Wow! Så imponerende! Og ja, kjempe fint at du prøver uten medisiner! Det belaster kroppen veldig. har selv trent aktivt og spist hvertfall relativt sunt store deler av livet. Men ingen sjangs til å få noe stabil syklus, så vi måtte kaste inn håndle tilslutt! Masse lykke til! Heier på degHeldigvis, jaLeser om mange PCO'ere som blir gravide relativt kjapt. Nei, jeg har ikke vært til utredning enda. Jeg ba veldig tidlig om hjelp, jeg visste selv at det ville ta tid, men legen min sier at det må gå 1 år. Jeg ble veldig frustrert og lei meg, da jeg visste selv hvordan syklusene mine var og hvor vansklig det ville bli. Så jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av de 12 månedene.. Jeg har gått fra sykluser på 90 dager og helt ned til 35 dager ved hjelp av homepati, akkupunktur, kosthold og trening. Jeg vil gjerne prøve å klare det på naturlig måte, for å vise andre damer ,som sliter med det samme, at det er mulig å bli det uten hormoner. Det er ikke noe som er bedre enn å lese om positive erfaringer
Wow! Så imponerende! Og ja, kjempe fint at du prøver uten medisiner! Det belaster kroppen veldig. har selv trent aktivt og spist hvertfall relativt sunt store deler av livet. Men ingen sjangs til å få noe stabil syklus, så vi måtte kaste inn håndle tilslutt! Masse lykke til! Heier på deg
Tusen takk for positiv tilbakemelding. Jeg skal gjøre mitt beste
Men hvis ikke kroppen vil, så må man bare kaste inn håndkleet, ja. Jeg er veldig spent på dine resultater, og heier på deg
Starbucks
Forumet er livet
Jeg har også pco, og allerede vært gjennom noen runder med prøverør. Hvis det viser seg at dere kommer til å slite ytterligere så vil jeg anbefale å høre om dere kan få utført scratching. Jeg har ekstremt mange follikler (ca. 30 på hver eggstokk) og en mann med dårlige svømmere, så vi fikk beskjed om at vi ikke ville klare det på egenhånd. Men jeg fikk utført scratching i beg. av Juli og er endelig gravid etter 7 år som prøvere. Så det finnes håp for pco'ere på mange måter Har også utført lapraskopi med ovarian drilling, men det var ikke nok. Selv om de drillet 12 cyster så ga det nesten ikke utslag. Nå håper jeg bare denne lille spiren klorer seg fast til mai Masse lykke til videre til dere begge
Har også utført lapraskopi med ovarian drilling, men det var ikke nok. Selv om de drillet 12 cyster så ga det nesten ikke utslag. Nå håper jeg bare denne lille spiren klorer seg fast til mai Masse lykke til videre til dere begge
Jeg har også pco, og allerede vært gjennom noen runder med prøverør. Hvis det viser seg at dere kommer til å slite ytterligere så vil jeg anbefale å høre om dere kan få utført scratching. Jeg har ekstremt mange follikler (ca. 30 på hver eggstokk) og en mann med dårlige svømmere, så vi fikk beskjed om at vi ikke ville klare det på egenhånd. Men jeg fikk utført scratching i beg. av Juli og er endelig gravid etter 7 år som prøvere. Så det finnes håp for pco'ere på mange måter
Gratulerer så utrolig mye! Jeg blir så glad når jeg leser om vellykkede behandlinger. Tusen takk for gode råd, og hvis det viser seg å være helt umulig for meg så vil jeg gjøre det som må for å få en liten spire
Jeg ble gravid i juli, men endte i SA . Krysser fingre for at det ikke tar så alt for lang tid til neste setter seg fast hos meg. Ønsker deg masse lykke til, og håper du får et rolig og behagelig svangerskap :-D
Dagene går sakte. Jobber 50% frem til onsdag, da stikker vi på ferie Synes det er litt vanskelig med jobb. Er sykepleier så det er en veldig aktiv jobb. Må derfor "gå på toppen" og ikke ha pasienter. Alle spør jo såklart, og alle spør om jeg er gravid..... jeeei. Kjempe stas! Og de få som vet hva jeg faktisk har gjort ser sårt på meg hver gang det skjer.
Har sagt at jeg har fjernet cyster(har jo nesten det). Men skal jo i gang igjen med ivm etter en uke på ferie og igjen bli 50% sykemeldt... Vet ikke helt hvordan jeg skal fortsette på "løgnen" min :s Si at jeg måtte fjerne flere??
Synes det er litt vanskelig med jobb. Er sykepleier så det er en veldig aktiv jobb. Må derfor "gå på toppen" og ikke ha pasienter. Alle spør jo såklart, og alle spør om jeg er gravid..... jeeei. Kjempe stas! Og de få som vet hva jeg faktisk har gjort ser sårt på meg hver gang det skjer. Har sagt at jeg har fjernet cyster(har jo nesten det). Men skal jo i gang igjen med ivm etter en uke på ferie og igjen bli 50% sykemeldt... Vet ikke helt hvordan jeg skal fortsette på "løgnen" min :s Si at jeg måtte fjerne flere??
Huff, hater spørsmål om hvorfor jeg er sykemeldt. Skulle ønske man slapp å forklare... Man må jo selvsagt ikke forklare, men føler jeg må komme med en unnskyldning. Folk lurer jo, hvertfall når man får tilrettelegging i tillegg.
Jeg hadde sagt at den første runden ikke var vellykket, og at jeg måtte gjennom en ny runde.
Jeg hadde sagt at den første runden ikke var vellykket, og at jeg måtte gjennom en ny runde.
Jeg ville også sagt at jeg må inn og operere igjen. Da har du ihvertfall kjøpt deg litt mer tid før folk evt. begynner å spørre og grave igjen. Så deilig med litt ferie snart da!!
Var det jeg tenkte jeg å
Nå har vel ordet spredd seg nok til at jeg ikke får flere spørsmålJa, skal bli godt med ferie nå! En uke på kreta gjør ikke noe
Skal ligge ved vannkanten, lese bok og drikke litt vin Må ha med medisiner da.. i tilfelle. Er så usikker på når jeg kan forvente tr. Er en uke siden jeg satt el sprøyta nå. Perfekt timing ville vært neste helg
Starbucks
Forumet er livet
Kos deg masse på ferie! Kreta høres helt fantastisk ut!Var det jeg tenkte jeg å
Ja, skal bli godt med ferie nå! En uke på kreta gjør ikke noe
ViVil
Forelsket i forumet
Jeg er også sykepleier, og har vært til og fra på jobb både før forsøk, under og nå i etterkant av vellykket første ivf (iallfall vellykket hittil). Jeg ble så lei alle spørsmål og rare blikk at jeg fikk lederen min til å sende ut Mail med info om at jeg skulle gjennom ivf etterhvert, og at jeg i forbindelse med det må gå på medisiner som gjør meg dårlig, og at jeg ikke vil snakke om det, om jeg ikke tar det opp selv. Det satt langt inne å si at hun kunne sende ut mailen, for egentlig syns jeg jo det er unødvendig. Folk burde ikke blande seg i andres liv så mye, men det har hjulpet meg veldig. Når jeg er på jobb nå (fortsatt mest sykemeldt) slipper jeg spørsmål og kan "gjøre som jeg vil" i forhold til arb.oppg. Mange lurer nok veldig nå, for det er jo en stund siden mailen ble sendt, men folk spør ikke. Og det er deilig!Dagene går sakte. Jobber 50% frem til onsdag, da stikker vi på ferie
Har sagt at jeg har fjernet cyster(har jo nesten det). Men skal jo i gang igjen med ivm etter en uke på ferie og igjen bli 50% sykemeldt... Vet ikke helt hvordan jeg skal fortsette på "løgnen" min :s Si at jeg måtte fjerne flere??
Det er endel av hverfall mine nærmeste kollegaer som vet, og sikkert noen som mistenker med tanke på type inngrep ol
men orker ikke tå til det skrittet enda! Synes det er super tøft av deg å gjøre det! Er nok det at jeg er redd for hva folk synes om det. Er mange som ikke skjønner hvor tøft det er å gå gjennom ivf! Og jeg orker ikke at slike mennesker skal få lov til å ta en del eller ha meninger om mitt liv... Samtidig føler jeg meg veldig skyldig på en måte.. at jeg sluntrer unna de harde fysiske oppgavene. Og at ivf ikke er en gyldig grunn til å være syk.. Vet at det er helt rare tanker.... Men får de ikke vekk. Blir en sånn evig dårlig samvittighet på toppen av ivf'en!
ViVil
Forelsket i forumet
Skjønner så godt hva du tenker om at folk ikke skal få ha en mening om ivf er "gyldig grunn" eller ikke.Det er endel av hverfall mine nærmeste kollegaer som vet, og sikkert noen som mistenker med tanke på type inngrep ol
Noen av mine nærmeste kolleger vet en del om prosessen. Noen ganger når folk har spurt om vi skal ha barn eller om det ikke snart er på tide har jeg svart at alle ikke kan bestemme når sånt kan skje, andre ganger har jeg svart med hvor lenge vi faktisk har prøvd og at nå må staten hjelpe oss videre. Har ikke klart å si sånt uten et par tårer i øyekroken, og da har jeg kjent på en "glede" over at noen blir satt ut av det og ikke vet hva de skal si. Kanskje jeg er litt ond, men da tenker de seg kanskje om et par ganger før de spør noen andre det samme
Den tanken om unnasluntring har jeg også hatt en del. I helsevesenet trenger man jo alle som er, og utfordringene må jo fordeles så ikke noen står igjen med alt.. Men jeg har innfunnet meg med at jeg trenger å ha med hodet på jobb. Hjelper ikke at jeg har to hender når jeg er redd jeg ikke får med meg alt eller om jeg gjør ting som jeg skal. Det er ikke min jobb å passe på at noen ikke skal ta alle de tunge oppgavene, det er sjefen min sin.
Jeg følte jeg nesten gikk på veggen av alle de følelsene i forkant, så når jeg var på mitt mest slitne klarte jeg å innse det jeg har skrevet over...
dette ble en lang tekst, men syns det er så viktig å si at du ikke er alene om slike følelser!
Det er utrolig vanskelig det med hva man skal si, og til hvem... Noen vil det føles naturlig å dele med, mens andre ikke. Jeg synes nesten det blir vanskeligere for hvert forsøk. Lar meg også irritere og forsåvidt og såre av andre sine kommentarer. Veldig lei denne blant annet, har dere ikke vurdert adopsjon?
Hater det spørsmålet!!! Ble sittende å tenke litt nå, og skal komme med et godt svar på akuratt det spørsmålet. Det fordi det faktisk er et spørsmål vi må tygge på hvr gang vo får et avbrutt forsøk...
Satt å så på tusvik og Tønne sitt nye program i sta, hvor Sigrid forteller at hun venter nr 2. Tårene sitter fryktlig løst om dagen....
Så hvorfor adopterer dere ikke?? Jeg har i dette innlegget ikke tengt til å gå inn på deg psykiske påkjenninget rundt adopsjonsprosessen eller tid det tsr for å adoptere, dette ikke er mitt felt.
Men spørsmålet dukker støtt opp.
Adopsjon har vært på bordet lenge. Jeg sa engang i tiden når vi møttes at jeg ville adoptere. Dette var faktisk en av våre første dype samtaler. Jeg var da helt sikker på at jeg skulle adoptere, han mer skeptisk. Men nå som vi har begynt å prøve og har gått over til prøverør har det blitt litt sårere for meg. Vet ikke helt hvorfor. Men adopsjon har nå blitt litt vanskelig å akseptere. Mulig fordi jeg nå ser det som et tap at min egen kropp ikke klarer å få barn (som tidligere nevnt en helt håpløs tankegang). Samtidig er jeg og sambo de eneste på begge sider av slekta som kan videreføre slekten, og det sitter faktisk i bakhodet. Kjenner faktisk at det er sårt bare det å få spørsmålet, selv om jeg synes det er et viktig spørsmål her inne  . Jeg tror følelsen av å misslykkes per dsgs datp veier tyngst. Og det er fryktelig utypisk meg!!! Jeg ønsket kun å adoptere før jeg fant mr. Perfekt og nå har det snudd.... Hvertfall for en liten stund...
Vi har sendt inn søknad om adopsjon. Og selv og om jeg høres negativ ut over her, så vet jeg at den dagen vi står med et barn i armene, så spillet det ingen rolle hvor eller hvem det kommer fra. Det har seg dessverre slik at jeg ikke lenger nødvendigvis har et valg, og avgjørelsen derfor blir anderledes (vanskeligere for meg) å ta. Igjen et håpløst tankesett, men dette er tanker som dukker opp..
Dette er bare en av de mange avgjørelsene en må ta stilling til i møte med assistert befruktning. Og oppi alt dette skal etiske, moralske og egne grenser diskuteres.
Så hvor setter man sin grense? Uten medisiner? Sperm donor? Eggdonasjon? Adopsjon? Dette er ting ola og kari nordmann ikke nødvendigvis reflekterer over før lille nurk kommer til verden. Derfor tenker jeg st den dagen vi har kommet til en avgjørelse, så har vi hverfall reflektert over alle aspekter rundt unnfangelse av vårt barn. Noe som igjen kan styrke vår kjærlighet og omsorg til vårt kjæreste nurk
Men spørsmålet dukker støtt opp.
Adopsjon har vært på bordet lenge. Jeg sa engang i tiden når vi møttes at jeg ville adoptere. Dette var faktisk en av våre første dype samtaler. Jeg var da helt sikker på at jeg skulle adoptere, han mer skeptisk. Men nå som vi har begynt å prøve og har gått over til prøverør har det blitt litt sårere for meg. Vet ikke helt hvorfor. Men adopsjon har nå blitt litt vanskelig å akseptere. Mulig fordi jeg nå ser det som et tap at min egen kropp ikke klarer å få barn (som tidligere nevnt en helt håpløs tankegang). Samtidig er jeg og sambo de eneste på begge sider av slekta som kan videreføre slekten, og det sitter faktisk i bakhodet. Kjenner faktisk at det er sårt bare det å få spørsmålet, selv om jeg synes det er et viktig spørsmål her inne  . Jeg tror følelsen av å misslykkes per dsgs datp veier tyngst. Og det er fryktelig utypisk meg!!! Jeg ønsket kun å adoptere før jeg fant mr. Perfekt og nå har det snudd.... Hvertfall for en liten stund...
Vi har sendt inn søknad om adopsjon. Og selv og om jeg høres negativ ut over her, så vet jeg at den dagen vi står med et barn i armene, så spillet det ingen rolle hvor eller hvem det kommer fra. Det har seg dessverre slik at jeg ikke lenger nødvendigvis har et valg, og avgjørelsen derfor blir anderledes (vanskeligere for meg) å ta. Igjen et håpløst tankesett, men dette er tanker som dukker opp..
Dette er bare en av de mange avgjørelsene en må ta stilling til i møte med assistert befruktning. Og oppi alt dette skal etiske, moralske og egne grenser diskuteres.
Så hvor setter man sin grense? Uten medisiner? Sperm donor? Eggdonasjon? Adopsjon? Dette er ting ola og kari nordmann ikke nødvendigvis reflekterer over før lille nurk kommer til verden. Derfor tenker jeg st den dagen vi har kommet til en avgjørelse, så har vi hverfall reflektert over alle aspekter rundt unnfangelse av vårt barn. Noe som igjen kan styrke vår kjærlighet og omsorg til vårt kjæreste nurk
Tuta sjøl når jeg så Sigrid var pregers, har null kontroll på tåreproduksjon. Så du er ikke alene der.
Deler forøvrig også dine tanker på adopsjon.
I dag skal jeg ringe inn "ikke mens" til riksen men er usikker oå hvordan jeg skal gå frem. Vet jo at jeg får mens i løpet av uka og da oppstart av ivm privat. Dette gjør jo at jeg ca vet når neste mens kommer også! Skal jeg si ifra om det?? Er så edd for at de skal si at jeg må vente mange mnd mellom forsøk! Selv om det er lavdose forsøk!
men er usikker oå hvordan jeg skal gå frem. Vet jo at jeg får mens i løpet av uka og da oppstart av ivm privat. Dette gjør jo at jeg ca vet når neste mens kommer også! Skal jeg si ifra om det?? Er så edd for at de skal si at jeg må vente mange mnd mellom forsøk! Selv om det er lavdose forsøk!