Vettskremt førstegangsfødende

Virker epidural så mye at du ikke opplever de store smertene i selve utdrivelsesfasen? Kjenner det er smertene jeg kvier meg mest til!
For et vakkert øyeblikk med det første møtet, blir helt våt i øynene av tanken ❤️
Ja, epiduralen gjorde at jeg hverken kjente sugekopp, revning eller at jeg bli klipt - fikk forvarsel også om at nå klipper de :)
 
Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning og fikk prøve ca ALT som ikke er en naturlig fødsel. Ble satt i gang, fikk epidural før riene startet for fikk ikke lov til å ha vondt pga blodtrykket.
Ballongen jeg fikk da jeg skulle settes igang dyttet hode opp og morgenen etterpå lå hun med en fot ned istedenfor hode.
Så da fikk jeg prøve ytre vending, som gikk fint. Etter at vannet ble tatt stoppet alt opp og det hele endte med KS.
Til tross for at dette høres voldsomt ut (noe det forsåvidt også var) så ble jeg utrolig godt ivaretatt og følte meg trygg hele veien.
Så det kan gå ganske fint selv om det blir alt annet enn tilbod med det verste en hadde sett for seg på forhånd :Heartred
 
Første fødselen var startet av seg selv med vannavgang, spaserte inn på føden og fikk beskjed om at jeg var syv cm fem timer etterpå ble hun født. Andre fødsel var igangsatt på grunn av stort barn, jeg opplevde fødselen som traumatisk da det gikk fort og var skikkelig intenst i to timer. Tredje gang ble det planlagt keisersnitt på grunn av stort barn, de prøvde og overtale meg til og føde men endte opp med keisersnitt noe jeg angrer ekstremt på. Jeg hadde fint klart og føde og de tre siste gangene har fødslene gått strålende og har kun vært engstelig for et nytt keisersnitt
 
Så trist at det var så dramatisk og traumatisk for deg! Var det først fødsel? Har hørt at fødslene etterpå blir enklere, men vet ikke om det stemmer. Er jo lov å håpe for deg. Skal du ha epidural fra starten ved neste fødsel? Håper vi får en positiv opplevelse begge to! Det er som man sier; "keep your eyes on the prize!" Verdens fineste følelse venter på den andre siden, det er en god trøst sikkert når det står på som verst :blackeye:
Ja, regner med at det blir litt enklere neste gang, men man vet jo aldri! Ang epidural tenker jeg at jeg tar det som det kommer. Blir det likt nestegang ber jeg om epidural, men håper jo egentlig at jeg slipper. At fødselen går såppas greit at jeg ikke trenger det. Problemet sist var sterke smerter mellom riene, så jeg ikke fikk pause, så håper at jeg «bare» får rier neste gang :hilarious:
 
Med nummer en tok det 14 timer fra vi ringte sykehuset til babyen var ute. Riene var fæle da jeg ikke hadde noen pauser mellom dem. Husker jeg la meg ned ved postkassene hjemme og på parkeringsplassen på sykehuset, haha. Fikk epidural etter en stund, og etter det kjente jeg lite. Lå bare og tøysa. Så fort ungen var ute, var alle smerter glemt.

Med nummer to ble jeg igangsatt ni dager før termin pga. begynnende svangerskapsforgiftning. Det ble styrtfødsel. Rakk ikke å få smertestillende og syntes egentlig ikke det var vondt i det hele tatt. Var som å være dritatrengt. Veldig ulike fødsler, men hadde lett gjort det igjen. Adrenalinkick til tusen!
 
Sjekk ut positiv fødsel. Fin profil på Instagram og anbefaler nettkurset hennes.
Du kan også snakke med jordmor :)
Dette går bra!! Å være forberedt på ulike scenarioer betyr ikke at ALT det kommer til å skje deg, men at du er mer kle over hva som skjer med kroppen vil hjelpe deg å stå i og takle fødselen.
Og pusteøvelser er genialt så du vet litt mer hvordan du kan bruke pust for å takle riene.
Og man kan ha mange samtaler med jordmor om dette som også vil kunne hjelpe deg å takle nervene.

Jeg har hatt èn dødfødsel som gikk veldig greit sånn smertenessig, hadde 6timer med rier, det var en unormalt liten baby så ingen rifter og ingen komplikasjoner med morkake. Også en igangsatt fødsel etterpå på 18 timer hvor jeg skreik etter hjelp de siste 8 timene :hilarious: men ikke traumatisk likevel, baby forløst med klipp og vakuum, ingen rifter og ikke problemer med morkake. Så hadde jeg en igangsatt fødsel til hvor vi midt i fødselen fant ut at babyen lå o seteleie. Det er den desidert beste fødselen min, tok 5 timer men kun intense rier de siste par timene. Kun et par små overfladiske rifter og ikke klipp. Ingen problemer med morkake eller blødning.
 
Jeg hadde en lang og vond fødsel sist, vil nesten si at jeg synes det var lettere traumatisk mens det stod på og trodde ikke jeg skulle overleve(var aldri noen fare altså:hilarious:) men det er sant som de sier, smertene forsvinner med en gang og glemmes fort. I forkant hadde jeg sett masse på jordmødrene og fødeavdelingen og diverse fødeprogrammer og var forberedt-men det ble likevel ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Hadde blant annet bestemt meg for å ikke få epidural-men epiduralen var det som redda meg til slutt.
Denne gangen har jeg grua meg litt mer, men etter å ha sett meg opp på fødeprogrammer gleder jeg meg igjen til fødsel. Tenker det er bedre å bruke tida på å glede seg til fødsel enn å grue seg, for det trenger slettest ikke bli en kjip opplevelse. For å si det sånn, selv om det var sykt vondt sist er det for meg den aller enkleste delen av svangerskapet. Å gå gravid er mye verre for min del. Fødselen er jo bare snakk om timer eller dager. Ja, det er vondt, men for en premie man får:Heartred
Enig i det du skriver på slutten! Å gå gravid er mye verre. Slutten av graviditeten ble veldig tung for meg!
 
Førstefødte kom 30 min etter ankomst sykehus. Ingen smertelindring overhodet.

Nummer to kom én time etter ankomst sykehus. Fikk lystgass i ca 10 minutter, ellers ingenting.

Hadde på begge fødsler sagt i fra om at jeg IKKE skulle ha epidural, uansett om jeg ba om det. På 9 cm ba jeg om det (fødsel to) men var selvfølgelig for sent og 10 min etterpå var minstemann ute :)
Hvilken effekt hadde lystgass på deg? Spennende å høre om opplevelsen din!! Å så godt det må være at det gikk relativt kjapt og gæli og!
Første fødselen var startet av seg selv med vannavgang, spaserte inn på føden og fikk beskjed om at jeg var syv cm fem timer etterpå ble hun født. Andre fødsel var igangsatt på grunn av stort barn, jeg opplevde fødselen som traumatisk da det gikk fort og var skikkelig intenst i to timer. Tredje gang ble det planlagt keisersnitt på grunn av stort barn, de prøvde og overtale meg til og føde men endte opp med keisersnitt noe jeg angrer ekstremt på. Jeg hadde fint klart og føde og de tre siste gangene har fødslene gått strålende og har kun vært engstelig for et nytt keisersnitt
Ser eksempelvis i USA at flere og flere kvinner som skal føde foretrekker denne måten å få barnet på. I Norge holder de jo fremdeles veldig tilbake på en slik politikk. Det innebærer selvsagt postoperative risikofaktorer med KS, men litt oppsiktsvekkende at flere og flere kvinner ønsker dette. Kan jeg spørre om hvorfor du angrer?
Jeg fikk alvorlig svangerskapsforgiftning og fikk prøve ca ALT som ikke er en naturlig fødsel. Ble satt i gang, fikk epidural før riene startet for fikk ikke lov til å ha vondt pga blodtrykket.
Ballongen jeg fikk da jeg skulle settes igang dyttet hode opp og morgenen etterpå lå hun med en fot ned istedenfor hode.
Så da fikk jeg prøve ytre vending, som gikk fint.
Til tross for at dette høres voldsomt ut (noe det forsåvidt også var) så ble jeg utrolig godt ivaretatt og følte meg trygg hele veien.
Så det kan gå ganske fint selv om det blir alt annet enn tilbod med det verste en hadde sett for seg på forhånd :Heartred
Uff, for en opplevelse du har vært igjennom. Men samtidig er det veldig betryggende å lese om kompetansen og nivå på faget som finnes der ute. Selv med komplikasjoner så er man i veldig trygge hender! Før i tiden var jo fødsler en gambling med livet, og det var ikke akkurat noe du kunne gjøre for å unngå å havne der heller. Tusen takk for at du delte :love017
 
Jeg angrer veldig på keisersnitt da jeg fortsatt sliter med mye vondt og magen trakk seg aldri like fint tilbake. Det er også en risiko med fødsel etter keisersnitt. Kommer seg også mye fortere. Jeg hadde villet valgt fødsel uansett
 
Jeg angrer veldig på keisersnitt da jeg fortsatt sliter med mye vondt og magen trakk seg aldri like fint tilbake. Det er også en risiko med fødsel etter keisersnitt. Kommer seg også mye fortere. Jeg hadde villet valgt fødsel uansett
Veldig godt å vite hvis man skulle ende opp i en situasjon hvor man fremdeles kan velge. Takk for fint innspill :Heartpink
 
Sniker ❤️

Kan fortelle om mine erfaringer. Jeg har tre fødsler bak meg, nr4 kommer til sommeren..

Først og fremst; jeg vil anbefale deg sterkt å prate med jordmor om fryktene dine, og å komponere et fødebrev etterhvert. Men også, ta et fødselskurs. Joda, masse uventet KAN skje, men et fødselskurs vil kunne hjelpe deg å forberede deg mentalt på det fysiske under en normal fødsel, og kunne gi litt informasjon om fødselens faser. På det viset vil det kunne hjelpe mye på frykten, og på å håndtere det som skal skje.
Jeg tok fødselskurs (positiv fødsel) før fødsel nr3, og gikk fra å grue meg til å glede meg til fødsel. Og selve fødselen var den enkleste av dem alle, med minst smerter..!

Tilbake til fødslene. Opplevelsen har vært helt OK alle gangene, sånn sett.
Nr1, var jeg såvidt fyllt 17 år, og det var i 2009. Lett prematur, så jeg trodde ikke fødselen var i gang før jeg kom inn på føden med 8 cm åpning. Fødte på rygg med lystgass. Lystgassen funka ikke, jeg ble helst bare sur på den, men endte i en slags panikk og hadde absolutt ikke kontroll over egen kropp. Lite klipp i underlivet, etter pressfase på 45 minutter. Skal sies at jeg ikke kjente pressetrang, og ikke greide jobbe med kroppen....
Frisk baby. Frisk meg. Men klipping og sying; samt strekking og tøying etter første fødsel? Hadde problemer med å gå på do, sitte, gå skikkelig, i en uke. Tok lang lang tid før jeg følte meg normal nedentil, men jeg tror det handler like godt om psykiske traumer, som fysiske. (Igjen, jeg var 17 år, og umoden hjerne.. tror ikke det var noe fordel).. hele fødselen varte 11,5 t fra første rie.

Nr2 fødte jeg sånn sett enkelt nok. Det tok 5 timer, ingen klipping.. revnet litt, men ikke mer enn at jeg følte meg i topp form ganske kort tid etterpå. Riene satt dog i beina, som var smertefullt. Og lystgass denne gang også.. lystgassen tok smertetoppene, men gjorde meg også rusa. Både med nr 1 og nr2 følte jeg meg "tvunget" til å ligge på rygg å føde; som forøvrig ikke er en veldig god fødestilling fysisk sett (man låser bekkenet). Jeg kunne nok ha ligget på andre måter, men man blir fortalt at "nå kan du legge deg ned her", og uten å ha fått noe annen informasjon, så gjør man jo bare det...
Uansett. Hadde ikke sjans til å holde igjen under en pressrie; mistenker lystgassen har litt skyld i at jeg ikke hadde kontroll her heller.. men alt gikk greit.

Men! Gruet meg til fødsel nr3, fordi jeg kjente meg sånn sett redd for smertene og slikt... Jeg kom over fødselskurset, og forberedte meg godt. Skrev fødebrev om hva jeg tenkte og ytret et par ønsker; samt gav info om hvordan å håndtere meg best.
Jeg holdt meg gående hele åpningsfasen (håndterer best rier ved å røre på meg). Jeg fikk bestemme helt selv hvordan jeg ville føde; endte opp med å legge meg fordi jeg akutt ble sliten... Men fødte liggende på siden. Jeg revnet ikke i det hele tatt, brukte ingen smertestillende medikamenter (eneste var en varm pose på magen), og hadde full kontroll over kroppen i hele forløpet. Og! Greide holde igjen under "the ring of fire". Varte 5,5t fra første rie.

Så... Min erfaring er; ta et fødselskurs. Det spiller ingen rolle hvordan du føder, keisersnitt, med epidural, i badekar, igangsatt...... Men jeg tenker at god forberedelse er gull, uansett. ❤️
 
Sniker ❤️

Kan fortelle om mine erfaringer. Jeg har tre fødsler bak meg, nr4 kommer til sommeren..

Først og fremst; jeg vil anbefale deg sterkt å prate med jordmor om fryktene dine, og å komponere et fødebrev etterhvert. Men også, ta et fødselskurs. Joda, masse uventet KAN skje, men et fødselskurs vil kunne hjelpe deg å forberede deg mentalt på det fysiske under en normal fødsel, og kunne gi litt informasjon om fødselens faser. På det viset vil det kunne hjelpe mye på frykten, og på å håndtere det som skal skje.
Jeg tok fødselskurs (positiv fødsel) før fødsel nr3, og gikk fra å grue meg til å glede meg til fødsel. Og selve fødselen var den enkleste av dem alle, med minst smerter..!

Tilbake til fødslene. Opplevelsen har vært helt OK alle gangene, sånn sett.
Nr1, var jeg såvidt fyllt 17 år, og det var i 2009. Lett prematur, så jeg trodde ikke fødselen var i gang før jeg kom inn på føden med 8 cm åpning. Fødte på rygg med lystgass. Lystgassen funka ikke, jeg ble helst bare sur på den, men endte i en slags panikk og hadde absolutt ikke kontroll over egen kropp. Lite klipp i underlivet, etter pressfase på 45 minutter. Skal sies at jeg ikke kjente pressetrang, og ikke greide jobbe med kroppen....
Frisk baby. Frisk meg. Men klipping og sying; samt strekking og tøying etter første fødsel? Hadde problemer med å gå på do, sitte, gå skikkelig, i en uke. Tok lang lang tid før jeg følte meg normal nedentil, men jeg tror det handler like godt om psykiske traumer, som fysiske. (Igjen, jeg var 17 år, og umoden hjerne.. tror ikke det var noe fordel).. hele fødselen varte 11,5 t fra første rie.

Nr2 fødte jeg sånn sett enkelt nok. Det tok 5 timer, ingen klipping.. revnet litt, men ikke mer enn at jeg følte meg i topp form ganske kort tid etterpå. Riene satt dog i beina, som var smertefullt. Og lystgass denne gang også.. lystgassen tok smertetoppene, men gjorde meg også rusa. Både med nr 1 og nr2 følte jeg meg "tvunget" til å ligge på rygg å føde; som forøvrig ikke er en veldig god fødestilling fysisk sett (man låser bekkenet). Jeg kunne nok ha ligget på andre måter, men man blir fortalt at "nå kan du legge deg ned her", og uten å ha fått noe annen informasjon, så gjør man jo bare det...
Uansett. Hadde ikke sjans til å holde igjen under en pressrie; mistenker lystgassen har litt skyld i at jeg ikke hadde kontroll her heller.. men alt gikk greit.

Men! Gruet meg til fødsel nr3, fordi jeg kjente meg sånn sett redd for smertene og slikt... Jeg kom over fødselskurset, og forberedte meg godt. Skrev fødebrev om hva jeg tenkte og ytret et par ønsker; samt gav info om hvordan å håndtere meg best.
Jeg holdt meg gående hele åpningsfasen (håndterer best rier ved å røre på meg). Jeg fikk bestemme helt selv hvordan jeg ville føde; endte opp med å legge meg fordi jeg akutt ble sliten... Men fødte liggende på siden. Jeg revnet ikke i det hele tatt, brukte ingen smertestillende medikamenter (eneste var en varm pose på magen), og hadde full kontroll over kroppen i hele forløpet. Og! Greide holde igjen under "the ring of fire". Varte 5,5t fra første rie.

Så... Min erfaring er; ta et fødselskurs. Det spiller ingen rolle hvordan du føder, keisersnitt, med epidural, i badekar, igangsatt...... Men jeg tenker at god forberedelse er gull, uansett. ❤️
Takk for svar! 17 år, det er tidlig! Som du presiserer flere ganger på ulike måter, en fødsel er nok en mental styrkeprøve, og å være informert, psykisk rustet og på lag med kroppen virker som å være en grei følgesvenn igjennom en slik begivenhet. Det var en tidligere som også anbefalte fødselskurs og det er definitivt noe jeg ønsker å gjøre!
Takk for fine historier og gode råd! :love7
 
Ja, epiduralen gjorde at jeg hverken kjente sugekopp, revning eller at jeg bli klipt - fikk forvarsel også om at nå klipper de :)

Bare sånn.. revning og klipp kjente ikke jeg heller, selv uten epidural. Men man får ofte xylocain spray før klipp og sånt da. :)
 
Takk for svar! 17 år, det er tidlig! Som du presiserer flere ganger på ulike måter, en fødsel er nok en mental styrkeprøve, og å være informert, psykisk rustet og på lag med kroppen virker som å være en grei følgesvenn igjennom en slik begivenhet. Det var en tidligere som også anbefalte fødselskurs og det er definitivt noe jeg ønsker å gjøre!
Takk for fine historier og gode råd! :love7

Ønsker deg masse lykke til! :)
 
Ja det er vondt, men det er glemt kort tid etter. Selv om jeg godt husker smertene, så er de liksom verdt det.
Vannet ble tatt 05.00 på natta - baby var litt stor så de (og jeg) ønsket å få fødsel igang. Husker at mengden vann overrasket meg veldig :hilarious: sambo kom 06.30, og vi var vel på fødestua 07.30 hvis jeg husker rett. Frem til da var ikke riene så sterke, men bygde seg sakte men sikkert opp. Smertene riene ga kjennes umenneskelig ut, men samtidig kjenner man at kroppen takler det. Hadde smerter i ryggen, kjentes ut som jeg skulle skite meg ut. Jordmor ville ha meg på do, for å se om vi fikk fortgang i det hele, men jeg kom meg ikke ut av sengen. Full åpning 10.45, ho ble født 11.29. Ho ble stående fast (stort hode), samt at jeg trakk meg litt fra toppene på riene - jobbet ikke helt ut. Så til slutt sa jordmor at hvis jeg ikke jobbet på de neste to riene så måtte de klippe. Ikke fan - da tok jeg tak og ute var hun:happy:
Revnet noe og fikk noen sting. Fantastisk jordmor og super student som var med - hadde drakamp med henne under riene (hun holdt i et laken, så dro jeg det jeg klarte. Veldig effektiv måte).
Tiden etter gikk alt veldig greit (hvis man ser bort fra det å tisse) - fant ut at å tisse i et beger var lurt, ingen urin på sårene
 
Uff, for en opplevelse du har vært igjennom. Men samtidig er det veldig betryggende å lese om kompetansen og nivå på faget som finnes der ute. Selv med komplikasjoner så er man i veldig trygge hender! Før i tiden var jo fødsler en gambling med livet, og det var ikke akkurat noe du kunne gjøre for å unngå å havne der heller. Tusen takk for at du delte :love017
Bare hyggelig. Var litt usikker på om jeg skulle. For vil jo ikke skremme heller. Samtidig så tenker jeg at det viktig å få fram at det kan bli greit (sier ikke fint for det var ikke dempet belysning og ungen sklei ut :hilarious: ), selv med mange komplikasjoner og at det blir alt annet enn hva en trodde og håpet det skulle bli.:happy: Det går bra, og det blir fint når du sitter der med premien:Heartred
 
Det er det vondeste jeg jar opplevd, med opplevde en veldig stolthet og ny selvtillit rundt kroppen min etterpå :Heartred

Jeg var også liiivredd for å revne, og så for meg at huden plutselig bare sprakk, ukontrollert. Men jeg opplevde bare en lett svie nedentil, da skjønte jeg at huden revna litt. Fikk 3 sting nedenfor og 1 ovenfor fødekanalen:) Håper det kan hjelpe deg litt!
 
Sniker. Før jeg ble gravid var jeg kjempe redd for å føde, hadde hørt så mange skrekk historier. Men så ble jeg eldre å begynte å tenke, hvis det er så ille som det kan høres ut som, hvorfor får folk mer enn ett barn og vi har overlevd dette i tusenvis av år. Den tankegangen fikk meg igjen til å tenke " hvis de klarer det, så klarer jeg og".

Dette gjorde meg mindre redd, og jeg tenkte at jeg uansett kom til å klare det selv om det muligens ble vondt.

Når jeg var gravid tok jeg " positiv fødsel" kurse. Beste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv. Ikke bare gjorde kurset at jeg gledet meg til fødsel, men det var og hovedgrunnen til at jeg hadde en drømmefødsel.

Ikke på papieret - på papiret så så fødselen min slik ut 1. Jeg hadde korona 2. Vannet gikk og var misfarget 3. Pga de to første faktorene måtte barnet overvåkes med en elektrode gjennom hele fødselen 4. Hadde styrtfødsel på 2 timer og 40 minutter uten noen pause i riene fra start til slutt 5. Pga konstant overvåkning så de at hjerterytmen på babyen sank når jeg hadde rier, noe jeg hadde konstant, så barnet rakk aldri å hente seg inn igjen som gjorde at de tok henne med vakuum.

Men i mitt hode så fødselen slik ut: jeg skulle endelig få møte barnet mitt, og positiv fødselskurset gjorde at jeg ikke ble bekymret hverken for å ha korona eller misfarget fostervann. Jeg stolte på at kroppen min viste hva den drev med og at sykehuset hadde full kontroll. Jeg synes ikke riene var vondt, bare veldig intenst, som en helt sykt anstrengend treningsøkt. Men aldri tenkte hodet mitt at det var smerte. Sa på 8-9 cm til mannen,fordi jeg var bekymret for at han skulle tro jeg hadde vondt siden jeg pustet så dypt og koblet alt annet ut, sa jeg " jeg vil du skal vite at jeg ikke har vondt, det er bare sykt sykt intenst" . Grunnen til dette tror jeg er at jeg gjorde som jeg hadde lært i kurset, jeg var helt avslappet og fokuserte på å puste og telle meg gjennom riene. Når pressriene begynte var all intensitet borte, føltes mer som om jeg måtte helt sykt på do men var forstoppet :hilarious: Jeg synes det var kjipt at de måtte bruke vakuum, men jeg synes ikke det gjorde vondt når de satt det på, og når de dro var det bare deilig syntes jeg - som om man får hjelp med en kjempe vanskelig oppgave. Alt jeg klarte å tenke var " takk gud for at de hjelper å dra, for dette hadde blitt slitsomt uten hjelp" :hilarious: Jeg hadde ikke noe smertestillende en eneste gang i fødselen, og følte heller ikke på noe tidspunkt at jeg ønsket det.

Dagene etterpå gjorde det vondt i de 6 cm jeg hadde blitt klippt fordi de måtte bruke vakuum. Jeg hadde noen episoder hvor jeg gråt i ettertid, for jeg følte at det "store" klippet kom aldri til å hele ordentlig og jeg kommer aldri til å blir "normal" igjen. Nå ett år etterpå kan jeg fortelle at jeg ikke merker noen ting til fødselen eller klippet. Så var bortkasta tårer for dette gikk helt strålende:)

Fra å være en som var redd for fødsel, og vurderte å aldri få barn pga det kan jeg fortelle deg at jeg nå gjerne kunne født 10 ganger til. Elska å føde, fra start til slutt!! Eneste som stopper meg fra å føde 10 ganger til er at jeg aldri hadde mentalt overlevd å skulle oppdra 10 barn ;) :hilarious:

Sorry for veldig langt innlegg, men hadde så lyst til å fortelle det hvor utrolig fint det kan bli med riktig forbredelse og selv om man i utgangspunktet er redd :)
 
Beklager langt innlegg. Eg var livredd for fødsel (hadde ikkje tatt kurs, men sett på jordmødrene på nrk og discovery) Dette var etter at koronaen kom, men eg fekk ha med meg både mann og mammaen min (som gav meg veldig trygghet). Grunnen til redsel var x-antall mislykka graviditeter, ivf-forsøk og høg bmi i tillegg til at eg var inaktiv pga. bekkenløsning. Eg hadde hørt at det kunne ta mange dager å bli i gangsatt, så eg fikk nesten sjokk av at eg fødte samme dag. Oppmøte på fødeavdelinga kl.09.00. Det vart tatt sparketest og rieteller. 10.30: Undersøkt av lege, 1 cm åpning og moden. Kl.11.00: Sette veneflon(dei kløna veldig, men klarte det på 4. forsøk). Kl.11.50: Tok dei vatnet. Kl.12.50 skulle dei starte riestimulerande væske intravenøst, men eg nekta før eg hadde epiduralen på plass. Anestesi hadde ikkje tid, så 14.30: måtte dryppet startes. 15.30: starta vonde rier. Starta epidural kl.16.00. Den virka fantastisk, kunne prate meg igjennom alle rier fram til pressriene. Kl.17.15: 3 cm åpning og lav fosterlyd, måtte derfor stoppe dryppet. Kl.19.00: 5-6 cm åpning. Kl.21.00: 7 cm åpning kl.23.00: 10 cm. Hadde ønske om smertelindring nedentil(men hadde ikkje tid, men fekk lystgass i staden) Dei hadde heller ikkje tid til å klippe meg, men hadde rift grad 1(altså det minst alvorlige med kun pyntesting). Pressa halveis på 1 rie fekk beskjed om at haudet var langt oppe og at eg måtte legge meg på sida. Pressa 2 ganger til, og haudet var ute, pressa 1 siste gang og resten av kroppen var ute. Morkaka kom på 2 press uten smerte og komplikasjoner. Heilt perfekt fødsel i følge oss og jordmor, og en perfekt baby på 4410g og 53cm. Hadde med student heile vegen. Men for meg blei barseltida alt anna enn fryd og gammen. Reiste fra sjukehuset 15 timer etter fødsel på grunn av full avdeling, og dei hadde ikkje tid til oss. Havna på fleiremannsrom som resulterte i at mannen min fikk være der veldig lite. Reiste til lokalsjukehuset, som var rolig og flott, men uten nattevakt. Eg hadde en god del panikkangst anfall på natta, og klarte ikkje å sjå det sjølv då, men eg trengte meir hjelp enn det dei kunne tilby. Trur det kom av at eg var så fokusert på fødselen at eg ikkje klarte å forberede meg på det som kom etterpå, verken hormoner på høygir eller baby. Hadde heller ikkje forberedt meg godt nok på ammestilllinger. Fekk heldigvis hjelp når eg kom heim, men tok 2-3 mnd. før eg var meg sjølv igjen. Snakk med jordmor evt. lege om det som bekymrer deg. Eg vart henvist til jordmor på sjukehuset før fødsel(telefonkonsultasjon), trur det gjorde at min fødsel blei en positiv opplevelse. Lykke til
 
Beklager langt innlegg. Eg var livredd for fødsel (hadde ikkje tatt kurs, men sett på jordmødrene på nrk og discovery) Dette var etter at koronaen kom, men eg fekk ha med meg både mann og mammaen min (som gav meg veldig trygghet). Grunnen til redsel var x-antall mislykka graviditeter, ivf-forsøk og høg bmi i tillegg til at eg var inaktiv pga. bekkenløsning. Eg hadde hørt at det kunne ta mange dager å bli i gangsatt, så eg fikk nesten sjokk av at eg fødte samme dag. Oppmøte på fødeavdelinga kl.09.00. Det vart tatt sparketest og rieteller. 10.30: Undersøkt av lege, 1 cm åpning og moden. Kl.11.00: Sette veneflon(dei kløna veldig, men klarte det på 4. forsøk). Kl.11.50: Tok dei vatnet. Kl.12.50 skulle dei starte riestimulerande væske intravenøst, men eg nekta før eg hadde epiduralen på plass. Anestesi hadde ikkje tid, så 14.30: måtte dryppet startes. 15.30: starta vonde rier. Starta epidural kl.16.00. Den virka fantastisk, kunne prate meg igjennom alle rier fram til pressriene. Kl.17.15: 3 cm åpning og lav fosterlyd, måtte derfor stoppe dryppet. Kl.19.00: 5-6 cm åpning. Kl.21.00: 7 cm åpning kl.23.00: 10 cm. Hadde ønske om smertelindring nedentil(men hadde ikkje tid, men fekk lystgass i staden) Dei hadde heller ikkje tid til å klippe meg, men hadde rift grad 1(altså det minst alvorlige med kun pyntesting). Pressa halveis på 1 rie fekk beskjed om at haudet var langt oppe og at eg måtte legge meg på sida. Pressa 2 ganger til, og haudet var ute, pressa 1 siste gang og resten av kroppen var ute. Morkaka kom på 2 press uten smerte og komplikasjoner. Heilt perfekt fødsel i følge oss og jordmor, og en perfekt baby på 4410g og 53cm. Hadde med student heile vegen. Men for meg blei barseltida alt anna enn fryd og gammen. Reiste fra sjukehuset 15 timer etter fødsel på grunn av full avdeling, og dei hadde ikkje tid til oss. Havna på fleiremannsrom som resulterte i at mannen min fikk være der veldig lite. Reiste til lokalsjukehuset, som var rolig og flott, men uten nattevakt. Eg hadde en god del panikkangst anfall på natta, og klarte ikkje å sjå det sjølv då, men eg trengte meir hjelp enn det dei kunne tilby. Trur det kom av at eg var så fokusert på fødselen at eg ikkje klarte å forberede meg på det som kom etterpå, verken hormoner på høygir eller baby. Hadde heller ikkje forberedt meg godt nok på ammestilllinger. Fekk heldigvis hjelp når eg kom heim, men tok 2-3 mnd. før eg var meg sjølv igjen. Snakk med jordmor evt. lege om det som bekymrer deg. Eg vart henvist til jordmor på sjukehuset før fødsel(telefonkonsultasjon), trur det gjorde at min fødsel blei en positiv opplevelse. Lykke til
Takk for veldig ærlig innlegg. En ting er å være veldig psykisk innstil på fødselen, en annen ting er tiden etter. Hvordan går det med deg nå?
 
Back
Topp