Lillefrø2017
Blir kjent med forumet
Tusen takk <3
Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*
- Trådstarter Troillmor
- Opprettet
Tusen takk <3
Englemamma20
Andre møte med forumet
Hei. er 20 år, og mistet min lille i uke 41 for kort tid siden 
Last edited:
Hei. er 20 år, og mistet min lille i uke 41 for kort tid siden
Kondolerer så mye for tapet deres.
Eskimonika
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
VIP
Assistert-jentene
Himmelbarn
August 2018
Septemberhjertene 2018
Februarbarna 2020
Marsboere 2020
Samboer, hadde en SA i september og et svangerskap som hadde utviklet seg uten foster, måtte avslutte ved 10 uker i november-16.
Snorkfrøkna_90
Elsker forumet
Himmelbarn
Mailykke 2018
❤️ Augustlykke 2020 ❤️
Septemberskattene 2023
Gresskarfrøene2023
26 år fra Akershus. Hadde ikke prøvd å bli gravid lenge. Klaffet på første forsøk etter p-pilleslutt. Hadde ikke forventet det.
Sa for noen dager siden. Var ca 12 uker på vei, men mulig foster var dødt før det, da jeg spottet i et par uker før det. Ellers en normal graviditet med alle de vanlige symptomene.
Begynte å blø litt etter samleie. Fortsatte å blø i et døgn - dog ikke så mye blod. Ingen smerter. Begynte så å blø mer. Og enda mer neste dag. Dro på legevakt, de sa jeg hadde urinveisinfeksjon og fikk antibiotika. De sa det kunne være grunnen til blødning. Jeg dro hjem, men blødning tiltok. Fortsatt ingen smerter. Dro til legevakt på nytt, og fikk da time på sykehus morgenen etter. På natta og på morgenen før vi dro til sykehuset begynte smertene. Da skjønte jeg at det ikke var noe å lure på lenger. Jeg gikk på toalettet rett før vi skulle dra, og da kom det jeg antar var fosteret ut. Dro til sykehuset, og ble undersøkt med en gang, da det fortsatt blødde veldig. Der fant de, som jeg antok, tom fostersekk. Fikk valget om å dra hjem og vente på at resten skulle komme ut eller få hjelp på sykehuset. Valgte å bli på sykehuset og fikk piller. Fikk voldsomme smerter/rier, skalv og spydde, så måtte få morfin. Forferdelig opplevelse. Men var da egentlig mest opptatt av å få det hele overstått og ut av meg. Hadde ikke overskudd til å kjenne på følelsene rundt det å miste, men mannen min følte sterkt på det. Spesielt siden vi var på fødeavdelingen, og det gikk nybakte mødre og fedre rundt med sine små. Var hele dagen på sykehuset, og fikk til slutt ultralyd som viste at alt var ute.
Når vi kom hjem, og det verste fysiske var over, kom den følelsesmessige reaksjonen hos meg. Heldigvis var mannen min der for meg hele tiden. Også jordmødrene på føden var fantastiske, rolige og forståelsesfulle. De siste de sa var at de var helt sikre på at vi kom til å møtes snart igjen under mye hyggeligere omstendigheter. Satser på å snart være i gang igjen
Sa for noen dager siden. Var ca 12 uker på vei, men mulig foster var dødt før det, da jeg spottet i et par uker før det. Ellers en normal graviditet med alle de vanlige symptomene.
Begynte å blø litt etter samleie. Fortsatte å blø i et døgn - dog ikke så mye blod. Ingen smerter. Begynte så å blø mer. Og enda mer neste dag. Dro på legevakt, de sa jeg hadde urinveisinfeksjon og fikk antibiotika. De sa det kunne være grunnen til blødning. Jeg dro hjem, men blødning tiltok. Fortsatt ingen smerter. Dro til legevakt på nytt, og fikk da time på sykehus morgenen etter. På natta og på morgenen før vi dro til sykehuset begynte smertene. Da skjønte jeg at det ikke var noe å lure på lenger. Jeg gikk på toalettet rett før vi skulle dra, og da kom det jeg antar var fosteret ut. Dro til sykehuset, og ble undersøkt med en gang, da det fortsatt blødde veldig. Der fant de, som jeg antok, tom fostersekk. Fikk valget om å dra hjem og vente på at resten skulle komme ut eller få hjelp på sykehuset. Valgte å bli på sykehuset og fikk piller. Fikk voldsomme smerter/rier, skalv og spydde, så måtte få morfin. Forferdelig opplevelse. Men var da egentlig mest opptatt av å få det hele overstått og ut av meg. Hadde ikke overskudd til å kjenne på følelsene rundt det å miste, men mannen min følte sterkt på det. Spesielt siden vi var på fødeavdelingen, og det gikk nybakte mødre og fedre rundt med sine små. Var hele dagen på sykehuset, og fikk til slutt ultralyd som viste at alt var ute.
Når vi kom hjem, og det verste fysiske var over, kom den følelsesmessige reaksjonen hos meg. Heldigvis var mannen min der for meg hele tiden. Også jordmødrene på føden var fantastiske, rolige og forståelsesfulle. De siste de sa var at de var helt sikre på at vi kom til å møtes snart igjen under mye hyggeligere omstendigheter. Satser på å snart være i gang igjen
Snart 30, gift i årevis.
Slutta på prevensjon i 2012 og fikk beskjed i 2013 at om vi ønsket barn, så måtte vi ikke vente så lenge pga kronisk sykdom hos meg. Mannen har bestandig ønsket seg barn. Me - not so much, men jeg tenkte ikke så mye over det, og sa "greit."
Slutta å hoppe av i svingen, men var ikke aktive prøvere. Ble liksom aldri gravid og jeg har aldri hatt behov for/ønske om barn, så jeg tenkte bare "jaja, har vel litt vanskelig for å få barn eller så kan vi ikke."
Ble likevel gravid sommeren etter, og naiv som jeg var, ble jeg glad og var ubekymret til tross for en god del spotting hele veien og lite symptomer. Helt til en kveld da jeg var 8 uker på vei, og jeg fikk voldsomme smerter og begynte å blø ganske kraftig. Lå i rier hele den natta og blødde ut store klumper. Fikk komme til lege neste morgen som sendte meg til sykehuset. Der ble jeg møtt av verdens mest usympatiske gynekolog som konstanterte en SA. Det var liksom bare enda en dag på jobben for han! Både jeg og mannen gråt og hadde det fælt, men gyn kjeftet fordi jordmor ikke hadde testet meg for klamydia! Hallo! Jeg ble sendt hjem og har aldri følt meg så tom i hele mitt liv. Trodde jeg aldri kunne føle glede igjen. Men det gikk over etter en god søvn, og jeg var raskt tilbake til meg selv.
Siden vi trodde vi hadde vansker for å bli gravid, var vi ikke forsiktige, og jeg var gravid igjen i februar/mars 2015.
Vi følte ingenting... Var bare engstelig og redd. Fikk komme til TUL i uke 9 og fikk da se et bankende hjerte. Men gyn sa at bønna var to uker for liten, så jeg måtte komme inn igjen to uker etterpå for å se at den utviklet seg som normalt. Kunne jo være sen eggløsning. Merket bare noen dager etterpå at alle symptomene ble fullstendig borte... Og på UL fant de kun plommesekken og ingen hjerteaktivitet. Og konstantert en MA. Hadde vel slutta å utvikle seg noen dager etter første UL. Jeg gråt og gråt til mannen min og sa at dette var siste gangen, orket ikke dette mer.
Dette var selvfølgelig like før helligdag og helg, så måtte gå hjemme i 5 dager før jeg fikk utskraping. Gyn ønsket det, slik at de kunne sende restene til obduksjon. Jeg ble veldig godt tatt vare på av helsepersonell etter dette.
Men mannen og jeg bestemte oss for å vente da det gikk hardt inn på oss.
Så var det da det en augustkveld i fjor der jeg hadde glemt å sjekke kalenderen... Mere skulle ikke til, og i september stod jeg med et ganske så tydelig blått kryss i handa. Jeg var så skjokka og redd. Gråt bare hysterisk, og har slitt med denne graviditeten hele veien... Er 21 uker på vei i morgen og nå vet ganske mange at jeg er gravid. Det vises jo faktisk på magen! Vi får tett oppfølging denne gang, men jeg er fortsatt redd for å miste lillegutt i magen.
Slutta på prevensjon i 2012 og fikk beskjed i 2013 at om vi ønsket barn, så måtte vi ikke vente så lenge pga kronisk sykdom hos meg. Mannen har bestandig ønsket seg barn. Me - not so much, men jeg tenkte ikke så mye over det, og sa "greit."
Slutta å hoppe av i svingen, men var ikke aktive prøvere. Ble liksom aldri gravid og jeg har aldri hatt behov for/ønske om barn, så jeg tenkte bare "jaja, har vel litt vanskelig for å få barn eller så kan vi ikke."
Ble likevel gravid sommeren etter, og naiv som jeg var, ble jeg glad og var ubekymret til tross for en god del spotting hele veien og lite symptomer. Helt til en kveld da jeg var 8 uker på vei, og jeg fikk voldsomme smerter og begynte å blø ganske kraftig. Lå i rier hele den natta og blødde ut store klumper. Fikk komme til lege neste morgen som sendte meg til sykehuset. Der ble jeg møtt av verdens mest usympatiske gynekolog som konstanterte en SA. Det var liksom bare enda en dag på jobben for han! Både jeg og mannen gråt og hadde det fælt, men gyn kjeftet fordi jordmor ikke hadde testet meg for klamydia! Hallo! Jeg ble sendt hjem og har aldri følt meg så tom i hele mitt liv. Trodde jeg aldri kunne føle glede igjen. Men det gikk over etter en god søvn, og jeg var raskt tilbake til meg selv.
Siden vi trodde vi hadde vansker for å bli gravid, var vi ikke forsiktige, og jeg var gravid igjen i februar/mars 2015.
Vi følte ingenting... Var bare engstelig og redd. Fikk komme til TUL i uke 9 og fikk da se et bankende hjerte. Men gyn sa at bønna var to uker for liten, så jeg måtte komme inn igjen to uker etterpå for å se at den utviklet seg som normalt. Kunne jo være sen eggløsning. Merket bare noen dager etterpå at alle symptomene ble fullstendig borte... Og på UL fant de kun plommesekken og ingen hjerteaktivitet. Og konstantert en MA. Hadde vel slutta å utvikle seg noen dager etter første UL. Jeg gråt og gråt til mannen min og sa at dette var siste gangen, orket ikke dette mer.
Dette var selvfølgelig like før helligdag og helg, så måtte gå hjemme i 5 dager før jeg fikk utskraping. Gyn ønsket det, slik at de kunne sende restene til obduksjon. Jeg ble veldig godt tatt vare på av helsepersonell etter dette.
Men mannen og jeg bestemte oss for å vente da det gikk hardt inn på oss.
Så var det da det en augustkveld i fjor der jeg hadde glemt å sjekke kalenderen... Mere skulle ikke til, og i september stod jeg med et ganske så tydelig blått kryss i handa. Jeg var så skjokka og redd. Gråt bare hysterisk, og har slitt med denne graviditeten hele veien... Er 21 uker på vei i morgen og nå vet ganske mange at jeg er gravid. Det vises jo faktisk på magen! Vi får tett oppfølging denne gang, men jeg er fortsatt redd for å miste lillegutt i magen.
Forlovet, har to barn fra før. Vi hadde prøvd i ca 6mnd men fant ut av vi skulle slutte å prøve. Ble gravid. Vi ble kjempeglad og gledet oss til å få siste barnet. Hadde alltid drømt om tre tette. Alt gikk fint, dro på tul i uke 14 der fikk vi se en frisk liten jente. Vi ble så glad da vi har to gutter fra før. Så tellte vi med dagene til oul. Dagen kom og alt så fint ut, vi slappet av og begynte på alvor å planlegge. To dager etter våknet jeg av at vannet mitt gikk. Ble hentet med ambulanse til føden. Der fikk vi se at der var nesten tomt for forstervann vi ble sendt hjem med dårlige prognoser.. jeg lå hele dagen og kvelden og drakk så mye vann jeg klarte. Lå i sengen 31.1 og merket at riene kom snikende... kjørte inn på føden igjen. Vi fikk se at det nå var helt tomt for vann og blodprøver viste at jeg hadde infeksjon. Hele tiden kjente jeg jenten vår sparke. Jeg lå med rier hele nyttårsaften. Fikk bare Paracet.. følte jeg holdt igjen prosessen for å holde henne i meg så lenge som mulig.. 1.1.17 kl 1446 fødte jeg vår lille Victoria. Hun var med oss i 6minutter før hun sovnet inn.. savner å være gravid, har aldri følt meg så utilpass i min egen kropp.. føler kroppen min stabbet meg i ryggen.. vi venter på obduksjons rapport. Men kanskje vi aldri får vite hva som skjedde.. vi skal prøve igjen etter første mensen.. kommer til å være så nervøs neste gang ..
vi ble sendt hjem med dårlige prognoser.. jeg lå hele dagen og kvelden og drakk så mye vann jeg klarte. Lå i sengen 31.1 og merket at riene kom snikende... kjørte inn på føden igjen. Vi fikk se at det nå var helt tomt for vann og blodprøver viste at jeg hadde infeksjon. Hele tiden kjente jeg jenten vår sparke. Jeg lå med rier hele nyttårsaften. Fikk bare Paracet.. følte jeg holdt igjen prosessen for å holde henne i meg så lenge som mulig.. 1.1.17 kl 1446 fødte jeg vår lille Victoria. Hun var med oss i 6minutter før hun sovnet inn.. savner å være gravid, har aldri følt meg så utilpass i min egen kropp.. føler kroppen min stabbet meg i ryggen.. vi venter på obduksjons rapport. Men kanskje vi aldri får vite hva som skjedde.. vi skal prøve igjen etter første mensen.. kommer til å være så nervøs neste gang ..
Undre27
Betatt av forumet
Hei
Jeg er 82modell fra vestlandet.
Jeg har mann og et barn på 1år.
Jeg har bak meg en MA oppdaget uke 14+, en MA oppdaget rundt uke 11 og nå en halvveis SA med inkomplett abort så de kalte det MA og fikk utskraping pga store komplikasjoner de andre to gangene.
Først 2 MA, så et vellykket svangerskap og fødsel og nå en MA oppdaget for 3dager siden med utskraping i helgen.
ORDFORKLARING:
SA = spontanabort
MA = missed abortion
Mvh Undre.
Jeg er 82modell fra vestlandet.
Jeg har mann og et barn på 1år.
Jeg har bak meg en MA oppdaget uke 14+, en MA oppdaget rundt uke 11 og nå en halvveis SA med inkomplett abort så de kalte det MA og fikk utskraping pga store komplikasjoner de andre to gangene.
Først 2 MA, så et vellykket svangerskap og fødsel og nå en MA oppdaget for 3dager siden med utskraping i helgen.
ORDFORKLARING:
SA = spontanabort
MA = missed abortion
Mvh Undre.
Trist du har mistet, håper det går bra. Fint du skriver ordforklaringer, men tror de fleste som er her inne, dessverre vet hva de forkortelsene står for. ;-)
Undre27
Betatt av forumet
Takk.
Det var trist å miste. Jeg var kommet så langt og nærmet meg å passere de 12 første ukene. Dessverre ville naturen det annerledes. Så da begynte jeg å blø smått, dagen etter blødde jeg mye og så fikk jeg time på sykehuset til utskraping ettersom jeg har hatt store komplikasjoner i etterkant av mine to tidligere MA. De kalte dette også en MA.
Så nå er det bare å vente på at blødningene skal gi seg slik at TR kan komme snart...
Mvh Undre.
Kalte de det en MA når du begynte å blø selv? Det hørtes rart ut, for meg hørtes det mer ut som en SA.
Leste en plass at du var fra mammanett, de har ikke lagt ned, men har problemer og åpner igjen snart ;-)
Undre27
Betatt av forumet
Kroppen fullførte ikke blødningen selv.
FrøkenL
Betatt av forumet
27 år, har samboer og et barn på 7 år fra før. Mistet da jeg var 11+4. Det hele startet med blod, brunt slim og magesmerter sist lørdag ( 4/2) . Ble sendt inn på innvendig ultralyd noen dager etterpå. Når vi kom på ultralyd viste det seg at fostret hadde sluttet og utvikle seg rundt uke 5-6 og først nå hadde kroppen skjønt at det var noe galt og begynt å kvitte seg med den. Siden jeg blødde ønsket legen at jeg skulle la kroppen ordne opp selv. Ble sendt hjem, tre dager senere ( med masse blod og magesmerter) kom plommesekken ut med masse klumper og blod. Skal inn førstkommende onsdag for å se om alt er borte. Så nå må man bare vente på at blødningene skal gi seg og håpe på at TR kan komme snart..
Undre27
Betatt av forumet
Så bra oppfølging du får. Det var trist at du mistet. Har du også fått beskjed om å vente en TR før du prøver igjen? De snakket noe om at slimhinnene måtte bygge seg opp igjen for å lage bedre forhold for fosteret.. Så det venter jeg på. Jeg startet med blødninger to dager før deg og var da 9+4, blødde mye 9+5 men måtte likevel fjerne rester to dager senere med utskraping..
Mvh Undre.
Som regel blir man bedt om å vente slik at man kan ha kontroll på når du ca ble gravid. Venter du til før TR så kan du være gravid uten å vite det eller at du tror du er gravid og så er det hcg fra sist gang som henger igjen.
FrøkenL
Betatt av forumet
Ja, jeg fikk også beskjed om å vente til å prøve etter jeg hadde fått TR..håper den kommer snart. Håper det går bra med deg Undre. Krysser fingrene for at vi det ordner seg for alle oss.
Undre27
Betatt av forumet
FrøkenL
Betatt av forumet
Mistet for snart 14 dager siden, var 11+4..Ja da venter vi begge to da
Mvh Undre.