Vonde følelser...

[Livvea]

Kvier meg litt for å skrive dette innlegget. Vet det er SÅ mange fantastiske mennesker der ute som prøver og prøver, uten og lykkes. Og for mange så er det største ønske i hele livet å bli foreldre. Dere er superhelter.

Jeg og samboern min ble enige om å slutte på prevensjon i september. Vi kjenner flere som sliter og som fremdeles ikke har lykkes etter lang tid... Dette er veldig trist, og vi belaget oss på at det kunne ta tid for oss også. For oss gikk det med en gang. Utrolig overveldende, vi er utrolig heldige.

Jeg er utrolig glad i barn. Har jobbet i barnehage i mange år, og er veldig opptatt av barna til familie og venner. Barn gir en så enorm glede. Likevel sliter jeg med å glede meg over egen graviditet. Selvom dette er utrolig irrasjonelt, da det er planlagt og jeg vet at jeg vil bli mamma... Jeg dro også på tidlig ultralyd. Tenkte at det ville hjelpe for følelsene mine. Og der hører jeg hjerteslagene til forsteret, men føler fremdeles ingenting.

Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg håper det gir seg, og at jeg snart klarer å glede meg. Dette er som dere kanskje forstår mitt første barn, så mulig dette også er grunnen. At alt fremdeles er så overveldende.

Jeg synes det er litt ubehagelig når jeg forteller det til folk, for merker at de rundt meg blir mye mer glad enn det jeg er. Kunne ønske at jeg kunne matche entusiasmen deres.

Har noen av dere kjent på det samme? Er dette noe det egentlig er "lov" å si høyt, når det er så mange som sliter med å bli gravide? Kjenner skammen allerede, så håper dere er snille mot meg.

Ha en nydelig dag alle sammen <3.

Hei!
En venninne hadde det slik, og det endret seg mot slutten av svangerskapet.

Jeg vil også si at det var slik for meg til å begynne med. Jeg følte meg ikke glad, dette var planlagt og ønsket, men jeg følte på at alle rundt meg ble gladere over nyheten enn meg. Jeg bare jattet med.

For meg hjalp det veldig å se barnet på ultralyd i uke 13. Jeg følte meg glad og mer lykkelig.
Nå er jeg uke 19 og er veldig glad. Har vært på ultralyd, og kjenner sprell i magen hver dag, det gjør meg rørt og glad.

Du bør snakke med en du er trygg på, jeg opplevde jordmor som en trygg og god person.
Nå er jeg glad, ikke den berømte lykkerusen, men glad og fornøyd. Slik jeg var før graviditeten. Nå koser jeg meg med tanken på hva vi har i vente
Jeg trengte nok bare tid på å forstå det selv. Jeg hadde lyst å fortelle nyheten til alle, men jeg var nok ikke klar, siden jeg ble ukomfortabel når jeg snakket med andre om det. Men det gikk over.

Lykke til!

 

[Badeball]

Hei alle sammen!

Nå har jeg lest gjennom alle svarene deres, og det betyr veldig mye for meg å kjenne på støtten fra dere og lese om deres egne erfaringer. Jeg var hos legen og knakk totalt sammen. Det at jeg er såpass dårlig fysisk også, hjelper ikke akkurat på situasjonen. En finner ikke så mye glede når en tilbringer så mye tid med hode nedi doskåla, haha! Jeg snakket med henne om at jeg også har slitt med depresjon tidligere i livet, og at det godt kan tenkes at jeg er så redd for å havne der igjen at jeg stresser ekstra med følelseslivet om dagen.

Jeg er nok også en person som hele tiden vil ha kontroll, og skal bli flinkere til å involvere de rundt meg i hva jeg føler og tenker på. Det ER lov å være redd, det ER lov å ikke kjenne glede, og det ER lov å tenke "herregud, skal jeg virkelig sette et barn til verden!"


Takknemlig for dette forumet kjenner jeg

Håper det går bra med dere alle sammen i den spennende tiden vi er i nå <3

 

[Leah123]

Kvier meg litt for å skrive dette innlegget. Vet det er SÅ mange fantastiske mennesker der ute som prøver og prøver, uten og lykkes. Og for mange så er det største ønske i hele livet å bli foreldre. Dere er superhelter.

Jeg og samboern min ble enige om å slutte på prevensjon i september. Vi kjenner flere som sliter og som fremdeles ikke har lykkes etter lang tid... Dette er veldig trist, og vi belaget oss på at det kunne ta tid for oss også. For oss gikk det med en gang. Utrolig overveldende, vi er utrolig heldige.

Jeg er utrolig glad i barn. Har jobbet i barnehage i mange år, og er veldig opptatt av barna til familie og venner. Barn gir en så enorm glede. Likevel sliter jeg med å glede meg over egen graviditet. Selvom dette er utrolig irrasjonelt, da det er planlagt og jeg vet at jeg vil bli mamma... Jeg dro også på tidlig ultralyd. Tenkte at det ville hjelpe for følelsene mine. Og der hører jeg hjerteslagene til forsteret, men føler fremdeles ingenting.

Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg håper det gir seg, og at jeg snart klarer å glede meg. Dette er som dere kanskje forstår mitt første barn, så mulig dette også er grunnen. At alt fremdeles er så overveldende.

Jeg synes det er litt ubehagelig når jeg forteller det til folk, for merker at de rundt meg blir mye mer glad enn det jeg er. Kunne ønske at jeg kunne matche entusiasmen deres.

Har noen av dere kjent på det samme? Er dette noe det egentlig er "lov" å si høyt, når det er så mange som sliter med å bli gravide? Kjenner skammen allerede, så håper dere er snille mot meg.

Ha en nydelig dag alle sammen <3.

Det Er veldig vanlig å ha blandede følelser. Starten på livet som foreldre.. Jeg skal ha nr 3 men jeg og føler meg skremt til tider over alt dette nye som skjer med kroppen min og mtp årene fremover .
Det at du setter ord på dette er en styrke, og vil nok hjelpe deg. Ingen tanker er feile.. og du er ikke alene. Stor klem

 

[Starflower]

Jeg har det litt på samme måte som deg. Vi planla ikke å bli gravide og hadde planer om å ta det bort på grunn av livssituasjon akkurat nå, men jeg klarte ikke gjennomføre det. For meg er det ennå ekstremt urealistisk, og det eneste jeg tenker på er hvordan dette kommer til å gå og hvordan vi skal klare det. Det er så utrolig mye man må tenke på når man skal sette et liv inn i verden. Det er utrolig skummelt. Jeg har alltid hatt lyst på barn, men nå når det først skjer så tenker jeg plutselig på alle mulige downsides med det å få barn og det gjør at jeg egentlig ikke har funnet gleden i det.

En ting som har holdt meg gående er det at alle som har barn beskriver en utrolig kjærlighet som gjør alt det slitsomme og det vonde verdt det. Jeg ser folk med barn kose seg og ha utrolig fine stunder sammen og jeg lengter til det samme.

Jeg er livredd for å være helt ærlig og det gjør at jeg ikke klarer å glede meg helt enda. Spesielt ikke så tidlig. Men jeg er ganske trygg på at det kommer til å endre seg når magen begynner å vokse og jeg kjenner tegn til liv, om ikke da så tror jeg det vil kicke inn når jeg får møte den lille for første gang.

Alle opplever dette på forskjellige måter, det er mye som er normalt. Heldigvis er det et godt nettverk for fødende i Norge og dersom du skulle trenge noen å snakke med dette om.

Jeg er ikke særlig bekymret for at jeg ikke gleder meg, jeg har troen på at det kommer. Til deg også

Lykke til!

 

[Unikum_91]

Jeg tror mye handler om alle spørsmålene du sitter med, bekymringene man kanskje har for fremtiden, nå vet jeg ikke om dere er godt etablerte, faste jobber og familie rundt.

Men dette er jo bekymringer man kan få når man først venter sitt første barn, hvor skal man bo, hvordan skal man klare disse store forandringene i livet? Man er redd for å ikke klare å gi barnet alt du skulle ønske det fikk. Normalt å tenke og vurdere alt, man vil ha det best mulig for seg og sine. Samtidig kan jeg skjønne at det er vanskelig å bli overgiret over svangerskapet hvis dine venninner har prøvd lenge, og ikke har blitt gravide.. Da vil man jo ikke såre de.. Men for all del, nyt tiden tross for dette, det er lov