14. februar:
For en uke siden var jeg på oul. Jeg hadde gledet meg veldig i forkant, og gruet meg litt. Når man har en liten gutt som er født med leppe- og kjevespalte så vet man at det er ingen garanti for at alt er "helt perfekt". Jeg har ingen traumatisk opplevelse av å ha hatt en baby som folk reagerer på utseendet til, vi har i grunn tatt det med knusende ro hele veien.
For de som gidder, her er historien om spaltebabyen vår:
Vi var på 3Dul med storebror og syns det var en helt fantastisk opplevelse. Tenk å få se babyen på en måte så det ser ut som et menneske, ikke bare svart og hvitt og uforståelig på en skjerm oppunder taket! Vi hadde en flott time til 3Dul og fikk med oss flotte bilder og "film" hjem og viste stolt fram til de som ville se. Når vi ventet nr to så måtte vi jo gjøre tilsvarende, blir litt feil å ha 3Dbilder av den ene og ikke den andre. Så vi dro tilbake til samme sted og gledet oss til dette. Det ble en litt annerledes opplevelse. Vi fikk også denne gangen se en fin baby gjemme seg litt bak hendene sine. Etterhvert merket vi jo at legen som foretok undersøkelsen hadde veldig fokus på hjertet til babyen, noe som er fint å se at er i orden, men når vi har sett det slå, kjedelig å se på i lengden. Etter en stund forklarte han hva han drev med. Han hadde oppdaget det han trodde var en leppespalte (vi fikk se det selv når mini bare hadde lyst til å flytte litt på hendene sine) og fortalte videre at dette var noe som ofte kom i tillegg til andre ting. Derfor var han veldig opptatt av hjertet (som i mine øyne må være noe av det alvorligste som kan være feil med en baby), men han fant ingen andre avvik fra normalen, enn denne spalten. Gode nyheter for oss. Han henviste oss videre til Rikshospitalet med en gang og det gikk ikke lang tid før vi fikk innkalling til kontroll der inne, mest for å bekrefte denne legens mistanke. Vi var helt enige om at det var mer enn en mistanke, vi kunne jo se det selv på bildene vi fikk med oss fra 3Dul-timen. Vi syns det var kjedeligere bilder vi kom hjem med denne gangen, mindre varierte, og av en eller annen grunn i dårligere kvalitet. Vi tok ikke på vei over de "dårlige" nyhetene. Det var jo langt fra noe livstruende og ikke noe vi kan gjøre noe med på noen måte. Vi dro til Rikshospitalet hvor det ble ny ultralyd og vi raskt fikk bekreftet spalte i leppe og kjeve. Selve ultralyden der inne var i grunn kjedelig, men når vi først var der inne fikk vi tilbud om å snakke med kontaktsykepleieren fra spalteteamet og det var veldig bra. Vi fikk masse informasjon om hva vi kunne vente oss av operasjoner og annet etter fødsel. Jeg er evig takknemlig til den damen, for det var veldig sprikende informasjon fra fastlegen og de på føden/barsel og helsestasjonen etter fødsel. Lite informasjon også i og for seg. Så etter fødsel tok jeg til meg det jeg følte var riktig og overhørte bare alt det som helt klart var i konflikt med spalteteamets virkelighet. Og selv med spalte var det verdens nydeligste lille gutt vi fikk. Min største bekymring i forkant av fødsel var hvordan jeg ville se på babyen med annerledes leppe/munn enn andre, men spaltesmil er noe helt spesielt. Når jeg ser bilder av andre med samme type spalte som gliser som en sol savner jeg av og til lillemann sitt smil. Jeg sa klart fra at babybildet som henger på veggen i stort format skulle være tatt FØR operasjon. Jeg håper ikke lillemann syns det er ille når han blir større, men at han heller syns det er fint og vil vise det til vennene for å forklare hvordan han så ut før operasjon. Jeg har aldri vært lei meg for at vi fikk en gutt som er "annerledes", før fødsel var vi enige om at det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd og etter fødsel var jeg så vant til tanken at det var greit. Jeg husker at jeg til tross for gleden over å få babyen opp på magen rett etter fødsel var en smule utålmodig etter å få han undersøkt for ganespalte. Jeg måtte tvinge meg selv til å nyte øyeblikket og ikke be dem undersøke ham med en gang. Vi slapp unna ganespalte og jeg har vel aldri vært mer takknemlig over noe enn jeg er for det. Det gjorde det mulig for meg å amme en stund og vi slipper unna operasjon(er) pga det.
Tilbake til ultralyden!
Jeg innbiller meg at det var en lege som gjennomførte ultralyden, ikke en jordmor. Han var i hvert fall veldig flink. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så fin opplevelse på oul med de to andre. Han forklarte hele veien hva han gjorde, hva vi så og hva han så etter. Og sa fra i forkant hvis han ble stille en stund at nå skulle han konsentrere seg om det og det, men det er ikke noe galt fordi han blir litt stille. Kjempegod opplevelse. Og mini i magen samarbeidet i hvert fall ganske godt. Viste frem armer og bein og ble målt uten store problemer. Jeg fikk beskjed om at morkaken ligger på fremre vegg og det kan vel forklare at jeg i dag 19+4 som tredjegangs fortsatt ikke har kjent noe som jeg kan garantere er spark. Mini i magen ble også kalt veldig bedagelig av legen, selv om jeg kunne se at han beveget seg og sparket med beina. Pga spalten til lillemann fikk vi en ekstra sjekk av leppa, men det ble ikke funnet noe feil. Han fikk til og med inn en jordmor for å bekrefte hans bedømmelse og hun var helt enig i at det ikke var noen spalte. Jeg ble ikke kjempelettet over å høre dette, for jeg var i grunn helt overbevist om at det ikke skulle være noen spalte denne gangen. Det er ingen forklaring på hvorfor vi fikk et spaltebarn, men det er i hvert fall ingen økt sjanse for at vi skal få spaltebarn i forhold til andre, så hvorfor skulle vi da få to? Det er visst større sjanse for spalte hvis en av foreldrene har det selv, men ingen i våre familier har spalte. Og hadde det blitt påvist spalte så vet vi hva vi går til
Lite trøbbel og like mye glede som med andre barn! Den tilkalte jordmoren kunne også bekrefte legens mistanker når det gjelder kjønn og vi får gutt nr 3
Jeg blir en skikkelig guttemamma! Tre gutter på fem år er jo helt fantastisk! Tenk så mye moro vi kan ha når de bare blir litt større. Ikke at vi ikke kan ha moro nå, men det er jo mye lettere å sparke fotball i hagen når alle tre er store nok til å løpe og ikke minst forstå at man må sparke ballen til hverandre
Jeg skjønner at jeg blir nødt til å begynne å trene og komme meg skikkelig i form etter dette så jeg kan klare å henge på. Tøffere må jeg bli også, så jeg kan bli med i slalombakken (det er jo egentlig gøy, men jo eldre jeg blir og jo lengre det er siden sist, jo skumlere blir det) eller andre sånne ting. Når vi var mindre var faren min alltid med og lekte med oss søskenbarna (vi var en ganske jevnaldrene flokk på åtte) sammen med tanta mi og jeg vil at mine barn og nevøer skal ha samme minner fra sin barndom.