem til at vi nå faktisk vil ha barn og vil prøve igjen så fort det lar seg gjøre! :D
 
35 år. Har to fra før, giftet oss i september og tenkte vi skulle få en siste. Ble gravid rett etter bryllupet, men fant ut på ultralyd at hjertet ikke slo i uke 12. Har nyss hatt en utskrapning og nå vet vi ikke om vi tør prøve igjen.
 
Ja jeg vet ikke hva jeg skal si. Veldig tøft å være
tilbake på null nok en gang.

Var på tul i går 9+0 og der kunne han se at utviklingen hadde stoppet i uke 6-7 en gang.
Akkurat det samme skjedde meg i august.. var på ultralyd sist 9+1 og fikk samme beskjed! Derfor var det så viktig for meg å dra på jevnlige tul fordi jeg ikke har lyst å gå rundt å tro jeg er gravis i ukesvis når jeg ikke er det. Bestilte derfor i uke 7 og kunne da se et bankende hjerte. Han satte meg da tilbake til 6+2. Regner med at utviklingen stoppet opp bare dager etter denne tul.. er dyrt å gå privat på tul så slo oss til ro med at det holdt å dra i uke 9...


Vel. Neste gang SKAL jeg ha en tul i uke 7. Blir jeg satt tilbake til uke 6 igjen, vel da drar jeg uka etter og. Uke 6-7 er tydeligvis en kritisk periode og da det har gått galt begge gangene for oss.

Nå er jeg bare helt tom og ser frem til å bli ferdig med hele prosessen med piller og blødning osv.
 
Begynte å blø lyserosa på fredag kveld. Et par timer etter sex...tenkte at d var bare skjøre slimhinner... lørdag blødde jeg mer friskt blod... og ut kom embryoet i fostersekk ikke større enn tuppen på pekefingen min. Skulle vært 8+1 idag. Men ut fra det jeg så så har jeg nok mistet for noen uker siden. Pulsen min er fortsatt høy. (Har fitbit som måler pulsen) legetime i morgen......
 
Jeg er 25 år fra kr.sand, mistet mellom juli og september 2016. Begynte på første pillene for å få ut graviditeten som ikke utviklet seg i august og endte med utskrapning 2 september. Både meg å mannen (mest mannen) tok det veldig tungt. Er gravid igjen nå, men redd det går galt denne gangen også :(
 
Lillefrø2017 skrev:
Jeg er 25 år fra kr.sand, mistet mellom juli og september 2016. Begynte på første pillene for å få ut graviditeten som ikke utviklet seg i august og endte med utskrapning 2 september. Både meg å mannen (mest mannen) tok det veldig tungt. Er gravid igjen nå, men redd det går galt denne gangen også :(
Klikk for å utvide …


Håper virkelig det går bra denne gangen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp