Mitt liv som alenemamma

mnyc

mnyc

Betatt av forumet
Julibarna2014
Har nå lest gjennom de fleste dagbøkene her inne og fikk lyst til å skrive jeg også! :)
Jeg ber om at hvis noen kjenner meg igjen utifra det jeg skriver her, så vær så snill og hold det for deg selv! ;)

Tenkte å starte med å skrive litt om meg selv.
Jeg ble født i desember 1992, så det vil si at jeg blir 21 år på fredag! Hurra for meg!!:dance011
Nå om dagen jobber jeg som kundeservicemedarbeider og er 100% vikar for en som er i mammapermisjon. Så selvfølgelig klarte jeg å bli gravid midt i vikariatet mitt. Så fra og med mai 2014 er jeg uten jobb. Dette visste jeg jo fra før av at kom til å skje, så det tar jeg ikke så tungt! Vurderer å studere etter endt mammapermisjon, men jeg har ikke helt bestemt meg enda. Hvis ikke kommer jeg til å søke kundeservice jobber, for jeg trives mye mer enn jeg hadde trodd i denne jobben! :)

Min historie er nok veldig annerledes enn de fleste andres, og jeg blir rett og slett litt flau over å skrive den...:oops:
Anyways... Det startet egentlig i juli 2010 da min familie og jeg reiste til Naxos, Hellas i tre uker. Min søster som i dag er 18 år, forelsket seg i en albansk gutt som bodde på øya. De var sammen i 6-7 måneder etter dette og holdt kontakten på msn, facebook og skype. Denne gutten ble etterhvert en veldig god venn av meg og jeg lovte han at jeg en dag skulle ta med søsteren tilbake til øya. Siden da har jeg planlagt å gjøre nettopp dette og da søsteren fylte 17 i fjor sommer ga jeg henne Naxos tur sommeren 2013 i bursdagsgave. Helt siden vennen vår i Hellas fikk vite dette har også han planlagt ett romantisk gjensyn med søsteren min. Så han avtalte med en kompis at han skulle holde meg med selskap så lenge. 15. juni 2013 dro vi avgårde og allerede samme kveld møtte vi disse to guttene. Jeg falt pladask. Han var sjarmerende, morsom og kjekk. Fra den dagen av og de tre ukene vi var der så jeg han hver eneste dag. Og savnet var stort da jeg reiste hjem. Vi holdt kontakten 24/7 og i august reiste jeg ned alene i en uke.

Mange av de rundt meg mente at han var en player, at han ikke ville ha meg, men kun så på meg som en enveisbillett til Norge osv. Ingen hadde tro på oss. Og den som tvilte mest var faktisk meg selv. Men jeg er en person som ikke lar sjansene gå fra meg, så jeg satset på kjærligheten, og tok en dag av gangen.
28. september kom han til Norge for å besøke meg. Planen var at han skulle bli til over jul så han kunne oppleve norsk julefeiring. 28 september er også ironisk nok datoen for siste menstruasjon. Så hvis man regner at man er gravid 2 uker før så har jeg vært gravid hele tiden mens han var på besøk. Allerede en uke ut i besøket begynte vi å krangle masse. Om småting som å skifte på senga, rydde og større ting som om hvor sjalu han er til tider.
Jeg klarte det ikke... Så må det sies at jeg er ett menneske som overhodet ikke klarer å bli kontrollert. Jeg er min egen sjef og ingen skal komme her og fortelle meg hvordan jeg skal gjøre noe. Så dette også var ett STORT problem. Jeg er en hissigpropp og kjeftet han huden full til tider.

Jeg var først en periode på prøver forumet, da jeg rett og slett bare "visste" at jeg var blitt gravid. Tror dette bunner mer i at jeg er så livredd for å faktisk bli gravid at jeg er overparanoid. Så jeg fikk ett sykt innfall om å starte der for da kunne jeg dele symptomer, sorger og gleder med andre. Lite visste jeg om hvor gøy det var. Alle de gode tilbakemeldingene osv. Så jeg begynte å glede meg til å teste. Kjæresten syntes også dette var spennende og begynte å glede seg masse. Han var allerede da klar til å bli pappa.:love2

26. oktober tok jeg en test da jeg våknet. Den var svaaaaaaakt positiv. Jeg løp inn til kjæresten som klemte meg hardt og sa at dette skulle vi klare sammen. Jeg var så glad den dagen.
Noen dager senere tok jeg tre nye tester. Alle var sterke og lyste opp mot meg. DA kom frykten, tårene, sinnet osv. Jeg knakk sammen og hadde ikke en positiv tanke. Jeg var livredd! Likevel var abort aldri ett spørsmål og vi var begge glade. Jeg bare på utsiden...

Jeg ble kjempedårlig fra uke 5 og kastet opp konstant. Kjæresten skjønte ikke hvorfor jeg var så dårlig.
Jeg hadde blødninger opptil flere ganger, kjæresten mente at jeg hadde drept barnet vårt (ja, han sa faktisk det). Vi var på ultralyd i uke 7 (troooor jeg) og så ett bankende hjerte. Jeg ble sykmeldt, han skjønte ikke hvorfor for jentene hjemme jobbet selv om de var gravide. Jeg var trøtt og sov masse, han mente jeg var lat. Jeg orket så vidt å gå på do. Dusjet jeg, svimte jeg av etterpå. Uke 5-9 var helt grusomme. Gutten som sa at dette skulle vi klare SAMMEN, var borte.

Så kom vendepunktet. Han hadde sovnet tidlig en kveld og jeg lå våken og stirret på han. Jeg tenkte; Er dette personen jeg skal våkne opp med resten av livet? Er dette den som skal bli far til barnet mitt? Han som bare er ett barn selv. Jeg har alltid vært mer voksen i hodet enn de på min alder, så for meg er han bare barnet. Han visste ingenting om noe som helst og "krevde" at jeg skulle fikse alt. Dvs. lage middag, rydde og vaske, fikse papirene vi trengte for at han skulle få opphold og alt mulig annet. Jeg skjønte at jeg faktisk gikk og bar på ett enormt sinne.

Dagen etter våknet han ikke før klokken 4 på ettermiddagen. Han kom ut i stua og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde gjort noe siden jeg tydeligvis hadde vært hjemme hele dagen. Da klikket det litt mentalt for meg tror jeg og alt det jeg gikk og bar på kom ut. Så gjorde han det værste noen kan gjøre mot meg når jeg er sint. Han begynte å le meg rett opp i ansiktet og sa at jeg bare var hormonell. I tillegg kom jeg sikkert krypende tilbake om en times tid for å be om unnskyldning. Jeg stoppet og gråte/kjefte, gikk helt rolig bort til kjøkkenbenken og sa med ryggen til han at det var slutt. Han fortsatte å le og være useriøs. Så jeg gikk inn på soverommet, ryddet det og fant frem alle klærne hans som jeg brettet pent og la på senga. Deretter satte jeg på en klesvask med kun hans tøy. Så pakket jeg mine egne ting og dro uten ett ord.

Da jeg kom hjem i 11 tiden den kvelden hadde han pakket kofferten sin. Jeg hadde ingen planer om å komme tilbake den kvelden, men siden telefonen hans var sperret og jeg ikke hadde mer internett på min, fikk jeg dårlig samvittighet fordi han ikke kunne få tak i meg. Den natten etter at vi hadde lagt oss ba jeg om unnskyldning og sa at for barnets skyld så kunne vi prøve å holde sammen, men at jeg likevel ville at han skulle reise. Han var enig.

5 dager etter at han var kommet hjem fikk jeg en melding på facebook, hvor han spurte hvorfor jeg ikke pratet med han lenger. Han spurte meg rett ut om jeg ville gjøre det slutt. Jeg svarte ja.

De dagene etter at han dro var en så enorm lettelse og jeg glemte rett og slett at han eksisterte. Jeg var med vennene mine igjen, som jeg nesten ikke hadde sett de to månedene han var der. Familien min begynte å få høre om graviditeten og ringte meg daglig for å høre hvordan jeg hadde det. Og det å være alene i leiligheten min igjen var rett og slett himmelsk.

Så ja, jeg valgte å gjøre det slutt med barnefaren rett og slett fordi vi ikke passer sammen som mennesker. Han er en fantastisk god gutt, men kan jeg ærlig si at jeg elsker han? Nei, det kan jeg ikke! Jeg er veldig glad i han og bryr meg enormt om gutten, men ikke som en kjæreste. Som moren min sier; Tenk på deg selv de neste seks månedene. Når babyen kommer, da må du begynne å sette deg selv til side og kun tenke på barnet ditt. Så hva som skjer da, det vet jeg ikke.

Herregud og langt dette her ble!! Hvis noen faktisk gadd og lese alt så håper jeg det var god lesning, hehe!:p
 
Godt skrevet, vennen :) Takk for at du delte dette med meg :)
 
Tusen takk! :) Veldig godt å få det ned ett sted!

Gårsdagen var alt annet enn hyggelig. Jeg kom hjem fra jobb og la meg rett på sofaen. Så skriver barnefaren til meg fordi han ville logge inn på BV appen som jeg har lastet ned på telefonen hans. Så jeg hjalp han med det. Så tok jeg meg sammen og tenkte at nå skal du være 100% ærlig og si alt du mener til han. Så det gjorde jeg...

Jeg skrev at jeg ikke ville at han skulle flytte til Norge, at vi ikke kommer til å bli sammen igjen, at jeg vil ha full kontroll over besøk osv. Dette er veldig kort fortalt og jeg skrev det på en mye "hyggeligere" måte enn jeg skriver her.
Etter det ble han rett og slett ufyselig. Jeg mistet all respekten jeg hadde igjen for han i går kveld. Han skrev at jeg var stygg, at han ikke skjønte hvorfor han hadde vært sammen med en så stygg og feit, psyko bitch som meg. Jeg satt heeeelt rolig og tok i mot alt han slang mot meg, for jeg vet at hvis jeg hadde blitt like useriøs tilbake, så kan han en dag bruke det i mot meg. Så alt jeg svarte var jeg vet at du bare prøver å såre meg, jeg vet at du er såret nå og at det er derfor du sier alt det her osv. Det hjalp ikke, så det kom alle mulige stygge gloser fra han. Han begynte å true både meg og barnet vårt. Han har familie likevel så føler jeg at jeg tok det pent, og at dette rett og slett beviste at jeg tok ett riktig valg. Hvis vi hadde fortsatt med planene våre om å flytte sammen osv. og vi kranglet en dag, så kanskje han hadde blitt voldelig, eller vist denne siden av seg.

I dag har jeg en litt dårligere dag og gråter masse, men jeg er stolt av meg selv!!
 
Stolt ja?!!! Det er bare fornavnet på hva du bør være!! Stå på, jenta mi! Du har vært kjempeflink!


Drittsekker er aldri drittsekker i starten. Du gjør rett i å være skeptisk når han opptrer på den måten. Ingen modne menn ville reagert slik. Men nå har jeg tilgode å treffe en moden mann jeg ikke er i slekt med da hehe

P.s: jeg er også stolt av deg :)
 
Havnet her veldig tilfeldig og leste innlegget ditt. Jeg syns at det er veldig kjedelig å være så uforsiktige at man setter et barn til verden med en fyr man så vidt kjenner. For meg handler ikke det å få barn om noe uhell/uforsiktighrt, men at du møter den rette personen du har virkelige fremtidplaner med (ja det kan skjære seg i etterkant) og at dere sammen bestemmer dere for å stifte en familie sammen. Jeg er lykkelig gravid med mannen jeg elsker, hadde ikke jeg vært i stabilt forhold (for barnets skyld), hadde jeg ikke ønsket å være gravid. Det blir for egoistisk. Og spesielt ikke med en fra utlandet jeg så vidt kjenner. Så ja jeg er enig med deg når du sier at du syns at dette er flaut.

Når det er sagt; jeg forstår at du kvitta deg med han. Han er nok ikke bra for verken deg eller deres kommende barn. Men at du sier at du er stolt av dette. Skjønner jeg ikke.
Ønsker deg uansett masse lykke til:)
 
Gratulerer med 21-årsdagen, mnyc! Håper du får en fin dag og at jeg ikke skriver på feil fredag ;)

Stå på! Du virker som en fornuftig dame med hodet på rett plass (og etter hva jeg husker fra andre tråder på forumet) og med en fin familie i ryggen. Dette klarer du! :)
 
Førstegangsmammaen skrev:
Havnet her veldig tilfeldig og leste innlegget ditt. Jeg syns at det er veldig kjedelig å være så uforsiktige at man setter et barn til verden med en fyr man så vidt kjenner. For meg handler ikke det å få barn om noe uhell/uforsiktighrt, men at du møter den rette personen du har virkelige fremtidplaner med (ja det kan skjære seg i etterkant) og at dere sammen bestemmer dere for å stifte en familie sammen. Jeg er lykkelig gravid med mannen jeg elsker, hadde ikke jeg vært i stabilt forhold (for barnets skyld), hadde jeg ikke ønsket å være gravid. Det blir for egoistisk. Og spesielt ikke med en fra utlandet jeg så vidt kjenner. Så ja jeg er enig med deg når du sier at du syns at dette er flaut.

Når det er sagt; jeg forstår at du kvitta deg med han. Han er nok ikke bra for verken deg eller deres kommende barn. Men at du sier at du er stolt av dette. Skjønner jeg ikke.
Ønsker deg uansett masse lykke til:)
Klikk for å utvide …

Ett uhell er ett uhell! Sånn jeg ser på det. Men respekterer alle som mener at dette er en "historie" om en uforsiktig, dum jente som rotet seg borti en sommerflørt. Jeg ville ikke bli gravid, jeg var livredd for det, men uhell skjer. Prevensjon svikter innimellom dessverre. Jeg er i hvert fall voksen nok til å ta ansvar for det jeg har gjort. Dette barnet kommer til å bli så høyt elsket og jeg kommer ALDRI til å angre på noe av det jeg har gjort. Sekundet etter at barnet mitt er født, så vet jeg at jeg ikke kommer til å kunne se for meg ett liv uten han/henne. Det er jeg ganske sikker på at gjelder deg også, eller alle her inne for den saks skyld! :)
Snakket med noen kolleger tidligere idag og de var imponert over hvor reflektert og voksen jeg er når jeg prater om situasjonen min. Hun ene sa at på utsiden så virker dette som en historie om nettopp uforsiktighet, at jeg har blitt lurt av en ferieflørt osv. Men de som kjenner meg vet at dette ikke er tilfelle. Jeg og eksen valgte å beholde dette barnet sammen. Dessverre varte ikke forholdet, så ja jeg blir alenemamma. Men heller det enn å holde sammen med en jeg ikke elsker, eller en jeg krangler med hver eneste dag. Jeg vet alt for godt hvordan det er å ha foreldre som krangler, og det kommer jeg aldri til å utsette mine barn for.

Jeg er stolt av meg selv fordi jeg sto opp for meg selv og barnet mitt, jeg er overhodet ikke stolt over å være gravid, så der har du nok misforstått litt ;) Men kommer jeg til å være stolt når jeg en dag har barnet mitt i armene? Det vet jeg at jeg kommer til å være!!:love2

Uansett så syntes jeg det er flott at dere er to om graviditeten, og jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde ventet noen år. Til jeg og den mannen jeg elsket valgte å prøve og få barn. Men heldigvis så blir aldri livet slik du hadde sett for deg ;)
 
Susemamma skrev:
Gratulerer med 21-årsdagen, mnyc! Håper du får en fin dag og at jeg ikke skriver på feil fredag ;)

Stå på! Du virker som en fornuftig dame med hodet på rett plass (og etter hva jeg husker fra andre tråder på forumet) og med en fin familie i ryggen. Dette klarer du! :)
Klikk for å utvide …

Tusen, tusen takk, for bursdagshilsen og gode ord!:D
 
unike skrev:
Stolt ja?!!! Det er bare fornavnet på hva du bør være!! Stå på, jenta mi! Du har vært kjempeflink!


Drittsekker er aldri drittsekker i starten. Du gjør rett i å være skeptisk når han opptrer på den måten. Ingen modne menn ville reagert slik. Men nå har jeg tilgode å treffe en moden mann jeg ikke er i slekt med da hehe

P.s: jeg er også stolt av deg :)
Klikk for å utvide …

Tusen takk unike! :)
 
Og gratulerer massemasse med 21års dagen :) Du er ei grepa jente!

Håper du får en kjempefin dag :)
 
mnyc skrev:
Ett uhell er ett uhell! Sånn jeg ser på det. Men respekterer alle som mener at dette er en "historie" om en uforsiktig, dum jente som rotet seg borti en sommerflørt. Jeg ville ikke bli gravid, jeg var livredd for det, men uhell skjer. Prevensjon svikter innimellom dessverre. Jeg er i hvert fall voksen nok til å ta ansvar for det jeg har gjort. Dette barnet kommer til å bli så høyt elsket og jeg kommer ALDRI til å angre på noe av det jeg har gjort. Sekundet etter at barnet mitt er født, så vet jeg at jeg ikke kommer til å kunne se for meg ett liv uten han/henne. Det er jeg ganske sikker på at gjelder deg også, eller alle her inne for den saks skyld! :)
Snakket med noen kolleger tidligere idag og de var imponert over hvor reflektert og voksen jeg er når jeg prater om situasjonen min. Hun ene sa at på utsiden så virker dette som en historie om nettopp uforsiktighet, at jeg har blitt lurt av en ferieflørt osv. Men de som kjenner meg vet at dette ikke er tilfelle. Jeg og eksen valgte å beholde dette barnet sammen. Dessverre varte ikke forholdet, så ja jeg blir alenemamma. Men heller det enn å holde sammen med en jeg ikke elsker, eller en jeg krangler med hver eneste dag. Jeg vet alt for godt hvordan det er å ha foreldre som krangler, og det kommer jeg aldri til å utsette mine barn for.

Jeg er stolt av meg selv fordi jeg sto opp for meg selv og barnet mitt, jeg er overhodet ikke stolt over å være gravid, så der har du nok misforstått litt ;) Men kommer jeg til å være stolt når jeg en dag har barnet mitt i armene? Det vet jeg at jeg kommer til å være!!:love2

Uansett så syntes jeg det er flott at dere er to om graviditeten, og jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde ventet noen år. Til jeg og den mannen jeg elsket valgte å prøve og få barn. Men heldigvis så blir aldri livet slik du hadde sett for deg ;)
Klikk for å utvide …

Jeg som en tilskuer utenfra har kun et bilde av deg å snakke ut i fra. Det er som du sier veldig sannsynlig at jeg da har misforstått og ikke helt gir deg rettferdig ros. Jeg svarte bare ut i fra det du hadde lagt frem. At du var her inne og gikk på symptomjakt allerede før ikm virka på meg som om du var på ute etter å bli gravid og at det var planen deres (din), da misforstod jeg.

Uansett så er det som er gjort nå gjort. Og jeg ser at du gjør det beste ut av en uheldig situasjon. At du ønsker babyen din det beste og jobber for det er veldig beundringsverdig. Mange som hadde gått den enkleste veien og tatt abort for å slippe å konfrontere sine dumme valg. Jeg ønsker deg som sagt masse lykke til med alt du har i vente. At babyen din kommer til å bli høyt elsket tviler jeg ikke på:)
 
Heier på deg!! :))
 
Jeg synes du er tøff :) Ingen her inne har noe med valgene du har tatt; selv om de gjerne må uttrykke seg, så jeg ville ihvertfall ikke latt negative kommentarer gå inn på meg. Det er tydelig at du har gjort et valg og ikke spør du om råd heller. Jeg anser det overhodet ikke som min eller andres oppgave å kritisere eller oppdra deg når du selv skal bli mor snart. Vil bare si en ting; gratulerer med graviditeten som nå tydelig er en glede og hurra for deg som tar ansvar for din og barnets felles fremtid.
Lykke til videre! Ønsker deg og din lille snusk alt godt. :)
 
Først: Gratulerer så mye med 21 års dagen din på etterskudd :D

Jeg vil også fortelle deg en ting, jeg er helt sikker på at dette kommer du til å klare helt utmerket alene, uten så mye innvolvering fra barnefar.
Slik du beskriver situasjonen så tror jeg faktisk du står sterkere alene, og det at du har tatt de voksene og reflekterte avgjørelsene så langt viser meg veldig mye om hvor sterk og voksen du faktisk er som person.
Det er tunge valg og ta- men alikevel SÅ utrolig riktig, for deg og for barnet ditt.

Det han sier til deg av stygge ting skal du bare la fare forbi, det er ikke annet enn panikk og "krampetrekkninger" så ikke la det få synke inn, det har ikke rot i virkeligheten overhode!

Sender en stor styrkeklem din vei og må si at jeg virkelig tar av meg hatten for deg!

Ønsker deg godt nyttår og håper romjulen og julen har vært så god som bare mulig tiltross noe turbulente tilstander.
 
Veldig lenge siden jeg har vært her inne på forumet nå, men slik er nå julen! :)

Vil først og fremst ønske dere godt nytt år!! Og takke dere alle sammen for gode ord! Det trengs, og det verdsettes så utrolig høyt!!!

Liten update fra meg før jeg kryper inn under dynen igjen og setter på en romantisk komedie jeg kan gråte og le av!:p

Jeg har vært veldig dårlig hele desember, men julen har vært værst. Har kastet opp alt fra 1 til 10 ganger daglig. Rett og slett grusomt! Men nå er jeg så vandt til det at jeg nesten gleder meg til neste møte med doskålen!
Jeg håper alle dere julidamer snart er ferdig med kvalme og oppkast! Og jeg ber til høyere makter om at det gjelder meg også!

I dag er jeg 13+2 og det er første dagen i ett nytt år! Året jeg skal bli mamma for første gang!:eek:
Nå er jeg over de hellige tolv første ukene og kan for alvor begynne og gå til innkjøp av ting og tang! Alt av familie, venner og kollegaer er informert om graviditeten og gleder seg med meg! Og etter at jeg hadde lest utallige "godt nytt år, dette året har vært... blablabla" statuser på facebook i går, bestemte jeg på impuls og gjøre det samme!
Under er statusen jeg la ut;

Godt nytt år til alle kjente og kjære!! 2013 har vært ett fantastisk fint år med mye reising, nye muligheter, nye bekjentskaper, nye familiemedlemmer og så mye mer! Jeg kommer til å se tilbake på minnene fra 2013 med ett smil om munnen! 2014 er likevel veldig velkommen og jeg ser frem til alt som kommer! Som noen allerede vet, så blir jeg mamma i juli! Dette er utrolig uventet, men likevel en hyggelig overraskelse! Situasjonen er ikke like heldig, men jeg går inn det nye året og gleder meg over alle utfordringer som kommer! Nå skal kvelden feires med gode venner og verdens nydeligste niese! :) Igjen, godt nytt år til dere alle! :)

Jeg hadde en stor klump i magen i hele går, mens i dag, er jeg glad for at jeg gjorde det! Jeg er en person som veldig sjelden legger ut noe som helst på facebook, men det føltes veldig riktig der og da, haha! Og heldigvis gjør det det fortsatt!!

Ønsker dere alle en fin onsdagskveld, og ett fantastisk 2014!!:D
 
Fine jenta våres :) Veldig fin melding du la ut på facebook.


Masse god bedring :thumright
 
Syntes det er så koselig med disse statusoppdateringene. Så jeg lånte denne fra en av de andre her inne! :)

Statusoppdatering uke 13
:p Termin - 10.07.14

:p På vei - 13+3

:p Igjen til termin - 186 dager

:p Trimester - 2. trimester

:p Neste kontroll - Fastlege 06.01.14

:p Kjønn - Vet ikke, men har en magefølelse på jente

:p Navn - Kristian hvis det blir gutt, etter min oldefar og far. Mamma som nevnte dette for noen år siden at førstefødte gutt i min generasjon må hete det. Slik heter annenhver gutt Kristian. I tillegg elsker jeg det navnet! :) Leah, Adea, Olivia og Madicken er jentenavn jeg liker godt! :)

:p Utålmodig - Ikke i det hele tatt! Glemmer det faktisk litt bort innimellom!:p

:p Nye innkjøp - Mangler ALT!!

:p Utstyr så langt - Baby Björn bæresele, noe klær

:p Melk i brystene - Nei

:p Babymage - Tror ikke det, men ganske oppblåst på kvelden.

:p Strekkmerker - På puppene! :(

:p Aktivitet - Ingen enda

:p Tungt - Nei

:p Kynnere - Nei

:p Hodet festet - Nei

:p Barnerom - Vet enda ikke hvordan bosituasjonen blir når den lille kommer.

:p Matkick - Urge, grønne epler (har sluttet å spise det da det gjør så vondt og kaste opp), salat, MELON!!!, melonyoghurt, druer og holiday dip (men det er helt grusomt å kaste opp igjen, så det unngår jeg dessverre)

:p Plager - Forstoppelse, veldig kvalm og mye oppkast, ubehagelige stikkinger i magen, men den vokser jo så det er helt ok! :)

:p Humør - Vil ikke si jeg er verken blid eller trist, mer care holdning på en måte.

:p Sykehusbagen - Litt tidlig kanskje! ;)

:p Tanker om fødselen - Ingen, annet enn at mamma SKAL være med. Pappa spurte også om å bli med, så det skal han selvsagt få lov til hvis han fortsatt vil når det nærmer seg! :) Tror det blir en veldig fin og spesiell opplevelse og ha med meg begge foreldrene mine! Jeg er overbevist om at de er de beste til å hjelpe meg gjennom det! :) Hvis ikke pappa vil, skal bestevenninnen min være med!:love2
 
Helgeforberedelser, slitsom natt og mage!!

Denne natten har desidert vært en av de mest slitsomme hittil. Jeg kom hjem fra jobb i går og fikk i meg tre knekkebrød med brunost. Pappa ble litt fornærmet over at jeg ikke ville smake på woken hans engang, men jeg måtte ha i meg noe tørt. Så gikk jeg og la meg i senga, satte på en film og ble liggende med skikkelig vonde smerter. Hadde urinveisinfeksjon for noen uker siden, men den er nok tilbake igjen. Så jeg var oppe og tisset ett par dråper hvert 5 minutt. Utrolig vondt!! Så jeg tok en varm dusj i håp om at det skulle lindre smerten litt.
Så fant jeg ut at jeg like greit kunne legge meg til å sove selv om klokken bare var halv 8. Så sovnet jeg og hadde helt syke drømmer om Hitler og babyen min. Kjempeskummelt! Våknet gjennomsvett klokken 2 og gjorde alt jeg kunne for å sovne igjen. Sovnet rundt 4, våknet 05.40 for å tisse, sovnet igjen, ble vekt av pappa 06.30, sovnet igjen. Våknet 07.30, kastet opp frem til halv 11. Da kom jeg meg ut døren for å dra på jobb. Lenge leve 50% sykmelding.

Nå sitter jeg på jobb, dytter i meg melonyoghurt og skriver lister til den store gullmedalje!! Litt forberedelser til helgen! Det er stille som i graven på jobb da alle fortsatt har ferie, så jeg har ikke noe bedre å gjøre. Denne helgen har jeg nemlig satt av til mac'en og meg! Kooosetid altså! Skal kjøpe inn masse frukt, yoghurt, grønnsaker osv. så jeg vet at jeg får i meg masse mat jeg liker (og som ikke gjør vondt når det kommer opp igjen). Skal nemlig utnytte helgen til det fulle, så jeg får oversikt på alt jeg mangler til babyen, hva som skal kjøpes, hvem som låner/gir bort, økonomi, rettigheter osv.
Ting jeg har utsatt og ikke tenkt så mye over. Altså det kverner rundt i hodet mitt hele tiden, men jeg har jo så gooood tid. Det er jo bare januar! Helt til det gikk opp for meg hvor liten tid det plutselig er, haha! I dag når jeg sto opp tok jeg på meg en topp som jeg fint har kunnet bruke før. Den er ganske tight, men hvis jeg holder inn magen litt når jeg står oppreist, så kan den fint brukes. Trodde jeg! Uansett hvor mye jeg prøvde å holde inn magen, så sto den like mye ut. Da gikk det opp for meg at jeg faktisk har fått litt mage! Syyyyykt!:p Og da begynte hjernen å jobbe på høyspreng.
Det er faktisk bare 6 måneder igjen, og MYE kan skje på den lille tiden. Jeg er ekspert på å utsette ting og jobber best under press. Men jeg kan jo bli sengeliggende slik at jeg ikke får gjort noe som helst av det jeg må, eller så kommer den lille rakkeren tidlig. STRESS!!
Så denne helgen er derfor dedikert til å få en oversikt over alle muligheter jeg har. Altså ikke ta noen store avgjørelser bare vite hva jeg kan gjøre. Hvilke senger, vogner, brystpumper osv. som er best og billigst. Få en oversikt over økonomien, hva jeg kan få fra NAV osv. Så kan jeg heller ta de store avgjørelsene etterhvert.

Vet at denne stressegreia jeg har fått over meg akkurat nå, roer seg så fort jeg får en oversikt. Men det er kanskje vanlig når man har null peiling på alt som skal kjøpes inn til den lille, hva man har krav på osv.
 
kos deg alt du kan i helgen så kommer du nok til å roe ned mye mer bare du får litt orden på alt dette :)
Tror de fleste førstegangsfødende er usikre på mye, meg selv inkludert.
Veldig greit å sjekke opp rettighetene sine både med NAV og med andre ting.

I forhold til UVIen så anbefaler jeg deg en tur til lege/legevakt, det kan være skadelig for den lille om du går med urinveisinfeksjon.
Anbefaler også å starte med tranebær sammenmed C vitamin 2-3 ggr om dagen for å hjelpe å forebygge UVI,
Begge disse gjør urinen ekstra sur slik at bakterier trives dårlig.
C vitamin er vannløslig, det vil si at om du får i deg "for mye" så forsvinner resten ut med bla.urinen din.

C vitamin og tranebær er helt ufarlig for gravide, jeg går på dette selv da jeg var svært plaget med UVI tidligere før svangerskapet.
 
Vet hvordan du har det.. Er også utrolig mye jeg er usikker på, og som jeg må få oversikt og kontroll på :) Men har valgt å utsette dette litt, slik at jeg er litt sikker på at det går bra.. :)

Håper kvalmen din blir bedre! Høres ikke noe godt ut å kaste opp så mye!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp