Har nå lest gjennom de fleste dagbøkene her inne og fikk lyst til å skrive jeg også!
Jeg ber om at hvis noen kjenner meg igjen utifra det jeg skriver her, så vær så snill og hold det for deg selv!
Tenkte å starte med å skrive litt om meg selv.
Jeg ble født i desember 1992, så det vil si at jeg blir 21 år på fredag! Hurra for meg!!
Nå om dagen jobber jeg som kundeservicemedarbeider og er 100% vikar for en som er i mammapermisjon. Så selvfølgelig klarte jeg å bli gravid midt i vikariatet mitt. Så fra og med mai 2014 er jeg uten jobb. Dette visste jeg jo fra før av at kom til å skje, så det tar jeg ikke så tungt! Vurderer å studere etter endt mammapermisjon, men jeg har ikke helt bestemt meg enda. Hvis ikke kommer jeg til å søke kundeservice jobber, for jeg trives mye mer enn jeg hadde trodd i denne jobben!
Min historie er nok veldig annerledes enn de fleste andres, og jeg blir rett og slett litt flau over å skrive den...
Anyways... Det startet egentlig i juli 2010 da min familie og jeg reiste til Naxos, Hellas i tre uker. Min søster som i dag er 18 år, forelsket seg i en albansk gutt som bodde på øya. De var sammen i 6-7 måneder etter dette og holdt kontakten på msn, facebook og skype. Denne gutten ble etterhvert en veldig god venn av meg og jeg lovte han at jeg en dag skulle ta med søsteren tilbake til øya. Siden da har jeg planlagt å gjøre nettopp dette og da søsteren fylte 17 i fjor sommer ga jeg henne Naxos tur sommeren 2013 i bursdagsgave. Helt siden vennen vår i Hellas fikk vite dette har også han planlagt ett romantisk gjensyn med søsteren min. Så han avtalte med en kompis at han skulle holde meg med selskap så lenge. 15. juni 2013 dro vi avgårde og allerede samme kveld møtte vi disse to guttene. Jeg falt pladask. Han var sjarmerende, morsom og kjekk. Fra den dagen av og de tre ukene vi var der så jeg han hver eneste dag. Og savnet var stort da jeg reiste hjem. Vi holdt kontakten 24/7 og i august reiste jeg ned alene i en uke.
Mange av de rundt meg mente at han var en player, at han ikke ville ha meg, men kun så på meg som en enveisbillett til Norge osv. Ingen hadde tro på oss. Og den som tvilte mest var faktisk meg selv. Men jeg er en person som ikke lar sjansene gå fra meg, så jeg satset på kjærligheten, og tok en dag av gangen.
28. september kom han til Norge for å besøke meg. Planen var at han skulle bli til over jul så han kunne oppleve norsk julefeiring. 28 september er også ironisk nok datoen for siste menstruasjon. Så hvis man regner at man er gravid 2 uker før så har jeg vært gravid hele tiden mens han var på besøk. Allerede en uke ut i besøket begynte vi å krangle masse. Om småting som å skifte på senga, rydde og større ting som om hvor sjalu han er til tider.
Jeg klarte det ikke... Så må det sies at jeg er ett menneske som overhodet ikke klarer å bli kontrollert. Jeg er min egen sjef og ingen skal komme her og fortelle meg hvordan jeg skal gjøre noe. Så dette også var ett STORT problem. Jeg er en hissigpropp og kjeftet han huden full til tider.
Jeg var først en periode på prøver forumet, da jeg rett og slett bare "visste" at jeg var blitt gravid. Tror dette bunner mer i at jeg er så livredd for å faktisk bli gravid at jeg er overparanoid. Så jeg fikk ett sykt innfall om å starte der for da kunne jeg dele symptomer, sorger og gleder med andre. Lite visste jeg om hvor gøy det var. Alle de gode tilbakemeldingene osv. Så jeg begynte å glede meg til å teste. Kjæresten syntes også dette var spennende og begynte å glede seg masse. Han var allerede da klar til å bli pappa.
26. oktober tok jeg en test da jeg våknet. Den var svaaaaaaakt positiv. Jeg løp inn til kjæresten som klemte meg hardt og sa at dette skulle vi klare sammen. Jeg var så glad den dagen.
Noen dager senere tok jeg tre nye tester. Alle var sterke og lyste opp mot meg. DA kom frykten, tårene, sinnet osv. Jeg knakk sammen og hadde ikke en positiv tanke. Jeg var livredd! Likevel var abort aldri ett spørsmål og vi var begge glade. Jeg bare på utsiden...
Jeg ble kjempedårlig fra uke 5 og kastet opp konstant. Kjæresten skjønte ikke hvorfor jeg var så dårlig.
Jeg hadde blødninger opptil flere ganger, kjæresten mente at jeg hadde drept barnet vårt (ja, han sa faktisk det). Vi var på ultralyd i uke 7 (troooor jeg) og så ett bankende hjerte. Jeg ble sykmeldt, han skjønte ikke hvorfor for jentene hjemme jobbet selv om de var gravide. Jeg var trøtt og sov masse, han mente jeg var lat. Jeg orket så vidt å gå på do. Dusjet jeg, svimte jeg av etterpå. Uke 5-9 var helt grusomme. Gutten som sa at dette skulle vi klare SAMMEN, var borte.
Så kom vendepunktet. Han hadde sovnet tidlig en kveld og jeg lå våken og stirret på han. Jeg tenkte; Er dette personen jeg skal våkne opp med resten av livet? Er dette den som skal bli far til barnet mitt? Han som bare er ett barn selv. Jeg har alltid vært mer voksen i hodet enn de på min alder, så for meg er han bare barnet. Han visste ingenting om noe som helst og "krevde" at jeg skulle fikse alt. Dvs. lage middag, rydde og vaske, fikse papirene vi trengte for at han skulle få opphold og alt mulig annet. Jeg skjønte at jeg faktisk gikk og bar på ett enormt sinne.
Dagen etter våknet han ikke før klokken 4 på ettermiddagen. Han kom ut i stua og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde gjort noe siden jeg tydeligvis hadde vært hjemme hele dagen. Da klikket det litt mentalt for meg tror jeg og alt det jeg gikk og bar på kom ut. Så gjorde han det værste noen kan gjøre mot meg når jeg er sint. Han begynte å le meg rett opp i ansiktet og sa at jeg bare var hormonell. I tillegg kom jeg sikkert krypende tilbake om en times tid for å be om unnskyldning. Jeg stoppet og gråte/kjefte, gikk helt rolig bort til kjøkkenbenken og sa med ryggen til han at det var slutt. Han fortsatte å le og være useriøs. Så jeg gikk inn på soverommet, ryddet det og fant frem alle klærne hans som jeg brettet pent og la på senga. Deretter satte jeg på en klesvask med kun hans tøy. Så pakket jeg mine egne ting og dro uten ett ord.
Da jeg kom hjem i 11 tiden den kvelden hadde han pakket kofferten sin. Jeg hadde ingen planer om å komme tilbake den kvelden, men siden telefonen hans var sperret og jeg ikke hadde mer internett på min, fikk jeg dårlig samvittighet fordi han ikke kunne få tak i meg. Den natten etter at vi hadde lagt oss ba jeg om unnskyldning og sa at for barnets skyld så kunne vi prøve å holde sammen, men at jeg likevel ville at han skulle reise. Han var enig.
5 dager etter at han var kommet hjem fikk jeg en melding på facebook, hvor han spurte hvorfor jeg ikke pratet med han lenger. Han spurte meg rett ut om jeg ville gjøre det slutt. Jeg svarte ja.
De dagene etter at han dro var en så enorm lettelse og jeg glemte rett og slett at han eksisterte. Jeg var med vennene mine igjen, som jeg nesten ikke hadde sett de to månedene han var der. Familien min begynte å få høre om graviditeten og ringte meg daglig for å høre hvordan jeg hadde det. Og det å være alene i leiligheten min igjen var rett og slett himmelsk.
Så ja, jeg valgte å gjøre det slutt med barnefaren rett og slett fordi vi ikke passer sammen som mennesker. Han er en fantastisk god gutt, men kan jeg ærlig si at jeg elsker han? Nei, det kan jeg ikke! Jeg er veldig glad i han og bryr meg enormt om gutten, men ikke som en kjæreste. Som moren min sier; Tenk på deg selv de neste seks månedene. Når babyen kommer, da må du begynne å sette deg selv til side og kun tenke på barnet ditt. Så hva som skjer da, det vet jeg ikke.
Herregud og langt dette her ble!! Hvis noen faktisk gadd og lese alt så håper jeg det var god lesning, hehe!
Jeg ber om at hvis noen kjenner meg igjen utifra det jeg skriver her, så vær så snill og hold det for deg selv!
Tenkte å starte med å skrive litt om meg selv.
Jeg ble født i desember 1992, så det vil si at jeg blir 21 år på fredag! Hurra for meg!!
Nå om dagen jobber jeg som kundeservicemedarbeider og er 100% vikar for en som er i mammapermisjon. Så selvfølgelig klarte jeg å bli gravid midt i vikariatet mitt. Så fra og med mai 2014 er jeg uten jobb. Dette visste jeg jo fra før av at kom til å skje, så det tar jeg ikke så tungt! Vurderer å studere etter endt mammapermisjon, men jeg har ikke helt bestemt meg enda. Hvis ikke kommer jeg til å søke kundeservice jobber, for jeg trives mye mer enn jeg hadde trodd i denne jobben!
Min historie er nok veldig annerledes enn de fleste andres, og jeg blir rett og slett litt flau over å skrive den...
Anyways... Det startet egentlig i juli 2010 da min familie og jeg reiste til Naxos, Hellas i tre uker. Min søster som i dag er 18 år, forelsket seg i en albansk gutt som bodde på øya. De var sammen i 6-7 måneder etter dette og holdt kontakten på msn, facebook og skype. Denne gutten ble etterhvert en veldig god venn av meg og jeg lovte han at jeg en dag skulle ta med søsteren tilbake til øya. Siden da har jeg planlagt å gjøre nettopp dette og da søsteren fylte 17 i fjor sommer ga jeg henne Naxos tur sommeren 2013 i bursdagsgave. Helt siden vennen vår i Hellas fikk vite dette har også han planlagt ett romantisk gjensyn med søsteren min. Så han avtalte med en kompis at han skulle holde meg med selskap så lenge. 15. juni 2013 dro vi avgårde og allerede samme kveld møtte vi disse to guttene. Jeg falt pladask. Han var sjarmerende, morsom og kjekk. Fra den dagen av og de tre ukene vi var der så jeg han hver eneste dag. Og savnet var stort da jeg reiste hjem. Vi holdt kontakten 24/7 og i august reiste jeg ned alene i en uke.
Mange av de rundt meg mente at han var en player, at han ikke ville ha meg, men kun så på meg som en enveisbillett til Norge osv. Ingen hadde tro på oss. Og den som tvilte mest var faktisk meg selv. Men jeg er en person som ikke lar sjansene gå fra meg, så jeg satset på kjærligheten, og tok en dag av gangen.
28. september kom han til Norge for å besøke meg. Planen var at han skulle bli til over jul så han kunne oppleve norsk julefeiring. 28 september er også ironisk nok datoen for siste menstruasjon. Så hvis man regner at man er gravid 2 uker før så har jeg vært gravid hele tiden mens han var på besøk. Allerede en uke ut i besøket begynte vi å krangle masse. Om småting som å skifte på senga, rydde og større ting som om hvor sjalu han er til tider.
Jeg klarte det ikke... Så må det sies at jeg er ett menneske som overhodet ikke klarer å bli kontrollert. Jeg er min egen sjef og ingen skal komme her og fortelle meg hvordan jeg skal gjøre noe. Så dette også var ett STORT problem. Jeg er en hissigpropp og kjeftet han huden full til tider.
Jeg var først en periode på prøver forumet, da jeg rett og slett bare "visste" at jeg var blitt gravid. Tror dette bunner mer i at jeg er så livredd for å faktisk bli gravid at jeg er overparanoid. Så jeg fikk ett sykt innfall om å starte der for da kunne jeg dele symptomer, sorger og gleder med andre. Lite visste jeg om hvor gøy det var. Alle de gode tilbakemeldingene osv. Så jeg begynte å glede meg til å teste. Kjæresten syntes også dette var spennende og begynte å glede seg masse. Han var allerede da klar til å bli pappa.
26. oktober tok jeg en test da jeg våknet. Den var svaaaaaaakt positiv. Jeg løp inn til kjæresten som klemte meg hardt og sa at dette skulle vi klare sammen. Jeg var så glad den dagen.
Noen dager senere tok jeg tre nye tester. Alle var sterke og lyste opp mot meg. DA kom frykten, tårene, sinnet osv. Jeg knakk sammen og hadde ikke en positiv tanke. Jeg var livredd! Likevel var abort aldri ett spørsmål og vi var begge glade. Jeg bare på utsiden...
Jeg ble kjempedårlig fra uke 5 og kastet opp konstant. Kjæresten skjønte ikke hvorfor jeg var så dårlig.
Jeg hadde blødninger opptil flere ganger, kjæresten mente at jeg hadde drept barnet vårt (ja, han sa faktisk det). Vi var på ultralyd i uke 7 (troooor jeg) og så ett bankende hjerte. Jeg ble sykmeldt, han skjønte ikke hvorfor for jentene hjemme jobbet selv om de var gravide. Jeg var trøtt og sov masse, han mente jeg var lat. Jeg orket så vidt å gå på do. Dusjet jeg, svimte jeg av etterpå. Uke 5-9 var helt grusomme. Gutten som sa at dette skulle vi klare SAMMEN, var borte.
Så kom vendepunktet. Han hadde sovnet tidlig en kveld og jeg lå våken og stirret på han. Jeg tenkte; Er dette personen jeg skal våkne opp med resten av livet? Er dette den som skal bli far til barnet mitt? Han som bare er ett barn selv. Jeg har alltid vært mer voksen i hodet enn de på min alder, så for meg er han bare barnet. Han visste ingenting om noe som helst og "krevde" at jeg skulle fikse alt. Dvs. lage middag, rydde og vaske, fikse papirene vi trengte for at han skulle få opphold og alt mulig annet. Jeg skjønte at jeg faktisk gikk og bar på ett enormt sinne.
Dagen etter våknet han ikke før klokken 4 på ettermiddagen. Han kom ut i stua og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde gjort noe siden jeg tydeligvis hadde vært hjemme hele dagen. Da klikket det litt mentalt for meg tror jeg og alt det jeg gikk og bar på kom ut. Så gjorde han det værste noen kan gjøre mot meg når jeg er sint. Han begynte å le meg rett opp i ansiktet og sa at jeg bare var hormonell. I tillegg kom jeg sikkert krypende tilbake om en times tid for å be om unnskyldning. Jeg stoppet og gråte/kjefte, gikk helt rolig bort til kjøkkenbenken og sa med ryggen til han at det var slutt. Han fortsatte å le og være useriøs. Så jeg gikk inn på soverommet, ryddet det og fant frem alle klærne hans som jeg brettet pent og la på senga. Deretter satte jeg på en klesvask med kun hans tøy. Så pakket jeg mine egne ting og dro uten ett ord.
Da jeg kom hjem i 11 tiden den kvelden hadde han pakket kofferten sin. Jeg hadde ingen planer om å komme tilbake den kvelden, men siden telefonen hans var sperret og jeg ikke hadde mer internett på min, fikk jeg dårlig samvittighet fordi han ikke kunne få tak i meg. Den natten etter at vi hadde lagt oss ba jeg om unnskyldning og sa at for barnets skyld så kunne vi prøve å holde sammen, men at jeg likevel ville at han skulle reise. Han var enig.
5 dager etter at han var kommet hjem fikk jeg en melding på facebook, hvor han spurte hvorfor jeg ikke pratet med han lenger. Han spurte meg rett ut om jeg ville gjøre det slutt. Jeg svarte ja.
De dagene etter at han dro var en så enorm lettelse og jeg glemte rett og slett at han eksisterte. Jeg var med vennene mine igjen, som jeg nesten ikke hadde sett de to månedene han var der. Familien min begynte å få høre om graviditeten og ringte meg daglig for å høre hvordan jeg hadde det. Og det å være alene i leiligheten min igjen var rett og slett himmelsk.
Så ja, jeg valgte å gjøre det slutt med barnefaren rett og slett fordi vi ikke passer sammen som mennesker. Han er en fantastisk god gutt, men kan jeg ærlig si at jeg elsker han? Nei, det kan jeg ikke! Jeg er veldig glad i han og bryr meg enormt om gutten, men ikke som en kjæreste. Som moren min sier; Tenk på deg selv de neste seks månedene. Når babyen kommer, da må du begynne å sette deg selv til side og kun tenke på barnet ditt. Så hva som skjer da, det vet jeg ikke.
Herregud og langt dette her ble!! Hvis noen faktisk gadd og lese alt så håper jeg det var god lesning, hehe!