Min første dagbok om min største drøm

PP17 nærmer seg

Tok både koronatest og graviditetstest på fredag før hytteturen - begge negative. Var mest opptatt av koronatesten, og ofret nesten ikke graviditetstesten en tanke :hilarious: Selv om jeg nærmest daglig får beskjed om at jeg har vært i nærkontakt med noen som har fått påvist korona har jeg fremdeles ikke fått det selv. Kanskje jeg er immun mot positive tester, både koronatest og graviditetstest? :wideyed:

I går kjente jeg plutselig at det stakk veldig i livmor-området, det varte kanskje bare 1-2 minutter før det ga seg. Har ikke kjent det slik før, og noen timer senere kjente jeg at det begynte å klø litt på samme område. Hva dette var aner jeg ikke, kan jo faktisk være EL også for alt jeg vet, eller at jeg hadde hatt på en stram bukse :hilarious: Noterer det likevel i dagboka slik at jeg kan se tilbake på det om jeg skulle oppleve det samme igjen.

Nå skal jeg nyte resten av helga, og lade opp batteriene til ny arbeidsuke :joyful: God søndag!
 
Veldig positivt at du virker immun mot Corona da, har hørt om maaange slike tilfeller så jeg tror faktisk enkelte er immune:happy: Også så spennende med stikket:joyful: Særlig ettersom du tilsynelatende ikke helt vet hvor i syklusen du er?

Heier og følger spent med videre, selvsagt :blob9
Nyt siste innspurt av helgen fine Superappelsin, så satser vi på at den kommende arbeidsuken blir fin:)
 
Hei alle fine mennesker her inne :hello

Her kommer en liten oppdatering, men først av alt må jeg bare si at jeg er helt rørt av all omsorg og kjærlighet jeg får her inne. Det varmer så enormt å lese alle kommentarene deres med støtte og gode råd. Jeg vil rette et stort TAKK til dere alle - vit at jeg er evig takknemlig :Heartred Jeg leste kommentarene deres like etter jeg skrev forrige oppdatering, og tok screenshot slik at jeg hadde det lagret på telefonen. På tunge dager har jeg hentet frem kommentarene deres, og det har fylt meg med varme og pågangsmot. Så igjen, tusen takk :smiley-angelic003

I frykt for at denne oppdateringen blir en hel avhandling prøver jeg å ta det punktvis - kort og konkret!
  • Jeg er fremdeles ikke gravid, og jeg vet ikke helt hvor jeg er i syklusen. Selv om vi ikke har prøvd aktivt denne måneden, vil jeg fremdeles regne denne syklusen som PP16. Jeg vil anta at jeg har hatt eggløsning, og at jeg vil få mensen om ikke lenge. Har absolutt ingen forhåpninger for denne prøveperioden, da vi har hatt så lite sengekos at det skal mye til at vi har truffet på eggløsningen. Det å bli gravid har heller ikke vært fokuset mitt denne måneden, jeg har heller forsøkt å jobbe med meg selv for å sette meg i stand til ny prøveperiode.
  • Samboeren må gjennom en operasjon som muligens kan hjelpe på sædkvaliteten. Operasjonen var egentlig satt til desember, men ble utsatt grunnet økt smittetrykk (korona). Så vi venter på ny dato, og tar det veldig med ro.
  • Som jeg skrev i forrige oppdatering utviklet jeg et svært negativt syn på meg selv og kroppen min. Dette har jeg jobbet mye med, og har fått snudd innstilling og tankemønster til å heller tenke på hva JEG kan gjøre for kroppen min, og ikke omvendt. Jeg har derfor jobbet med å komme inn i gode rutiner for kosthold og aktivitet, med et mål om å bli sterkere (både fysisk og psykisk). På denne måten har jeg nå to mål for fremtiden (bli gravid og bli sterkere), hvor jeg vet at det ene målet er oppnåelig.
I helgen er jeg invitert med på hyttetur med noen venner, og ser for meg at jeg tar en graviditetstest før jeg drar slik at jeg får utelukket graviditet. Som nevnt tidligere er jeg usikker på hvor jeg er i syklusen, men tar en test for å være på den sikre siden da det blir en del alkohol på hytteturen :angelic:

God helg alle sammen :Heartred

Så godt å høre fra deg igjen Superappelsin, glad for å høre at du har det bedre! :love017 Veldig deilig å kunne sette seg mål og ha fokus på andre ting enn graviditet også, kjenner at det gjør godt for meg også. Håper du koste deg masse på hyttetur og har en fin uke så langt :Heartred
 
Veldig positivt at du virker immun mot Corona da, har hørt om maaange slike tilfeller så jeg tror faktisk enkelte er immune:happy: Også så spennende med stikket:joyful: Særlig ettersom du tilsynelatende ikke helt vet hvor i syklusen du er?

Heier og følger spent med videre, selvsagt :blob9
Nyt siste innspurt av helgen fine Superappelsin, så satser vi på at den kommende arbeidsuken blir fin:)

Så godt å høre fra deg igjen Superappelsin, glad for å høre at du har det bedre! :love017 Veldig deilig å kunne sette seg mål og ha fokus på andre ting enn graviditet også, kjenner at det gjør godt for meg også. Håper du koste deg masse på hyttetur og har en fin uke så langt :Heartred

Tusen takk, fine dere :Heartred
 
PP17 - CD1

Begynte å spotte for to dager siden, og i dag gikk spottingen over til en liten blødning. Jeg er usikker på om jeg skal gå all inn denne prøveperioden, eller om det bare vil gjøre vondt verre - for jo mer innsats jo større håp. Vi har jo enda ikke fått dato for operasjon, og jeg kjenner jeg har veldig lite tro på at vi skal få det til på egen hånd før operasjonen. Er tom for eggløsningstester og graviditetstester, og var i utgangspunktet litt usikker på om jeg skulle kjøpe inn nye tester - meeen kjenner meg selv så godt at det vil være å pine meg selv. Så, kommer nok til å kjøpe inn noen el-tester for å finne EL, og noen få graviditetstester som jeg kan ta når det nærmer seg IKM :p

09.02.22.png
 
Lenge siden vi har hørt fra deg nå, Superappelsin. Håper det går fint med deg! :Heartred:Heartred
 
:hello Hei alle dere

Tenk at det snart er 5 måneder siden jeg oppdaterte her sist!! Tiden har jammen gått fort, for jeg trodde snarere det var 2 måneder :wideyed: Hadde heller ikke fått med meg at forumet har fått en oppdatering, forsto null når jeg logget meg inn haha! Får håpe det går like raskt å bli vant til dette som med alt annet nytt.

Først av alt, tusen takk for all kjærlighet og omtanke dere viser meg, og for at dere har tittet innom og lagt igjen noen ord selv om jeg har vært fraværende. Det betyr mye, og varmer hjertet mitt skikkelig :Heartred Jeg gleder meg til jeg får satt meg ordentlig ned for å titte og lese meg opp i deres dagbøker også, jeg har tenkt så mye på dere :Heartred Jeg drømte til og med om deg Irrgrønn en natt her, selv om jeg aldri har sett deg før, men det føltes såå ekte i drømmen haha!

Vel, det er alltid vanskelig å vite hvordan man skal starte på et innlegg når det er så lang tid siden forrige oppdatering. Først kan jeg jo si at jeg fremdeles ikke er gravid, og at vi har hatt (og fremdeles har) prøvepause. Jeg har ikke registrert mensen eller tatt noen form for tester siden jeg tok pause, og når jeg nå skal forsøke å regne ut hvor jeg er i syklusen så aner jeg virkelig ikke :hilarious: For alt jeg vet kan jeg få mensen as we speak eller om 14 dager - jeg har null kontroll og det er ganske godt må jeg ærlig innrømme. Selv om jeg også må innrømme at kontroll- og testetøsa inni meg skriker etter å ta over innimellom, hehe.

Jeg var jo egentlig klar for å starte prøvingen igjen da jeg postet sist innlegg i februar, eller jeg trodde jeg var det. Jeg merket vel egentlig at jeg fremdeles var veldig sårbar, og at jeg var på en så god vei med å jobbe med meg selv som jeg var så redd for å ødelegge med å starte prøvingen igjen. Vi fikk i tillegg vite at en operasjon ikke ville bli før senhøsten, noe jeg tok tungt i starten, men etterhvert har innfunnet meg med. Jeg tror nok kanskje at kjæresten min tar det litt tyngre enn meg, det er jo tross alt han som skal gjennom en operasjon, men samtidig har vi snakket mye sammen om situasjonen vår og hatt fokus på det som faktisk er bra, og det er jo kjærligheten vi har til hverandre. Så, inntil operasjon er gjennomført har vi bestemt oss for at vi lar prøvingen ligge litt på hylla for å mote oss opp til nye prøveperioder mot høsten.

Jeg har kjent at valget om å sette prøvingen har vært veldig riktig for meg og for oss, og det har også gjort det enklere å akseptere når venner har annonsert sine graviditeter (for det har vært en del av det den siste tiden, snakk om babyboom i vennegjengen). Samtidig har jeg virkelig savnet dere her inne, og bare det å skrive fra hjertet helt uten filter om alt og ingenting. Så derfor titter jeg innom igjen, for å gi en kort oppdatering, men også for å si at jeg er på tur tilbake :Heartred Med meg vet man aldri, det kan være at jeg poster 5 innlegg i morgen fordi jeg er så gira, eller så kan det gå nye 5 måneder til neste gang, hvem vet. Neida, helt seriøst, jeg skal ikke la det gå 5 måneder igjen, fikk jo helt sjokk når jeg så hvor fort tiden har gått. Jeg har også savnet forumet så mye at jeg ikke har lyst til å være så lenge borte igjen, da det gir meg så mye positivt påfyll - mye takket være alle dere fine folkene her inne.

Jeg tenker jo alltid at jeg ikke skal skrive noen avhandling, men joda - her er vi godt i gang :angelic: Gir meg her, og inntil neste oppdatering ønsker jeg alle her inne en fin sommer og ferietid!
 
Herlig å lese at ting går såpass bra med deg og dere enda det er operasjon i vente og prøvepause :) Velkommen tilbake, ordentlig hyggelig å se deg her inne igjen! God sommer til deg/dere også så lenge:love2
 
:hello Hei alle dere

Tenk at det snart er 5 måneder siden jeg oppdaterte her sist!! Tiden har jammen gått fort, for jeg trodde snarere det var 2 måneder :wideyed: Hadde heller ikke fått med meg at forumet har fått en oppdatering, forsto null når jeg logget meg inn haha! Får håpe det går like raskt å bli vant til dette som med alt annet nytt.

Først av alt, tusen takk for all kjærlighet og omtanke dere viser meg, og for at dere har tittet innom og lagt igjen noen ord selv om jeg har vært fraværende. Det betyr mye, og varmer hjertet mitt skikkelig :Heartred Jeg gleder meg til jeg får satt meg ordentlig ned for å titte og lese meg opp i deres dagbøker også, jeg har tenkt så mye på dere :Heartred Jeg drømte til og med om deg Irrgrønn en natt her, selv om jeg aldri har sett deg før, men det føltes såå ekte i drømmen haha!

Vel, det er alltid vanskelig å vite hvordan man skal starte på et innlegg når det er så lang tid siden forrige oppdatering. Først kan jeg jo si at jeg fremdeles ikke er gravid, og at vi har hatt (og fremdeles har) prøvepause. Jeg har ikke registrert mensen eller tatt noen form for tester siden jeg tok pause, og når jeg nå skal forsøke å regne ut hvor jeg er i syklusen så aner jeg virkelig ikke :hilarious: For alt jeg vet kan jeg få mensen as we speak eller om 14 dager - jeg har null kontroll og det er ganske godt må jeg ærlig innrømme. Selv om jeg også må innrømme at kontroll- og testetøsa inni meg skriker etter å ta over innimellom, hehe.

Jeg var jo egentlig klar for å starte prøvingen igjen da jeg postet sist innlegg i februar, eller jeg trodde jeg var det. Jeg merket vel egentlig at jeg fremdeles var veldig sårbar, og at jeg var på en så god vei med å jobbe med meg selv som jeg var så redd for å ødelegge med å starte prøvingen igjen. Vi fikk i tillegg vite at en operasjon ikke ville bli før senhøsten, noe jeg tok tungt i starten, men etterhvert har innfunnet meg med. Jeg tror nok kanskje at kjæresten min tar det litt tyngre enn meg, det er jo tross alt han som skal gjennom en operasjon, men samtidig har vi snakket mye sammen om situasjonen vår og hatt fokus på det som faktisk er bra, og det er jo kjærligheten vi har til hverandre. Så, inntil operasjon er gjennomført har vi bestemt oss for at vi lar prøvingen ligge litt på hylla for å mote oss opp til nye prøveperioder mot høsten.

Jeg har kjent at valget om å sette prøvingen har vært veldig riktig for meg og for oss, og det har også gjort det enklere å akseptere når venner har annonsert sine graviditeter (for det har vært en del av det den siste tiden, snakk om babyboom i vennegjengen). Samtidig har jeg virkelig savnet dere her inne, og bare det å skrive fra hjertet helt uten filter om alt og ingenting. Så derfor titter jeg innom igjen, for å gi en kort oppdatering, men også for å si at jeg er på tur tilbake :Heartred Med meg vet man aldri, det kan være at jeg poster 5 innlegg i morgen fordi jeg er så gira, eller så kan det gå nye 5 måneder til neste gang, hvem vet. Neida, helt seriøst, jeg skal ikke la det gå 5 måneder igjen, fikk jo helt sjokk når jeg så hvor fort tiden har gått. Jeg har også savnet forumet så mye at jeg ikke har lyst til å være så lenge borte igjen, da det gir meg så mye positivt påfyll - mye takket være alle dere fine folkene her inne.

Jeg tenker jo alltid at jeg ikke skal skrive noen avhandling, men joda - her er vi godt i gang :angelic: Gir meg her, og inntil neste oppdatering ønsker jeg alle her inne en fin sommer og ferietid!
Jeg liker avhandlinger! Velkommen tilbake, du har vært savnet
 
VELKOMMEN tilbake!! Du har vært savnet av flere av oss her inne :Heartpink jeg hadde selv brått 2 mnd pause fra forum, og da jeg logget inn var det plutselig på en annen konto, så da endret jeg brukernavn og fortsatte i samme dagbok :p Veldig takknemlig for oppdatering fra deg, også så godt at du har hatt så nytte av pause:Heartpink Gleder meg til flere oppdateringer, og ha en flott sommer:woot:
 
Herlig å lese at ting går såpass bra med deg og dere enda det er operasjon i vente og prøvepause :) Velkommen tilbake, ordentlig hyggelig å se deg her inne igjen! God sommer til deg/dere også så lenge:love2

Jeg liker avhandlinger! Velkommen tilbake, du har vært savnet

VELKOMMEN tilbake!! Du har vært savnet av flere av oss her inne :Heartpink jeg hadde selv brått 2 mnd pause fra forum, og da jeg logget inn var det plutselig på en annen konto, så da endret jeg brukernavn og fortsatte i samme dagbok :p Veldig takknemlig for oppdatering fra deg, også så godt at du har hatt så nytte av pause:Heartpink Gleder meg til flere oppdateringer, og ha en flott sommer:woot:

Tusen takk dere :love017
 
Hei igjen! Det tok ikke lange tiden før jeg var tilbake her, selv om jeg fremdeles har prøvepause (tror jeg?) :playful:

Denne uken har jeg tenkt veldig på hvordan jeg kan få tiden til å gå. Tiden har på en måte gått av seg selv det siste halvåret, men nå har det begynt å stoppe litt igjen. På den ene siden ønsker jeg å hoppe rett frem til dagen jeg får en positiv test, men samtidig ønsker jeg jo å leve i påvente av den positive testen også. Det er vel kanskje det som blir vanskelig, kunsten å leve i uvissheten. Det som er så rart er at jeg kan gå flere dager uten å tenke særlig på prøvingen, men så blir jeg plutselig bare dratt rett inn i det, hvor jeg kan gå i flere dager uten å tenke på noe annet enn prøvingen. Det er som om jeg faller ned i et mørkt hull hvor jeg ikke kommer meg opp, og at ingen rundt meg ser hvor mørkt hullet er fordi jeg forsøker så godt jeg kan å møblere hullet fint for å skjule, for å sette opp en fasade. Om det gir mening? Jeg lurer egentlig på om jeg har vært i dette mørke hullet hele tiden, og at jeg for hver prøveperiode har gått et trappetrinn lenger ned. Jeg tror jo at jeg på et tidspunkt her traff rock bottom, altså kjellergulvet i dette hullet, og at jeg ikke har kommet meg opp etterpå. Tror kanskje den trappa forsvant, slik at jeg bare har blitt her nede, bare at jeg ikke innser det selv. Jeg tror at jeg er blitt så flink til å skjule for andre hvordan jeg egentlig har det, at jeg også har skjult det for meg selv, på en måte?

I prøvepausen har jeg egentlig ikke hatt det slik, jeg har virkelig hatt pause som jeg skrev i innlegget litt over her. Når tankene om prøving har streifet meg har jeg greid å legge det fra meg ganske raskt, og jeg har hatt mye annet å fokusere på. Derfor tror jeg at nøkkelen ligger mye i hvordan jeg kan få tiden til å gå, ha noe å fylle tiden med. SÅ, tips og råd tas i mot med åpne armer! Hva liker dere å fylle dagene med? Jeg prøvde meg jo på strikking for noen år siden, har fundert på om jeg kanskje skal ta opp denne tråden igjen (hehe bokstavelig talt).

Avslutningsvis må jeg bare lufte en annen ting som har vært litt vanskelig å håndtere. Jeg har en venninne som på nyåret fortalte meg at de nylig hadde sluttet med prevensjon, og at de var i gang med prøving. Jeg har ikke sagt noe til denne venninnen om min situasjon, og jeg sa det heller ikke når hun fortalte meg dette. Jeg tenkte jo at hun kunne bli gravid allerede neste måned, og da følte jeg at hensikten med å åpne meg om min situasjon ville gjøre vondt verre for min del (her har vi egoisten i meg). Denne venninnen har i etterkant av dette snakket en del om prøvingen, hun fortalte om eggløsningstester, graviditetstester og om nedturen som kom hver gang mensen kom. Jeg har støttet henne og vært der, men da vi møttes for en måned siden viste hun meg ultralydbilde og fortalte meg at hun hadde vært gravid hele tiden, men hun ville vente til etter ultralyden med å fortelle det. Jeg sliter så med å forholde meg til det, fordi på den ene måten vet jo ikke denne venninnen om min situasjon, og hun har jo på en måte ikke gjort noe galt, jeg forstår godt ønsket hennes om å vente med å fortelle det. Til tross for dette føler jeg jo at hun på en måte har lurt meg, ved å fortelle om tester, mensen og nedturer som egentlig aldri har skjedd.. Hadde jeg jo ikke vært i den situasjonen jeg er, så hadde jeg nok ikke følt det på samme måte, men jeg kjenner at jeg sliter veldig med å forholde meg til henne og alt hun nå forteller om graviditeten.. Samtidig vil jeg ikke fortelle henne om min situasjon, for da blir alt bare så "stakkar deg", og det takler jeg ikke.

Huff altså, jeg måtte bare lufte det her, og forventer ingen svar på dette, men jeg kjenner det gjorde godt å skrive det ned sammen med tankene mine..
 
Hei igjen! Det tok ikke lange tiden før jeg var tilbake her, selv om jeg fremdeles har prøvepause (tror jeg?) :playful:

Denne uken har jeg tenkt veldig på hvordan jeg kan få tiden til å gå. Tiden har på en måte gått av seg selv det siste halvåret, men nå har det begynt å stoppe litt igjen. På den ene siden ønsker jeg å hoppe rett frem til dagen jeg får en positiv test, men samtidig ønsker jeg jo å leve i påvente av den positive testen også. Det er vel kanskje det som blir vanskelig, kunsten å leve i uvissheten. Det som er så rart er at jeg kan gå flere dager uten å tenke særlig på prøvingen, men så blir jeg plutselig bare dratt rett inn i det, hvor jeg kan gå i flere dager uten å tenke på noe annet enn prøvingen. Det er som om jeg faller ned i et mørkt hull hvor jeg ikke kommer meg opp, og at ingen rundt meg ser hvor mørkt hullet er fordi jeg forsøker så godt jeg kan å møblere hullet fint for å skjule, for å sette opp en fasade. Om det gir mening? Jeg lurer egentlig på om jeg har vært i dette mørke hullet hele tiden, og at jeg for hver prøveperiode har gått et trappetrinn lenger ned. Jeg tror jo at jeg på et tidspunkt her traff rock bottom, altså kjellergulvet i dette hullet, og at jeg ikke har kommet meg opp etterpå. Tror kanskje den trappa forsvant, slik at jeg bare har blitt her nede, bare at jeg ikke innser det selv. Jeg tror at jeg er blitt så flink til å skjule for andre hvordan jeg egentlig har det, at jeg også har skjult det for meg selv, på en måte?

I prøvepausen har jeg egentlig ikke hatt det slik, jeg har virkelig hatt pause som jeg skrev i innlegget litt over her. Når tankene om prøving har streifet meg har jeg greid å legge det fra meg ganske raskt, og jeg har hatt mye annet å fokusere på. Derfor tror jeg at nøkkelen ligger mye i hvordan jeg kan få tiden til å gå, ha noe å fylle tiden med. SÅ, tips og råd tas i mot med åpne armer! Hva liker dere å fylle dagene med? Jeg prøvde meg jo på strikking for noen år siden, har fundert på om jeg kanskje skal ta opp denne tråden igjen (hehe bokstavelig talt).

Avslutningsvis må jeg bare lufte en annen ting som har vært litt vanskelig å håndtere. Jeg har en venninne som på nyåret fortalte meg at de nylig hadde sluttet med prevensjon, og at de var i gang med prøving. Jeg har ikke sagt noe til denne venninnen om min situasjon, og jeg sa det heller ikke når hun fortalte meg dette. Jeg tenkte jo at hun kunne bli gravid allerede neste måned, og da følte jeg at hensikten med å åpne meg om min situasjon ville gjøre vondt verre for min del (her har vi egoisten i meg). Denne venninnen har i etterkant av dette snakket en del om prøvingen, hun fortalte om eggløsningstester, graviditetstester og om nedturen som kom hver gang mensen kom. Jeg har støttet henne og vært der, men da vi møttes for en måned siden viste hun meg ultralydbilde og fortalte meg at hun hadde vært gravid hele tiden, men hun ville vente til etter ultralyden med å fortelle det. Jeg sliter så med å forholde meg til det, fordi på den ene måten vet jo ikke denne venninnen om min situasjon, og hun har jo på en måte ikke gjort noe galt, jeg forstår godt ønsket hennes om å vente med å fortelle det. Til tross for dette føler jeg jo at hun på en måte har lurt meg, ved å fortelle om tester, mensen og nedturer som egentlig aldri har skjedd.. Hadde jeg jo ikke vært i den situasjonen jeg er, så hadde jeg nok ikke følt det på samme måte, men jeg kjenner at jeg sliter veldig med å forholde meg til henne og alt hun nå forteller om graviditeten.. Samtidig vil jeg ikke fortelle henne om min situasjon, for da blir alt bare så "stakkar deg", og det takler jeg ikke.

Huff altså, jeg måtte bare lufte det her, og forventer ingen svar på dette, men jeg kjenner det gjorde godt å skrive det ned sammen med tankene mine..
Først og fremst igjen, innmari fint å ha deg tilbake her Superappelsin!! :D

Så fint at du føler prøvepausen har vært en virkelig pause, selv om du også har vært/er langt nede som du skriver. Håper dette løsner snart, evt at evnen til å skjule det for andre også kamuflerer det for deg, slik at det blir lettere for deg å håndtere :Heartpink Du som er så snill og god fortjener kun å ha det godt selv også:love2

Hva gjelder venninnen din så forstår jeg deg innmari godt! Som du sier ville du nok ikke reagert om ikke du var en langvarig prøver selv, men slik situasjonen din er skjønner jeg godt at du føler hun har lurt deg. Tenker det er helt naturlig, så det skal du ikke føle skam for! Alle må håndtere sånt på den måten man føler er best selv, og om det er å ikke dele info om egen prøving (det har ikke vi gjort heller), så er det helt lov! Og man har også helt lov å føle på både misunnelse, irritasjon og skuffelser rundt alt som er utfordrende gjennom hele denne prosessen :)
 
Hei igjen! Det tok ikke lange tiden før jeg var tilbake her, selv om jeg fremdeles har prøvepause (tror jeg?) :playful:

Denne uken har jeg tenkt veldig på hvordan jeg kan få tiden til å gå. Tiden har på en måte gått av seg selv det siste halvåret, men nå har det begynt å stoppe litt igjen. På den ene siden ønsker jeg å hoppe rett frem til dagen jeg får en positiv test, men samtidig ønsker jeg jo å leve i påvente av den positive testen også. Det er vel kanskje det som blir vanskelig, kunsten å leve i uvissheten. Det som er så rart er at jeg kan gå flere dager uten å tenke særlig på prøvingen, men så blir jeg plutselig bare dratt rett inn i det, hvor jeg kan gå i flere dager uten å tenke på noe annet enn prøvingen. Det er som om jeg faller ned i et mørkt hull hvor jeg ikke kommer meg opp, og at ingen rundt meg ser hvor mørkt hullet er fordi jeg forsøker så godt jeg kan å møblere hullet fint for å skjule, for å sette opp en fasade. Om det gir mening? Jeg lurer egentlig på om jeg har vært i dette mørke hullet hele tiden, og at jeg for hver prøveperiode har gått et trappetrinn lenger ned. Jeg tror jo at jeg på et tidspunkt her traff rock bottom, altså kjellergulvet i dette hullet, og at jeg ikke har kommet meg opp etterpå. Tror kanskje den trappa forsvant, slik at jeg bare har blitt her nede, bare at jeg ikke innser det selv. Jeg tror at jeg er blitt så flink til å skjule for andre hvordan jeg egentlig har det, at jeg også har skjult det for meg selv, på en måte?

I prøvepausen har jeg egentlig ikke hatt det slik, jeg har virkelig hatt pause som jeg skrev i innlegget litt over her. Når tankene om prøving har streifet meg har jeg greid å legge det fra meg ganske raskt, og jeg har hatt mye annet å fokusere på. Derfor tror jeg at nøkkelen ligger mye i hvordan jeg kan få tiden til å gå, ha noe å fylle tiden med. SÅ, tips og råd tas i mot med åpne armer! Hva liker dere å fylle dagene med? Jeg prøvde meg jo på strikking for noen år siden, har fundert på om jeg kanskje skal ta opp denne tråden igjen (hehe bokstavelig talt).

Avslutningsvis må jeg bare lufte en annen ting som har vært litt vanskelig å håndtere. Jeg har en venninne som på nyåret fortalte meg at de nylig hadde sluttet med prevensjon, og at de var i gang med prøving. Jeg har ikke sagt noe til denne venninnen om min situasjon, og jeg sa det heller ikke når hun fortalte meg dette. Jeg tenkte jo at hun kunne bli gravid allerede neste måned, og da følte jeg at hensikten med å åpne meg om min situasjon ville gjøre vondt verre for min del (her har vi egoisten i meg). Denne venninnen har i etterkant av dette snakket en del om prøvingen, hun fortalte om eggløsningstester, graviditetstester og om nedturen som kom hver gang mensen kom. Jeg har støttet henne og vært der, men da vi møttes for en måned siden viste hun meg ultralydbilde og fortalte meg at hun hadde vært gravid hele tiden, men hun ville vente til etter ultralyden med å fortelle det. Jeg sliter så med å forholde meg til det, fordi på den ene måten vet jo ikke denne venninnen om min situasjon, og hun har jo på en måte ikke gjort noe galt, jeg forstår godt ønsket hennes om å vente med å fortelle det. Til tross for dette føler jeg jo at hun på en måte har lurt meg, ved å fortelle om tester, mensen og nedturer som egentlig aldri har skjedd.. Hadde jeg jo ikke vært i den situasjonen jeg er, så hadde jeg nok ikke følt det på samme måte, men jeg kjenner at jeg sliter veldig med å forholde meg til henne og alt hun nå forteller om graviditeten.. Samtidig vil jeg ikke fortelle henne om min situasjon, for da blir alt bare så "stakkar deg", og det takler jeg ikke.

Huff altså, jeg måtte bare lufte det her, og forventer ingen svar på dette, men jeg kjenner det gjorde godt å skrive det ned sammen med tankene mine..

Sier som VakreVenus, veldig fint å ha deg tilbake her! Det er alltid så fint å se det du skriver, enten i egen dagbok eller i andre sin :love2

Jeg kjenner meg igjen i det med å få tiden til å gå. Tiden går raskere når det er mye som skjer, men så blir jeg sliten av å alltid gjøre noe og må roe ned, og da går tankene raskt over på prøving igjen :happy8 Samtidig er det jo ikke så rart at vi tenker mye på det, det er jo noe veldig stort vi prøver på, som vil snu opp ned på livene våre. Og uansett hvor mye man tenker på andre ting, så vil det alltid ligge i bakhodet..

Skjønner godt følelsene dine til venninnen din også.. Spesielt det at hun forteller om nedturer som aldri har skjedd - hun ga jo inntrykk av at hun forstår noe av det du går gjennom, men i virkeligheten har hun ikke opplevd det i det hele tatt og aner ikke hva hun snakker om. Å som jeg håper at det snart blir din tur Superappelsin! :Heartred
 
Back
Topp