Prøver meg på en dagbok jeg også[:)]
I dag er jeg endelig 12 fullgåtte uker, jeg syns tiden har gått forferdelig sakte siden jeg testet positivt 10.desember. masse bekymringer til tross for TRE UL allerede... Grunnen til at jeg har vært så mange ganger allerede er at første kontroll (og resten av svangerskapet) var jeg hos en gynekolog som har ul. Han utfører ul på alle kontroller[:D]
Itillegg så har jeg vært innlagt på sykehuset med hyperemesis i 9 dager. Da fikk jeg ul den dagen jeg kom inn og pga min historie fikk jeg ul den dagen jeg kom hjem..
Litt om min historie: Den 23.august-08 var lykke fullkommen, vi hadde fått vårt tredje barn og verden var perfekt! Jenta kalte vi Aileen, og hun var 2750ngr, ca 50 cm lang og 32,5 cm rundt hodet. Vi trodde vi hadde vært heldig og tilsammen fått tre friske barn. Bare timer etter fødselen ble det klart at ikke alt var som det skulle, sykehuset her i Bodø har vært med i en studie og har fortsatt med denne undersøkelsen siden. Oksygenmetningsmåling. Dette for å fange opp hjertebarn som vanligvis ville blitt sendt hjem. Aileen skåret dårlig og ble sendt ned på nyfødtintensiven. Siden vi ikke har andre i familien med hjertefeil og legene ikke kunne høre noen bi lyd utelukket de hjertefeil. Denne avgjørelsen førte til at Aileen ikke fikk sjansen til å leve opp. de sa at hun sannsynligvis hadde våte lunger, noe som er ufarlig og vanlig blant keisersnitt barn eller som med Aileen, der det gikk fort på slutten. Derfor trengtre hun litt ekstra O2 og pass. Når hun var fire dager gammel fikk ikke jeg være på sykehuset lengre. Jeg ble utrskrevet med beskjed om at Aileen fikk komme hjem om et par dager. Jeg hadde virkelig problemer med å dra derfra, men tilsutt kl 17.30 klarte jeg å løsrive meg og dro hjem sammen med resten av familien. Vi dro først å spiste hamburgere sammen med ungene, følte at de trengte litt ekstra kos[:)] vi var hjemme rundt 19-1915 og begynte kveldsstellet. Etter at ungene var lagt satt jeg i senga og slappet litt av før jeg skulle hoppe i dusjen og vaske av meg sykehuset. Så skulle jeg pumpe meg så Aileen skulle få mamma melk neste dag. Hun ammet ikke, det var hun for slapp til.
Så ringte telefonen min, kl var2030. Det var fra sykehuset. "Barnet deres har sluttet å puste, vi jobber med henne men vi aner ikke hva det er som er feiler henne. Dere må komme med engang. "
Aldri før i hele mitt liv har jeg vært så redd før, det ble kaos i heimen, vi måtte skaffe barnevakt siden barna sov. Tilsutt fikk vi det ordnet og hastet avgårde til sykehuset. Vi fikk ikke komme inn til Aileen med engang. Ble ført inn på eget rom. Der sier sykepleieren som hadde ansvaret for Aileen den kvelden at vi må vurdere nøddåp. De aner ikke om hun kommer til å overleve natten. De vet jo ikke engang hvorfor hun er så dårlig. Iom at de andre barna våre er døpt valgte vi nøddåp. Vi fikk komme inn til Aileen og hun å med masse ledninger rundt seg, hun pustet ikke selv så hun lå med respirator. Det er helt forferdleig å se den lille babyen sin ligge sånn..
Iløpet av kvelden mener legene at hun har hatt en hjerneblødning, dette viser seg å ikke stemme. Det siste de sjekker er hjertet. Aileen er alvorlig syk, hun har Hypoplastisk venstre hjerte syndrom. Dette beyt i praksis at venstre hjertekammer er nesten ikke eksisterende. Hjertet pumper ikke blod skikkelig. Aileen har i disse timene siden hun ble skikkelig dårlig vært uten nok oksygen til alle organer og også hjernen. Vi blir sendt til rikshospitalet. Nesten alle organene i kroppen kan reparere seg selv, men den viktigste hjernen klarte det ikke .Hun hadde pådratt seg en så stor hjerneskade under sirkulsasjonssvikten at hun ikke fikk tilbud om operasjon. vi må reise tilbake til Bodø og avslutte livgivende behandling. Det er bare helt grusomt!!! Vi får helgen på Riksen, vi er ikke prioritert med luftambulansen siden Aileen ikke skal reddes. På en måte var det godt, vi visste at vi hadde henne mens hun lå der. Hun fikk medisin og respiratoren hjalp henne å puste. Når vi kom til Bodø tok vi henne av respiratoren den ene dagen. Hun klarte puste selv. Neste dag var det medisnen som holdt henne i livet. Den klarte hun seg uten i 3 dager. På disse dagene hadde vi henn ehjemme på permisjon, to ganger. Vi var på trilletur og mange mennesker fikk hilse på henne. Lørdag 6.sept. Klarte hun ikke mere og hun døde 14 dager gammel.
Hadde legene gikk henne ul av hjertet i løpet av de fire dagene etter fødsel hadde Aileen fått operasjon. Ingen kan spå utfallet av de tre operasjonene hun hadde måtte gått igjennom. Men hun hadde hvertfall fått en sjanse....
det ble vel egenlig langt om min historie, men klarer ikke utelate mer enn jeg allerede har gjort....
Så pga denne historien får jeg bortimot det jeg ønsker av sykehuset denne gangen. Betryggende men trist at det må noe slikt til...
Siden terminene kommer til å bli ganske lik som sist, kommer jeg til å bli satt igang før tiden. Sånn at babyen i magen er ute før merkedagene kommer som perler på en snor.
Jeg er nok mer bekymret denne gangen enn jeg har vært i tidligere svangerskap. vi vet jo at ordinær ul ikke er 100% trygt. Babyen trenger ikke være frisk selv om det ser slik ut. At det "skjer ikke oss" , har v erfart at detr er nettopp det det gjør.
Men vi prøver å¨være positive, glede oss over den lille i magen. Den er et eget individ øsnket og elsket. Bare vi får være så heldige å beholde denne babyen sammen med oss [:)]
I dag er jeg endelig 12 fullgåtte uker, jeg syns tiden har gått forferdelig sakte siden jeg testet positivt 10.desember. masse bekymringer til tross for TRE UL allerede... Grunnen til at jeg har vært så mange ganger allerede er at første kontroll (og resten av svangerskapet) var jeg hos en gynekolog som har ul. Han utfører ul på alle kontroller[:D]
Itillegg så har jeg vært innlagt på sykehuset med hyperemesis i 9 dager. Da fikk jeg ul den dagen jeg kom inn og pga min historie fikk jeg ul den dagen jeg kom hjem..
Litt om min historie: Den 23.august-08 var lykke fullkommen, vi hadde fått vårt tredje barn og verden var perfekt! Jenta kalte vi Aileen, og hun var 2750ngr, ca 50 cm lang og 32,5 cm rundt hodet. Vi trodde vi hadde vært heldig og tilsammen fått tre friske barn. Bare timer etter fødselen ble det klart at ikke alt var som det skulle, sykehuset her i Bodø har vært med i en studie og har fortsatt med denne undersøkelsen siden. Oksygenmetningsmåling. Dette for å fange opp hjertebarn som vanligvis ville blitt sendt hjem. Aileen skåret dårlig og ble sendt ned på nyfødtintensiven. Siden vi ikke har andre i familien med hjertefeil og legene ikke kunne høre noen bi lyd utelukket de hjertefeil. Denne avgjørelsen førte til at Aileen ikke fikk sjansen til å leve opp. de sa at hun sannsynligvis hadde våte lunger, noe som er ufarlig og vanlig blant keisersnitt barn eller som med Aileen, der det gikk fort på slutten. Derfor trengtre hun litt ekstra O2 og pass. Når hun var fire dager gammel fikk ikke jeg være på sykehuset lengre. Jeg ble utrskrevet med beskjed om at Aileen fikk komme hjem om et par dager. Jeg hadde virkelig problemer med å dra derfra, men tilsutt kl 17.30 klarte jeg å løsrive meg og dro hjem sammen med resten av familien. Vi dro først å spiste hamburgere sammen med ungene, følte at de trengte litt ekstra kos[:)] vi var hjemme rundt 19-1915 og begynte kveldsstellet. Etter at ungene var lagt satt jeg i senga og slappet litt av før jeg skulle hoppe i dusjen og vaske av meg sykehuset. Så skulle jeg pumpe meg så Aileen skulle få mamma melk neste dag. Hun ammet ikke, det var hun for slapp til.
Så ringte telefonen min, kl var2030. Det var fra sykehuset. "Barnet deres har sluttet å puste, vi jobber med henne men vi aner ikke hva det er som er feiler henne. Dere må komme med engang. "
Aldri før i hele mitt liv har jeg vært så redd før, det ble kaos i heimen, vi måtte skaffe barnevakt siden barna sov. Tilsutt fikk vi det ordnet og hastet avgårde til sykehuset. Vi fikk ikke komme inn til Aileen med engang. Ble ført inn på eget rom. Der sier sykepleieren som hadde ansvaret for Aileen den kvelden at vi må vurdere nøddåp. De aner ikke om hun kommer til å overleve natten. De vet jo ikke engang hvorfor hun er så dårlig. Iom at de andre barna våre er døpt valgte vi nøddåp. Vi fikk komme inn til Aileen og hun å med masse ledninger rundt seg, hun pustet ikke selv så hun lå med respirator. Det er helt forferdleig å se den lille babyen sin ligge sånn..
Iløpet av kvelden mener legene at hun har hatt en hjerneblødning, dette viser seg å ikke stemme. Det siste de sjekker er hjertet. Aileen er alvorlig syk, hun har Hypoplastisk venstre hjerte syndrom. Dette beyt i praksis at venstre hjertekammer er nesten ikke eksisterende. Hjertet pumper ikke blod skikkelig. Aileen har i disse timene siden hun ble skikkelig dårlig vært uten nok oksygen til alle organer og også hjernen. Vi blir sendt til rikshospitalet. Nesten alle organene i kroppen kan reparere seg selv, men den viktigste hjernen klarte det ikke .Hun hadde pådratt seg en så stor hjerneskade under sirkulsasjonssvikten at hun ikke fikk tilbud om operasjon. vi må reise tilbake til Bodø og avslutte livgivende behandling. Det er bare helt grusomt!!! Vi får helgen på Riksen, vi er ikke prioritert med luftambulansen siden Aileen ikke skal reddes. På en måte var det godt, vi visste at vi hadde henne mens hun lå der. Hun fikk medisin og respiratoren hjalp henne å puste. Når vi kom til Bodø tok vi henne av respiratoren den ene dagen. Hun klarte puste selv. Neste dag var det medisnen som holdt henne i livet. Den klarte hun seg uten i 3 dager. På disse dagene hadde vi henn ehjemme på permisjon, to ganger. Vi var på trilletur og mange mennesker fikk hilse på henne. Lørdag 6.sept. Klarte hun ikke mere og hun døde 14 dager gammel.
Hadde legene gikk henne ul av hjertet i løpet av de fire dagene etter fødsel hadde Aileen fått operasjon. Ingen kan spå utfallet av de tre operasjonene hun hadde måtte gått igjennom. Men hun hadde hvertfall fått en sjanse....
det ble vel egenlig langt om min historie, men klarer ikke utelate mer enn jeg allerede har gjort....
Så pga denne historien får jeg bortimot det jeg ønsker av sykehuset denne gangen. Betryggende men trist at det må noe slikt til...
Siden terminene kommer til å bli ganske lik som sist, kommer jeg til å bli satt igang før tiden. Sånn at babyen i magen er ute før merkedagene kommer som perler på en snor.
Jeg er nok mer bekymret denne gangen enn jeg har vært i tidligere svangerskap. vi vet jo at ordinær ul ikke er 100% trygt. Babyen trenger ikke være frisk selv om det ser slik ut. At det "skjer ikke oss" , har v erfart at detr er nettopp det det gjør.
Men vi prøver å¨være positive, glede oss over den lille i magen. Den er et eget individ øsnket og elsket. Bare vi får være så heldige å beholde denne babyen sammen med oss [:)]
