Gratulerer så mye med fineste Emil 
Gratulerer!Endelig!
Lillebror er her
bare vondt i magen. Full fødselshistorie kommer senere, så stay tuned.
Vis vedlegget 404852
Endelig er han her! Nyt tiden, så håper jeg keisersnittsåret gror uten noen bemerkninger!
Gratulerer så mye
Lillafrosk
Firebarnsmamma♡
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Sensommerlykke 2017
Oktoberbarna 2021♡
Julilykke 2023
Gratulerer så mye
Gratulerer så mye!
mamat2prinsesser&4prinser
Forumet er livet
VIP
September 2012
Novemberlykke 2018
Oktoberbarna 2021♡
Novemberfnuggene 2023
✨️Julestjernene2023✨️
Gratulerer så mye med en liten nydelig Emil 
Kose deg masse med lille, og bare nyyyyt nyfødtbobla
Kose deg masse med lille, og bare nyyyyt nyfødtbobla
Fødselshistorie
Advarer om at dette blir et laaaaangt innlegg da det har skjedd en del, og hadde mye på hjertet:
Det hele startet med induksjon torsdag 4 mai. Jeg hadde time på føden kl.13.30, og innen klokka var 14.00 hadde jeg fått satt inn ballongkateter. Hun som satte den inn sa jeg allerede viste tegn til modning, så hun var spent på hvor lenge den kom til å sitte. Deretter ble jeg sendt ned til fødeavdelingen. I vente på at ting skulle begynne å skje ble jeg plassert på dobbeltrom med en annen, ettersom det var helt fullt på føden. Det var utrolig kjipt å ligge der med en fremmed, men endelig var jeg i det minste i gang.
Ballongen ga meg menssmerter/murringer og ubehag i magen og underlivet, men ikke så ille at det utgjorde det helt store. Etter ca.7 timer datt ballongen til slutt ut mens jeg satt på do. Med en gang ballongen datt ut startet jeg å få sammentrekninger, ikke vonde, men kjente magen strammet seg og at det presset litt nedover. Så da ble det tatt en CTG som viste relativt regelmessig sammentrekninger, men fortsatt veldig svake. kl.22.40 fikk jeg første modningspille. Disse skulle tas med 2 timers mellomrom, så jeg ble vekket gjennom natta for å svelge disse. I tillegg fikk jeg kraftigere og mer regelmessig sammentrekninger hver gang jeg tok en pille, også dabbet det av like før jeg fikk en ny pille, så sånn gikk det fra 22.40 til 12.00 dagen etterpå. Ble ikke så veldig mye søvn den natta.
Rundt 12 tiden fredag 05.mai tok de en underlivssjekk som viste 4 cm og god tøyelighet, pluss at CTG fortsatt viste sammentrekninger, så da bestemte de at det var tid for å få en fødestue slik at de kunne ta vannet i håp om at det skulle kickstarte fødselen. Kl.14 fikk jeg tildelt fødestue. De satte inn veneflon i begge armene og forberedte rommet litt. kl.14.43 tok de vannet. Innen mannen min kom kl.15.00 hadde jeg økende rier som kom 4 ganger per 10 minutt, og jeg var i aktiv fødsel!
Riene ble raskt kraftige og kom hyppig, ca.4-5 rier per 10 minutt. Ikke helt sikker på tidspunktet, men tror jeg fikk epidural rundt kl.17, da hadde jeg så vondt at jeg ikke orket mer. Hadde da ca.8 cm åpning, så det kunne gå fort til fødsel, eller det kunne fortsatt ta litt tid. Flaks at jeg tok den epiduralen for å si det sånn, for der stoppa flaksen min.
Først måtte vi vente kanskje 30 min på at anestesilegen kunne komme, for hun var opptatt med en ulykke. Det var noen lange minutter i smertehelvete. Men endelig var den på plass. Den tok raskt de verste smertene av riene, så det ble mer håndter bart. Det tok imidlertid ikke så lang tid før jeg fikk trykketrang, og vi hadde alle et lite håp om at denne fødselen kanskje skulle gå litt fort, det skal jo liksom gå fortere og raskere med nr.2 tross alt. Men etter en god time med trykketrang, eller mer, har ikke helt tidsperspektiv, ble det fortsatt bare målt 9,5cm åpning, og baby lå fortsatt alt for langt oppe i bekkenet. Etter enda en stund med trykketrang og lite progresjon ble det til slutt hentet 2 leger som skulle undersøke saken nærmere. De kjente med hendene og brukte UL apparat, og kunne til slutt bekrefte at lillebror i magen lå helt feil med hodet! Han lå med nesa i sky, altså stjernekikker! Noe som gjorde at hodet hans ikke ville komme nedover i bekkenet.
Etter mye om og men bestemte de seg for å prøve å gjøre en indre vending av hodet. Etter 2 ekstreme smertefulle forsøk, måtte de gi opp, han ville ikke rikke på seg. De bestemte seg deretter for at vi skulle se det an 1 times tid, frem til kl.21 om han klarte å komme litt lenger ned i bekkenet av seg selv, hvis ikke ville det måtte bli keisersnitt. Jeg hadde det nemlig ikke særlig bra på dette tidspunktet. Jeg hadde fått feber, jeg var koblet til en million slanger som ga meg insulin, saltvann, epidural, og antibiotika. Og jeg hadde hatt trykketrang og smerter såpass lenge uten noe progresjon i fødselen. Så da jeg hørte stjernekikker og keisersnitt så tror jeg det klikka litt for meg.
Jeg kjempet meg gjennom pressrier og trykking i 1 time til. Kl. 21 ble det tatt ny vurdering. Han hadde kommet litt lenger ned i bekkenet av seg selv, så da ble de plutselig optimister og mente vi skulle se an 1 time til! Om han klarte å komme enda litt lenger ned i bekkenet så kunne da klare å ta han med vakum, slik at vi slapp keisersnitt. Så da venta 1 time til i helvete med pressing, selv om jeg allerede visste da at han ikke kom til å komme ut den veien.
Kl.22 kom legene tilbake for siste vurdering, og da tok de en kjapp underlivssjekk og bestemte seg rimelig kjapt for at nå var det nok, grensa mi var egentlig nåd for lenge siden, så nå måtte det bli akutt keisersnitt. Selv om keisersnitt var min største frykt før fødselen starta, var jeg bare så letta da jeg hørte det.
Kateter ble satt inn, jeg ble flyttet over på en annen seng, og mannen fikk på seg sånn blå sykehusdrakt, og vi ble trilla til operasjonssalen. Da vi kom dit, fikk vi beskjed med en gang om at vi dessverre måtte vente. Det hadde nettopp kommet inn et ambulansehelikopter (noe som nesten aldri skjer fikk vi høre, så det var jo bare min flaks det). Alle måtte derfor løpe dit for å få avklart situasjonen før de kunne gå videre med meg. Jeg ble derfor liggende på operasjonssalen i rundt 45 minutter med hyppige pressrier før de endelig kom tilbake. Men fra der gikk ting heldigvis fort, og 23.38 kom lillebror til verden og lagde de fineste lydene jeg noen gang har hørt Fikk hilse på han en kjapp tur, før de tok han med seg ut for sjekk, alt stod bra til med han. Dette hadde de også presisert hele veien, og litt av grunnen til at keisersnittet ble drøyet såppas lenge, fordi baby hadde det fint hele veien og viste ikke tegn på stress. Men, man kunne tydelig se på hodeformen at han hadde stanget feil, og satt fast inne i bekkenet, så det var ingen tvil om at han aldri hadde kommet ut den veien.
Fikk hilse på lillebror en liten tur til før mannen og jordmor tok han med seg opp å barsel mens jeg fikk komme meg litt. Jeg ble dårlig etter operasjonen, kastet opp på operasjonsbordet, og deretter sovnet jeg mens de sydde meg sammen. Lå litt på post operativ etterpå for oppfølging, men det tok heldigvis ikke lang tid før mannen kom ned med lillebror til meg, og vi kunne komme i gang med kos og amming! Etter en times tid ble vi flyttet til barsel, og heldigvis fikk vi familierom.
Selv om fødsel ikke gikk helt sånn jeg hadde sett for meg eller håpet på forhånd, nr.2 skal jo gå så mye lettere (yeah right), så føler jeg likevel at jeg ble veldig godt ivaretatt på sykehuset, og hadde veldig mange flnke og støttende jordmødre og leger rundt meg. Men glad jeg aldri skal føde igjen!
Vi rakk å kose oss et par dager på barsel før det ble påvist at lillebror har gulsott. Så da ble det 8 timers behandling i lyskasse. Dagen etter behandling fikk vi endelig reise hjem, men måtte komme tilbake dagen etterpå for nye blodprøver. Var inne på sykehuset i går og fikk bekreftet at verdiene har økt litt igjen, så vi må inn igjen på nytt i morgen for nye prøver. Håper så inderlig at vi ikke må bli lagt inn igjen for ny runde lysbehandling. Merker at ting er litt tungt om dagen nå. Mye styr med lillebror i forbindelse med gulsotten, behandling der, litt ammeproblemer, må gi mme osv. Og Storebror synes det er litt tungt å dele mamma med en annen, så der er barseltårene godt på plass siden jeg får så dårlig samvittighet ovenfor han
Visste at ting sikkert kom til å bli tøft, men var kanskje ikke forberedt på at det skulle bli så mange utfordringer denne gangen. Men godt jeg ikke er førstegangs, for da tror jeg dette ville vært mye hardere og tøffere enn det er.
Men, koser oss selvfølgelig med lillebror, han er superskjønn og er så forelsket i han Håper han blir friskmeldt snart og at amminga løsner, sånn at jeg kan begynne å nyte permisjonstiden på ordentlig.
Takk til deg som leste ferdig
Advarer om at dette blir et laaaaangt innlegg da det har skjedd en del, og hadde mye på hjertet:
Det hele startet med induksjon torsdag 4 mai. Jeg hadde time på føden kl.13.30, og innen klokka var 14.00 hadde jeg fått satt inn ballongkateter. Hun som satte den inn sa jeg allerede viste tegn til modning, så hun var spent på hvor lenge den kom til å sitte. Deretter ble jeg sendt ned til fødeavdelingen. I vente på at ting skulle begynne å skje ble jeg plassert på dobbeltrom med en annen, ettersom det var helt fullt på føden. Det var utrolig kjipt å ligge der med en fremmed, men endelig var jeg i det minste i gang.
Ballongen ga meg menssmerter/murringer og ubehag i magen og underlivet, men ikke så ille at det utgjorde det helt store. Etter ca.7 timer datt ballongen til slutt ut mens jeg satt på do. Med en gang ballongen datt ut startet jeg å få sammentrekninger, ikke vonde, men kjente magen strammet seg og at det presset litt nedover. Så da ble det tatt en CTG som viste relativt regelmessig sammentrekninger, men fortsatt veldig svake. kl.22.40 fikk jeg første modningspille. Disse skulle tas med 2 timers mellomrom, så jeg ble vekket gjennom natta for å svelge disse. I tillegg fikk jeg kraftigere og mer regelmessig sammentrekninger hver gang jeg tok en pille, også dabbet det av like før jeg fikk en ny pille, så sånn gikk det fra 22.40 til 12.00 dagen etterpå. Ble ikke så veldig mye søvn den natta.
Rundt 12 tiden fredag 05.mai tok de en underlivssjekk som viste 4 cm og god tøyelighet, pluss at CTG fortsatt viste sammentrekninger, så da bestemte de at det var tid for å få en fødestue slik at de kunne ta vannet i håp om at det skulle kickstarte fødselen. Kl.14 fikk jeg tildelt fødestue. De satte inn veneflon i begge armene og forberedte rommet litt. kl.14.43 tok de vannet. Innen mannen min kom kl.15.00 hadde jeg økende rier som kom 4 ganger per 10 minutt, og jeg var i aktiv fødsel!
Riene ble raskt kraftige og kom hyppig, ca.4-5 rier per 10 minutt. Ikke helt sikker på tidspunktet, men tror jeg fikk epidural rundt kl.17, da hadde jeg så vondt at jeg ikke orket mer. Hadde da ca.8 cm åpning, så det kunne gå fort til fødsel, eller det kunne fortsatt ta litt tid. Flaks at jeg tok den epiduralen for å si det sånn, for der stoppa flaksen min.
Først måtte vi vente kanskje 30 min på at anestesilegen kunne komme, for hun var opptatt med en ulykke. Det var noen lange minutter i smertehelvete. Men endelig var den på plass. Den tok raskt de verste smertene av riene, så det ble mer håndter bart. Det tok imidlertid ikke så lang tid før jeg fikk trykketrang, og vi hadde alle et lite håp om at denne fødselen kanskje skulle gå litt fort, det skal jo liksom gå fortere og raskere med nr.2 tross alt. Men etter en god time med trykketrang, eller mer, har ikke helt tidsperspektiv, ble det fortsatt bare målt 9,5cm åpning, og baby lå fortsatt alt for langt oppe i bekkenet. Etter enda en stund med trykketrang og lite progresjon ble det til slutt hentet 2 leger som skulle undersøke saken nærmere. De kjente med hendene og brukte UL apparat, og kunne til slutt bekrefte at lillebror i magen lå helt feil med hodet! Han lå med nesa i sky, altså stjernekikker! Noe som gjorde at hodet hans ikke ville komme nedover i bekkenet.
Etter mye om og men bestemte de seg for å prøve å gjøre en indre vending av hodet. Etter 2 ekstreme smertefulle forsøk, måtte de gi opp, han ville ikke rikke på seg. De bestemte seg deretter for at vi skulle se det an 1 times tid, frem til kl.21 om han klarte å komme litt lenger ned i bekkenet av seg selv, hvis ikke ville det måtte bli keisersnitt. Jeg hadde det nemlig ikke særlig bra på dette tidspunktet. Jeg hadde fått feber, jeg var koblet til en million slanger som ga meg insulin, saltvann, epidural, og antibiotika. Og jeg hadde hatt trykketrang og smerter såpass lenge uten noe progresjon i fødselen. Så da jeg hørte stjernekikker og keisersnitt så tror jeg det klikka litt for meg.
Jeg kjempet meg gjennom pressrier og trykking i 1 time til. Kl. 21 ble det tatt ny vurdering. Han hadde kommet litt lenger ned i bekkenet av seg selv, så da ble de plutselig optimister og mente vi skulle se an 1 time til! Om han klarte å komme enda litt lenger ned i bekkenet så kunne da klare å ta han med vakum, slik at vi slapp keisersnitt. Så da venta 1 time til i helvete med pressing, selv om jeg allerede visste da at han ikke kom til å komme ut den veien.
Kl.22 kom legene tilbake for siste vurdering, og da tok de en kjapp underlivssjekk og bestemte seg rimelig kjapt for at nå var det nok, grensa mi var egentlig nåd for lenge siden, så nå måtte det bli akutt keisersnitt. Selv om keisersnitt var min største frykt før fødselen starta, var jeg bare så letta da jeg hørte det.
Kateter ble satt inn, jeg ble flyttet over på en annen seng, og mannen fikk på seg sånn blå sykehusdrakt, og vi ble trilla til operasjonssalen. Da vi kom dit, fikk vi beskjed med en gang om at vi dessverre måtte vente. Det hadde nettopp kommet inn et ambulansehelikopter (noe som nesten aldri skjer fikk vi høre, så det var jo bare min flaks det). Alle måtte derfor løpe dit for å få avklart situasjonen før de kunne gå videre med meg. Jeg ble derfor liggende på operasjonssalen i rundt 45 minutter med hyppige pressrier før de endelig kom tilbake. Men fra der gikk ting heldigvis fort, og 23.38 kom lillebror til verden og lagde de fineste lydene jeg noen gang har hørt
Fikk hilse på han en kjapp tur, før de tok han med seg ut for sjekk, alt stod bra til med han. Dette hadde de også presisert hele veien, og litt av grunnen til at keisersnittet ble drøyet såppas lenge, fordi baby hadde det fint hele veien og viste ikke tegn på stress. Men, man kunne tydelig se på hodeformen at han hadde stanget feil, og satt fast inne i bekkenet, så det var ingen tvil om at han aldri hadde kommet ut den veien.Fikk hilse på lillebror en liten tur til før mannen og jordmor tok han med seg opp å barsel mens jeg fikk komme meg litt. Jeg ble dårlig etter operasjonen, kastet opp på operasjonsbordet, og deretter sovnet jeg mens de sydde meg sammen. Lå litt på post operativ etterpå for oppfølging, men det tok heldigvis ikke lang tid før mannen kom ned med lillebror til meg, og vi kunne komme i gang med kos og amming! Etter en times tid ble vi flyttet til barsel, og heldigvis fikk vi familierom.
Selv om fødsel ikke gikk helt sånn jeg hadde sett for meg eller håpet på forhånd, nr.2 skal jo gå så mye lettere (yeah right), så føler jeg likevel at jeg ble veldig godt ivaretatt på sykehuset, og hadde veldig mange flnke og støttende jordmødre og leger rundt meg. Men glad jeg aldri skal føde igjen!
Vi rakk å kose oss et par dager på barsel før det ble påvist at lillebror har gulsott. Så da ble det 8 timers behandling i lyskasse. Dagen etter behandling fikk vi endelig reise hjem, men måtte komme tilbake dagen etterpå for nye blodprøver. Var inne på sykehuset i går og fikk bekreftet at verdiene har økt litt igjen, så vi må inn igjen på nytt i morgen for nye prøver. Håper så inderlig at vi ikke må bli lagt inn igjen for ny runde lysbehandling. Merker at ting er litt tungt om dagen nå. Mye styr med lillebror i forbindelse med gulsotten, behandling der, litt ammeproblemer, må gi mme osv. Og Storebror synes det er litt tungt å dele mamma med en annen, så der er barseltårene godt på plass siden jeg får så dårlig samvittighet ovenfor han
Visste at ting sikkert kom til å bli tøft, men var kanskje ikke forberedt på at det skulle bli så mange utfordringer denne gangen. Men godt jeg ikke er førstegangs, for da tror jeg dette ville vært mye hardere og tøffere enn det er.
Men, koser oss selvfølgelig med lillebror, han er superskjønn og er så forelsket i han
Håper han blir friskmeldt snart og at amminga løsner, sånn at jeg kan begynne å nyte permisjonstiden på ordentlig.Takk til deg som leste ferdig
Oi kjære deg, kjente jeg fikk ett ras av medfølelse over deg nå! Shit altså, for en fødsel! For en lykke at moderne medisin eksisterer og dere kunne få keisersnitt men høres helt forferdelig ut når de skulle "se det an"
Og masse sympati i forbindelse med å måtte deale med gulsott og startvansker på amminga. Der virker det som det fort kan være flere ting som alle gjør det litt ekstra ille, som smerter etter operasjon, traumer etter fødsel, at lillebror kanskje er litt slap og ikke dier godt (? sier det på bakgrunn av eget barn med gulsott). Så det blir ett eget kaos.
Barseltid er intenst under de beste omstendigheter, og det kan være skikkelig tøft når det kommer ekstra på toppen.
Lykke til med å stå i den stormen videre, heier på deg
men høres helt forferdelig ut når de skulle "se det an"Og masse sympati i forbindelse med å måtte deale med gulsott og startvansker på amminga. Der virker det som det fort kan være flere ting som alle gjør det litt ekstra ille, som smerter etter operasjon, traumer etter fødsel, at lillebror kanskje er litt slap og ikke dier godt (? sier det på bakgrunn av eget barn med gulsott). Så det blir ett eget kaos.
Barseltid er intenst under de beste omstendigheter, og det kan være skikkelig tøft når det kommer ekstra på toppen.
Lykke til med å stå i den stormen videre, heier på deg
Takk for fine ordOi kjære deg, kjente jeg fikk ett ras av medfølelse over deg nå! Shit altså, for en fødsel! For en lykke at moderne medisin eksisterer og dere kunne få keisersnitt
Og masse sympati i forbindelse med å måtte deale med gulsott og startvansker på amminga. Der virker det som det fort kan være flere ting som alle gjør det litt ekstra ille, som smerter etter operasjon, traumer etter fødsel, at lillebror kanskje er litt slap og ikke dier godt (? sier det på bakgrunn av eget barn med gulsott). Så det blir ett eget kaos.
Barseltid er intenst under de beste omstendigheter, og det kan være skikkelig tøft når det kommer ekstra på toppen.
Lykke til med å stå i den stormen videre, heier på deg
Ja han er litt sugesvak, i den forstand at han blir sløv og sovner ved puppen nesten med en gang. Så selv om han har godt sugegrep, så blir det mer kosesuging og veldig ineffektivt. Han sluker jo flaske, så får i seg mat. Og han vil gjerne ligge ved puppen ofte, men ja, det er lite effektivt da. Føler jeg er mer smokk enn mat. Og det bekymrer meg litt. Vil så gjerne fullamme sånn jeg gjorde med første.
Prøver å trøste meg selv med at jeg vet det blir bedre etter hvert. Vet jo fra sist at første ukene er de tyngste.
Kjenner meg igjen i det du skriver med at du er glad du ikke er førstegangs. Lillebror her hadde også gulsott, 12 timer på lysmadrass, sugesvak, gikk ned i vekt osv. inn og ut av sykehuset en hel uke. Ble tilslutt delamming her pga det. Men det gikk helt fint for meg.Fødselshistorie
Advarer om at dette blir et laaaaangt innlegg da det har skjedd en del, og hadde mye på hjertet:
Det hele startet med induksjon torsdag 4 mai. Jeg hadde time på føden kl.13.30, og innen klokka var 14.00 hadde jeg fått satt inn ballongkateter. Hun som satte den inn sa jeg allerede viste tegn til modning, så hun var spent på hvor lenge den kom til å sitte. Deretter ble jeg sendt ned til fødeavdelingen. I vente på at ting skulle begynne å skje ble jeg plassert på dobbeltrom med en annen, ettersom det var helt fullt på føden. Det var utrolig kjipt å ligge der med en fremmed, men endelig var jeg i det minste i gang.
Ballongen ga meg menssmerter/murringer og ubehag i magen og underlivet, men ikke så ille at det utgjorde det helt store. Etter ca.7 timer datt ballongen til slutt ut mens jeg satt på do. Med en gang ballongen datt ut startet jeg å få sammentrekninger, ikke vonde, men kjente magen strammet seg og at det presset litt nedover. Så da ble det tatt en CTG som viste relativt regelmessig sammentrekninger, men fortsatt veldig svake. kl.22.40 fikk jeg første modningspille. Disse skulle tas med 2 timers mellomrom, så jeg ble vekket gjennom natta for å svelge disse. I tillegg fikk jeg kraftigere og mer regelmessig sammentrekninger hver gang jeg tok en pille, også dabbet det av like før jeg fikk en ny pille, så sånn gikk det fra 22.40 til 12.00 dagen etterpå. Ble ikke så veldig mye søvn den natta.
Rundt 12 tiden fredag 05.mai tok de en underlivssjekk som viste 4 cm og god tøyelighet, pluss at CTG fortsatt viste sammentrekninger, så da bestemte de at det var tid for å få en fødestue slik at de kunne ta vannet i håp om at det skulle kickstarte fødselen. Kl.14 fikk jeg tildelt fødestue. De satte inn veneflon i begge armene og forberedte rommet litt. kl.14.43 tok de vannet. Innen mannen min kom kl.15.00 hadde jeg økende rier som kom 4 ganger per 10 minutt, og jeg var i aktiv fødsel!
Riene ble raskt kraftige og kom hyppig, ca.4-5 rier per 10 minutt. Ikke helt sikker på tidspunktet, men tror jeg fikk epidural rundt kl.17, da hadde jeg så vondt at jeg ikke orket mer. Hadde da ca.8 cm åpning, så det kunne gå fort til fødsel, eller det kunne fortsatt ta litt tid. Flaks at jeg tok den epiduralen for å si det sånn, for der stoppa flaksen min.
Først måtte vi vente kanskje 30 min på at anestesilegen kunne komme, for hun var opptatt med en ulykke. Det var noen lange minutter i smertehelvete. Men endelig var den på plass. Den tok raskt de verste smertene av riene, så det ble mer håndter bart. Det tok imidlertid ikke så lang tid før jeg fikk trykketrang, og vi hadde alle et lite håp om at denne fødselen kanskje skulle gå litt fort, det skal jo liksom gå fortere og raskere med nr.2 tross alt. Men etter en god time med trykketrang, eller mer, har ikke helt tidsperspektiv, ble det fortsatt bare målt 9,5cm åpning, og baby lå fortsatt alt for langt oppe i bekkenet. Etter enda en stund med trykketrang og lite progresjon ble det til slutt hentet 2 leger som skulle undersøke saken nærmere. De kjente med hendene og brukte UL apparat, og kunne til slutt bekrefte at lillebror i magen lå helt feil med hodet! Han lå med nesa i sky, altså stjernekikker! Noe som gjorde at hodet hans ikke ville komme nedover i bekkenet.
Etter mye om og men bestemte de seg for å prøve å gjøre en indre vending av hodet. Etter 2 ekstreme smertefulle forsøk, måtte de gi opp, han ville ikke rikke på seg. De bestemte seg deretter for at vi skulle se det an 1 times tid, frem til kl.21 om han klarte å komme litt lenger ned i bekkenet av seg selv, hvis ikke ville det måtte bli keisersnitt. Jeg hadde det nemlig ikke særlig bra på dette tidspunktet. Jeg hadde fått feber, jeg var koblet til en million slanger som ga meg insulin, saltvann, epidural, og antibiotika. Og jeg hadde hatt trykketrang og smerter såpass lenge uten noe progresjon i fødselen. Så da jeg hørte stjernekikker og keisersnitt så tror jeg det klikka litt for meg.
Jeg kjempet meg gjennom pressrier og trykking i 1 time til. Kl. 21 ble det tatt ny vurdering. Han hadde kommet litt lenger ned i bekkenet av seg selv, så da ble de plutselig optimister og mente vi skulle se an 1 time til! Om han klarte å komme enda litt lenger ned i bekkenet så kunne da klare å ta han med vakum, slik at vi slapp keisersnitt. Så da venta 1 time til i helvete med pressing, selv om jeg allerede visste da at han ikke kom til å komme ut den veien.
Kl.22 kom legene tilbake for siste vurdering, og da tok de en kjapp underlivssjekk og bestemte seg rimelig kjapt for at nå var det nok, grensa mi var egentlig nåd for lenge siden, så nå måtte det bli akutt keisersnitt. Selv om keisersnitt var min største frykt før fødselen starta, var jeg bare så letta da jeg hørte det.
Kateter ble satt inn, jeg ble flyttet over på en annen seng, og mannen fikk på seg sånn blå sykehusdrakt, og vi ble trilla til operasjonssalen. Da vi kom dit, fikk vi beskjed med en gang om at vi dessverre måtte vente. Det hadde nettopp kommet inn et ambulansehelikopter (noe som nesten aldri skjer fikk vi høre, så det var jo bare min flaks det). Alle måtte derfor løpe dit for å få avklart situasjonen før de kunne gå videre med meg. Jeg ble derfor liggende på operasjonssalen i rundt 45 minutter med hyppige pressrier før de endelig kom tilbake. Men fra der gikk ting heldigvis fort, og 23.38 kom lillebror til verden og lagde de fineste lydene jeg noen gang har hørt
Fikk hilse på lillebror en liten tur til før mannen og jordmor tok han med seg opp å barsel mens jeg fikk komme meg litt. Jeg ble dårlig etter operasjonen, kastet opp på operasjonsbordet, og deretter sovnet jeg mens de sydde meg sammen. Lå litt på post operativ etterpå for oppfølging, men det tok heldigvis ikke lang tid før mannen kom ned med lillebror til meg, og vi kunne komme i gang med kos og amming! Etter en times tid ble vi flyttet til barsel, og heldigvis fikk vi familierom.
Selv om fødsel ikke gikk helt sånn jeg hadde sett for meg eller håpet på forhånd, nr.2 skal jo gå så mye lettere (yeah right), så føler jeg likevel at jeg ble veldig godt ivaretatt på sykehuset, og hadde veldig mange flnke og støttende jordmødre og leger rundt meg. Men glad jeg aldri skal føde igjen!
Vi rakk å kose oss et par dager på barsel før det ble påvist at lillebror har gulsott. Så da ble det 8 timers behandling i lyskasse. Dagen etter behandling fikk vi endelig reise hjem, men måtte komme tilbake dagen etterpå for nye blodprøver. Var inne på sykehuset i går og fikk bekreftet at verdiene har økt litt igjen, så vi må inn igjen på nytt i morgen for nye prøver. Håper så inderlig at vi ikke må bli lagt inn igjen for ny runde lysbehandling. Merker at ting er litt tungt om dagen nå. Mye styr med lillebror i forbindelse med gulsotten, behandling der, litt ammeproblemer, må gi mme osv. Og Storebror synes det er litt tungt å dele mamma med en annen, så der er barseltårene godt på plass siden jeg får så dårlig samvittighet ovenfor han
Visste at ting sikkert kom til å bli tøft, men var kanskje ikke forberedt på at det skulle bli så mange utfordringer denne gangen. Men godt jeg ikke er førstegangs, for da tror jeg dette ville vært mye hardere og tøffere enn det er.
Men, koser oss selvfølgelig med lillebror, han er superskjønn og er så forelsket i han
Takk til deg som leste ferdig
Vis vedlegget 405214
For en utrolig tøff fødsel du hadde, får litt vondt av deg! Men når det rent fysisk ikke er mulig å få ungen ut så må man jo bare. Helt sjukt å ha pressrier så lenge da! Hvordan klarte du det?
Fikk du noe riedempende midler?Sender en klem, barseltiden er tøff nok som den er og at man skal ha det på topp. Det BLIR bedre da
plutselig er det full kos! Det jeg synes var verst var at når vi endelig var ute av sykehuset helt måtte mannen tilbake på jobb 
2 dager av ukene hans gikk jo til igangsettinga. Bah!
Ja ikke noe gøy med gulsott! Mye ekstra styr og mas i en tid man gjerne bare skulle hatt litt ro og kos. Skal tilbake på sykehuset i morgen, og kjenner jeg er så redd for svaret på den prøvenKjenner meg igjen i det du skriver med at du er glad du ikke er førstegangs. Lillebror her hadde også gulsott, 12 timer på lysmadrass, sugesvak, gikk ned i vekt osv. inn og ut av sykehuset en hel uke. Ble tilslutt delamming her pga det. Men det gikk helt fint for meg.
For en utrolig tøff fødsel du hadde, får litt vondt av deg! Men når det rent fysisk ikke er mulig å få ungen ut så må man jo bare. Helt sjukt å ha pressrier så lenge da! Hvordan klarte du det?
Sender en klem, barseltiden er tøff nok som den er og at man skal ha det på topp. Det BLIR bedre da
Men må jo bare ta det som det kommer.Hvordan jeg klarte å ha pressrier så lenge? Nei si det
Jeg gjorde jo egentlig ikke det. Eller måtte jo bare. Fikk bedøvelse i skjeden, men det hjalp ikke sånn voldsomt. Kan jo ikke si annet enn at fødselen var ganke fæl og er glad jeg er ferdig med barn nå. Og godt man glemmer fort! Føler ikke fødselen plager meg så mye nå. Er mer maset nå i ettertid som tærer på.Tusen takk for fine ord og forståelse
Vet jo at det heldigvis blir bedre på et tidspunkt.
Gulsotten påvirker også, så godt mulig du merker bedreing ganske fort når denne er borte. De blir litt trette og sløvere av den.Takk for fine ord
Ja han er litt sugesvak, i den forstand at han blir sløv og sovner ved puppen nesten med en gang. Så selv om han har godt sugegrep, så blir det mer kosesuging og veldig ineffektivt. Han sluker jo flaske, så får i seg mat. Og han vil gjerne ligge ved puppen ofte, men ja, det er lite effektivt da. Føler jeg er mer smokk enn mat. Og det bekymrer meg litt. Vil så gjerne fullamme sånn jeg gjorde med første.
Prøver å trøste meg selv med at jeg vet det blir bedre etter hvert. Vet jo fra sist at første ukene er de tyngste.
Gratulerer så mye med lillebror
Jeg husker med 3. mann så måtte jeg holde igjen pressrier fordi hjerterytmen falt dramatisk og de måtte ta blodprøve av hodet hans for å sjekke karbondioksid(?) nivået. Det var HELT JÆVLIGJa ikke noe gøy med gulsott! Mye ekstra styr og mas i en tid man gjerne bare skulle hatt litt ro og kos. Skal tilbake på sykehuset i morgen, og kjenner jeg er så redd for svaret på den prøven
Hvordan jeg klarte å ha pressrier så lenge? Nei si det
Tusen takk for fine ord og forståelse
Jeg husker følelsen liksom. Og det var bare typ 5 min … Så jeg tenker bare så sykt på deg og det forløpet ditt .. men ja. Man finner lissom styrken da
du er rååå Krysser fingrene for fine nivåer i morgen