Gitt opp kjærligheten

Lykkenerstor

Lykkenerstor

Elsker forumet
Tilgangsansvarlig
Sensommerbarna 2016
Juligull2021
Junibollene 2023
Jeg har hvert alene i 1,5 år nå med datteren min. Jeg er så redd for å ikke finne den rette, har datet litt uten hell. Mange blir skremte ved tanken på at jeg har barn fra før, og jeg stiller høye krav til evt partner, fordi datteren min går først, det kommer hun alltid til å gjøre.

Kan jeg høre noen solskinnshistorier fra dere som har hatt barn fra tidligere forhold og møtt en ny partner?
 
Herlighet, du må ikke gi opp! Tror forresten kjærligheten dukker opp når du minst forventer det. Nå er det sommer, og mye lettere å møte folk ute. Skaff deg barnevakt, og få med deg noen venninner å stikk på byen. ❤️
Det kryr av kjekke menn der ute, du har bare ikke truffet han enda
 
Vet om mange som har funnet ny partner etter barn og brudd [emoji173]️
 
Jeg hadde en sønn på 1,5 år da jeg møtte min eksmann. Vi var sammen i 6 år, gift i 3 år og fikk en sønn samnen før jeg tok ut separasjon. Nå er jeg sammen med verdens herligste mann og vi er prøvere! Han har 3 barn fra før, så dette blir vårt barn nr. 6 til sammen [emoji16][emoji7][emoji173]
 
Hadde ei datter på 10 da jeg traff min det sa bare poff. Hadde sluttet å lete for lengst da, men han gjorde meg nyskjerrig. Å man SKAL sette barna først å ha sine krav!;) om dem blir skremt, viser virkelig bare at dem er umoden enda.. lykke til❤️
 
Ikke gi opp!

Jeg var gift med eksmannen min i 10 år, var sammen med han i 13 år. Vi fikk fire barn sammen.

Jeg var livredd for dating, for hvem vil vel ha ei dame som har 100% omsorg og foreldreansvar for fire barn i alderen 5-12 år? Lagde meg en profil på Møteplassen, og tillot meg å være ekstremt kresen (ikke at det var så vanskelig, 90% av de som tok kontakt var skrullinger).

Holdt på å gi opp, men så fikk jeg melding fra en fyr som ikke innleda med "deg skulle jeg gjerne likt å høvle over", og bestemte meg for å gi han en sjanse, tross manglende profilbilde og en profil som ga omtrent null info. Etter den første meldingen snakket vi sammen daglig i over en måned, før vi bestemte oss for å møtes.

Etter det har det vært oss. Mannen som ikke skulle ha barn, og kvinnen som alikevel var ferdig har nå to felles barn - i tillegg til mine fire. :knegg: Vært sammen i fire år, og gift i ett år nå på søndag. [emoji173]
 
Dattera mi var 3 år da det ble slutt med pappaen hennes og meg. Jeg ga også opp kjærligheten, trodde aldri jeg skulle finne en så bra mann igjen, og jeg hadde også høye krav.
Men 1,5 år senere sto han plutselig foran meg, under et tre i en park. Jeg falt pladask, delvis ufrivillig (hadde jo gitt opp og var delvis hjerteknust enda).
Nå venter vi tvillinger og jeg ser framtiden med han :Heartred

Mitt råd er: ikke stress. Nyt tiden med barnet ditt. Plutselig står han der. :Heartred
 
Har ikke erfaring med dette selv. Men er det du som forteller i en annen trå at du skal studere? Ingen bedre plass enn på universitetet/studentersamfunnet el. å møte den rette. Er i allefall min erfaring [emoji6] Tillat deg selv å få med deg litt av studentlivet, så dukker han opp skal du se [emoji4]
 
Jeg hadde selv gitt opp. Etter 3årsom singel møtte jeg bare feil menn..
Likevel dukka den store kjærligheten opp.. når jeg minst venta det og hadde gitt opp mannfolk[emoji16]og han ble ikke skremt av at jeg hadde 3 barn fra før heller..Og avstanden mellom oss var 1,5 time..
hadde avstandsforhold(helgekjærester) i 9 mnd før jeg sa opp jobben, fikk ny jobb og flytta inn til han[emoji7]
Nå har vi akkurat fått vårt første felles barn sammen og familien er komplett [emoji172]
 
Fikk barn sammen med min første kjæreste (jeg var 17 da vi ble sammen var sammen i nesten 9 år).
Endte opp alene like etter at vi fikk barn.
Syns det var veldig vanskelig å finne noen i starten, ikke mye fri og en liten en krever jo sitt.
Datet litt og hadde noen mislykkede kortere forhold. Tankene svirret mellom å skulle beskytte kidden mot dater i hytt og pine, samtidig som at det er viktig at ny partner får vite hvem han vurderer å bli i familie med.

Traff så en jeg ble venn med etter litt dating. Han gikk kjempegodt overens med kidden. Tok litt tid men han fikk meg på kroken til slutt :D Nå har vi vært sammen i 3 år og min eldste har fått en herlig lillebror :)
 
  • Liker
Reactions: BMC
Jeg var alene i 4 år med min eldste, så traff jeg mannen min, vi har nå 2 barn sammen og gifter oss i går:)
 
Det fine med å ha barn er at du må finne en som er seriøs. Man finner fort ut om vedkommende ikke passer inn i sitt liv og det er kjempe greit for da kan man luke bort alle som ikke er noe for deg.
Er mye verre når det ryker etter mange måneder pga utfordringer som en ikke klarer å løse.

Kjenner en med en jente på under 2 som nettopp har funnet kjærligheten på ny. Hun har vært på datingsider.

Jeg selv møtte min samboer når jeg minst ventet å inngå et forhold. Jeg var veldig slik : jeg skal holde meg unna gutter nå, men falt pladask. Vi hadde ikke barn fra før. Men det sier jo at man kan møte dem når man minst venter det :)
 
1600km nord skrev:
Har ikke erfaring med dette selv. Men er det du som forteller i en annen trå at du skal studere? Ingen bedre plass enn på universitetet/studentersamfunnet el. å møte den rette. Er i allefall min erfaring [emoji6] Tillat deg selv å få med deg litt av studentlivet, så dukker han opp skal du se [emoji4]
Klikk for å utvide …
Ja det skal jeg, takk for tips ♡
 
Jeg ble alene med datteren min når hun var 1.5 år. Og var innforstått med å leve alene. Men når hun var 8 gikk det opp ett lys for meg og bestekompisen min at det vi hadde nok var mer enn bare vennskap. Nå har vi vert sammen i tre år, samboere i snart ett år og venter vårt første felles barn samtidig som vi har begynt å tenke på å ta forholdet enda ett steg videre med forlovelse. Så aldri si aldri <3
 
Jeg har en solskinnshistorie :)

Jeg ble gravid ung (17 år), og det fungerte ikke med bf nummer 1 (var dessverre vold i bildet). Etter dette var jeg ganske ødelagt, og hoppet nesten rett inn i et nytt forhold og ble gravid med 2-mann og vi endte opp med å gifte oss. Dessverre døde andremann 7 mnd gammel, og jeg ble gravid rett etterpå. 1 måned før fødsel forlot ex-mannen min meg.

Da følte jeg at jeg virkelig hadde gitt opp, at det ikke var håp. At jeg ikke kunne finne noen som elsket meg.
Men så møtte jeg min nåværende kjæreste. Det er vanskelig å forklare, men jeg tror ikke jeg har blitt elsket før (ihvertfall ikke på samme måte). Jeg føler at jeg ikke fortjener han, for jeg kan ikke forstå hva jeg har gjort for å fortjene noen som er så snill og flott. Han hjelper meg med å rydde, vaske, med barna og står tilogmed opp med dem så jeg får sove! Det er veldig vanskelig å forklare hvor god han er, men det er helt utrolig. Ingen har behandlet meg så bra før, og jeg ser nå at de tidligere forholdene mine har vært regelrett forferdelige. Jeg føler meg VIRKELIG som verdens heldigste. Nå venter jeg nummer 4, og vi skal gifte oss til neste år :D

Så hvis jeg kan klare å finne en så flott mann, som aksepterer det jeg har vært igjennom og barna mine på denne måten, kan alle det! :)
 
1.5 år er ikke så lenge... :)
Ble singel da sønnen min var 1 år, og har vært alene med han siden... Fikk meg kjæreste da han var 3-4 år,men det var ikke et godt forhold så det røyk..
Han er nå 11 år,fikk meg verdens beste kjæreste i fjor.. :)
Tar tid,men man må ikke gi opp :)
 
Som flere her sier så er ikke 1,5 år lenge. Og uansett er kanskje ikke tiden med baby og ettåring en tid det er normalt å finne en ny partner?
Spør noen i et parforhold med småbarn hvordan kjærligheten er...det er ikke en enkel periode for noen ;)

Hvor gamle er de du dater? Og hvor gammel er du? Kanskje du er et annet «sted i livet» enn de du har forsøkt å date?

Mange har møtt ny partner etter de har fått barn. Tenk på alle de som har «mine, dine og våre barn». ;)

Ikke gi opp håpet. Som fersk mamma er man ekstra følsom og sensitiv. Og i tillegg å gå igjennom denne perioden uten en partner kan være tungt. Savnet etter en partner skjønner jeg godt :) Så skjønner frustrasjonen og lengselen. Men håp er det nok skal du se:)
 
Turkistliv skrev:
Jeg har en solskinnshistorie :)

Jeg ble gravid ung (17 år), og det fungerte ikke med bf nummer 1 (var dessverre vold i bildet). Etter dette var jeg ganske ødelagt, og hoppet nesten rett inn i et nytt forhold og ble gravid med 2-mann og vi endte opp med å gifte oss. Dessverre døde andremann 7 mnd gammel, og jeg ble gravid rett etterpå. 1 måned før fødsel forlot ex-mannen min meg.

Da følte jeg at jeg virkelig hadde gitt opp, at det ikke var håp. At jeg ikke kunne finne noen som elsket meg.
Men så møtte jeg min nåværende kjæreste. Det er vanskelig å forklare, men jeg tror ikke jeg har blitt elsket før (ihvertfall ikke på samme måte). Jeg føler at jeg ikke fortjener han, for jeg kan ikke forstå hva jeg har gjort for å fortjene noen som er så snill og flott. Han hjelper meg med å rydde, vaske, med barna og står tilogmed opp med dem så jeg får sove! Det er veldig vanskelig å forklare hvor god han er, men det er helt utrolig. Ingen har behandlet meg så bra før, og jeg ser nå at de tidligere forholdene mine har vært regelrett forferdelige. Jeg føler meg VIRKELIG som verdens heldigste. Nå venter jeg nummer 4, og vi skal gifte oss til neste år :D

Så hvis jeg kan klare å finne en så flott mann, som aksepterer det jeg har vært igjennom og barna mine på denne måten, kan alle det! :)
Klikk for å utvide …
Wow, det kaller jeg en virkelig solskinnshistorier! Sitter med tårer i øyne nå, miste barnet sitt 7 mnd gammelt ♡ :(

Etter alt du har hvert igjennom fortjener du virkelig en happy ending ♡♡
 
Hønemor87 skrev:
Jeg ble alene med datteren min når hun var 1.5 år. Og var innforstått med å leve alene. Men når hun var 8 gikk det opp ett lys for meg og bestekompisen min at det vi hadde nok var mer enn bare vennskap. Nå har vi vert sammen i tre år, samboere i snart ett år og venter vårt første felles barn samtidig som vi har begynt å tenke på å ta forholdet enda ett steg videre med forlovelse. Så aldri si aldri <3
Klikk for å utvide …
Så fantastisk å høre ♡
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp