Uke 6
Huff, jeg hadde jo tenkt ikke å være så bekymra denne gangen.. Har hatt flere dager med veldig sterk kvalme, mens det nå de siste to dagene har blitt bedre. Jeg har også begynt med reisesykearmbånd, selv om jeg ikke trodde de skulle funke. Derfor tok jeg dem av meg etter første dagen da jeg skulle sove, og våknet opp midt på natta veldig kvalm. Tenkte som så at jeg kunne vel prøve å ta de på - og 5 min etterpå slapp kvalmen taket. Så det kan jo bety at de faktisk fungerer for min kvalme, er også nøye med å drikke sukkerholdig saft før jeg står opp og spise frokost raskt.
Også murringer, som jeg hadde mye av for 1 uke siden, er det nå mye mindre av. Og har siden igår iblant hatt utflod med bittelitt blod i. Sånn type noen tråder rosa blod. Men da starter jo tankekjøret. Er det starten på en SA, er det tegn på en MA eller kanskje tom fostersekk? Også leste jeg i går at risikoen øker fra ca 1% til 10% for svangerskap utenfor livmor når man blir gravid på spiral
og det kan jo bli kjempefarlig om jeg ikke finner ut av det snart..
I dag har jeg hodepine og har lest noen her få det ved progesteronfall fordi spiren har dødd, og det gjør meg jo ikke mindre redd, selv om jeg sikkert har hodepine fordi jeg har stiv nakke.
Æsj, jeg hadde jo tenkt å ta ting litt som det kommer. Det er jo allerede "bestemt" om dette svangerskapet vil ende godt eller ikke, og bekymringer endrer ikke på utfallet. Men det er ikke så lett, gitt.
Tidligere svngerskap har jo endt med SA(samme dag som oppdaget MA, utvikling stoppet i uke 9) så sent som uke 13 første gangen jeg var gravid og i neste svangerskap ble det dødfødsel i uke 27. De erfaringene sitter godt i merker jeg, selv om forrige svangerskap gikk fint og vi fikk baby. Men hvorfor skulle jeg være så heldig at jeg bare kan bli gravid også faktisk få barn uten masse styr og abort først? Det er liksom sånn som bare har skjedd "alle andre" jeg kjenner, men ikke meg.
Synes sånn sett det er greit å holde svangerskapet utenfor familien enn så lenge, for det er ingen som forstår hvordan dette er uansett
hverken min mor, svigermor, bestemødre, tanter, svigersøster eller søstre har opplevd en SA. De har bare blitt gravide og fått baby rett etterpå. Og det er jo fint for dem de såklart. Mange jeg kjenner klarer å forstå den frykten jeg opplever, selv om de ikke har vært gjennom det selv, men ikke følt at noen i familien har klart å relatere seg til det at all. Å gå 3 mnd eller 7 mnd som gravid - for å sitte igjen med ingenting. Alt sammen til ingen nytte. Og det kjenner jeg at jeg ikke er sikker på om psyken min orker en eneste gang til. Samtidig som jeg heller ikke har noe valg.
Er såklart glad for at jeg blir gravid fort, men akkurat nå er jeg mest redd for at vi må oppleve mer dritt enda en gang. I tillegg er jeg student og uten muligheter for å sykmelde meg.. Det var jo nettopp derfor vi ville vente med en til også, for å ha et slags økonomisk sikkerhetsnett om ting skulle gå galt.
Blæææ, negativ post det her, men. Ultralyd om 6 dager og jeg synes det er SÅ lenge til at jeg seriøst vurderte å bestille privat denne uka. Men det er 1300 kr jeg ikke har lyst til å bruke når det vil koste 60 kr om en uke.
Blødde forsåvidt litt, både friskt blod og brunt forrige gang, allerede fra uke 5 og til uke 10, så vet jo at det er mulig uten at noe er i veien. Men det er vanskelig å holde motet oppe merker jeg.
Heier deg og spira frem
