Januarbaby2015
Andre møte med forumet
Jeg er gravid (6+5), og kjæresten min vet nå plutselig ikke om dette er noe han ønsker. Han tviler på hele forholdet sier han, selv om han ikke har sagt noe om dette før jeg fant ut at jeg er gravid. Han blir pappa uansett, for abort er ikke aktuelt for meg, men jeg skulle så inderlig ønske at han ville satse på meg og barnet.
Vi har ikke vært sammen så lenge (6mnd), men i løpet av den korte tiden har jeg (vi) gått gjennom mye vanskelig - og han har støttet meg og vært der for meg gjennom alt. Dessverre har alt det vanskelige gjort at jeg har vært unormalt irritert, sint, lei og generelt vanskelig å ha med å gjøre, så når han tenker på meg nå tenker han kun på alt som er negativt. Jeg forsøker å få ham til å forstå at det ikke er sånn jeg skal være, men føler ikke at jeg når helt frem. Han er låst i et veldig negativt tankemønster som han ikke klarer å snakke med meg om.
Han har nå lovet å snakke med en psykolog (noe jeg gjør allerede for å bearbeide alt vi har gått gjennom i det siste), og jeg håper vel at h*n vil klare å få ham til å innse at han bør gi dette en sjanse. Vi har det kjempefint sammen, deler mange av de samme interessene og utfyller hverandre på en god måte i de fleste situasjoner. Så jeg er ikke i tvil om at vi har den rette "grunnmuren" for å bygge et solid og godt forhold hvor vi begge føler oss vel.
Jeg mistenker at han rett og slett har litt angst for hele situasjonen siden det har gått så fort, og det er ikke utelukkende rosa bobler i mitt hode heller, men jeg forsøker i det minste å gjøre det så positivt som mulig. Jeg skal tross alt bli mamma, og han skal bli pappa! Det er da vitterlig noe å glede seg over, og satse alt på, eller..?
Noen som har innspill/tanker de vil dele om dette? Noen som har vært i en lignende situasjon?
Vi har ikke vært sammen så lenge (6mnd), men i løpet av den korte tiden har jeg (vi) gått gjennom mye vanskelig - og han har støttet meg og vært der for meg gjennom alt. Dessverre har alt det vanskelige gjort at jeg har vært unormalt irritert, sint, lei og generelt vanskelig å ha med å gjøre, så når han tenker på meg nå tenker han kun på alt som er negativt. Jeg forsøker å få ham til å forstå at det ikke er sånn jeg skal være, men føler ikke at jeg når helt frem. Han er låst i et veldig negativt tankemønster som han ikke klarer å snakke med meg om.
Han har nå lovet å snakke med en psykolog (noe jeg gjør allerede for å bearbeide alt vi har gått gjennom i det siste), og jeg håper vel at h*n vil klare å få ham til å innse at han bør gi dette en sjanse. Vi har det kjempefint sammen, deler mange av de samme interessene og utfyller hverandre på en god måte i de fleste situasjoner. Så jeg er ikke i tvil om at vi har den rette "grunnmuren" for å bygge et solid og godt forhold hvor vi begge føler oss vel.
Jeg mistenker at han rett og slett har litt angst for hele situasjonen siden det har gått så fort, og det er ikke utelukkende rosa bobler i mitt hode heller, men jeg forsøker i det minste å gjøre det så positivt som mulig. Jeg skal tross alt bli mamma, og han skal bli pappa! Det er da vitterlig noe å glede seg over, og satse alt på, eller..?
Noen som har innspill/tanker de vil dele om dette? Noen som har vært i en lignende situasjon?
Vi er forlovet, venter vårt andre barn sammen. Og de kranglene vi har nå er om hva vi skal ha til middag 
) og virket ganske fornøyd da vi gikk. Spurte ham i bilen hva han tenkte nå, og da sa han at han hadde mye å finne utav fremdeles. Men han smilte lurt, så jeg vet ikke... Lov å håpe at den lille reka vi så på skjermen vekket et eller annet i ham?