Hvordan reagerte dere på graviditeten?

M

Muffesk

Blir kjent med forumet
Hos oss var graviditeten et lite "arbeidsuhell". Jeg tok testen i skjul, og satt på badet alene i en time kl. 05 på morgenen og gråt.
Gikk deretter til soverommet og samboer, hvor jeg gråt en god stund til før jeg klarte å si det :oops: var helt fra meg.

Samboer tok det heldigvis mye bedre enn meg. Jeg måtte dra på dagvakt den morgenen, og da han hentet meg etter jobb kom han med ett stort glis og sa at han gledet seg, og at detta går bare fint. Jeg har brukt et par uker på å la det synke inn. Evig takknemmlig på at han tok det så fint og rolig. :love7

Hvordan reagerte dere?
 
Første gang bare smilte jeg, hadde egentlig ingen ordentlig reaksjon. Typen ble overlykkelig. (Det endre desverre med SA)
Nå andre gang begynte jeg å gråte av glede, venter med å fortelle personlig til han da han for øyeblikket ikke er her jeg er.
 
Jeg hadde veldig blandede følelser. Var akkurat ferdig med en SA og vi hadde bestemt oss for å vente med varn en stund til.
Var litt glad, litt redd men mest bekymret for hva samboer ville si.
Han var gjennom hele følelsesregisteret over en periode på et par uker før han begynte å glede seg over babyen som skulle komme.
Når magen begynte å synes begynte han virkelig å glede seg og å innse at det faktisk skulle komme en unge.
Frem til da følte jeg meg ganske alene om graviditeten, men det gikk seg heldigvis til.
 
Vi ble lykkelige :happy:
Samboer innså nok ikke helt det var en baby før sparkene kom og ultralyden viste det.
 
Med eldstemann var jeg glad, men redd for reaksjoner da jeg var mindreårig.
Med yngste var det ren lykke.
 
Jeg hadde jo konkludert med at det ikke hadde gått da jeg ikke fikk positiv test før 4 dager etter forventet mens. Hadde kun fått negative tester, men fikk ikke mensen heller. Testet på kvelden bare for å sjekke og ropte «Du skal bli pappa!!» igjennom døra. Han kom løpende og sa hææææ også satt vi der nakne på baderomsgulvet og dyppet tester i uringlasset og så på at de alle ble positive. Samboeren ble overlykkelig og gikk rett på nett for å lete etter større vaffeljern, for det måtte vi ha nå når familien ble større [emoji12]
 
Jeg tok ut spiralen i januar, og endte opp med en kjemisk SA rett etterpå, og før jeg fikk mensen tilbake i februar, så var jeg plutselig blitt gravid igjen [emoji28] begge disse to gangene var vi begge litt i sjokk men samtidig glad på en måte. Men dessverre endte det med en ny SA.
Dermed var vi klar for å vente 2-3 sykluser, slik at kroppen fikk hentet seg godt inn igjen etter begge SA, men det endte opp med at hopp av svingen ikke var særlig god prevensjonsmiddel for oss, for etter mensen i april, fikk jeg positiv test 1.mai. Den dagen våknet jeg før 6 om morgenen, og måtte teste fordi jeg følte meg litt småkvalm den langhelgen, og jeg hadde begynt å få vondt i puppene [emoji23] og så måtte jeg teste for å sjekke at det var mensen som skulle komme, men neida, det var ingen tvil om at jeg var gravid [emoji23]
Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller grine, da planen var å la kroppen få hentet seg inn igjen[emoji28] men ble glad! Så stakk jeg opp til rommet vårt der samboeren lå og sov, og skrudde på lyset, satt meg i sengen og sa: SE HER! Viste han testene og hans respons var: «nå igjen?!?» [emoji23][emoji23][emoji23]


Men etterkant har begge vært veldig glad, bare at jeg har en konstant frykt for at dette ikke kommer til å gå bra, selv om jeg nå er 10+1 [emoji28]
 
Med første var jeg helt i sjokk siden jeg gikk på prevensjon og levde i den tro at jeg da ikke kunne bli gravid. Var også bare 16 år når jeg ble gravid så tok litt tid å venne seg til tanken.
Denne gangen var det bare glede når testen var positiv.
 
Ble veldig glad begge gangene [emoji4] planlagte og veldig ønskede svangerskap begge to [emoji4]
 
Ble først HELT SJOKKERT og så utrolig glad, og helt skjelven. Var planlagt og hadde prøvd i noen runder allerede. NÅ derimot er jeg mer overveldet og litt redd for om jeg kommer til å greie å ha meg av en baby! Hjelpes. Aldri gjort det før, jo.
 
Samme som deg! Skulle på dagvakt, men vi sto på badet sammen og ventet til svaret kom frem. Han begynte å hoppe av glede enda det var veeeldig uplanlagt, og jeg gråt og lo på samme tid[emoji16]
 
Med første graviditet ble jeg vettskremt og ville innerst inne bare ha det bort. Jeg var ikke klar, og vi hadde jo blitt gravid i 1 pp! Det endte i MA i uke 12. På de ukene hadde jeg rukket å glede meg og bli mer klar. Etter det ble det enda en SA og et år etter første graviditet ble vi gravide med første barn. Da var jeg rimelig utålmodig og kjempeklar!

Nå med nr. 2 ble vi gravide i pp 5. Var også rimelig utålmodig da. Mye pga. min og barnefars alder (36 og 40) OG fordi vi ville ikke ha altfor stor aldersforskjell på barna (hun er 4 år i dag, og er 20 uker på vei med nr. 2.) I tillegg ønsket vi sommerbarn, men slik gikk det ikke.

Konklusjon; det er vanskelig å planlegge akkurat når man skal få barn, OG man blir som regel veldig klar i løpet av svangerskapet om man ikke var det i det man fikk positiv test :)
 
Var planlagt hos oss. Hadde store forhåpninger (men torde ikke håpe for mye) når jeg skulle ta test etter første pp etter første mens ved p-pilleslutt.
Trodde virkelig ikke mine egne øyne når jeg så to streker på testen, og tenkte "skal JEG få to streker? Hva har jeg gjort for å fortjene det?!" [emoji28]
Gikk en hel dag uten å si det til noen, med verdens beste følelse inni meg [emoji173] Var veldig gøy når jeg kom hjem på kvelden og tok en digital og viste den til samboer, han klarte ikke helt å skjønne det, og begynte å le!
 
Jeg skalv og trodde ikke helt det jeg så. Jeg og kjæresten hadde bare datet i noen få mnd så tanken var egentlig abort. Men jeg ombestemte meg, mot hans vilje. Vi er i dag begge spente på fødselen som nærmer seg. Vi har det helt fantastisk sammen og gleder oss til å bli foreldre :)
 
Jeg fikk panikk, vi har vært sammen i under et år og har avstandsforhold (forskjellige kontinent). I tillegg er jeg midt i studiet med en noe ustabil bosituasjon nå.

Dette var faktisk den eneste eggløsningen som har skjedd mens vi var i samme land, og det var et uhell.... så det hele er helt sykt.

Men han ble glad, og nå jobber vi for at han får flyttet hit før termin. Vi har bestemt oss for at dette skal vi få til og vi har god støtte fra begge familier.
 
Jeg hadde ingen tegn på at jeg va gravid. Eneste va at mensen ikke kom. Jeg regnet med den bare va litt sen. Noe som titt ofte skjedde. Min samboer reagerte på at den ikke kom, å ba meg ta en test. Jeg sa at det ikke e vits i å bruke opp en test når jeg ikke e gravid. Men han fikk overtalt meg til å ta den. Etter få sekunder så viste den tydelig at jeg va gravid. Min samboer ble i hundre. Jeg va litt mer likegyldig. Gikk ikke opp for meg før jeg hadde fått ganske så stor mage
 
Nummer 1: Jeg fikk panikk og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var 17 år og det var absolutt ikke planlagt. Med tiden begynte jeg å glede meg.'

Nummer 2: Ble gravid på p-piller. Ble veldig stressa, men visste at det kom til å fikse seg denne gangen siden jeg hadde vært igjennom det før. Så gleden kom fortere den gangen.

Nummer 3: Overveldende glede fra positiv test! :D

4 graviditet: Glede men litt nervøsitet :)
Mistet dessverre nummer 4 i uke 10, og gleder meg til å bli gravid for 5 gang!
 
Når vi fikk vite jeg var gravid så var vi nok begge litt i sjokk men veldig glade [emoji846]. Sjokket var litt større når jeg ved uke 10 skulle på en tidlig ultralyd for jeg hadde smerter i magen og fant ut at vi ventet tvillinger [emoji85].

Men nå ville det vært rart for oss om det bare lå en baby i magen [emoji173]️
 
Jeg ble veldig glad i starten, men etterhvert innså jeg hvor alene jeg er i graviditeten og gruver meg mye mer nå. Klarer egentlig ikke å glede meg stort over det. Det bare er her
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp