Sitter her, første gang jeg er inne på denne delen av forumet for å finne ut av noen svar som plager meg.... Det er slitsomt å ikke vite hvordan veien er.... Vet omtrent ingenting føler jeg!
Kom inn hit da jeg bare skulle vite hvordan veien er; hva gjør man etter å ha vært hos gynekologen og fått svare der, hvor lenge bruker man medisin evt før man ender på IVF, hvordan får man hjelp, hva koster det/egenandel, hvor lang ventetid er det, hvor mange forsøk får man, kan man velge mann/kvinne som lege ved IVF osv...
Spørsmålene er der fortsatt og jeg ønsker finne svarene fra de som har vært gjennom det, men jeg føler som om jeg er helt smeltet utover senga.... i tårer....av å lese andres opplevelser og erfaringer, følelser, håp, suksess og tålmod....
Har aldri vært borti tema før nå, når jeg kanskje selv står på kanten av å måtte bruke "hjelpemidler" for å bli gravid.
Synes det høres så tøft ut, at jeg blir skremt a.o.t... har tårer i øynene og blir nesten engstelig og redd. Hvordan takler man noe slikt? Så tøft? Så sterkt!
Men i neste øyeblikk leser jeg om de som endelig får oppfylt sine ønsker, de som lyser med håp, de som stolt står opp igjen og fortsetter kampen..... Og blir utrolig inspirert, selv om jeg føler meg veldig liten når det kommer til troa om at jeg hadde greit å gjennomgå det de har gjennomgått....
Har ikke ord!
<3
Kom inn hit da jeg bare skulle vite hvordan veien er; hva gjør man etter å ha vært hos gynekologen og fått svare der, hvor lenge bruker man medisin evt før man ender på IVF, hvordan får man hjelp, hva koster det/egenandel, hvor lang ventetid er det, hvor mange forsøk får man, kan man velge mann/kvinne som lege ved IVF osv...
Spørsmålene er der fortsatt og jeg ønsker finne svarene fra de som har vært gjennom det, men jeg føler som om jeg er helt smeltet utover senga.... i tårer....av å lese andres opplevelser og erfaringer, følelser, håp, suksess og tålmod....
Har aldri vært borti tema før nå, når jeg kanskje selv står på kanten av å måtte bruke "hjelpemidler" for å bli gravid.
Synes det høres så tøft ut, at jeg blir skremt a.o.t... har tårer i øynene og blir nesten engstelig og redd. Hvordan takler man noe slikt? Så tøft? Så sterkt!
Men i neste øyeblikk leser jeg om de som endelig får oppfylt sine ønsker, de som lyser med håp, de som stolt står opp igjen og fortsetter kampen..... Og blir utrolig inspirert, selv om jeg føler meg veldig liten når det kommer til troa om at jeg hadde greit å gjennomgå det de har gjennomgått....
Har ikke ord!
<3
Last edited: