Vonde følelser...

[Badeball]

Kvier meg litt for å skrive dette innlegget. Vet det er SÅ mange fantastiske mennesker der ute som prøver og prøver, uten og lykkes. Og for mange så er det største ønske i hele livet å bli foreldre. Dere er superhelter.

Jeg og samboern min ble enige om å slutte på prevensjon i september. Vi kjenner flere som sliter og som fremdeles ikke har lykkes etter lang tid... Dette er veldig trist, og vi belaget oss på at det kunne ta tid for oss også. For oss gikk det med en gang. Utrolig overveldende, vi er utrolig heldige.

Jeg er utrolig glad i barn. Har jobbet i barnehage i mange år, og er veldig opptatt av barna til familie og venner. Barn gir en så enorm glede. Likevel sliter jeg med å glede meg over egen graviditet. Selvom dette er utrolig irrasjonelt, da det er planlagt og jeg vet at jeg vil bli mamma... Jeg dro også på tidlig ultralyd. Tenkte at det ville hjelpe for følelsene mine. Og der hører jeg hjerteslagene til forsteret, men føler fremdeles ingenting.

Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg håper det gir seg, og at jeg snart klarer å glede meg. Dette er som dere kanskje forstår mitt første barn, så mulig dette også er grunnen. At alt fremdeles er så overveldende.

Jeg synes det er litt ubehagelig når jeg forteller det til folk, for merker at de rundt meg blir mye mer glad enn det jeg er. Kunne ønske at jeg kunne matche entusiasmen deres.

Har noen av dere kjent på det samme? Er dette noe det egentlig er "lov" å si høyt, når det er så mange som sliter med å bli gravide? Kjenner skammen allerede, så håper dere er snille mot meg.

Ha en nydelig dag alle sammen <3.

 

[Signy-]

Kvier meg litt for å skrive dette innlegget. Vet det er SÅ mange fantastiske mennesker der ute som prøver og prøver, uten og lykkes. Og for mange så er det største ønske i hele livet å bli foreldre. Dere er superhelter.

Jeg og samboern min ble enige om å slutte på prevensjon i september. Vi kjenner flere som sliter og som fremdeles ikke har lykkes etter lang tid... Dette er veldig trist, og vi belaget oss på at det kunne ta tid for oss også. For oss gikk det med en gang. Utrolig overveldende, vi er utrolig heldige.

Jeg er utrolig glad i barn. Har jobbet i barnehage i mange år, og er veldig opptatt av barna til familie og venner. Barn gir en så enorm glede. Likevel sliter jeg med å glede meg over egen graviditet. Selvom dette er utrolig irrasjonelt, da det er planlagt og jeg vet at jeg vil bli mamma... Jeg dro også på tidlig ultralyd. Tenkte at det ville hjelpe for følelsene mine. Og der hører jeg hjerteslagene til forsteret, men føler fremdeles ingenting.

Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg håper det gir seg, og at jeg snart klarer å glede meg. Dette er som dere kanskje forstår mitt første barn, så mulig dette også er grunnen. At alt fremdeles er så overveldende.

Jeg synes det er litt ubehagelig når jeg forteller det til folk, for merker at de rundt meg blir mye mer glad enn det jeg er. Kunne ønske at jeg kunne matche entusiasmen deres.

Har noen av dere kjent på det samme? Er dette noe det egentlig er "lov" å si høyt, når det er så mange som sliter med å bli gravide? Kjenner skammen allerede, så håper dere er snille mot meg.

Ha en nydelig dag alle sammen <3.

Jeg har ingen egen erfaring på det området, men det høres jo ut som om du kan være på vei til å få en svangerskapsdepresjon. Kanskje du skulle ha kontaktet fastlege eller jordmor for å kunne snakke ut litt? Forstår at du kan føle skam over det, men det er ikke noe å skamme seg over
Få litt hjelp med å sortere følelsene dine, så håper jeg det går bedre med deg etter hvert

 

[Tiriltoppen]

Kvier meg litt for å skrive dette innlegget. Vet det er SÅ mange fantastiske mennesker der ute som prøver og prøver, uten og lykkes. Og for mange så er det største ønske i hele livet å bli foreldre. Dere er superhelter.

Jeg og samboern min ble enige om å slutte på prevensjon i september. Vi kjenner flere som sliter og som fremdeles ikke har lykkes etter lang tid... Dette er veldig trist, og vi belaget oss på at det kunne ta tid for oss også. For oss gikk det med en gang. Utrolig overveldende, vi er utrolig heldige.

Jeg er utrolig glad i barn. Har jobbet i barnehage i mange år, og er veldig opptatt av barna til familie og venner. Barn gir en så enorm glede. Likevel sliter jeg med å glede meg over egen graviditet. Selvom dette er utrolig irrasjonelt, da det er planlagt og jeg vet at jeg vil bli mamma... Jeg dro også på tidlig ultralyd. Tenkte at det ville hjelpe for følelsene mine. Og der hører jeg hjerteslagene til forsteret, men føler fremdeles ingenting.

Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg håper det gir seg, og at jeg snart klarer å glede meg. Dette er som dere kanskje forstår mitt første barn, så mulig dette også er grunnen. At alt fremdeles er så overveldende.

Jeg synes det er litt ubehagelig når jeg forteller det til folk, for merker at de rundt meg blir mye mer glad enn det jeg er. Kunne ønske at jeg kunne matche entusiasmen deres.

Har noen av dere kjent på det samme? Er dette noe det egentlig er "lov" å si høyt, når det er så mange som sliter med å bli gravide? Kjenner skammen allerede, så håper dere er snille mot meg.

Ha en nydelig dag alle sammen <3.

Tror ikke det du føler på er så unormalt, men er ikke mange som snakker om det dessverre. Kan hende det bare begynner å gå opp for deg hva dere har begitt dere ut på. Dere får ikke like mye tid til forholdet lenger, eller venner, hobbyer, søvn og i tillegg får dere ti tusener med bekymringer. Det er ikke rart at det kan skape vonde følelser, selvom man kanskje ikke er klar over at det er derfor man føler det.
Hvis jeg var i din situasjon ville jeg oppsøkt jordmor med en gang for å ha en god samtalepartner. Ho har garantert vært borti mange sånne situasjoner før og kan hjelpe deg på vei.
Håper det løsner litt for deg etterhvert og at du kan glede deg over svangerskapet Snakk også med pappaen om dette. Hvis han gleder seg kan det også kanskje være med på å gi litt godfølelse rundt deg selv masse lykke til (og her skal alle være snille mot hverandre, så ikke nøl med å fortelle ting her)

 

[Litenspiire]

Kvier meg litt for å skrive dette innlegget. Vet det er SÅ mange fantastiske mennesker der ute som prøver og prøver, uten og lykkes. Og for mange så er det største ønske i hele livet å bli foreldre. Dere er superhelter.

Jeg og samboern min ble enige om å slutte på prevensjon i september. Vi kjenner flere som sliter og som fremdeles ikke har lykkes etter lang tid... Dette er veldig trist, og vi belaget oss på at det kunne ta tid for oss også. For oss gikk det med en gang. Utrolig overveldende, vi er utrolig heldige.

Jeg er utrolig glad i barn. Har jobbet i barnehage i mange år, og er veldig opptatt av barna til familie og venner. Barn gir en så enorm glede. Likevel sliter jeg med å glede meg over egen graviditet. Selvom dette er utrolig irrasjonelt, da det er planlagt og jeg vet at jeg vil bli mamma... Jeg dro også på tidlig ultralyd. Tenkte at det ville hjelpe for følelsene mine. Og der hører jeg hjerteslagene til forsteret, men føler fremdeles ingenting.

Dette er så utrolig sårt for meg. Jeg håper det gir seg, og at jeg snart klarer å glede meg. Dette er som dere kanskje forstår mitt første barn, så mulig dette også er grunnen. At alt fremdeles er så overveldende.

Jeg synes det er litt ubehagelig når jeg forteller det til folk, for merker at de rundt meg blir mye mer glad enn det jeg er. Kunne ønske at jeg kunne matche entusiasmen deres.

Har noen av dere kjent på det samme? Er dette noe det egentlig er "lov" å si høyt, når det er så mange som sliter med å bli gravide? Kjenner skammen allerede, så håper dere er snille mot meg.

Ha en nydelig dag alle sammen <3.

Selv om jeg ikke har peiling er jeg ganske sikker på at det er helt normalt. Jeg føler det egentlig på ganske samme måte som deg. Hadde en sa perioden før jeg ble gravid, og har ikke klart å glede meg så mye over at jeg faktisk er gravid og at alt foreløpig ser ut til å gå bra! Var på ultralyd for et par uker siden, 7+4, og vi fikk se en liten bønne med et blinkende hjerte... men jeg føler på ingen måte at det er virkelig, eller at jeg gleder meg så mye over det som jeg føler jeg burde. Tenker liksom mest praktisk på det, i forhold til leiligheten vi bor i og ny bil og slik. Skal faktisk på ny ultralyd i dag, 10+0, så håper jo at det gjør at jeg gleder meg litt mer... men som sagt, du er ikke alene! Tror absolutt det kommer etterhvert for oss også

 

[Tulipen]

Dette er lov!
Og du er ikke alene. En av mine venninner hadde det på samme måte og var skikkelig redd for å snakke om det, ja føle det egentlig. Men når barnet ble født endret det seg helt. Bare etter å fysisk ha møtt babyen klarte hun å knytte seg til barnet. Og det går kjempefint med henne nå. Jeg har også et familiemedlem som ikke klarte knytte seg til babyen før babyen var ute.

Selv har jeg vært skikkelig dårlig dette svangerskapet og jeg er faktisk også der at jeg ikke klarer å glede meg. Føler ingenting for den lille akkurat nå, annet enn et behov for å passe på hva jeg spiser og drikker så den ikke tar skade. Men jeg er mor fra før og jeg vet at det kommer, så jeg slapper litt mer av.

Du har ingenting å skamme deg for, men siden du åpenbart har det vanskelig med dette synes jeg du skal ta en prat med jordmor eller lege. Vi vil jo ikke at dette skal utvikle seg til noe mer. Faren er jo at alle de negative følelsene dine rundt dette vil kunne eskalere og gjøre deg både deppa, redd og frustrert.

Du skal se at det går bra Og jeg er sikker på at du ikke får noen stygge kommentarer

 

[Sjokolade]

Jeg føler mye av det samme.

Vi prøvde i 6 mnd før spira satt, og på slutten der var jeg på tårene når testen var negativ. Hvor lang tid skulle det ta? Men så satt den endelig og vi ble kjempeglad!!

Når jeg forteller det til folk så kjenner jeg gleden i hele kroppen. Tårene kommer veldig lett.

Men så har du hverdagen. Enda føles dette veldig fjernt. Har vært på TUL og så noe som lignet et mummitroll i magen og gledet meg over det. Men alikevell, er dette ekte?

Så kom de kalde føttene. Hva faen styrer jeg med? Skal jeg klare å ta vare på et barn? Er vi kompetente foreldre? Hver gang tankene kommer hit så prøver jeg å gjøre noe annet.

Men til nå har det vært lite "glede" i svangerskapet hvia det er lov å si. Det er stress, går det bra med babyen, er det MA, lever den enda, spiser jeg rett osv. Også er det alt svangerskapet har gjort med kroppen. Svære, ømme bryster, konstant kvalm og spyr tidvis, klarer ikke jobbe overtid. Også konsekvensene i forholdet, sexlivet lider, jeg er et hornonelt troll.

Men prøver å ikke la følelsene trykke meg ned. Men tankene er der.

 

[Ønske.]

Sender deg en varm og god klem.
Kjenner ikke så mye til glede enda jeg heller mest bekymring.
Dukjet opp noen uforutsette ting i mitt liv som gjør at jeg må sette min glede og posetivitet litt på hold. Pluss at slik ting er akurat nå for meg så er kroppen i alarmberedskap for at det ikke skal gå, noe som vil gjøre de uforutsette hendelsene verre
Jeg tar sånne ting med min lege for jeg føler han lytter. Tenker at det er viktig og snakke om det

 

[endeli'85]

Jeg har også mye rare tanker og følelser når jeg er gravid. Særlig sist gang med nr 2, som kom 15 mnd etter storesøster. Alt jeg klarte å tenke på var hvor slitsomt det ville bli og jeg klarte ikke å glede meg til han skulle komme. Følte meg som verdens verste mor!! Så kom han og tok meg fullstendig med storm. Med nr 1 hadde jeg ikke en så sterk morsfølelse med det samme, den kom over tid og ikke før hun var 6 mnd følte jeg virkelig at jeg var mamma’n hennes. Du er ikke alene om å ikke være i fullstendig lykkerus pga svangerskapet

 

[MIT90]

Kjenner til det du føler. Første var planlagt og ønsket og satt etter bare noen prøveperioder, likevel var det ganske blandede følelser da testen var positiv. Hva er det vi holder på med, nå mister vi all frihet, hvordan skal dette gå osv, hadde omtrent ingen symptomer så det hele var ganske surrealistisk. Begynte å føle mer glede da vi fant ut kjønn og begynte å kjenne bevegelse. Denne gangen er det ganske likt, ingen symptomer og bor langt unna by så tul er ikke barebare, så har ingen hoppende glede over å være gravid på en måte enda, vet jo ikke om alt er som det skal (det har man jo ingen garanti for uansett men).
Tror slike følelser er normale, men det kan jo være godt å gå til legen eller kanskje særlig jordmor og få snakket om disse følelsene
Sender deg en god klem

 

[Frk.Eplefrø]

Jeg ser at det er mange kloke damer som har svart deg allerede, men vil bare tilføye at du har masse hormoner som herjer i kroppen din og at det også kan spille inn på følelser og sinn. Det er ingenting å skamme seg for - alle følelser er lov! Men det er viktig å prate med noen om dem!

 

[Bisva86]

Har det litt på samme måte. Vi var forberedt på å prøve en stund, men det gikk på første forsøk. Tror det er noe av grunnen til at jeg ikke gleder meg så voldsomt enda. Det føles nesten for godt til å være sant på en måte.
Alle blir kjempe glade og gratulerer så masse, men jeg synes bare hele greia føles veldig surrealistisk, og klarer ikke glede meg helt enda.
Håper og tror det endrer seg når magen vokser og bevegelsene kommer, da føles det nok mer virkelig

 

[IngeridElisabeth]

Husker i første svangerskap så selv om jeg hadde hyperemesis, så ble det ikke virkelig for meg før jeg kjente bevegelser i magen. Og fremdeles ikke heelt virkelig før jeg fikk barnet på brystet! Barnet var planlagt og etterlengtet, men husker godt følelsen av «shit hva har vi gjort?!» de første ukene etter positiv test! Det går seg til men graviditet er ikke som på instagram for de aller fleste. Man går ikke rundt og gliser og gløder døgnet rundt i 9 måneder altså....

 

[Støvel93]

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt!

Vi fikk det til på kort tid, og jeg føler jeg har hatt et veldig naivt forhold til selve graviditeten før jeg plutselig befant meg midt i den. Jeg hater å miste kontroll over kropp, følelser osv, så disse ukene har vært alt annet enn en opptur. Da vi var på tidlig ultralyd ble jeg lettet da hjertet slo, men kjente ingen spesiell Glede. Jeg er ikke flink til å forholde meg til noe abstrakt - det føles fortsatt veldig fjernt at det er et vesen i magen min, selv om jeg så den på skjermen. I tillegg så får jeg noia når jeg tenker på alt kroppen min skal gjennomgå, og hvor lite kontroll jeg har på det som skal skje. tanken på at det skal være et menneske inni der som skal bevege seg er helt creepy..

jeg tror alle takler graviditet på ulike måter. De stemmene man hører oftest er kanskje de som har slitt lenge med å bli gravide, og endelig har fått det til, eller de som bare elsker å gå gravide.

jeg tenker at jeg bare skal ta tiden til hjelp, og ikke legge noe press på meg selv ift hva jeg bør føle. Jeg føler det jeg føler, og jeg er sikker på at babyen som kommer vil bringe masse glede til slutt.

 

[Lollo85]

Det er nok mye mer normalt enn de fleste tror, men få tørr å snakke om det. Og det betyr ikke at du er på vei inn i en depresjon, selv om det er klart at tankene dine rundt disse følelsene ikke er så gode. Jeg skjønner deg godt. Jeg hadde det på samme måte med min første (ivf, så et veldig ønsket og etterlengtet barn), og også nå med nr to. For meg ble det mer reelt og litt mer å glede seg til da jeg fikk vite kjønnet, men det varierer sikkert. Når jeg kom til fødselen gledet jeg meg veldig til å få lykkefølelsen og den enorme gleden alle snakker om, men fikk ikke den heller. Jeg har alltid vært glad i datteren min, alltid hatt beskyttelsesinnstinkt og etter noen mnd kom den kjærligheten mange beskriver ved første blikk. Med det sagt hadde jeg aldri noen negative følelser for datteren min, og var heller ikke deprimert eller nede selv. Jeg bare svevde ikke på en rosa sky. Og heldigvis har jeg en stor venninnegjeng med brutalt ærlige damer som også hadde opplevd det samme, og det gjorde alt myye lettere. Følelsene og gleden kommer, men til forskjelllig tid hos alle, som med alt annet i livet. Følelsene dine er helt normale, og du blir sikkert en fantastisk mamma

 

[Ekornmamma]

Vi er nå gravide med nr 2, begge ved hjelp av prøverør, og må si jeg føler meg like "teit", for jeg syns det er kjedelig å være gravid. Kjedelig å være utmattet og trøtt og å ikke kjenne den lykkerusen alle andre ser ut til å ha. Og jeg som har vært klar og lengtet så lenge liksom!!

Jeg hadde det på samme måte med førstemann, og det ble bedre når jeg begynte å kjenne liv. I grunnen er 2. trimester veldig mye bedre enn første! Og selv om jeg syns graviditeten var tung og kjip og jeg ble frøken Negativitet, så elsker jeg ungen min over alt, og har ingen problemer med tilknytning til han. Så regner med at det løser seg denne gangen også!

Poenget er vel at det er lov og syns at å være gravid er blæ selv om du er klar, naiv, har prøvd lenge eller den satt på første. Men vær ærlig med deg selv og dine nærmeste, snakk om det når det er behov og ha tro på at det kommer andre dager

 

[Pixie]

Med første hadde jeg lite bekrymringer. Denne gangen mange. Føler meg ikke gravid. Og er også livredd denne gangen. For alt. Sist bodde vi hjemme forsatt. Jeg hadde ikke jobb. Alikevel var ikke bekymringene der. Denne gangen har vi bolig, men jeg er forsatt uten jobb og selvom jeg har ønsket et lillesøsken SÅ inderlig så har jeg visst at det blir for dumt å planlegge det når jeg ikke har fast jobb. Vel, så ble jeg gravid da. 5 dager før EL. Jeg trodde det var lenger til EL tilogmed. Ganske så uplanlagt. Og jeg føler egentlig litt på skam tror jeg? Jeg føler jeg nesten ikke har lov å være glad? Jeg tror og håper jo at det kommer til å ordne seg uansett. Men.. akuratt nå synes jeg det er vanskelig.

Så nei, jeg tror ikke du er alene. Jeg tror ikke det er unormalt å føle sånn. Når det er din første vet du jo ikke hva du går til heller. Men å snakke med noen hadde nok sikkert vært lurt Ellers er jo alltid vi er på forumet her

 

[endeli'85]

Med første hadde jeg lite bekrymringer. Denne gangen mange. Føler meg ikke gravid. Og er også livredd denne gangen. For alt. Sist bodde vi hjemme forsatt. Jeg hadde ikke jobb. Alikevel var ikke bekymringene der. Denne gangen har vi bolig, men jeg er forsatt uten jobb og selvom jeg har ønsket et lillesøsken SÅ inderlig så har jeg visst at det blir for dumt å planlegge det når jeg ikke har fast jobb. Vel, så ble jeg gravid da. 5 dager før EL. Jeg trodde det var lenger til EL tilogmed. Ganske så uplanlagt. Og jeg føler egentlig litt på skam tror jeg? Jeg føler jeg nesten ikke har lov å være glad? Jeg tror og håper jo at det kommer til å ordne seg uansett. Men.. akuratt nå synes jeg det er vanskelig.

Så nei, jeg tror ikke du er alene. Jeg tror ikke det er unormalt å føle sånn. Når det er din første vet du jo ikke hva du går til heller. Men å snakke med noen hadde nok sikkert vært lurt Ellers er jo alltid vi er på forumet her

Å, nå fikk jeg helt vondt inni meg! Så trist at du føler på skam og at du ikke skal få lov til å glede deg har du fått noen negative reaksjoner på at du er gravid nå? Håper du snart klarer å slippe gleden løs og legge vekk skammen. Tenk for en gave du gir til den som skal blir storebror/søster

 

[Bruspulver]

Sniker litt, vil bare dele mine tanker. Jeg er i uke 32, har prøvd i tre år og har flere ma og sa bak meg.
Det er masse liv i magen, men jeg føler ikke en enorm glede over barnet som skal komme. Det er spennende at det skjer så mye med kroppen og at jeg ser bevegelse.
Men kjenner ingen tilknytning til den i magen. Det er "den", "babyen" og lignende.
Nesten så jeg gruer meg litt til å dra fra sykehuset, for jeg må ta med meg et fremmed menneske hjem.

Men jeg er ikke bekymret, er ikke deprimert, har bare mye tanker. Og jeg er sikker på at det går seg til når babyen kommer.

 

[Kania]

Jeg tror det er mange som føler på det samme. Jeg har ei venninne som sliter veldig med dette og har til og med tatt abort tidligere pga angrende følelser. Hos henne så kom jo lysten på barn tilbake da svangerskapshormonene var ute av kroppen. Så det er ikke så greit med disse hormonene og alt som skjer med både kropp og sinn.

 

[Pixie]

Å, nå fikk jeg helt vondt inni meg! Så trist at du føler på skam og at du ikke skal få lov til å glede deg har du fått noen negative reaksjoner på at du er gravid nå? Håper du snart klarer å slippe gleden løs og legge vekk skammen. Tenk for en gave du gir til den som skal blir storebror/søster

Nei, men ikke mange vet det heller. Tviler på jeg får det heller, men mer redd for hva folk EGENTLIG tenker. Jeg gleder meg jo til tider heldigvis, og er jo veldig ønsket! Jeg hadde tenkt å vente et par måneder for å prøve å få ekstra styr på livet og vekten, men den gang ei Det går fint med meg altså, tror det blir bra til slutt men takk for at du bryr deg Storebror har mast om baby i laaang tid nå, så satser på han blir glad ja