FrøkenL
Betatt av forumet
Nei har ikke gjort det enda..tror nok den er positiv enda..venter litt til..Har du enda positive graviditetstester? Det har jegTok en i går kveld på godt utvannet kveldsurin, godt positiv ENDA..
Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*
- Trådstarter Troillmor
- Opprettet
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Leit å høre om tapene dine.
Leit å høre. håper kroppen har fått ordnet opp og at dere kan komme i mål om ikke så lenge. Ta den tiden dere trenger.
Jeg fikk beskjed om å vente en mens fordi at ofte kom de siste restene med neste mens og at først da kroppen på ordentlig var klar igjen. Samt at gyn ville sjekke at alt så bra ut da.
Kan sitte i lenge og mange tester er nesten litt for sensitive blitt.Har du enda positive graviditetstester? Det har jeg
6 uker etter min abort hadde jeg en hcg som ville tilsi at jeg hadde fått positive tester om jeg hadde tatt en, bare rester, ikke ny graviditet.
S
sørlandssnuppa
Guest
Jeg hopper inn til dere fra Juni 2017-gruppa. På mandag fikk vi vite at gutten vår ikke vil klare seg. Venter på nemnd og fødsel. Helt tom, men glad jeg har dette forumet. 35 år fra Sørlandet, har en snart fire år gammel gutt fra før.
Undre27
Betatt av forumet
Det var fryktelig triste nyheter!!!!!!!
Sender dere varme omtanker og en trøstende klem.
Miniknøttet
Gift med forumet
1. januar kom det litt rosa blod på papiret da jeg tørket meg. Dagen etter snakket jeg med fastlegen som mente at dette var normalt. Senere på dagen kom det litt mer blod, og det gav seg ikke. Neste morgen kontaktet jeg legevakta som anbefalte ultralyd for å berolige meg.
På ultralyden ble det konstatert MA. Jeg var da 13+1, men fosteret hadde stoppet utviklingen 8+4.
På sykehuset neste dag fikk jeg pilla som skulle sette i gang aborten (skulle ta den neste morgen).
Jeg tok pilla ca kl 8 på morgenen. Utpå ettermiddagen fikk jeg vondt i magen, og jeg la meg på sofaen. Da var det som om noe sprakk innvendig, og jeg ble klissvåt. Jeg ble sittende på do og fossblø fram til kjæresten min kom hjem. Vi dro på sykehuset. Der ble morkaka og fostersekken dratt ut uten bedøvelse. Jeg blødde i to uker etterpå.
Nå er jeg nettopp ferdig med min første TR, så da kan prøvinga starte.
På ultralyden ble det konstatert MA. Jeg var da 13+1, men fosteret hadde stoppet utviklingen 8+4.
På sykehuset neste dag fikk jeg pilla som skulle sette i gang aborten (skulle ta den neste morgen).
Jeg tok pilla ca kl 8 på morgenen. Utpå ettermiddagen fikk jeg vondt i magen, og jeg la meg på sofaen. Da var det som om noe sprakk innvendig, og jeg ble klissvåt. Jeg ble sittende på do og fossblø fram til kjæresten min kom hjem. Vi dro på sykehuset. Der ble morkaka og fostersekken dratt ut uten bedøvelse. Jeg blødde i to uker etterpå.
Nå er jeg nettopp ferdig med min første TR, så da kan prøvinga starte.
Undre27
Betatt av forumet
For en skummel og dramatisk måte å miste på!! Jeg håper dere treffer snart og får to blå og en spire som klamrer seg fast til fødsel
Miniknøttet
Gift med forumet
For en skummel og dramatisk måte å miste på!! Jeg håper dere treffer snart og får to blå og en spire som klamrer seg fast til fødsel
Det er det verste jeg noen gang har opplevd.
32 år
Ingen barn
Hatt to spontanaborter på rad, begge i uke 6
Ingen barn
Hatt to spontanaborter på rad, begge i uke 6
31 år, samboer.
Det er i dag 5 uker siden jeg dro inn til føden for en sjekk (hadde ikke kjent liv på ei stund), og fikk beskjed om at lille gutten vår hadde død. Jeg var i uke 24, men hjertet sluttet nok å slå i mot slutten av uke 23. Han ble født 1.februar. Vi vet ikke hva som skjedde eller hvorfor, var på OUL i uke 20 og da så alt fint ut.
Det er i dag 5 uker siden jeg dro inn til føden for en sjekk (hadde ikke kjent liv på ei stund), og fikk beskjed om at lille gutten vår hadde død. Jeg var i uke 24, men hjertet sluttet nok å slå i mot slutten av uke 23. Han ble født 1.februar. Vi vet ikke hva som skjedde eller hvorfor, var på OUL i uke 20 og da så alt fint ut.
Undre27
Betatt av forumet
31 år, samboer.
Det er i dag 5 uker siden jeg dro inn til føden for en sjekk (hadde ikke kjent liv på ei stund), og fikk beskjed om at lille gutten vår hadde død. Jeg var i uke 24, men hjertet sluttet nok å slå i mot slutten av uke 23. Han ble født 1.februar. Vi vet ikke hva som skjedde eller hvorfor, var på OUL i uke 20 og da så alt fint ut.
Hei kjære deg!
Jeg kondolerer så mye!
Det høres ut som en groteskt vond opplevelse. Jeg kjenner at hårene reiser seg på kroppen min. Bare tanken på hva dere har gått gjennom får hjertet til å gråte. Det må være så fryktelig fryktelig vondt! Jeg håper dere vil komme gjennom dette på en god måte og at dere vil få oppleve å bli med barn igjen og få beholde det hele veien. Masse trøste klemmer sendes din vei!!! 
Hei kjære deg!
Jeg kondolerer så mye!
Takk.
Jeg tror vi kommer styrket ut av dette, men det er virkelig en følelsesmessig berg- og dalbane. Vi har heldigvis god støtte i hverandre og i familie og venner. Og heldigvis så vil vi på et neste forsøk få så mye oppfølging vi ønsker, for jeg ser for meg perioden mellom uke 20 og 25 kan bli tøff i et neste svangerskap.
Helt ny på forumet og kjenner at det er veldig godt å lese historiene deres og vite at det er flere av oss. Er snart 30 og har ei flott jente på snart 2,5.
Vi har prøvd oss på barn nr 2 i snart ett år, og har lykkes med å bli gravid hele tre ganger i løpet av denne perioden.
Første gang endte med MA oppdaget i uke 11, her var fosterene (tvillinger) døde siden uke 7-8.
Andre gang endte med MA i uke 7, her hadde fosteret sluttet å utvikle seg rundt uke 5-6. Også her trodde de at det muligens var tvillinger.
Tredje gang endte i spontanabort i uke 5+2.
Siste gang skjedde for omtrent en måned siden, hadde nå for to dager siden en positiv graviditetstest, men den var blendahvit i dagtidlig så tror nok det var en kjemisk.
Begynner å bli frustrert og lei! Har så lyst på flere barn, men jeg føler at folk mener jeg enten bør være førnøyd med hun jeg har (og det er jeg jo!) eller bare slutte å stresse. Jeg er jo like glad i jenta mi selv om jeg ønsker meg flere barn, og savnet etter flere forsvinner jo ikke selv om jeg har ei.
Skal nå utredes for habituell abort, men føler fortsatt at jeg blir møtt med «dette er så vanlig, skjer de aller fleste og du må slutte å stresse». Ja jeg vet det er vanlig og at mange er igjennom det, men nei jeg klarer ikke slutte å stresse og det er fortsatt fordømt vondt å miste!
Beklager, langt innlegg fra meg, men har ingen å prate med og må få lufte litt frustrasjon. Glad for å lese at vi er flere
Vi har prøvd oss på barn nr 2 i snart ett år, og har lykkes med å bli gravid hele tre ganger i løpet av denne perioden.
Første gang endte med MA oppdaget i uke 11, her var fosterene (tvillinger) døde siden uke 7-8.
Andre gang endte med MA i uke 7, her hadde fosteret sluttet å utvikle seg rundt uke 5-6. Også her trodde de at det muligens var tvillinger.
Tredje gang endte i spontanabort i uke 5+2.
Siste gang skjedde for omtrent en måned siden, hadde nå for to dager siden en positiv graviditetstest, men den var blendahvit i dagtidlig så tror nok det var en kjemisk.
Begynner å bli frustrert og lei! Har så lyst på flere barn, men jeg føler at folk mener jeg enten bør være førnøyd med hun jeg har (og det er jeg jo!) eller bare slutte å stresse. Jeg er jo like glad i jenta mi selv om jeg ønsker meg flere barn, og savnet etter flere forsvinner jo ikke selv om jeg har ei.
Skal nå utredes for habituell abort, men føler fortsatt at jeg blir møtt med «dette er så vanlig, skjer de aller fleste og du må slutte å stresse». Ja jeg vet det er vanlig og at mange er igjennom det, men nei jeg klarer ikke slutte å stresse og det er fortsatt fordømt vondt å miste!
Beklager, langt innlegg fra meg, men har ingen å prate med og må få lufte litt frustrasjon. Glad for å lese at vi er flere
Helt ny på forumet og kjenner at det er veldig godt å lese historiene deres og vite at det er flere av oss. Er snart 30 og har ei flott jente på snart 2,5.
Vi har prøvd oss på barn nr 2 i snart ett år, og har lykkes med å bli gravid hele tre ganger i løpet av denne perioden.
Første gang endte med MA oppdaget i uke 11, her var fosterene (tvillinger) døde siden uke 7-8.
Andre gang endte med MA i uke 7, her hadde fosteret sluttet å utvikle seg rundt uke 5-6. Også her trodde de at det muligens var tvillinger.
Tredje gang endte i spontanabort i uke 5+2.
Siste gang skjedde for omtrent en måned siden, hadde nå for to dager siden en positiv graviditetstest, men den var blendahvit i dagtidlig så tror nok det var en kjemisk.
Begynner å bli frustrert og lei! Har så lyst på flere barn, men jeg føler at folk mener jeg enten bør være førnøyd med hun jeg har (og det er jeg jo!) eller bare slutte å stresse. Jeg er jo like glad i jenta mi selv om jeg ønsker meg flere barn, og savnet etter flere forsvinner jo ikke selv om jeg har ei.
Skal nå utredes for habituell abort, men føler fortsatt at jeg blir møtt med «dette er så vanlig, skjer de aller fleste og du må slutte å stresse». Ja jeg vet det er vanlig og at mange er igjennom det, men nei jeg klarer ikke slutte å stresse og det er fortsatt fordømt vondt å miste!
Beklager, langt innlegg fra meg, men har ingen å prate med og må få lufte litt frustrasjon. Glad for å lese at vi er flere
Skulle gjerne ha ønsket deg velkommen et annet sted enn her, leit du har mistet flere ganger. Har vært i samme situasjon som deg, mistet tre ganger ila. året. Godt du har jenta di, men forstår også at du ønsker flere, og det må man jo få lov til uten at folk skal legge seg opp i det? Det er bare å dele tanker og følelser med oss andre her inne, håper du havner i ei termingruppe snart med en ny spire.
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Så leit å høre om alt dere har vært gjennom.Helt ny på forumet og kjenner at det er veldig godt å lese historiene deres og vite at det er flere av oss. Er snart 30 og har ei flott jente på snart 2,5.
Vi har prøvd oss på barn nr 2 i snart ett år, og har lykkes med å bli gravid hele tre ganger i løpet av denne perioden.
Første gang endte med MA oppdaget i uke 11, her var fosterene (tvillinger) døde siden uke 7-8.
Andre gang endte med MA i uke 7, her hadde fosteret sluttet å utvikle seg rundt uke 5-6. Også her trodde de at det muligens var tvillinger.
Tredje gang endte i spontanabort i uke 5+2.
Siste gang skjedde for omtrent en måned siden, hadde nå for to dager siden en positiv graviditetstest, men den var blendahvit i dagtidlig så tror nok det var en kjemisk.
Begynner å bli frustrert og lei! Har så lyst på flere barn, men jeg føler at folk mener jeg enten bør være førnøyd med hun jeg har (og det er jeg jo!) eller bare slutte å stresse. Jeg er jo like glad i jenta mi selv om jeg ønsker meg flere barn, og savnet etter flere forsvinner jo ikke selv om jeg har ei.
Skal nå utredes for habituell abort, men føler fortsatt at jeg blir møtt med «dette er så vanlig, skjer de aller fleste og du må slutte å stresse». Ja jeg vet det er vanlig og at mange er igjennom det, men nei jeg klarer ikke slutte å stresse og det er fortsatt fordømt vondt å miste!
Beklager, langt innlegg fra meg, men har ingen å prate med og må få lufte litt frustrasjon. Glad for å lese at vi er flere
Håper dere kan få noen svar og få hjelp til å komme i mål med søsken til jenta deres.
ECB
Glad i forumet
Er 90 mod fra nordland. Jeg og mannen har tre felles barn på 4, 6 og 7 år pluss at mannen min har to fra tidligere forhold på 8 og 17.
Vi var skjønnt enige om at vi har nok barn og mannen skulle sterilisere seg.
Til vår store overraskelse stod jeg med positiv test for ca tre uker siden. Grunnen til jeg tok testen var at jeg var veldig kvalm, hissig og veldig ømme bryst.
Overraskelsen ble til enorm glede når vi hadde fått tid til å bli vant med tanken på enda et barn.
Så kom tankene. Enn hvis dette er jenta vår. De fire minste barna er gutter. Så jente er veldig ønsket. Sånne tulletester på nett samt kinesisk fødselskart viste jente.
Idag den 21.03 skulle jeg på tidlig ul for å se nøyaktig hvor langt jeg var på vei. Gleden var stor blandt barna når jeg leverte dem i bhg og på skole. For de skulle få se bilde av babyen når de kom hjem. Barna er helt i 100 og storgleder seg til det skulle komme liten i hus. Han på 4 er utrolig stolt over det å skulle bli storebror.
Når jeg kom på ul viste det seg at fosteret hadde sluttet å utvikle seg. Ikke noe nydelig lite hjerte som banket, ingenting. Så nå er det den smertefulle behandlingen for å få ut det som ikke vil ut av seg selv. Så er det hjem å forklare barna hvorfor de ikke får se bilde av babyen.
Vi var skjønnt enige om at vi har nok barn og mannen skulle sterilisere seg.
Til vår store overraskelse stod jeg med positiv test for ca tre uker siden. Grunnen til jeg tok testen var at jeg var veldig kvalm, hissig og veldig ømme bryst.
Overraskelsen ble til enorm glede når vi hadde fått tid til å bli vant med tanken på enda et barn.
Så kom tankene. Enn hvis dette er jenta vår. De fire minste barna er gutter. Så jente er veldig ønsket. Sånne tulletester på nett samt kinesisk fødselskart viste jente.
Idag den 21.03 skulle jeg på tidlig ul for å se nøyaktig hvor langt jeg var på vei. Gleden var stor blandt barna når jeg leverte dem i bhg og på skole. For de skulle få se bilde av babyen når de kom hjem. Barna er helt i 100 og storgleder seg til det skulle komme liten i hus. Han på 4 er utrolig stolt over det å skulle bli storebror.
Når jeg kom på ul viste det seg at fosteret hadde sluttet å utvikle seg. Ikke noe nydelig lite hjerte som banket, ingenting. Så nå er det den smertefulle behandlingen for å få ut det som ikke vil ut av seg selv. Så er det hjem å forklare barna hvorfor de ikke får se bilde av babyen.
Huff så trist.. Håper dere fortsatt er ved godt mot og evt lykkes igjen hvis det er det dere ønsker [emoji173] Lykke til [emoji4]
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Så leit. Ta vare på hverandre.
