Abort på grunn av fosteravvik

[FruEM]

Hei!

Her kommer ett litt langt innlegg.

Ny på forumet her men har sneket litt på mars og april termingruppen da jeg i utgangspunktet hadde termin helt i starten av april. Hadde tenkt å melde meg inn etter NIPT test.

Var nylig på tidlig ultralyd(uke 10) i forbindelse med NIPT test( privat da jeg er under 35 år) og der ble det funnet ett stort avvik på fosteret. Videre undersøkelser viste flere store avvik som alle tydet på ett syndrom, der de fleste dør i løpet av første leveår. Vi velger derfor å avslutte svangerskapet i neste uke.

Den siste tiden har derfor vært tøff og tung og det har vært mye tanker og følelser.
Vi har heldigvis to friske barn fra før som har krevd sitt og har holdt tankene litt borte fra det vanskelige.

Skal gjennomføre en medikamentell abort neste uke og tankene spinner veldig.
Dere som har opplevd å avslutte svangerskapet på grunn av medisinske årsaker, hvordan har det gått i etterkant? Ble det mindre eller mer tanker om situasjonen rett etterpå?Hvordan gikk det psykisk og fysisk? Var selve aborten smertefull? Ble dere sykmeldt? Og ikke minst hvordan gikk det med evt nytt svangerskap i etterkant? ( fikk dere for eks ekstra oppfølging)

Vi har fått og får god oppfølgning fra sykehuset men ville satt veldig pris på å høre fra andre som har opplevd noe liknende og/eller kan relatere seg til situasjonen vi står i nå.

 

[tulips]

Jeg er lei meg for at dere må oppleve det For min del har det vært en stor sorg, og det verste jeg har opplevd i livet. Hadde svangerskapsavbrudd i november i fjor, uke 14+5. Tårene kan fortsatt komme. Senest for noen dager siden, med nyfødt på brystet Sorgen kan ikke sammenlignes med feks at besteforeldre dør. Det er en helt annen type sorg, hvert fall for meg. Jeg har skrevet mye om det hele i dagboken min. Jeg var sykemeldt en god stund. Jeg trengte tid til å sørge, tid til å få tenke på babyen min Jeg ville kjenne på det, ikke fortrenge det. Vanskelig å si nå hvordan jeg hadde det, men dagboken har det meste skrevet ned:

tulips historie - 1, 2, 3, 4, 5, 6

PP1, barn nr 4, CD29, 14DPO, 4+0 Fortsatt gravid! :smiley-angelic001 Testene blir sterkere og sterkere og ingen antydning til menstruasjon. Har fått økt utflod, noe som gjør at jeg tenker på mensen hele tiden. Livredd for at det våte jeg kjenner skal være mensen. I natt drømte jeg at jeg fikk...

forum.babyverden.no

Sender deg en stor klem. Skulle ønske dere slapp å oppleve dette

 

[Luna94]

Utrolig lei meg for at du må gå igjennom det her, det er brutalt og urettferdig
Har skrevet litt I dagboka jeg også, samme som tulips. Hvis du vil lese det så kan du det her;

Håpet om en terminspire ❤

Det er altså så urettferdig og vondt at dere må oppleve dette etter alt som har vært :Heartred Ufattelig! Men, som du sier, bra det ikke var et valg å ta om ikke annet!! Håper prosessen går så smidig som mulig fra nå av og at du blir tatt supergodt vare på når dagen for aborten kommer. Når alt...

forum.babyverden.no

Bare å sende en melding også om du vil prate, det har hjulpet meg mye
Sender deg mange varme klemmer!

 

[FruEM]

Jeg er lei meg for at dere må oppleve det For min del har det vært en stor sorg, og det verste jeg har opplevd i livet. Hadde svangerskapsavbrudd i november i fjor, uke 14+5. Tårene kan fortsatt komme. Senest for noen dager siden, med nyfødt på brystet Sorgen kan ikke sammenlignes med feks at besteforeldre dør. Det er en helt annen type sorg, hvert fall for meg. Jeg har skrevet mye om det hele i dagboken min. Jeg var sykemeldt en god stund. Jeg trengte tid til å sørge, tid til å få tenke på babyen min Jeg ville kjenne på det, ikke fortrenge det. Vanskelig å si nå hvordan jeg hadde det, men dagboken har det meste skrevet ned:

tulips historie - 1, 2, 3, 4, 5, 6

PP1, barn nr 4, CD29, 14DPO, 4+0 Fortsatt gravid! :smiley-angelic001 Testene blir sterkere og sterkere og ingen antydning til menstruasjon. Har fått økt utflod, noe som gjør at jeg tenker på mensen hele tiden. Livredd for at det våte jeg kjenner skal være mensen. I natt drømte jeg at jeg fikk...

forum.babyverden.no

Sender deg en stor klem. Skulle ønske dere slapp å oppleve dette

Takk for at du tok deg tid til å svareHar lest litt i dagboken din og kjenner igjen en del av det.

Det er fint å se at det har gått greit i neste svangerskap og at du sitter med en nyfødt en nåGratulerer så mye!

 

[Sandwich]

Jeg har ikke opplevd det, men ja, bare flere SA og MA.. Bare sender en virtuell klem tøft valg, som jeg støtter.

 

[FruEM]

Jeg har ikke opplevd det, men ja, bare flere SA og MA.. Bare sender en virtuell klem tøft valg, som jeg støtter.

Ja, det var ett veldig tøft valg. Men avvikene var såpass store at vi egentlig ikke følte vi hadde ett reelt valg. Det ble en tøff dag på sykehuset ved medikamentell abort og enda tøffere dager i etterkant. Nå håper jeg at resten av prosessen går greit og at vi kan begynne å prøve igjen etter hvert.

 

[Isond]

Hei!

Her kommer ett litt langt innlegg.

Ny på forumet her men har sneket litt på mars og april termingruppen da jeg i utgangspunktet hadde termin helt i starten av april. Hadde tenkt å melde meg inn etter NIPT test.

Var nylig på tidlig ultralyd(uke 10) i forbindelse med NIPT test( privat da jeg er under 35 år) og der ble det funnet ett stort avvik på fosteret. Videre undersøkelser viste flere store avvik som alle tydet på ett syndrom, der de fleste dør i løpet av første leveår. Vi velger derfor å avslutte svangerskapet i neste uke.

Den siste tiden har derfor vært tøff og tung og det har vært mye tanker og følelser.
Vi har heldigvis to friske barn fra før som har krevd sitt og har holdt tankene litt borte fra det vanskelige.

Skal gjennomføre en medikamentell abort neste uke og tankene spinner veldig.
Dere som har opplevd å avslutte svangerskapet på grunn av medisinske årsaker, hvordan har det gått i etterkant? Ble det mindre eller mer tanker om situasjonen rett etterpå?Hvordan gikk det psykisk og fysisk? Var selve aborten smertefull? Ble dere sykmeldt? Og ikke minst hvordan gikk det med evt nytt svangerskap i etterkant? ( fikk dere for eks ekstra oppfølging)

Vi har fått og får god oppfølgning fra sykehuset men ville satt veldig pris på å høre fra andre som har opplevd noe liknende og/eller kan relatere seg til situasjonen vi står i nå.

Det er trist å lese at du har opplevd dette, jeg har dessverre opplevd noe av det samme. Tok tidlig NIP med kit bestilt fra Danmark. Var litt før uke 9 da den ble tatt. Svarene kom etter en uke, og de var fine. Ingen kromosomavvik funnet. Følte meg lettet, jeg er jo over 40 og hadde vært veldig nervøs før svaret kom. Slappet mer av og begynte å glede meg. Fikk vite at det var en jente, og vi planla og diskuterte mulige navn.

Hadde time til TUL i uke 11. Siden NIPT hadde vært fin/normal, og siden kjæresten jobber i en annen by enn der vi bor og hadde mye å gjøre på jobb i den perioden, avtalte vi at jeg godt kunne dra på TUL alene og ta med et bilde så kunne vi heller dra sammen på en privat UL senere, og også OUL. Jeg jobber på en skole, og hadde en klasse kl.10.30, og ultralyden var 09.00. Tenkte det var mer enn nok tid til å komme meg tilbake på jobb.

Gledet meg. Starten gikk fint, fikk beskjed om fine bevegelser og normalt hjerteaksjon. Normal størrelse på foster. Men så gikk hun oppover mot hodet, og sa at hun måtte hente en kollega og at hun kom straks tilbake. Jeg spurte om det var noe feil med hodet? Hun visste ikke, sa hun. Dro ut av rommet, og jeg lå der alene og begynte å gråte. Kom tilbake med en kollega, og de så sammen på skjermen. Ja, her var det noe som ikke stemte. De klarte ikke å måle hodeomkretsen. Fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde et veldig sykt foster, og at jeg skulle bli henvist til Rikshospitalet for å få det bekreftet. Jeg gråt og skjønte ikke dette, var så vondt. Dro tilbake til jobb og hadde mine timer. Skjønner ikke hvordan jeg klarte det, gråt inni meg. Fikk time til Rikshospitalet onsdagen uka etter! Ble sagt at dette var en hastesak, så ble overrasket. Ringte og spurte om tidligere time flere ganger den gangen, og neste dag. Fikk til slutt en hastetime torsdag morgen samme uke. Bekreftet akrani. Legen på Rikshospitalet ringte for meg til sykehuset i hjembyen og sa jeg ønsket medisinsk abort så fort som mulig. Kjørte direkte dit og fikk tabletten. Og i despersjon overtalte jeg dem til å ta meg inn dagen etter, jeg taklet ikke å måtte vente til mandagen. Ringte til jobben og sa jeg var syk (ville ikke noen skulle vite).

Aborten var ikke fysisk vond, men smertefullt psykisk. Gråt mye. Det var en av de verste dagene jeg har opplevd. Det "hjalp" på en måte at jeg ikke hadde noe egentlig valg. Fikk forklart at enten kunne jeg ta abort nå uke 11/12, eller vente på at fosteret døde - som kunne skje når som helst, i verste fall like etter fødsel. Var en fantastisk omsorgsfull sykepleier på abortdagen som gjorde det bittelitt lettere for oss. Jeg ville ikke se fosteret, men sykepleieren sa at hun så at det var noe helt galt med det og at jeg tok det rette valget. Det hjalp også litt.

Jeg ble ikke sykemeldt, jeg var tilbake på jobb mandagen, aborten skjedde en fredag. Var glad for at jeg fikk en helg mellom der. Har ikke fortalt det til noen på jobb eller familie eller noe. Jeg blir fremdeles trist når jeg tenker på det, men jeg vet at det ikke var noe håp for den stakkars lille. Det føles også veldig bittert, siden kun 20 stk får den diagnosen hvert år, og at jeg ble en del av dem til tross for at jeg tok anbefalt mengde folsyre hver dag -selv før jeg ble gravid.

Ville hjulpet om jeg hadde klart å bli gravid og fått et friskt barn igjen, men det har ennå ikke skjedd og kanskje det aldri skjer. Er nok derfor sorgen fremdeles henger veldig i. Foseret ble obdusert, og vi fikk beskjed om at avviket oppstod spontant, dvs. at det var noe arvelig eller genetisk som forårsaket det. Derfor sa de at det kun var en litt forhøyet risiko i evt. neste svangerskap, og at jeg bør ta tidobbel dose folsyre for å prøve å forebygge at det skjer igjen. Fikk også beskjed om at jeg skulle få jevnlige ultralyder fra uke 8 i evt neste svangerskap, og tidlig offentlig NIPT. Jeg ble gravid igjen i juni 2022, som endte i SA i uke 8+5. Da fikk jeg flere ultralyder pga. blødninger. Det skumle er at jeg ikke vet om også det fosteret hadde akrani eller om det var noe annet som forårsaket SA. For om det var samme diagnose, betyr det veldig forhøyet risiko når vi prøver nå fremdeles.

 

[FruEM]

Det er trist å lese at du har opplevd dette, jeg har dessverre opplevd noe av det samme. Tok tidlig NIP med kit bestilt fra Danmark. Var litt før uke 9 da den ble tatt. Svarene kom etter en uke, og de var fine. Ingen kromosomavvik funnet. Følte meg lettet, jeg er jo over 40 og hadde vært veldig nervøs før svaret kom. Slappet mer av og begynte å glede meg. Fikk vite at det var en jente, og vi planla og diskuterte mulige navn.

Hadde time til TUL i uke 11. Siden NIPT hadde vært fin/normal, og siden kjæresten jobber i en annen by enn der vi bor og hadde mye å gjøre på jobb i den perioden, avtalte vi at jeg godt kunne dra på TUL alene og ta med et bilde så kunne vi heller dra sammen på en privat UL senere, og også OUL. Jeg jobber på en skole, og hadde en klasse kl.10.30, og ultralyden var 09.00. Tenkte det var mer enn nok tid til å komme meg tilbake på jobb.

Gledet meg. Starten gikk fint, fikk beskjed om fine bevegelser og normalt hjerteaksjon. Normal størrelse på foster. Men så gikk hun oppover mot hodet, og sa at hun måtte hente en kollega og at hun kom straks tilbake. Jeg spurte om det var noe feil med hodet? Hun visste ikke, sa hun. Dro ut av rommet, og jeg lå der alene og begynte å gråte. Kom tilbake med en kollega, og de så sammen på skjermen. Ja, her var det noe som ikke stemte. De klarte ikke å måle hodeomkretsen. Fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde et veldig sykt foster, og at jeg skulle bli henvist til Rikshospitalet for å få det bekreftet. Jeg gråt og skjønte ikke dette, var så vondt. Dro tilbake til jobb og hadde mine timer. Skjønner ikke hvordan jeg klarte det, gråt inni meg. Fikk time til Rikshospitalet onsdagen uka etter! Ble sagt at dette var en hastesak, så ble overrasket. Ringte og spurte om tidligere time flere ganger den gangen, og neste dag. Fikk til slutt en hastetime torsdag morgen samme uke. Bekreftet akrani. Legen på Rikshospitalet ringte for meg til sykehuset i hjembyen og sa jeg ønsket medisinsk abort så fort som mulig. Kjørte direkte dit og fikk tabletten. Og i despersjon overtalte jeg dem til å ta meg inn dagen etter, jeg taklet ikke å måtte vente til mandagen. Ringte til jobben og sa jeg var syk (ville ikke noen skulle vite).

Aborten var ikke fysisk vond, men smertefullt psykisk. Gråt mye. Det var en av de verste dagene jeg har opplevd. Det "hjalp" på en måte at jeg ikke hadde noe egentlig valg. Fikk forklart at enten kunne jeg ta abort nå uke 11/12, eller vente på at fosteret døde - som kunne skje når som helst, i verste fall like etter fødsel. Var en fantastisk omsorgsfull sykepleier på abortdagen som gjorde det bittelitt lettere for oss. Jeg ville ikke se fosteret, men sykepleieren sa at hun så at det var noe helt galt med det og at jeg tok det rette valget. Det hjalp også litt.

Jeg ble ikke sykemeldt, jeg var tilbake på jobb mandagen, aborten skjedde en fredag. Var glad for at jeg fikk en helg mellom der. Har ikke fortalt det til noen på jobb eller familie eller noe. Jeg blir fremdeles trist når jeg tenker på det, men jeg vet at det ikke var noe håp for den stakkars lille. Det føles også veldig bittert, siden kun 20 stk får den diagnosen hvert år, og at jeg ble en del av dem til tross for at jeg tok anbefalt mengde folsyre hver dag -selv før jeg ble gravid.

Ville hjulpet om jeg hadde klart å bli gravid og fått et friskt barn igjen, men det har ennå ikke skjedd og kanskje det aldri skjer. Er nok derfor sorgen fremdeles henger veldig i. Foseret ble obdusert, og vi fikk beskjed om at avviket oppstod spontant, dvs. at det var noe arvelig eller genetisk som forårsaket det. Derfor sa de at det kun var en litt forhøyet risiko i evt. neste svangerskap, og at jeg bør ta tidobbel dose folsyre for å prøve å forebygge at det skjer igjen. Fikk også beskjed om at jeg skulle få jevnlige ultralyder fra uke 8 i evt neste svangerskap, og tidlig offentlig NIPT. Jeg ble gravid igjen i juni 2022, som endte i SA i uke 8+5. Da fikk jeg flere ultralyder pga. blødninger. Det skumle er at jeg ikke vet om også det fosteret hadde akrani eller om det var noe annet som forårsaket SA. For om det var samme diagnose, betyr det veldig forhøyet risiko når vi prøver nå fremdeles.

Veldig trist å høre om det du har opplevd, både med aborten og SA i etterkant. Det må være tungt å prøve så lenge og ikke vite om det går. Håper virkelig det lykkes for deg også snart!

Høres ut som vi har hatt noen ganske like opplevelser. Jeg tenkte ikke på at de kunne se så store avvik i uke 10 og skulle jo bare bekrefte foster og hjertelyd i forbindelse med NIPT test. I etterkant skjønner jeg ikke hvorfor jeg tok så lett på det. Så jeg hadde heller ikke med mannen min da han var bortreist i forbindelse med jobb. Jeg fikk også inntrykk av at alt var greit til å begynne med, helt til jordmora begynte å se veldig mye på hodet. Sjokket og fallhøyden ble derfor stor og det er den opplevelsen jeg fortsatt sliter med å bearbeide. Slappe av og tro alt er greit før man plutselig får det slaget i tryne. Vi fikk time raskt på sykehuset og deretter satt opp kjapt til abort. Så det gikk ikke en uke før det ble mistenkt avvik til fosteret var ute.

Jeg hadde heller ikke mye fysisk smerte og selve aborten gikk greit. Tror jeg gikk i en boble, men fikk en stor reaksjon dagene etter og var sykmeldt noen dager. Vi valgte å se fosteret. Det var stort avvik på hjernen blant annet, men det var ikke synlig utad.

Vi har ikke tvilt på avgjørelsen vi fosteret mest sannsynlig ville dødd under eller kort tid etter fødsel. Avvikene var veldig synlige på ultralyden så aborten ble gjennomført før det ble tatt noen prøver. Vi valgte å be om obduksjon for å se om det er noe genetisk eller arvelig, men det er det mest sannsynlig ikke da vi har to friske barn og ikke har opplevd SA elle MA før. Dessuten er det mest sannsynlig en kromosomfeil som kommer spontant.

Jeg er usikker på om vi prøver igjen. Vi har to barn fra før og jeg vet ikke om jeg tør å prøve igjen. Men samtidig er alt ganske ferskt så er ikke umulig at jeg endrer mening etter hvert.