Vanskelig vei

[smiley :)]

Sitter her, første gang jeg er inne på denne delen av forumet for å finne ut av noen svar som plager meg.... Det er slitsomt å ikke vite hvordan veien er.... Vet omtrent ingenting føler jeg!

Kom inn hit da jeg bare skulle vite hvordan veien er; hva gjør man etter å ha vært hos gynekologen og fått svare der, hvor lenge bruker man medisin evt før man ender på IVF, hvordan får man hjelp, hva koster det/egenandel, hvor lang ventetid er det, hvor mange forsøk får man, kan man velge mann/kvinne som lege ved IVF osv...
Spørsmålene er der fortsatt og jeg ønsker finne svarene fra de som har vært gjennom det, men jeg føler som om jeg er helt smeltet utover senga.... i tårer....av å lese andres opplevelser og erfaringer, følelser, håp, suksess og tålmod....

Har aldri vært borti tema før nå, når jeg kanskje selv står på kanten av å måtte bruke "hjelpemidler" for å bli gravid.

Synes det høres så tøft ut, at jeg blir skremt a.o.t... har tårer i øynene og blir nesten engstelig og redd. Hvordan takler man noe slikt? Så tøft? Så sterkt!

Men i neste øyeblikk leser jeg om de som endelig får oppfylt sine ønsker, de som lyser med håp, de som stolt står opp igjen og fortsetter kampen..... Og blir utrolig inspirert, selv om jeg føler meg veldig liten når det kommer til troa om at jeg hadde greit å gjennomgå det de har gjennomgått....
Har ikke ord!

<3

 

[Aninee]

Hei

Det er tungt til tider. Særlig når mann først finner ut av at man kanskje vil trenge mer hjelp ....

Denne prosessen er ikke lik for alle. Vi takler ting annerledes og opplever det også ikke likt. Dette kan bli en prosess som handler like mye om indre følelser som selve prøverørs handlingen. Det som er fint med slike forumer som dette er at du er ikke alene og mange ønsker å prate


Så det på meg og gubben. Vi tok det veldig forskjellig han og jeg. [emoji7]

 

[Aninee]

Vi søkte hjelp gjennom fastlegen vår. Hvor lang tid du må ha med medisiner før du evt går til IVF kan jeg ikke svare på

Her var det gunbennsom har dårlig svømmere så vi søkte direkte inn på Ivf.

Ventetiden kann du finne på hjemmesiden til det sykehuset du ønsker å bruke. Søk på Google "ventetid på ferilitetakontoret i Skien" ( eller hvor som er nærmest deg)

Første som skjer er at du for en informasjon time med legen. Der dere går igjennom utfordringene og planlegger hvilken behandling legen mener er best. Så fiebdeee snakke med sykepleier som gir dere informasjon om ting du evt lurere på.

Kostnader på medisiner er sånn ca pris. Vi brukte vel 15 000 på medisiner. Noe av det kan du få igjen av helfo om du søker om det. ( Dette gjelder min typ av behandling)

Behandling jeg tok var nesespray som stoppet hormonsignalene til hode. Så begynte jeg å ta dagelig sprøyter får å produsere egg. Når de var modne ble de høstet og befruktet. De måtte inn og hente levende sperm hos gubben. To dager etterpå ble et egg satt inn i meg og resten fryst ned.


Ikke sikker på hvor mange forsøk man for på antall høstinger. Men har man fått ti egg fryst ned så skal det være ( som regel viss eggene er i god tilstand ved opptining og ikke blir ødelagt) 10 forsøk. Men ikke alle tåler opptining og frysing sånn om hverandre.

Når man er tomme for egg og ennå ikke har klart det så begynner man fra nytt. [emoji26]

Om du kan velge en kvinnelig eller manelig lege er jeg ikke sikker på men tror de er flexible på det.

Håper det ga deg noe svar *klem*
Lykke til

 

[Gledeståre]

Man får 3 forsøk i det offentlige. Et gyldig forsøk er behandling av hormoner, uttak og innsetting av minimum 1 befruktet egg. Da er det et gyldig gjennomført forsøk.
Evt flere befruktede egg er bonus. De fryses ned og kan brukes til innsettinger om de lever ved opptining. De hører da til forsøk nr 1.

Noen ganger må man vente med innsetting av befruktet egg til en annen syklus enn ved uttaket av ulike årsaker. Da fryses de befruktede eggene. Hvis det blir satt inn egg senere fra dette uttaket, er forsøket gyldig. Hvis ingen befruktede egg fra et uttak overlever til innsetting, blir forsøket avbrutt ( eller ingen egg ble befruktet). Da får man et nytt forsøk som erstatning for det avbrutte ( som regel).

Du skal ikke fortvile på forhånd over assistert befruktning. Kanskje er du en av de heldige som blir gravid på første forsøk?
Vegen til barn er lengre og tyngre, men absolutt verdt det når du sitter med barnet i dine armer.

 

[Bjørka]

Sitter her, første gang jeg er inne på denne delen av forumet for å finne ut av noen svar som plager meg.... Det er slitsomt å ikke vite hvordan veien er.... Vet omtrent ingenting føler jeg!

Kom inn hit da jeg bare skulle vite hvordan veien er; hva gjør man etter å ha vært hos gynekologen og fått svare der, hvor lenge bruker man medisin evt før man ender på IVF, hvordan får man hjelp, hva koster det/egenandel, hvor lang ventetid er det, hvor mange forsøk får man, kan man velge mann/kvinne som lege ved IVF osv...
Spørsmålene er der fortsatt og jeg ønsker finne svarene fra de som har vært gjennom det, men jeg føler som om jeg er helt smeltet utover senga.... i tårer....av å lese andres opplevelser og erfaringer, følelser, håp, suksess og tålmod....

Har aldri vært borti tema før nå, når jeg kanskje selv står på kanten av å måtte bruke "hjelpemidler" for å bli gravid.

Synes det høres så tøft ut, at jeg blir skremt a.o.t... har tårer i øynene og blir nesten engstelig og redd. Hvordan takler man noe slikt? Så tøft? Så sterkt!

Men i neste øyeblikk leser jeg om de som endelig får oppfylt sine ønsker, de som lyser med håp, de som stolt står opp igjen og fortsetter kampen..... Og blir utrolig inspirert, selv om jeg føler meg veldig liten når det kommer til troa om at jeg hadde greit å gjennomgå det de har gjennomgått....
Har ikke ord!

<3

Hei,

Det er slitsomt å ikke vite hvordan veien er. Men du vil få god veiledning av de som hjelper deg slik at du kommer deg gjennom det. Man må liksom ta det steg for steg i selve forsøket og evt for hvert forsøk. Og skulle det være tunge tider er vi her for deg.

Så er det mye trøst i å tenke på hva verste fall er av behandlingene. I allefall var det slik for meg. Ja, det er tungt å gjennomgå ivf-forsøk (9totalt) men hvis man ikke får til barn, hva er det verste med det? Det innebærer at det du /dere som par ikke oppnår det mange andre gjør. Men det innebærer også at man kan gjøre noe annet man drømmer om. Vi var der etter vårt siste forsøk i Norge, før vi fikk hjelp i Spania. Skulle man velge å prøve litt til eller ikke?

Hadde vi ikke fått resultatet av hjelpen vi fikk, skulle vi reise fra Norge og jobbe videre med det vi holder på med i utlandet. Vi så frem til det og forberdte oss på at dette var realiteten.

Men nå viser det seg at hjelpen i Spania fungerte veldig godt og vi sitter med resultatet i hånden.

Mulig midt i det hele man gjennomgår at man burde børste støvet av en annen drøm man hadde før Babydrømmen?

Det er så lett å glemme at man er noe annet enn en babyprøver..

Det jeg prøver å si er at Livet er for kort til å grave seg ned om man ikke skulle få barn eller at det tar lang tid. Det finnes mennesker der ute som dør av et illebefinnende/blir påkjørt av en bil helt plutselig. Etter et par slike opplevelser har jeg bare begynt å minne meg på hvor skjørt livet er og forsøker å leve det etter beste evne.

Men det er ikke lett å gjøre det, verdt å minne seg selv på hva man faktisk har og ikke hva man ikke har. Vet ikke om jeg gjorde saken bedre med å si det sånn, men prøvde å hjelpe litt

 

[LillaSky]

Sitter her, første gang jeg er inne på denne delen av forumet for å finne ut av noen svar som plager meg.... Det er slitsomt å ikke vite hvordan veien er.... Vet omtrent ingenting føler jeg!

Kom inn hit da jeg bare skulle vite hvordan veien er; hva gjør man etter å ha vært hos gynekologen og fått svare der, hvor lenge bruker man medisin evt før man ender på IVF, hvordan får man hjelp, hva koster det/egenandel, hvor lang ventetid er det, hvor mange forsøk får man, kan man velge mann/kvinne som lege ved IVF osv...
Spørsmålene er der fortsatt og jeg ønsker finne svarene fra de som har vært gjennom det, men jeg føler som om jeg er helt smeltet utover senga.... i tårer....av å lese andres opplevelser og erfaringer, følelser, håp, suksess og tålmod....

Har aldri vært borti tema før nå, når jeg kanskje selv står på kanten av å måtte bruke "hjelpemidler" for å bli gravid.

Synes det høres så tøft ut, at jeg blir skremt a.o.t... har tårer i øynene og blir nesten engstelig og redd. Hvordan takler man noe slikt? Så tøft? Så sterkt!

Men i neste øyeblikk leser jeg om de som endelig får oppfylt sine ønsker, de som lyser med håp, de som stolt står opp igjen og fortsetter kampen..... Og blir utrolig inspirert, selv om jeg føler meg veldig liten når det kommer til troa om at jeg hadde greit å gjennomgå det de har gjennomgått....
Har ikke ord!

<3

Det er ikke likt for noen. En trenger forskjellig behandling og reagerer forskjellig både fysisk og psykisk. Det beste tipset jeg kan gi deg er å ha et realistisk syn på det hele. Vi har hatt 6 forsøk uten å lykkes. Andre lykkes på første forsøk. Ingen kan gi garantier eller si hva som vil skje. Men du vil nok sannsynligvis bli godt ivaretatt på klinikken du velger!

 

[solidarisk]

for meg var det verste nederlaget å ikke bli gravid innen et år.. Nå, nesten 2,5 år etter prøvingen satt i gang så går hver måned lettere. Er i gang med første forsøk nå, og vet jo ikke om det blir å ta 2,5 år til..

Men jeg finner glede i andre ting, og så synes jeg helsevesenet har behandlet oss veldig bra! Ja , det er mye venting og nedturer underveis, men alle instanser har lyst til å hjelpe oss å bli gravide.

Det er mange i Norge som trenger hjelp med ivf, så dere er langt fra alene!!

 

[Froggc86]

Jeg starter med å gi en klem! Du skriver ingen ting om hvor du lenge dere har prøvd? Har dere fått time til gynokolog?

Jeg kjenner igjen alle spørsmålene og tankene... Så dettte forumet er gull verdt til å få svar på og få informasjon om prosessen! Jeg har lært så masse av å lese og å dele[emoji173]️

Du starter som oftest med et gynokolog besøk, jeg anbefaler deg å gjøre en forhåndssjekk på gynokologer i nærheten som kanskje kan ha litt erfraring med ufrivillig barnløse deretter vil du mest sannsynlig få tilbud om hjelpemiddel du kan prøve hjemme... letrozol, Femar eller lignende (vet ikke navnet på alle) når du har gått på dette noen mnd og enda ikke fått resultater søker som oftest gynokologen deg til IVF. Eller du kan velge å gå privat men det er mer kostbart. Offentlig får du 3 forsøk. Men må betale en egenhandel på litt i overkant av 17000,- alle medisin utgifter over dette beløpet blir dekt av HELFO. Dette gjelder både for privat og offentlig. Men når du tar privat ivf må du også betale for selve forsøkene som kan være kostbart. Priser finner du på de fleste sin hjemmeside
I det offentlige betaler du kun egenandeler.
1 forsøk er når du får ut egg og får satt de inn i deg igjen. Tar du ut egg og ikke får noen overlevende egg feks telles dette som avbrutt forsøk. Ventetiden er nok veldig individuell på hvor i landet du bor og hvilken offentlig sektor du vil bruke. Privat er det som regel ikke ventetid

Husk at det er ikke nederlag å måtte ha hjelp! Det er faktisk veldig mange som trenger hjelp i form av ivf. Overraskende mange synes jeg når jeg begynte å snuse rundt om dette.
Det er ikke DIN skyld [emoji173]️
Og det finnes så mange flinke folk der ute som vil hjelpe oss! Det finnes så mange alternativer!
Det er tøft, ja... men man lykkes som regel til slutt [emoji173]️

 

[smiley :)]

Beklager at jeg "stakk av". Følte det ble så mye plutselig at jeg måtte gjemme meg litt bort fra alle mine tanker.
Så åpnet jeg forumet utallige ganger, forsøkte å skrive men greide det ikke å få ned et eneste ord!.

Takker for varme ord, tanker, motivasjon og informasjon, dere skal vite at jeg setter stor pris på det <3


Grunnen til at alt føles så tungt er ikke i seg selv kun fakta om at vi kanskje kommer til å trenge hjelp, men det er en blanding av at alt går så tregt, man får ikke gode svar, tiden går og du fortsetter å lure måned etter måned enda du er i systemet og det gjør alt på en måte "verre". Om man får barn eller ikke til slutt kan man jo ikke styre over.

Grunnen til at dette blir så følsomt er også fordi at selv om jeg har store barn som gubben min er god mot, så gjør det samtidig vondt når jeg vet hvor sterkt han hele livet har ønsket seg barn, men har fortsatt ingen egne.
Forrige ekteskapet knekte meg og var veldig vondt, jeg planla aldri barna mine, men de var både velkomne og jeg var takknemlig for de, selv om livet var fullt av mere motgang enn jeg noen gang kunne forestilt meg (pent sagt). Jeg trodde jeg var ferdig og tenkte ikke mer på det.
Men så traff jeg min næværende kjæreste <3 Livet tok ny vending og pluselig endret mye seg inni meg. Han fylte livet mitt med farger, og farget det i farger som jeg ikke hadde hatt i livet mitt på mange, mange år <3 Og når han er så god mot meg og barna, får jeg lyst til å innfri hans livs største ønske (selv om jeg som sagt vet at det ikke er opptil meg) og det blir enda mer skummelt å ikke greie det.

Jeg er godt over 35, og da skulle vi hatt hjelp etter 1/2 år. Det har gått 1 1/2 år siden vi har forsøkt, jeg nærmer meg høy alder i stor fart, vi går til gynekolog, men fra april til nå har ingenting endret seg gjennom det halve året, bortsett fra at gyn kun har bedt meg føre oversikt over mensen, tatt ultralyd innvendig og sagt alt ser fint ut. Tok blodprøve en tilfeldig dag og sa at den kunne jo vise hva som helst av hormoner, både for lite og for mye, men at ingen av de var fasiten da homonene varierer gjennom syklusen :?

Nå har jeg gått privat og alt virker til å være fint, men de anbefalte ikke å vente og henviste direkte til IVF, og jeg forstår det jo på en måte da de skal drive "butikk". Fikk denne følelsen pga at når hun sa at alt så fint ut, så spurte jeg om hun kunne se om jeg faktisk hadde el hver mnd, men det kunne hun ikke svare på. Så spurte hun meg om jeg hadde lyst til å ta blodprøver gjennom en hel mnd for å få svar på om jeg i det hele tatt har eggløsning! Slike ting burde jo de ta automatisk da det er så viktig!
Jeg spurte om vi kunne bruke noen form for medisin som kunne hjulpet oss på noen måte, så svarte hun nei.

Jeg er ikke en person som ser etter feil eller er kresen, men jeg føler ikke jeg blir tatt på alvor eller får svar, og tiden går.
Dette er både frustrerende, irriterende og tiden hos meg går fort.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gå eller om ting virkelig går så tregt for alle?
Er det virkelig slik det er for alle? Tar det virkelig så mye tid der ingenting skjer, om man tenker at utredning tar tid, går man virkelig uten at man får medisiner eller noe som helst form for hjelp i så lang tid enda man er i høy alder?
Jeg forstår virkelig ikke noen verdens ting føler jeg, og alt er utenfor min kontroll.

 

[Bjørka]

Beklager at jeg "stakk av". Følte det ble så mye plutselig at jeg måtte gjemme meg litt bort fra alle mine tanker.
Så åpnet jeg forumet utallige ganger, forsøkte å skrive men greide det ikke å få ned et eneste ord!.

Takker for varme ord, tanker, motivasjon og informasjon, dere skal vite at jeg setter stor pris på det <3


Grunnen til at alt føles så tungt er ikke i seg selv kun fakta om at vi kanskje kommer til å trenge hjelp, men det er en blanding av at alt går så tregt, man får ikke gode svar, tiden går og du fortsetter å lure måned etter måned enda du er i systemet og det gjør alt på en måte "verre". Om man får barn eller ikke til slutt kan man jo ikke styre over.

Grunnen til at dette blir så følsomt er også fordi at selv om jeg har store barn som gubben min er god mot, så gjør det samtidig vondt når jeg vet hvor sterkt han hele livet har ønsket seg barn, men har fortsatt ingen egne.
Forrige ekteskapet knekte meg og var veldig vondt, jeg planla aldri barna mine, men de var både velkomne og jeg var takknemlig for de, selv om livet var fullt av mere motgang enn jeg noen gang kunne forestilt meg (pent sagt). Jeg trodde jeg var ferdig og tenkte ikke mer på det.
Men så traff jeg min næværende kjæreste <3 Livet tok ny vending og pluselig endret mye seg inni meg. Han fylte livet mitt med farger, og farget det i farger som jeg ikke hadde hatt i livet mitt på mange, mange år <3 Og når han er så god mot meg og barna, får jeg lyst til å innfri hans livs største ønske (selv om jeg som sagt vet at det ikke er opptil meg) og det blir enda mer skummelt å ikke greie det.

Jeg er godt over 35, og da skulle vi hatt hjelp etter 1/2 år. Det har gått 1 1/2 år siden vi har forsøkt, jeg nærmer meg høy alder i stor fart, vi går til gynekolog, men fra april til nå har ingenting endret seg gjennom det halve året, bortsett fra at gyn kun har bedt meg føre oversikt over mensen, tatt ultralyd innvendig og sagt alt ser fint ut. Tok blodprøve en tilfeldig dag og sa at den kunne jo vise hva som helst av hormoner, både for lite og for mye, men at ingen av de var fasiten da homonene varierer gjennom syklusen :?

Nå har jeg gått privat og alt virker til å være fint, men de anbefalte ikke å vente og henviste direkte til IVF, og jeg forstår det jo på en måte da de skal drive "butikk". Fikk denne følelsen pga at når hun sa at alt så fint ut, så spurte jeg om hun kunne se om jeg faktisk hadde el hver mnd, men det kunne hun ikke svare på. Så spurte hun meg om jeg hadde lyst til å ta blodprøver gjennom en hel mnd for å få svar på om jeg i det hele tatt har eggløsning! Slike ting burde jo de ta automatisk da det er så viktig!
Jeg spurte om vi kunne bruke noen form for medisin som kunne hjulpet oss på noen måte, så svarte hun nei.

Jeg er ikke en person som ser etter feil eller er kresen, men jeg føler ikke jeg blir tatt på alvor eller får svar, og tiden går.
Dette er både frustrerende, irriterende og tiden hos meg går fort.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gå eller om ting virkelig går så tregt for alle?
Er det virkelig slik det er for alle? Tar det virkelig så mye tid der ingenting skjer, om man tenker at utredning tar tid, går man virkelig uten at man får medisiner eller noe som helst form for hjelp i så lang tid enda man er i høy alder?
Jeg forstår virkelig ikke noen verdens ting føler jeg, og alt er utenfor min kontroll.

Hei,

Har du vurdert å oppsøke en annen gynokolog privat? Gjerne noen som driver ivf-klinikk. Tror ikke du skal tenke alt for mye på å bli solgt på ivf.

Du sier selv at du har liten tid og det kan innimellom være en del ventetid på denne behandlingen. Da har legen vært litt proaktiv med tanke på det. Det kan være at du får en grundigere utredning der du er henvist slik at de kan se hva du vil få best utbytte av. Du må vurdere litt hvor lenge du ønsker å prøve før ivf faktisk er løsningen. Ser det er enkelte som går på noen medikamenter ved prøving på egenhånd, men mens jeg leste fikk jeg vel egentlig inntrykk av at det er mannen din som har problemet og ikke deg, siden du allerede har to barn? Har dere fått sjekket sædkvaliteten hans?

Som jeg har forstått det har du ikke fått ratt blodprøve på dag 3 og dag 20 i syklusen din?

Er det en mannlig faktor kommer er ivf/icsi det som skal til.

Dette kan ta lang tid. Jeg begynte min ivf-reise da jeg var 37 og fikk sønnen min da jeg var 40 etter ni forsøk. Mange skjær i sjøen for å si det slik. Mye venting og negative beskjeder. Skikkelig tøft å vente, man kan bli gal av det.. når det kommer til stykke er dette virkelig utenfor din kontroll, frustrerende nok. Det eneste man kan er søke lege, ta medisinen og følge planen, resten er ikke opp til deg. Usj, ikke lett dette

 

[smiley :)]

Hei,

Har du vurdert å oppsøke en annen gynokolog privat? Gjerne noen som driver ivf-klinikk. Tror ikke du skal tenke alt for mye på å bli solgt på ivf.

Du sier selv at du har liten tid og det kan innimellom være en del ventetid på denne behandlingen. Da har legen vært litt proaktiv med tanke på det. Det kan være at du får en grundigere utredning der du er henvist slik at de kan se hva du vil få best utbytte av. Du må vurdere litt hvor lenge du ønsker å prøve før ivf faktisk er løsningen. Ser det er enkelte som går på noen medikamenter ved prøving på egenhånd, men mens jeg leste fikk jeg vel egentlig inntrykk av at det er mannen din som har problemet og ikke deg, siden du allerede har to barn? Har dere fått sjekket sædkvaliteten hans?

Som jeg har forstått det har du ikke fått ratt blodprøve på dag 3 og dag 20 i syklusen din?

Er det en mannlig faktor kommer er ivf/icsi det som skal til.

Dette kan ta lang tid. Jeg begynte min ivf-reise da jeg var 37 og fikk sønnen min da jeg var 40 etter ni forsøk. Mange skjær i sjøen for å si det slik. Mye venting og negative beskjeder. Skikkelig tøft å vente, man kan bli gal av det.. når det kommer til stykke er dette virkelig utenfor din kontroll, frustrerende nok. Det eneste man kan er søke lege, ta medisinen og følge planen, resten er ikke opp til deg. Usj, ikke lett dette

Takk for svar

Nei, hos han er alt fint, alle prøver var bra.

Men når de sjekket meg (privat, det offentlige har kun tatt innvendig ultralyd hittil), sa hun at hun så passasje men at det var vanskelig å få oversikt og hun spurte assistenten flere ganger om hun hadde pumpet all kontrastvæsken inn. Til slutt endte hun med å si at hun ikke så så godt, men at hun så litt av væsken og at det hadde gått gjennom noe væske, og kanskje at det var fordi det muligens var "litt" tett i den ene egglederen.

Jeg var på en måte ferdig og fått beskjed om at IVF var det som kunne passe oss og de hadde muligheten ved deres klinikker.Jeg spurte også om det var ingen medisiner jeg kunne bruke, hvorpå hun sa nei.....Deretter spurte JEG før jeg gikk at "altså, så har jeg eggløsning hver mnd" hvorpå hun så på meg som spørsmålstegn og begynte å spørre om jeg noen gang har tatt eggløsningstest osv. Jeg tenker dette var så slurvete svar! Når man vet hvor sentral eggløsningen er for å bli gravid, så burde de jo tatt slike prøver mer eller mindre av seg selv, spesielt når de mener de ikke "ser" noe særlig galt. Så spurte hun meg og hun skulle rekvirere slike prøver på dag 10,20 osv. og jeg sa ja.

Gratulerer med baby forresten

Hadde jeg fått noe som helst form for hjelp så hadde jo ikke frustrasjonen hos meg vært så høy


Nå skal jeg til hun offentlige gyn neste måned, men vet ikke helt hva jeg skal forvente...... også må jeg fortsatt vente en hel måned til, altså en måned der det igjen ikke vil skje noe som helst....

 

[Bjørka]

Takk for svar

Nei, hos han er alt fint, alle prøver var bra.

Men når de sjekket meg (privat, det offentlige har kun tatt innvendig ultralyd hittil), sa hun at hun så passasje men at det var vanskelig å få oversikt og hun spurte assistenten flere ganger om hun hadde pumpet all kontrastvæsken inn. Til slutt endte hun med å si at hun ikke så så godt, men at hun så litt av væsken og at det hadde gått gjennom noe væske, og kanskje at det var fordi det muligens var "litt" tett i den ene egglederen.

Jeg var på en måte ferdig og fått beskjed om at IVF var det som kunne passe oss og de hadde muligheten ved deres klinikker.Jeg spurte også om det var ingen medisiner jeg kunne bruke, hvorpå hun sa nei.....Deretter spurte JEG før jeg gikk at "altså, så har jeg eggløsning hver mnd" hvorpå hun så på meg som spørsmålstegn og begynte å spørre om jeg noen gang har tatt eggløsningstest osv. Jeg tenker dette var så slurvete svar! Når man vet hvor sentral eggløsningen er for å bli gravid, så burde de jo tatt slike prøver mer eller mindre av seg selv, spesielt når de mener de ikke "ser" noe særlig galt. Så spurte hun meg og hun skulle rekvirere slike prøver på dag 10,20 osv. og jeg sa ja.

Gratulerer med baby forresten

Hadde jeg fått noe som helst form for hjelp så hadde jo ikke frustrasjonen hos meg vært så høy


Nå skal jeg til hun offentlige gyn neste måned, men vet ikke helt hva jeg skal forvente...... også må jeg fortsatt vente en hel måned til, altså en måned der det igjen ikke vil skje noe som helst....

Tja, det var jo litt slurvete. Blodprøvene du tar vil vise om du får eggløsning eller ei. Da får du også vite litt mer om hvor store dine eggreserver er.

Hvis du har litt tette eggledere, som gyn antydet litt usikkert, er ivf tingen. Du kommer ingen da uten medisiner og ivf-forsøk.

Mulig jeg hadde tatt kontakt med klinikkledelsen og klagd på konsultasjonen. Man ønsker jo kvalitet på en slik konsultasjon og greie svar.

Du må tenke på en måte at du er i gang med å finne ut av ting og det er en prosess. Enkelte her inne bruker opp mot 6 mnd på utredninger. Jeg forstår du opplever å ha dårlig tid, men ting tar av og til den det tar, frustrerende nok. Det er kjedelig å vente. Det tror jeg alle her inne kan si seg enig i.


Men uansett om du er i gang med ivf eller piller kan det ta laaang tid før man blir gravid. Ikke sikkert det går på første ivf-forsøk heller. Erfaringsmessig selv kjenner jeg meg igjen veldig godt. Jeg var drittlei av at det hele tida ikke gikk vår vei og at ting gikk sååååååå sakte.

 

[smiley :)]

Tja, det var jo litt slurvete. Blodprøvene du tar vil vise om du får eggløsning eller ei. Da får du også vite litt mer om hvor store dine eggreserver er.

Hvis du har litt tette eggledere, som gyn antydet litt usikkert, er ivf tingen. Du kommer ingen da uten medisiner og ivf-forsøk.

Mulig jeg hadde tatt kontakt med klinikkledelsen og klagd på konsultasjonen. Man ønsker jo kvalitet på en slik konsultasjon og greie svar.

Du må tenke på en måte at du er i gang med å finne ut av ting og det er en prosess. Enkelte her inne bruker opp mot 6 mnd på utredninger. Jeg forstår du opplever å ha dårlig tid, men ting tar av og til den det tar, frustrerende nok. Det er kjedelig å vente. Det tror jeg alle her inne kan si seg enig i.


Men uansett om du er i gang med ivf eller piller kan det ta laaang tid før man blir gravid. Ikke sikkert det går på første ivf-forsøk heller. Erfaringsmessig selv kjenner jeg meg igjen veldig godt. Jeg var drittlei av at det hele tida ikke gikk vår vei og at ting gikk sååååååå sakte.

Jeg skal forsøke gi noe tilbakemelding til klinikken, du har rett i det du sier og det er akkurat den følelsen jeg satt igjen med. Vet ikke helt hvor mye jeg orker akkurat nå men jeg skal forsøke.

Merker jeg blir misunnelig når jeg leser enkelte fikk hjelp fort mens jeg fortsatt sitter og nesten kommer til å miste et år (blir 9 mnd i november) uten at utredningen er helt i boks eller at jeg har fått prøve verken medisiner eller kommet meg inn i systemet...grr.....
Vurderte å byttte gyn men det igjen vil føre til stagnasjon i flere måneder er jeg redd, så vegrer meg for det.

Men takk for trøstende ord. Det hjelper på et knust hjerte <3

 

[smiley :)]

@

 

[Bjørka]

Jeg skal forsøke gi noe tilbakemelding til klinikken, du har rett i det du sier og det er akkurat den følelsen jeg satt igjen med. Vet ikke helt hvor mye jeg orker akkurat nå men jeg skal forsøke.

Merker jeg blir misunnelig når jeg leser enkelte fikk hjelp fort mens jeg fortsatt sitter og nesten kommer til å miste et år (blir 9 mnd i november) uten at utredningen er helt i boks eller at jeg har fått prøve verken medisiner eller kommet meg inn i systemet...grr.....
Vurderte å byttte gyn men det igjen vil føre til stagnasjon i flere måneder er jeg redd, så vegrer meg for det.

Men takk for trøstende ord. Det hjelper på et knust hjerte <3

Jeg hadde nok ikke ventet så lenge. Hadde nok kjørt på og fått fullført en utredning privat uten ventetid. Også pga at det er varierende hvor mye hjelp du vil få offentlig. Ved Riksen tror jeg de ikke lengre tar i mot pasienter ved ca 37 års alder pga for mye pågang. .

Porsgrunn har mye å gjøre på grunn av det. St. Olav er bra og tar veldig godt unna. Så ville om du skal ha behandling offentlig fått gjort det st.olav, om det ikke er for mye styr.

Tror som sagt at jeg ville ringt og hørt hvor lang tid det kan forventes å ta ved en utredning infertilitet.+ vurdering av konkrete tiltak. Skjønner frustrasjonen. I tillegg ville jeg bedt om journalutskrift og utskrift på alle prøver du har tatt hittil. Da begynner du ikke helt på nytt hos en ny lege. Det du egentlig ber om er en second opinion hvis han lurer på hvorfor du kommer.. skjønner man kan bli motløs.

Jeg startet min utredning infertilitet september 2012(henvist), oktober time til Gyn med utredning, hadde cyste, ventet en mnd, cysten var det fortsatt, henvist for laproskopi, fikk det utført februar 2013, påvist endometriose, tok nye blodprøver dag 10/20. Henvist til ivf juni 2013, forsamtale ivf oktober (2013)+ mistet jobben min+ mannen var student. Starter 1.forsøk desember 2013 med uttak og innsett januar.negativ test. Startet nytt forsøk april samme år, negativt ferdig mai, begynte nytt forsøk juli, NEG i august. Hadde siste forsøk november endte kjemisk2014. startet privat desember 2014 med samtale, i gang med forsøk januar 2015 NEG, nytt forsøk mai juni, negativt. Trengte en pause, møtte litt veggen... startet opp på nytt forsøk jan 2016, måtte avbryte da de fant en polypp i livmoren( kan være greit å påse at man ikke har sånt i livmora) nytt forsøk april 2016, NEG.var helt knust da... Reiste til Spania oktober i fjor og testet positiv.. så mye venting og frustrasjon er det. Hjelp ble mye inf, men ville gi deg en oversikt over ventingen..

Har litt tett eggleder på ene sida og endometriose i eggstokkene. Amh bra, men dårlig eggkvalitet gjorde det nesten umulig å bli gravid.

Jeg ble skikkelig lei meg og misunnelig hver gang jeg hørte om folk som ble gravide rundt meg. Når jeg først ble det turte vi ikke å rope det høyt til alle og enhver da vi var sikker på at det ikke kom til p gå. Trodde ikke helt på det før han var i hendene våre. Vi var så vant til å være uheldige at vi turte ikke å tro på det faktiske helt.

 

[smiley :)]

Jeg hadde nok ikke ventet så lenge. Hadde nok kjørt på og fått fullført en utredning privat uten ventetid. Også pga at det er varierende hvor mye hjelp du vil få offentlig. Ved Riksen tror jeg de ikke lengre tar i mot pasienter ved ca 37 års alder pga for mye pågang. .

Porsgrunn har mye å gjøre på grunn av det. St. Olav er bra og tar veldig godt unna. Så ville om du skal ha behandling offentlig fått gjort det st.olav, om det ikke er for mye styr.

Tror som sagt at jeg ville ringt og hørt hvor lang tid det kan forventes å ta ved en utredning infertilitet.+ vurdering av konkrete tiltak. Skjønner frustrasjonen. I tillegg ville jeg bedt om journalutskrift og utskrift på alle prøver du har tatt hittil. Da begynner du ikke helt på nytt hos en ny lege. Det du egentlig ber om er en second opinion hvis han lurer på hvorfor du kommer.. skjønner man kan bli motløs.

Jeg startet min utredning infertilitet september 2012(henvist), oktober time til Gyn med utredning, hadde cyste, ventet en mnd, cysten var det fortsatt, henvist for laproskopi, fikk det utført februar 2013, påvist endometriose, tok nye blodprøver dag 10/20. Henvist til ivf juni 2013, forsamtale ivf oktober (2013)+ mistet jobben min+ mannen var student. Starter 1.forsøk desember 2013 med uttak og innsett januar.negativ test. Startet nytt forsøk april samme år, negativt ferdig mai, begynte nytt forsøk juli, NEG i august. Hadde siste forsøk november endte kjemisk2014. startet privat desember 2014 med samtale, i gang med forsøk januar 2015 NEG, nytt forsøk mai juni, negativt. Trengte en pause, møtte litt veggen... startet opp på nytt forsøk jan 2016, måtte avbryte da de fant en polypp i livmoren( kan være greit å påse at man ikke har sånt i livmora) nytt forsøk april 2016, NEG.var helt knust da... Reiste til Spania oktober i fjor og testet positiv.. så mye venting og frustrasjon er det. Hjelp ble mye inf, men ville gi deg en oversikt over ventingen..

Har litt tett eggleder på ene sida og endometriose i eggstokkene. Amh bra, men dårlig eggkvalitet gjorde det nesten umulig å bli gravid.

Jeg ble skikkelig lei meg og misunnelig hver gang jeg hørte om folk som ble gravide rundt meg. Når jeg først ble det turte vi ikke å rope det høyt til alle og enhver da vi var sikker på at det ikke kom til p gå. Trodde ikke helt på det før han var i hendene våre. Vi var så vant til å være uheldige at vi turte ikke å tro på det faktiske helt.

Takk for at du deler dette med meg <3
Jeg må si, at mine indre stormer la seg mye til ro etter å ha snakket med deg.

Det er fint at noen, noen ganger bare kan si hva man burde gjøre videre, spesielt når man er forvirret slik som meg. Setter stor pris på det. Jeg får vel gjøre unna blodprøvene også be dem henvise meg videre til offentlig ivf.

Jeg må si jeg ble rørt. Tenk så mye motstand men dere gav aldri helt opp! Det er utrolig hva man greier seg igjennom, når man må Så tøft <3

 

[Bjørka]

Takk for at du deler dette med meg <3
Jeg må si, at mine indre stormer la seg mye til ro etter å ha snakket med deg.

Det er fint at noen, noen ganger bare kan si hva man burde gjøre videre, spesielt når man er forvirret slik som meg. Setter stor pris på det. Jeg får vel gjøre unna blodprøvene også be dem henvise meg videre til offentlig ivf.

Jeg må si jeg ble rørt. Tenk så mye motstand men dere gav aldri helt opp! Det er utrolig hva man greier seg igjennom, når man må Så tøft <3

Så hyggelig å høre. Det er i allefall greit å vite hva ventetidene er. Privat er like bra offentlig, og privat kan være villige til å prøve litt ulike tilnærminger. Det er heller ingen ventetid privat. Jeg tenkte mest på utredningen i første omgang. Offentlig først hvis det er en rettighet og der er det ventetider. Man kan faktisk gjøre forsøk privat mens man venter å komme inn offentlig, hvis man har det travelt og vil være effekt iv.

Det har vært mye motstand og stang ut. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette har preget meg og vil prege meg resten av mitt liv. Er lykkelig nå ja, Men ingen tvil om at det har kostet. Kom ut som en tøffere person som tåler mer, men føler også jeg mistet noe på veien.

 

[Workaholic]

Skjønner godt at det er frustrerende ikke å få gode svar, og føle at ting tar lang tid. Men som flere har skrevet over her, så er dette en reise som kan ta veldig lang tid for mange, og derfor er det greit å ha realistiske forventninger både til en selv og til helsevesenet.

For det første; i det offentlige er det ventelister - sånn vil det alltid være - og som mange her inne skriver er det ikke uvanlig at månedene flyr fortere enn man skulle ønske. Først ønsker de at man skal prøve selv regelmessig i 12 mnd før henvisning. Så er det ikke uvanlig med 3-4 mnd venting før man får time hos gyn (selv om du allerede har vært der). Man må gjerne utredes med blodprøver, UL osv som du har gjort. Hvis man blir henvist videre til IVF er det gjerne 4-6 mnd ventetid før forsamtale, og deretter ytterligere noen mnd før man får starte med behandling. Dette forutsatt at de ikke finner noe annet de ønsker å utrede først (hysteroskopi, laparoskopi, gentesting e.l), da må man først vente på dét før man kan stå i IVF-kø. Alt i alt kan det ta maaange mnd fra første henvisning til man er i gang med behandling. Ventetidene varierer fra sykehus til sykehus, så det kan være greit å sjekke litt hva ventetidene er før gyn sender henvisningen deres et sted. Uansett er det slik at alle står i samme køen, og selv om det er frustrerende, er det heldigvis likt. Og man kan jo prøve på egenhånd i mellomtiden.

Deretter er det en del begrensninger man må forholde seg til i det offentlige. BMI-grenser (de fleste krever BMI under 30-32), aldersgrenser (37-38 år gjerne), begrensninger om at man skal være gift eller samboende siste 2 år. Noen er villige til å være litt mer fleksible enn andre, men det er greit å være klar over lovverket og retningslinjer. Frustrerende å ha ventet i månedsvis på forsamtale bare for å få beskjed om at man ikke fyller kravene....

I tillegg er det kostnadene. I det offentlige betaler man egenandel, dvs 1500kr per forsøk og ca 400kr per kontroll. Tilsammen blir det gjerne 3000kr per forsøk i alle fall. Pluss medisiner, der betaler man 17000kr i egenandel. Hvis medisinene blir dyrere enn 17000kr, er resten gratis (men dette gjelder også privat).

Dersom et forsøk i det offentlige er negativt, må man gjerne vente 1-4 mnd før man får starte opp igjen på neste forsøk. Noen sykehus har kortere ventetid, og lar dere starte opp igjen raskere. Igjen - sjekk ventetider. Fryseforsøk kan man noen ganger starte med umiddelbart hvis man er heldig!

Om man går privat må man betale alt selv, dvs gjerne rundt 30000kr per forsøk pluss 17000kr i medisiner. Til gjengjeld har de ikke ventetid verken før timer eller oppstart, og man kan ofte gå rett fra et negativt forsøk til et nytt. I tillegg er de mer fleksible på grenser f.eks på BMI, alder og samboerforhold. Jeg tror mange føler at de blir "sett" mer i det private, mindre samlebåndsfølelse, en for all del, det offentlige er kjempeflinke de også!

Uansett har man bare tre forsøk per barn i det offentlige, deretter må man uansett over til privat hvis man ikke har lykkes.

Det er greit å være klar over hvordan dette er på forhånd, og at vi alle er/har vært der. Ikke noe hyggelig for noen av oss å vente, men som flere skriver over her er det viktig å prøve å tenke på andre ting i ventetiden. Det kan være en lang og tung vei, og svært krevende for forholdet dersom man ikke evner å se kjæresten sin oppi all prøvingen og frustrasjonene. Vet ikke hvordan dere ligger an mtp tid, penger, alder, vekt osv. Men det kan virke som tiden er veldig i fokus for deg/dere? I såfall vil jeg anbefale dere å vurdere privat. Som sagt er det offentlige en ordentlig tålmodighetsprøve, samme hvor forberedt og godt informert man er....

 

[Me87]

Hei der!

Det å sjekke etter eggløsning er ikke nødvendigvis en del av utredningen, men det er jo noe en enkelt kan gjøre selv. Enten ved EL-tester eller ved temping. Jeg tempet selv mens jeg ventet på utredning, og det var kjekt å kunne si til gyn at jeg hadde EL hver måned, og stabile sykluser.

Med tanke på din alder, synes jeg ikke dere bør vente for lenge før dere forsøker IVF.

Masse lykke til!

 

[smiley :)]

Skjønner godt at det er frustrerende ikke å få gode svar, og føle at ting tar lang tid. Men som flere har skrevet over her, så er dette en reise som kan ta veldig lang tid for mange, og derfor er det greit å ha realistiske forventninger både til en selv og til helsevesenet.

For det første; i det offentlige er det ventelister - sånn vil det alltid være - og som mange her inne skriver er det ikke uvanlig at månedene flyr fortere enn man skulle ønske. Først ønsker de at man skal prøve selv regelmessig i 12 mnd før henvisning. Så er det ikke uvanlig med 3-4 mnd venting før man får time hos gyn (selv om du allerede har vært der). Man må gjerne utredes med blodprøver, UL osv som du har gjort. Hvis man blir henvist videre til IVF er det gjerne 4-6 mnd ventetid før forsamtale, og deretter ytterligere noen mnd før man får starte med behandling. Dette forutsatt at de ikke finner noe annet de ønsker å utrede først (hysteroskopi, laparoskopi, gentesting e.l), da må man først vente på dét før man kan stå i IVF-kø. Alt i alt kan det ta maaange mnd fra første henvisning til man er i gang med behandling. Ventetidene varierer fra sykehus til sykehus, så det kan være greit å sjekke litt hva ventetidene er før gyn sender henvisningen deres et sted. Uansett er det slik at alle står i samme køen, og selv om det er frustrerende, er det heldigvis likt. Og man kan jo prøve på egenhånd i mellomtiden.

Deretter er det en del begrensninger man må forholde seg til i det offentlige. BMI-grenser (de fleste krever BMI under 30-32), aldersgrenser (37-38 år gjerne), begrensninger om at man skal være gift eller samboende siste 2 år. Noen er villige til å være litt mer fleksible enn andre, men det er greit å være klar over lovverket og retningslinjer. Frustrerende å ha ventet i månedsvis på forsamtale bare for å få beskjed om at man ikke fyller kravene....

I tillegg er det kostnadene. I det offentlige betaler man egenandel, dvs 1500kr per forsøk og ca 400kr per kontroll. Tilsammen blir det gjerne 3000kr per forsøk i alle fall. Pluss medisiner, der betaler man 17000kr i egenandel. Hvis medisinene blir dyrere enn 17000kr, er resten gratis (men dette gjelder også privat).

Dersom et forsøk i det offentlige er negativt, må man gjerne vente 1-4 mnd før man får starte opp igjen på neste forsøk. Noen sykehus har kortere ventetid, og lar dere starte opp igjen raskere. Igjen - sjekk ventetider. Fryseforsøk kan man noen ganger starte med umiddelbart hvis man er heldig!

Om man går privat må man betale alt selv, dvs gjerne rundt 30000kr per forsøk pluss 17000kr i medisiner. Til gjengjeld har de ikke ventetid verken før timer eller oppstart, og man kan ofte gå rett fra et negativt forsøk til et nytt. I tillegg er de mer fleksible på grenser f.eks på BMI, alder og samboerforhold. Jeg tror mange føler at de blir "sett" mer i det private, mindre samlebåndsfølelse, en for all del, det offentlige er kjempeflinke de også!

Uansett har man bare tre forsøk per barn i det offentlige, deretter må man uansett over til privat hvis man ikke har lykkes.

Det er greit å være klar over hvordan dette er på forhånd, og at vi alle er/har vært der. Ikke noe hyggelig for noen av oss å vente, men som flere skriver over her er det viktig å prøve å tenke på andre ting i ventetiden. Det kan være en lang og tung vei, og svært krevende for forholdet dersom man ikke evner å se kjæresten sin oppi all prøvingen og frustrasjonene. Vet ikke hvordan dere ligger an mtp tid, penger, alder, vekt osv. Men det kan virke som tiden er veldig i fokus for deg/dere? I såfall vil jeg anbefale dere å vurdere privat. Som sagt er det offentlige en ordentlig tålmodighetsprøve, samme hvor forberedt og godt informert man er....

Tusen takk for at du tok deg tid til oversiktlig oppsummering og gode råd. Setter stor pris på slik saklig tilbakemelding <3

Jo mer jeg hører fra dere på forumet jo sikrere blir jeg på at privat kanskje er veien for oss å gå. Vi har flere utfordringer; Vi er jo heller ikke gift og bor i hvert vært land (selv om vi er sammen så ofte det lar seg gjøre, egentlig som ektepar/samboere som må være fra hverandre en stund pr mnd pga jobb) og det at vi ikke kan komme inn i kategorien samboere eller gift er jo også et viktig aspekt, men som du sier er de private mer fleksible på flere områder.
I tillegg til høy alder og bmi

Jeg er igang med trening osv for å gå ned i vekt, men det tar også tid, noe jeg har mangel på.

Penger er vi så heldige å ha spart litt selv om det ikke er all verdens, derfor sier også gubben at hva er større skatt en det å bli velsignet med et barn, dermed mener han vi bare skal kjøre på privat, også pga alle utfordringene som står i veien (samlivsform, bmi, alder osv osv)

Gubben spurte meg her om dagen om jeg var redd for ivf ettersom han begynte å forstå på min reaksjonsmåte at det var noe mer bak...
Saken er at jeg også er bare så redd for ivf :´( Har angst. Så må jeg ha en kvinne også, har allerede mange problemtanker til at jeg skal takle at det står en mann for utførelsen av egguttaket. Jeg har spurt litt generelt om de kan bedøve meg helt når de skal "pirke oppi der nede" men har fått til svar at det ikke går an. Jeg tror angsten har sammenheng med at jeg hadde kjempevond fødsel for mange, mange år siden, noe som har satt sine spor. Fins det virkelig ikke noen medisiner som kan hjelpe på noen som helst måte så jeg slipper ivf...