Våre fødselshistorier :)

borte
 
Som jeg fortalte tidligere fikk jeg modnings og igangsettene akupuntur den 11.februar. På ettermiddagen gikk slimproppen , og natt til 12.februar gikk vannet. (klokken 01.00) og da var det rett avgårde til sykehuset. Jeg ble skrevet inn, og fikk ble lagt på ventestue. Anders fikk heldigvis sove over, og det ble en intens venting... Det hadde ikke skjedd så veldig mye løpet av natten, og jeg ble satt på CTG for å måle rier, og se hvor regelmessige de var. De var veldig uregelmessige.. Så kommer lørdagen, og da var åpningen min på 4 cm. Da blir jeg satt inn på føden.- Jeg hadde åpningsfasen min i vann, og lå der vel ca 1 times tid. Mens jeg lå der ble jeg veldig slapp, og klarte knapt å holde meg våken, og ble veldig kvalm. Åpningen var da blitt på 7 cm, og jeg ble tatt opp av badekaret, og ført bort til sengen. Der satt de meg på drypp for å øke på riene slik at vi kunne få fart på fødselen. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å ikke ha noe form for smertestillende medikamenter, men de rådet meg å prøve lystgass. Vel, ja jeg holdt vel den maska i 3min, og kastet den fra meg. Det var ikke noe behagelig! Hadde skrevet ønskeliste til føden om hva jeg ønsket meg under fødselen, og jeg fikk oppfylt alt. Bortsett fra at jeg fødte på 'land' .. Jeg hadde fantastiske jordmødre rundt meg, og de var veldig hensynsfulle og snille. Alle skulle gå av vakt klokken 15.00, men hun ene jordmoren hadde fulgt oss opp hele veien, og valgte derfor å jobbe overtid for å fullføre min fødsel. Hun var utrolig hyggelig!
Da jeg fikk lov til å presse var jeg veldig innstilt på å bli ferdig, og selve pressriene var faktisk ikke så ille som jeg trodde. Det var selve åpningsfasen som var smertefull. De ga meg også nåler som smertelindring og for å få fortgang på rier. Mot slutten økte dem dryppet, og det ble mye kraftigere. Kjæresten min, Anders stod ved siden av å ga meg oksygen, og jeg klarte å yte enda mer og fikk enda mer kraft da jeg kunne presse. De legger varme omslag nedtil.. Noe som ar veldig behagelig og som lindret sviheten. Plutselig sier de att hode er ute, og i de de siste pressriene kommer, er han ute. Det var en helt merkelig følelse.
Jeg vet ikke helt hva jeg følte der jeg lå, men det var ingen direkte morsfølelse.. Det var bare så uvirkelig at jeg hadde fått en sønn. Han ble like etterpå lagt til brystet mitt, og etter litt vask og vitamin K, ble han lagt til for å ammes. Det var så god følelse!
Etterpå fikk jeg hjelp til å dusje, og få på meg rene klær. Vi fikk familierom. Det var utrolig deilig å ha Anders der. Han har vært med hele veien, og har vært en utrolig god støtte for meg. Han er og blir verdens beste pappa for Nikolai. Det vet jeg! Vi kom hjem igår, og det var da det først gikk opp for meg at jeg har blitt mamma. Veldig mange inntrykk og følelser og fordøye. Jeg klarer ikke å se meg mett på gutten min. Han har gitt meg en kjærlighet jeg aldri noensinne har opplevd. Jeg er så utrolig forelsket!

Dette er noe av det beste som har skjedd meg!
Jeg er en veldig stolt mamma!
 
Da kjem min fødselshistorie:

Søndag 14februar startet eg å lekke fostervatn men det var kun murringer og svake rier fram til natten 16februar. Eg fekk beroligende på kvelden, for eg trengte kvile og sova. Eg fekk også beskjed om at dei ville starte fødselen min dagen etter, då gråt eg og vart helt i frå meg. Eg ville ikkje settes i gang, fordi eg fekk i hodet at det ville bli ein enda verre fødsel då [:-][:-]

Men eg tok den beroligende tabletten og la meg til å sova, mannen min fekk ikkje lov å forlate meg då, så han låg vaken atmed meg.

Eg vakna av at eg sat å skreik i senga klokka 02.30 ca. Da fekk eg ei skikkeleg kraftig rie, så mannen min ringte på jordmor og hun kom med CTG. Og joda eg hadde rier, så me vart flytta til fødestue med ein gang.

Dei sjekket åpningen min klokka 3 og den var på 3cm, så var i aktiv fødsel.

Eg fekk lystgass med ein gang og dei ringte etter jordmorstudenten som skulle vere med meg. Hun kom etter 1 time og da begynnte riene og bli ganske kraftige. Jordmorstudenten reddet hele fødselen min, hun pushet og oppmuntret meg hele vegen. Samboeren var også god hjelp såklart[:)]

Dei sjekket meg igjen etter fire timer, altso klokka 7. Og da hadde eg 7-8 cm. Riene var heftige og tette og eg var veldig glad for lystgass og saltvanspaplene.

Eg fekk etterkvart pressrier, men dei var ikkje gode nok, så dei sat drypp på meg [&o][&o] Da fekk eg presset nok per rie men eg kjente ikkje når eg hadde dei riene, for eg fekk sterke smerter i korsryggen, eg hylte og skreik kor vondt eg hadde i ryggen. Men etter ei stund så kom eg inn i det og klarte å presse skikkeleg, eg brukte 30minutter på å få ut Malin.

Eg kjente godt at eg revna og dei brukte ei stund på å sy, måtte bruka lystgassen igjen då, fordi eg hadde blodåre som sprakk og der kunne dem ikkje bedøva meg... Og så fekk eg ca 5-6 bedøvelsstikk før dem sydde meg.

Hele fødselen varte i 6 timer og 37 minutter, Malin kom til verda 9.07 på termindatoen min.

Så eg skal søka hjelp hos helsestasjonen min, for eg treng hjelp til denne fødselen. Så vil helst ikkje ha noko særleg kommentar for det eg har opplevd.

Men eg elska Malin og det er herleg å vere mamma
 
Fødselen min startet vel egentlig en stund før jeg skjønte selv hva som foregikk..
De første riene startet natt til lørdag 06. februar, men da forsto jeg ikke egentlig at det var rier, jeg trodde det var disse kynnerne som alle snakket så mye om men som jeg aldri hadde fått. Det var lenge mellom hver rie, og jeg sovnet igjen uten å tenke så mye over det.
Lørdag 06. februar skulle vi på fødselsforberedende kurs (jeg hadde jo fortsatt 12 dager igjen til termin tross alt [:D]), og det dro vi på. Jeg satt pliktoppfyllende på pinnestolen min i 3 timer og hørte på jordmoren, men kjente at det kom endel tak i magen i ny og ne. Tenkte fortsatt ikke at dette kunne være starten på noe, siden jeg jo hadde 12 dager igjen..
Etter kurset kjørte vi og tittet på et hus (er på husjakt) og var en tur på kjøpesenter (måtte stoppe og puste endel mellom klesbutikkene).
Kvelden kom og riene fortsatte, og nå begynte jeg å ta tiden imellom dem. var ca 10 minutter imellom hver rie, men de var fortsatt ikke så vonde at jeg måtte puste meg igjennom dem. Det fortsatte natten igjennom uten å bli noe kortere imellom riene, men på søndag formiddag synes jeg det tok seg opp kraftig. Søndag kveld kom samboeren hjem etter å ha vært ute hele dagen, og da ville sykeshuset ha meg inn for en sjekk. Vi nølte fælt om det virkelig var nødvendig å dra inn alt nå, siden vi hadde nesten 1,5 timer reisevei [8D] men det var bare 5 min mellom riene, så vi fant ut at det var nok best.
Men vi dro nå inn til Fredrikstad, og ble satt på sånn rieovervåkning en halvtimes tid. Det viste seg at det nok var ganske mange timer igjen av fødselen, og vi kunne godt dra hjem igjen hvis vi ville det. 2 cm åpning. Fant ut at det var like greit, og kjørte hjemover (med sovepille og paracet fra sykehuset), en kjøretur fra helvete for å si det mildt [:-]
Natt til mandag gikk uten særlig søvn, og mandag morgen var vi pent nødt til å kjøre til sykehuset igjen, DA klarte jeg ikke vente lenger altså..
Etter enda en kjøretur fra helvete kom vi inn og ble målt igjen, denne gangen fikk vi bli liggende og fikk tildelt et rom.

Timene gikk, og utpå ettermiddagen ble det endelig vaktskifte og jeg fikk en jordmor som foreslo badekar. JA TAKK sa jeg, som begynte å bli grådig sliten av å traske rundt på sykehuset for å prøve å få fortgang i sakene. Fikk litt akupunktur i badekaret, men synes ikke det hjalp stort. De 10 cm lot vente på seg, for lille snupp ville ikke vri seg riktig vei i bekkenet. rundt halv 9 på kvelden gikk plutselig vannet, og de siste centimeterne kom på et blunk (auauau). Da var lystgassen god å ha.

Så, etter nesten 2 timer med pressing så kom den lille prinsessa endelig ut, 08.02.2010 klokken 22.54. 3320 gram og 49 cm lang [:D] de forberedet oss på at hun nok kom til å se litt rar ut i hodefasongen siden hun hadde sittet fast så lenge under pressingen, men hun var alldeles perfekt [:)]
 
må også legge til at samboeren min var fantastisk igjennom hele fødselen, han var litt engstelig på forhånd fordi han ikke liker sykehus noe særlig, men han klippet tilogmed navlestrengen
 
Nå ble det endelig tid for meg også å fortelle verden at den har fått en ny borger!

Jeg har født to barn tidligere. Svært raske fødsler, små barn, store rifter. Begge er født fem dager før termin, og disse erfaringene har nok gjort mye med mine forventninger for denne fødselen.

Jeg hadde likevel fått beskjed av jordmor at tredjegangsfødende av og til hadde et annerledes fødselsforløp enn de tidligere hadde erfart. "Ja, sikkert", tenkte jeg, men ikke alle jordmødre er så dumme;)

Første overraskelse kom når vi passerte fem dager før termin uten at det skjedde noe. Andre overraskelse kom når jeg gikk med ganske heftige rier hele lørdagen, uten noen større utvikling. Lørdag kveld begynte fostervannet og lekke og vi valgte å reise innover til sykehuset. Tredje overraskelse kom når jeg oppdaget at ikke bare rakk vi sykehuset, men riene hadde nesten gitt seg når vi kom frem. Jeg ble undersøkt av en meget trivelig jordmor som sa at joda, det var fem cm åpning, men altfor uregelmessige rier.

Da tenkte jeg at dette gidder ikke jeg å vente på, så jeg travet frem og tilbake på gulvet til riene tok seg opp. Gikk i dusjen hvor min kjære spylte meg på ryggen hver gang jeg fikk en ri. Plutselig forandret riene seg, og jeg trodde nesten at den lille datt ut. Det gjorde han ikke, men jeg fikk lov til å begynne å presse. Etter noen minutter (har aldri presset så lenge;) kom den "lille" gutten vår. 3770 gram og 54 cm (8 cm lenger enn storebror)! Han kom til verden klokken 03.25. på "Valentines day". Jeg måtte sy to små sting.

Vi var kjempeheldige med at det nesten ikke var andre fødende på Storken (Haukeland) på dette tidspunktet og jeg fikk to jordmødre og kjempeservice!
 
Etter jordmor besøk tirsdag 16.feb gikk slimproppen min. Og hele dagen var jeg uggen og følte på meg at noe var på gang, derfor gikk jeg tidli å la meg
Våknet natt til 17. i halv 2 tiden av at riene var så sterke at jeg ikke klarte sove mer. Min kjære våknet av at jeg var så urolig, prøvde å holde meg rolig, for jeg ville ikke inn på sykehuset før jeg måtte. Vi fant ut at vi kunne ringe inn til føden å høre hva de sa der, og ta det der i fra. På føden var de tydelig stresset da de endelig tok tlf, og sa at vi måtte bare komme inn, vi var hjertelig velkommen. Min kjære tok en dusj mens jeg ringte mamma som skulle være barnevakt.
Vi satte oss i bilen og var inne på sykehuset ca 03:30. Og som jeg hadde hørt på tlf: de var sånn passe små stresset der inne. To fødsler var på gang og de ventet inn flere. På Stord har de bare to fødestuer. Vi ble tatt med inn på mottaket der jeg ble koplet til CTG og skulle sitte med den ca en halv time....jeg vet ikke hvor lenge jeg satt med den på, men det var nok langt over en time. Da kom en barnepleier inn å beklaget at ting tok tid, og forklarte om de andre fødslene. Hun spurte også hvordan jeg følte meg og sa at noen nok kom for å undersøke meg om en stund....
så ble vi sittende da.......å vi satt og satt....ble trøttere og trøttere.......så kom de inn noen med tepper til oss og beklaget alt. Jeg sa bare at jeg klarte meg godt gjennom riene og at det ikke var noen fare med meg. Jeg kunne vente, bare ta dere av de som trenger det. Så vi sovnet litt i hver vår stol...
litt etter 7 kom verdens søteste jordmorstudent! Jeg var litt skeptisk i beg for hun var så veldig korrekt osv...men etter en stund så klikket vi bare alle 3! Hun var super koseli!! Hun undersøkte meg og fant ut at det var 4cm, og lurte på om vi ville hjem eller vente der. Vi ville jo helst være, så hun gikk å hørte med de andre, selv ville hun ha meg der. Og vi fikk bli!
Vi gikk litt rundt omkring på sykehuset, trapper opp og trapper ned. Fikk avbestille overtidskontrollen, og tid til et lite sykebesøk til svigermormor. Jeg fikk beskjed om å stå og gå mest mulig. Men det er jo lettere sagt enn gjort, når det er folk rundtom og riene kommer.... jeg hadde 7min mellom riene og de varte 40sek. Vi satt i stuen der å såg litt tv...så kom de å sa at når vi var klare så var det en fødestue klar til oss. Vi satt en stund til, hørte på babygråt, og ønsket at alt var over. Hele tidel var studenten, hun het Anja, rundt oss for å se at alt var bra med oss. Hun var ferdi på vakt kl 15 så da syns hun min fødsel godt kunne være over [;)]
Vi flyttet oss til fødestuen, for å ha litt tid for oss selv. Hørte på radio, leste aviser og koste oss så godt vi kunne. Anja var inne ofte, og syntes godt at vi kunne ta oss en tur på et rom med lås å kose oss litt ekstra, sånn at fødselen tok seg litt opp [;)] Noe vi ikke gjorde.
Da riene beg å øke, fikk jeg varmeomslag til å ha på magen, det hjalp faktisk veldi bra. Ellers så var pusten min beste venn. Selv om jeg ikke klarte helt å slappe av, så hjalp det!
På ettermiddagen en gang, husker ikke klokkeslett, ble jeg lagt i senga for å undersøkes, og da var det 7cm. Men da rota hun sånn der oppi at jeg ble skikkeli dårli, riene ble kraftigere og vondere. Jeg fikk en prekestol inn, så jeg kunne gå og stå mest mulig. Da klokka nermet seg 15 kom Anja inn, og fortalte at hun ble til fødselen var over! Det var en lettelse, siden vi gikk så bra sammen!!
Jeg gikk og stod en stund, tid blir litt borte, og Anja kom inn å beg å pakke ut "pakken med det rare i". Laget alt klart. Da kom tårene mine! DA gikk det opp for meg at om en liten stund så er jeg mamma igjen, en ny baby!! Jeg gråt og gråt!!!
I 16-17tiden ny undersøkelse: noe var ikke helt som i sted...så en ny jordmor kom for å undersøke, og det var IKKE noe behagelig. De var så vonde de bare kunne!! De ringte gyn for at han kunne kjenne, og han var heller ikke noe behagelig. Men der var det ingen trøst: dette er bare noen fingre, en hel baby skal ut her..... jaja det hadde jeg jo skjønt....
Plutseli så tok han vannet...det var lett missfarget, men inge fare. Riene øket og jeg falt inn i min egen verden! Min kjære holdt meg i hånden hele tiden. Trøstet og støttet. For at babyen skulle komme helt ned i bekkenet, fikk jeg beskjed om å snu meg til ene siden, noe som økte riene, og siden til andre siden. Da jeg ble snudd til venstre siden kom pressriene. Jeg ble snudd på rygg og vi ventet på neste pressri, som ikke kom.....Jordmor (ikke Anja) gikk for å lage til drypp, for hun syns det drøyde....Jeg fikk helt panikk, og ville snu meg på siden igjen. Da kom pressriene tilbake. Og etter 2 press var hodet halvveis ute, og jeg fikk beskjed om å puste å vente på neste ri....den lot vente på seg.....så jeg måtte presse en gang uten ri for å få ansiktet ut. Neste pressri var gutten ute og all smerte var glemt!! kl 18:28 ble Dennis født. 4580g og 54cm, 37cm rundt hodet.
Morkaken var 950g, så jeg ble akuratt snytt for en kake [;)] (om morkaken er over 1kg, så er en uskrevel "regel" at jordmor skal spandere kake på den fødende)
Sånn var min fødsel! Ingen drypp, ingen bedøvelse/smertelindring og ingen sying etterpå!!!!
 
Min Første fødsel <3

Det var søndag den 14 feb, terminen min[:)]

våknet og kjente på kroppen at i dag kommer det til å skje noe men eg ante ikke at det var fødselen som sko begynne, gikk hjemme og tuslett og styrte på[;)] eneste eg la veldig merke til var at eg var utrolig følsom og hormonel... men eg tok det som svangerskap greie eg. dagen gikk og samboerne min ble mer og mer lei av å vente og maste om at vi måtte ha sex og at eg måtte gå tur.. hehe men eg ville ikke, eg nektet. akkurat som om kroppen fortalte at en trenger ikke det.

på ettermiddagen begynte eg med hyppige do besøk, var så tisse trengt hele tiden men det kom jo bare noen dråper ut [:-] men så rundt klokken 6 om kvelden kom det en seig aktig klump ut. eg sto og studerte denne og ropte på typen, han kom springene inn og såg dette ekle greina, eneste han kom frem til å si var " kommer det dere fra deg? æsj" så gikk han ut å spilte play station... hehe[8D]

en halv time etter på begynte det å komme utrolig sterke kynne (tenkte eg)... typen fikk et vaske kikk på å vaske bilen så han stakk... eg gikk her hjemme og stønet og sang med smerte... det kom med 10min mellom rom og det gjorde for såvidt vondt... ringte til føden og sporte hja eg sko gjøre, dei anbefalte meg å være hjemme til det ble 5min mellom rom og vondere...

klokken 9 tror eg begynte det å komme oftere og ned i 5-7min... sviger mor og søsteren til samboer kom på besøk og studerte dette med rienen mine og tok tiden på det og holdt meg med selskap.. typen var kommet hjem da, og begynte å stresse... hehe han var ikke heilt klar over dette sko skje selv om han hadde mast om at eg måtte fø før mandag så han slapp jobb [:D]

klokken halv 12 kom di regelmessig med 5min mellom rom... vi reiste til kk og fikk en skjekk, eg var da 2cm åpning, riene kom regelmessig men varte ikke lenge nok, så de mente eg var i latensfasen og sendte meg hjem... di mente eg kunne komme inn igjen morningen eller ut på mandagen...

i det vi gikk bort der vi skulle vente på foreldrene sko hente oss gikk eg og viftet med armer og hadde rier ganske tett i tett, 1-2 min mellom rom men varte ikke lenge nok.. gikk og trakket rundt om kring som en høne[8D] haha

vi kom hjem og eg lå meg i sengen og hadde veldig vonde og sterke rier og di kom ofte, samboer vart veldig redd da og ringte føden igjen og sa at han ikke var trygg på å ha meg hjemme nå. eg lå og grein og viste ikke hvor eg skulle gjøre av meg... di ba oss komme opp igjen.

klokken halv 2 kom vi inn igjen. det tok lang tid å komme seg opp der eg sko med di riene og så lite mellom rom eg hadde.. men en jordmor kom og tok i mot oss og la meg inn på fødeavdelignen, hun tok en skjekk og da var eg 4cm åpning, vi bestemte oss at eg sku ta akupuktur og litt badekar seinere [:)]

nålene ble satt i og ting ble 10x bedre! riene kom regelmessig og varte mye lengre, eg slappet mye mer av og fikk litt søvn innimellom, selv om det bare var noen minutter.. lå med nåler i 30-40 min og det kjente ut som nålene gidde meg strøm og energi, det hjelp, anbefaller [;)]

etter di vart tatt ut og vi ventet en liten stund lot riene arbeide litt, så tok jm en skjekk, hun sa før hun skjekket at eg ikke måtte bli skuffet og gi opp håpet vist ingenting var skjedd... men hun ble overasket...
klokken halv 5 hadde eg 6cm, og jm tok vannet uten meiningen da hun skjekket så da ble det 5cm siden den trakk seg sammen... men gud i helsikken riene ble mer intense og sterke og begynte skikkelig å jobbe... hun var ikke komt helt ned i bekkene så hun mente det ville ta tid, at hun var ikke ute før ut på ettermiddagen.. eg ville i badekaret nå når riene kom mer intenst og det. og det var deiligt!

eg lå ikke lenge der før presset kom og det ble VELDIG intenst, eg husker eg ville rive at badekar batteriet og bare fordufte. der og da ville eg ikke føde. men gu så deiligt det var etter riene.

halv 6 skjekka jm og eg var 9cm!!! press riene kom og eg presset og presset! jm måtte gjøre klar fødeplassen og eg måtte ut av badekaret og i det eg gjorde meg klar i en fødestilling kom presset og hun var kommet langt ned, hode var like ved åpningen en press rie og hude begynte å komme ut... det gikk kjempe fort eg husker ikke så masse uten om at eg bet typen i armen og han viste ikke hvor han sko gjøre av seg, han ble dårlig og svimmel stakkars.

men 05.57 var lille nurket ute og lå på ryggen til mammaen sin [:)]
herlig opplevelse, selv om den var intens og grusom. men det er en opplevelse en ALDRI vil glemme [:D]

selv om en er redd å føde og har angst, ordner alt seg og du vil føle deg så mye bedre seiner!

bare gode opplevelser[:)]
 
Alt begynte vel egentlig Tirsdags morgen. kl 06.00 våknet jeg av at jeg Hadde rier som ikke var spesielt vonde men jeg kjente de godt. Kom ca 6min mellomrom men vet ikke hvor lenge de varte. Vekket sambo kl 7 å sa at jeg trodde det var noe så smått på gang. Vå lå å små pratet til kl halv 8. De andre ungene hadde våkna så da var det bare til å stå opp. Kjente det rant litt i trusa når jeg reiste meg. Hadde heldigvis innlegg. Sa til sambo at jeg trodde vatne gikk. På bade så jeg at det var Rosa i innlegget. Når jeg fikk andremann begynte fødselen med vannavgang som gikk litt og litt.
Gikk i dusjen å da rant det litt til. Så var ganske sikker på at ting var på gang.
 
Kl 10 begynte riene å dabbe av, kom hvert 15min. Ringte nå føden å gav beskjed om at ting var på gang si deler av vatne hadde gått.Fikk beskjed om å komme etter kl 17 på sjekk med mindre riene ble verre eller det var noe annet jeg stusset på, da kunne jeg komme tidligere.Jeg hadde gått igjennom dette før så giddet ikke stresse. Babyen kom ikke før riene er intense uansett. Gikk å la meg til å sove litt i tilfelle ting skulle skje seinere men kl halv 12 kom riene kun hvert 30 min. Hadde ikke merket noe mer til vannavgangen heller. Tomt i bindet jeg hadde tatt på tidligere. Ut på ettermiddagen fikk vi levert fra oss ungene i tilfelle ting tok seg opp i løpet av kvelden/natta.
 
Kl 17 for vi til føden på sjekk. Fikk sjekket fosterlyden i 20 min, så kom det en gyn.lege å skulle ta Ul for å sjekke om det var vannavgang. Hadde gitt beskjed om at det ikke hadde kommet mer så han skulle sjekke. Der var det fremdeles mye. Det som hadde gått var sikkert en lite del av det som ligger i klem mellom hode og "utgangen"
 
For hjem å da tok riene seg litt opp igjen, men forsvant når jeg la meg. Fikk ingen rier i løpet av natta, men igjen kl 6 våknet jeg av rier. Denne gang var de litt sterkere enn gårsdagen.kom mellom 8-10 min. kl 7 gikk jeg å la meg på sofan med rietelleren. fant ut at riene varte i 1-1,5 min.
Men begynte igjen å bli litt uregelmessige. kunne komme etter 5min så plutselig 15 min. men Varte fremdeles like lenge. Ut på ettermiddagen begynte de å bli enda litt vondere. Fikk lov til å klype handa til sambo når de sto på[:D] Men de var fremdeles uregelmessige. ikke alle som var like vonde heller.Droppet rietelleren etter hvert.
Var ute å gikk litt frem og tilbake på terassen, bare for å få litt frisk luft og en liten *spasertur* i 6 tiden.
 
KL 19 satt jeg litt på facbook å jattet med folk.Klaget meg litt på BV og, for begynte å bli ganske lei disse tulle riene. 
Kjente det kom en ny rie og begynte med rie telleren igjen. De var like vonde som før. Gikk litt rundt på golvet så kom det en ny en ganske kjapt. Å den gjorde enda vondere enn før. Har svelget mange vonde rier i løpet av dagen men denne var vond. Tårene trillet. Sambo sa vi måtte ringe føden. Han hadde sagt det tidligere men jeg ville ikke ringe når riene var uregelmessige. Ville ikke opp på en bom tur til.
Tok meg en tur på do å bare da kom det flere etter hverandre. Sambo ringte føden å de sa vi skulle komme opp.
Jeg hadde god tid selv om jeg hadde drit vondt. Kjentes ut som noen stakk strikkepinner opp i åpningen.
Sambo stresset. Men an fikk i seg litt mat si han var så sulten. Pakket siste del av baggen å kl 19.45 var vi ut dørene.

 Brukte lang tid opp veien til føden.Var vel inne kl 20.15. Kom rier med ca 3min mellomrom. Inne på mottaket begynnte jeg å gråte. Var skikkelig lei og sliten å var livredd for å bli sendt hjem igjen. Jordmora som tok i mot oss var den samme som tok i mot andremann for snart 3år si. Hun er bare helt fantastisk. Rolig å avslappet.
Hun sjekket åpning, 3cm. Jeg begynte igjen å gråte for jeg håpet disse dagene med rier ville gi større resultat. Men jordmora beroliget meg med at det var nå ting kom til å gå fort. Flergangsfødende fødte fortere etter åpningen var 3-4cm.
 
Så bar det Rett inn på føderommet kl 20.30. Fikk lystgass med det samme. Fikk og disse beltene på magen. Lå ikke noe godt. Sengen var så hard. Sambo var kjempe flink med å sette på musikk, finne kalde kluter og motivere meg.
Etter som jeg ikke hadde gått med rier sånn at natte søvnen var ødelagt så var jeg rimelig oppegående men self litt sløv av lystgassen. Ble liggende å titte på klokka som hang på veggen. Med andre mann hadde det tatt 2t fra 4cm til han var ute.Men følte ting skulle ta lengre tid nå.
 
Fikk akupunktur i ryggen. Tok litt av smerten. kl 21.17( sett på detaljer på mobilen) sente mannen min melding til mamma om at riene kom ofte og at ting ville skje fort) lykke til fikk vi som svar. [:)]
KL 21.35 fikk jeg en liten pressrie, kjente det lekket litt. sa med en gang til sambo at enten går vannet eller så tisser jeg på meg. Var så vidt ferdig å si det før neste pressrie med mer vann kom. Sambo løp rett ut døren for å hente jordmor.Hun var allerede på vei for hun hørte pressingen. Sambo måtte ta av meg buksa å trusa mens jordmor trykte på alarmen og stelte i stand. Jordmor nr 2 kom inn. Hun var akkuratt kommet på jobb.
Skulle hatt barnepleier men siden hun er søskenbarnet til sambo følte jeg ikke helt for det.
Måtte sette meg opp i den vonde senga. Hadde ingenting å holde meg i eller sette beina på for å få motstand til pressing men det gikk greit. Hadde vel ikke tid til å sette det på. hehe
3 skikkelige pressrier= 5 min så var hun ute.
Hode sto lenge i åpningen, halvveis ute etter 2 pressrie. Før 3 rie måtte jordmor gnikke på magen for å få neste rie. Å da kom hun i rakett fart. kl 21.45. Skreik med en gang. Verdens nydligste.
 
De ble litt stresset for jeg blødde plutselig så mye. Fikk en sprøyte i foten pluss to tabletter i endetarmen. Men viste seg at det ikke var så gale, men det viste de jo ikke da. Bedre å være førevar.
Ikke en eneste rift eller skrubsår. å INGEN kjerringråd ble brukt for å hindre det.
 
24 februar 2010
Jenta var 4075g
51cm og 36 rundt hode.
 
22.30 ringte jeg mamma. En liten time etter at vi skreiv melding.Hun var helt sjokket. Trodde ikke det skulle gå så fort.
Så kunne vi slappe av å nyyyyte tilværelsen. Ble sølv på Ol stafetten, men Gull på føden[:D]
Så nå nyter jeg tilværelsen som trebarns mamma[:D]
 
Så kom endelig Oliver[:)][:)][:)]
Min fødsel ble ikke akkurat slik vi leste i mange av de andre fødselshistoriene....om babyer som bare "plopper ut" på en time eller to.....
Her ble det laang fødsel.....
Det hele stertet fredag 19 feb. Jeg fikk sterke kynnere og skjønte vel etter hvert at dette var rier....de var jo vonde jo....riene ble vondere, men var helt greie, og jeg sov sånn nogen lunde natt til lørdag....men på lørdag tok de seg opp i styrke. De ble en del vondere, men var fremdeles helt greie. De kom hvert 5. min og varte i ca et minutt....og slik var det hele lørdagen...natt til søndag ble riene vondere og vondere, og jeg sov ikke en dritt.....måtte begynne å finne ut hvordan jeg skulle puste meg gjennom, og det gikk da greit[:)]
Så gikk slimproppen i 3-tida på natta og jeg forstod at endelig var det min tur!!!! Jippiiiii[:)] Søndag ble en eneste laaaaaang dag med rier....men ingen fremgang....ringte jm i 13-tida på dagen og ble undersøkt....ingen åpning gitt....sukk....men etter som at jeg var 9 dager på ov ertid ble vi enige om at jeg skulle inn på sykehuset på kvelden.....jeg haddde likevel time for igangsetting mandag morgen, så kom det ikke lenger av seg selv, kunne jeg jo bli satt i gang....så vi reiste inn til sykehuset i 19-tida søndag kveld....
På sykehuset vle jeg undersøkt, og ja, jeg var i gang!!!! 4 cm kl 20...hurraaaaa[:)][:)][:)] De varf fremdeles ikke sikre på om jeg skulle få noe å sove på å bli satt i gang morgenen etterpå, eller få fortsette utover natta....men etter hvert som kvelden skred fram, var det sikkert at dette kom til å gå av seg selv...men hodet stod laaaaangt oppe enda.....klokka 12 natt til mandag hadde jeg 6 cm......og ble introdusert for lystgassen.....løøøøøøøøv...det var en fantastisk ting....sett bort fra spyinga da......men hva skulle jeg gjort uten den?????? De tok også vannet for å få fart på ting.....
Men på 6 cm stoppet det opp....jeg hang over sacosekken og jeg stod i prekestol....dette fikk hodet lengre ned, men det skrudde feil ned i fødselskanalen....akk....hodet hans var fullstendig deformert da han endalig kom ut!!!!!
Så ble jeg undersøkt igjen i 4-tida...7 cm...juhuuuu...det gikk treeeegt....men hodet var kommet lengre ned da[:)] Men det gikk for sakte, så de satte meg på drypp forå få fart på saken, noe som førte til enda mer spying....og en vanvitti trykketrang......7 cm, ENORM trykketrang og lav fosterlyd...kan det bli bedre???? De hadde nemlig satt elektrode på hodet og funnet ut at fosterlyden hadde falt.....
Kvart på 5 om morgenen var fosterlyden fremdeles i underkant av 100...jeg hadde vanvittig trykketrang og konstante rier (DRYPPET HADDE EN VANVITTIG EFFEKT DA DET ENDELIG SLO INN!!!!) Men ingenting gikk framover...det stod bom stille der inne....det bleda bestemt katastrofekeisersnitt pga lav fosterlyd....jeg var fullstendig i tåkeheimen og ble snudd fra side til side flere ganger i hpåom at lyden skulle gå opp, men den gang ei....snuinga var DRITVOND!!! Så da ble jeg trillet til operasjonsstue....fra maskinene ble koblet fra på førestua til baby var ute, tok det bare 9 minutter!! Gjett om det gikk fort da!!! Da han kom ut, hadde han navlestrengen en gang rundt halsen og en gang rundt kroppen, så dette hadde blitt en farlig fødsel hvis den skulle gått naturlig....og da ville den tatt ca 5 timer til sa jm etterpå.....det er slett ikke sikekrt han hadde overlevd det!!!
Jeg ble lagt på overvåkninga, mens en skremt far som satt i gangen og ventet, fikk lille Oliver opp på brystet...så var det bare å vente til jeg våknet, noe jeg gjorde i 9-tida om morgenen...og etter en smertefull trilletur fra overvåkningen opp på barsel, kunne jeg endelig få Oliver opp på brystet og oppleve å gi han mat for første gang.....en HERLIG følelse....det gikk bra alt sammen til slutt!!
Oliver var 4060 gram, 52 cm og 37 cm rundt hodet da han kom til verden.....han sugde ivrig på puppen etter 5 minutter, og begynte å legge på seg etter et døgn....han fikk 9 i apgar-score etter 5 minutter og 10 etter 10 minutter....flinke gutten min!!!![:)][:)][:)] Det eneste hanplagdes med var kroppsetemperaturen som var svært lav...så vi pakket haninn i ullklær og la han i varmeseng...da kom han seg etter noen timer....
Min kjære mann var fantastisk under hele fødselen!! Kom med kluter, risposer og spykopper....og han fikk den største belønningen da han fikk sin sønn opp på brystet og endelig kunne sove ut på barsel og vente på at jeg skulle våkne....
Så fikk jeg tilbringe 5 dager på barsel for å komme til hektene og få skikk på amminga....Oliver har vært så flink!! Nå ammer jeg en gang i timen eller hver andre time..ellers sover han og er blir og fornøyd....
Og jeg klarer meg nesten uten smertestillende....og det gjorde jeg under hele fødselen også...kun lystgass på meg....men jeg har ikke tatt skrekken....jeg skal (så lenge vi får det til).....ha flere barn!!![:)][:)][:)]

 
Min første fødsel <3
 
Tirsdag 09.02.10
 
Våknet rundt kl 09, med smerter i magen, skikkelig menssmerter. Tok meg en dusj og satte meg foran tvn. Smertene kom i sånne tak. Målte med rietelleren, og de kom alt fra 18 min til 5 min i mellom. Fortsatte sånn utover dagen. Takene ble verre og verre, og kl 16.00 ringt e føden. de sa at jeg kunne få komme inn til sjekk, men iverstefall bli sendt hjem, så siden riene ikke var regelmessig ble vi enige om å avvente å se det an.
 
Riene roet seg et par timer før de kom veldig krafig tilbake, var så vonde at jeg måtte stå å holde meg i dørkarmen og puste. Venninna mi, som hadde vært hos meg hele tiden ringte føden, og denne gangen sa de at jeg ikke trengte å legge meg ned for å sove, for det kom til å bli fødsel i natt. Men vi kunne avvente litt til. Så vi gikk ut for å komme i bevegelse, gikk en liten tur og litt trapper. Og da fikk jeg 8 rier på 15 min, venninna mi ringte igjen, og vi var velkommen på fødsel.
 
Kl 01.30 kom vi på føden (10 min å kjøre). Jeg ble sjekket og hadde 2 cm åpning. da hadde jeg hatt rier i 16, 5 timer. Fikk ligge i badekaret og slappe av med levende lys og akupunktur. Riene var veldig vonde, men følte jeg fikk god avslapning i mellom de. Barnefaren (bor ikke sammen) kom, og venninna mi var sammen med oss.
 
Etter noen timer ble smertene utholdene, hadde da 4 cm åpning og hadde myknet. Fikk stå i prekestol og lystgass. lystgassen hjelp litt, men følte jeg fikk kontroll på pusten og pustet meg gjennom , var så sykt vondt.   Jeg gråt og ville ha epidural. Fikk det og virkningen kom fort. Kjente plutselig ingenting. Jordmoren, som forresten var helt fantastisk, tok vannet. ingen missfarge.
 
Lå å slappet av og såg på apparatet at jeg hadde mange kraftige rier, uten at jeg kjente stort. venninna mi og barnefaren begynte å bli veldig trøtt, og jeg spurte om vi skulle spille kort. hehe.
kl.08.00 var det vaktskifte og det var fortsatt 4 cm åpning. Fikk drypp så det skulle bli fortgang.
Rundt kl 10 gikk hjetelyden til babyen kraftig ned, 4 jordmødrene kom inn, og fikk snudd meg på siden, ble ikke noe bedre, de tilkalte lege. Jordmoren min tok en sjekk på meg nedentil og tok ut hånden full av blod, jeg ble kjemperedd et øyeblikk, før hun sa at det var full åpning og hodet var på vei ut.
Hadde kjent litt murringer på den ene siden, som sikkert var pressriene.
Var vanskelig å presse siden jeg ikke kjente så mye nedentil, men fikk henne ut etter 3 press.
 
Vi hadde ikke villet vite kjønnet på forhånd, og vi glemte det i farten, før venninna mi plutselig spørr "hva ble det?" 
Hun var så fin, og suttet etter puppen med en gang. 
 
Ser tilbake på en fin opplevelse, selv om jeg hadde  vonde rier i så mange timer, en lykke at epiduralen fungerte så bra.
 
Her er 3.5 timer etter fødselen                             På barselhotellet
 

 
 
 
Kanskje på tide at jeg deler min fødsels historie å[;)]

Våknet søndag 7. februar med litt vondt i korsryggen...ikke direkte vondt, bare litt ubehag. Tenkte at det bare var jeg som hadde ligget feil eller for kjært...
Smertene kom å gikk hele dagen...men tenkte det bare var modning, det var jo en hel uke igjen til termin! åsså skulle jeg jo innom jobben dagen etter å hilse på!

Smertene ble verre utover kvelden...så kl. 22.00 ringte jeg føden bare for å sjekke. De ba meg komme kl. 23.00 hvis jeg kunne vente til da siden de hadde rapportskriving akkurat nå. Å jeg skulle bare ta med bagen, just in case...
Så dro vi til sykehuset da...mamma lurte på om jeg skulle ta med bagen inn men jeg sa nei for jeg trodde ikke det kom til å skje noe i kveld...å om så va så var d jo ikke lange veien til bilen!
Så går vi opp mot sykehusdøra...å like før vi er der så sier jeg helt rolig til mamma: nå går vannet....hun ble litt småstressa da og ba pappa om å dra å hente bagen!
Da vi kommer opp på føden bli vi sittende å vente litt på gangen pga det var ingen der! så mamma gikk å leita etter noen som kunne hjelpe oss.... finner omsider en barnepleier som igjen finner ei jordmor til meg [:)] ( å fostervannet gikk å gikk mens vi venta [8D] )
Blir vist inn på et undersøkelses rom hvor hun sjekker åpninga...joda 5-6 cm åpning, her blir vi i natt!

Deretter viser hun meg inn på ei fødestue...så får mamma å pappa komme inn [:)] så var det bare å vente...hadde ikke noe spesielt vondt, var mest bare ubehag...å hadde riene i korsryggen.
Sendte melding til kommende tante og gudmor om at ting var i ferd med å skje....tok litt tid før gudmor skjønte at det var kommet så langt at jeg var på sykehuset...men da heiv hun seg rundt å bestilte billett med første fly hjem ( fra skottland!)...der har du dedikert venninne!

Rundt kl. 3 - 4 ba jeg om epidural...den var himmelsk...da hadde jeg lystgass og...den var kjempe kjekk å ha, ikke at den tok bort smerten eller noe, var bare OK å ha noe annet å konsentrere seg om.
Kjente at hun stakk meg, å var ganske ubehagelig..men gikk over...epiduralen var himmelsk, den lille halvtimen den funket værtfall [8D]

Ble litt frustrert over at ting tok litt tid...å jeg hadde gått en stund med ubehag i ryggen...så ba jordmor om keisersnitt...noe jeg selfølgelig ikke fikk [8D] hadde jo helt normalt svangerskap å helt normal fødsel...hehe [8D] og jeg halvsov mellom riene...var veeeeeldig avslappa værtfall [:)]

Så kl. 06.13 den 8.februar kom snuppa til verden! å for en super følelse! [:)] måtte sy en 5-6 sting....men kjente ikke noe til det før dagen etterpå [8D]
Trodde det skulle være mye verre å gjøre mye vondere enn hva det var....så kan man garantere at neste fødsel blir sånn så har jeg ikke noe problem med å gjøre d igjen...var i kjempe bra form etterpå og [:)]
Det værste var egentlig å ligge å høre på folk på andre fødestuer som lå å ropa å skreik...mens jeg lå å venta på full åpning osv [8D] men da var det kjekt at det var radio på fødestua....pappa satt på som skulle overdøve ropene til de andre [8D] Mamma å Pappa var sammen med meg helt til pressriene startet...da gikk de ut [:)] tok vel rundt 3 pressrier eller no sånt så var ho ute [:)][:)]

Så ikke den værste opplevelsen jeg har opplevd [:)]
 
Min fødsel som startet den 19 Februar 2010.

På dagen den 19 Februar hadde jeg time til overtidsvurdering på poliklinikken ved Haugesund sykehus, var da 41+3.
Fikk målt blodtrykk og sjekket urin, alt ok :)
Så kom vi inn på ett undersøkelses rom der vi fikk se lille jenta i magen ved ultralyd. Mamma & søsteren min var med meg så de fikk se lille nurket for første gang i live. Hun ble målt til å være ca 3375 gram.

Etter det gikk de ut for jeg skulle bli strippet, hun tok 2 runder rundt hodet og røska skikkelig nedi der.
Auuuu, det gjorde vondt men var utrolig glad etterpå og håpet det skulle sette i gang noe etterhvert :)

En time etter strippinga kom første rie, jeg var på ett kjøpesenter da og skjønte ingenting.. Dagen gikk og jeg fikk enda en rie litt senere.. Men ikke no flere og ikke no regelmessig..

MEN

Kl 21.00 på kvelden startet det for fullt, plutselig spratt jeg opp av sofaen og måtte på do(nr2) [:D] trodde jeg [:D]
I en halv time sprang jeg fram og tilbake på do mens riene varte, trodde seriøst jeg skulle drite ut en vannmelon [:D]

Samboer ringte sykehuset kl 21.30 og vi fikk beskjed om å komme inn.. da var det ca 3 min mellom riene og de var kraftige. Kjørte som ett lyn til sykehuset, med den merkelige følelsen om at nå skal vi få se jenta vår snart [:)]
Kom innpå sykehuset og fikk selvfølgelig en rie midt i gangen, heldigvis var det nesten ingen folk der [;)]

Kom opp på føden kl 21.45 og ble sjekket, jada 4 cm åpning og fikk beskjed om at det ble nok baby i natt jah [:)]

Fikk fødestue også var det vaktskifte hos jordmødrene(dette synes jeg var litt dumt fordi når jeg kom inn så hadde jeg jordmora mi som jeg har gått til hele svangerskapet, men hun skulle av vakt [&o])

Jeg og samboer prøvde å slappe litt av i noen stoler på fødestuen og puste oss gjennom riene.
Mamma kom innom en liten tur også, hun skulle hente nøkkelen for å lufte bikkja dagen etter også hadde hun med pølse til samboer [:D] hehe.. vi rakk ikke å spise før vi dro og hadde bare snacks i bagen. Snille mamman min, hun var der en liten stund å fikk hjulpet meg å puste gjennom noen rier hun også [:)]
Så fikk jeg CTG registrering men den klarte ikke å ta pulsen til lille jenta så jeg måtte få elektrode på hode til snuppa..
auuuu.. selvfølgelig fikk jeg en rie mens de var oppi der og festet den [&o] Det var da 3 overleger kom inn og vi fikk beskjed om at dette vil bli en meget overvåket fødsel. [&o]

Jordmoren fant fram en sånn lang dings som hun etterhvert skulle ta vannet med. Da fikk jeg helt noia, det hadde jeg ikke lyst til sa jeg [:D] hehe.. akkurat som jeg bestemte det selv [:D] Men hun avventet det da :)

Så måtte jeg ha noe smertelindring, kl var blitt 23.30 og riene kom tettere og tettere. Fikk lystgass som hjalp NADA [:@]
Ropte etter epidural, hadde ikke planer om å ta det men siden jeg ikke kunne få badekar med tanke på den elektroden måtte jeg ha noe som var sterkere enn lystgass. Jordmoren bestilte epidural og vi ventet leeeeeenge..
Når hun anestesi legen endelig kom 01.30 måtte hun ut igjen for å finne no greier, fikk epiduralen rundt kl 02.00 og samboer var ganske skeptisk da hun leste bruksanvisningen for hvordan å sette den [:-] Men fikk forklaring på at de hadde fått noe nye greier. Heldigvis visste ikke jeg dette da de satt den(fikk vite det etter fødselen)
Epiduralen hjalp litt men riene ble sterkere og sterkere så jeg ropte etter høyere dose [:D] Da sovnet jeg nesten litt mellom hver rie, men akkurat i det jeg holdt på å sovne kom neste rie [:'(] Riene var tette hele fødselen. Fikk høyere dose av epiduralen 2 ganger iløpet av hele fødselen, husker ikke korrekt kl slett på det.

Var mye fram og tilbake på denne sykehus sengen, ene minuttet måtte jeg ligge på høyre side, andre minuttet på venstre, så på ryggen.. auuuuu.. gjorde jo vondt bare jeg snudde meg litt.. men måtte det pga at de mistet pulsen til emilie & at blodtrykket mitt ble målt til mye høyere enn de trodde jeg hadde [&o] Lå på 140/85.

Samboer var en drøm å ha med på fødsel, han hjalp meg å komme meg gjennom riene ved å holde taket i arma mi så jeg fikk puste imot magen hans.. Så på han at han synes dette var tøft, at jeg lå der og hadde vondt og at det var ingenting han kunne gjøre med det. Men sånn er det nå engang i denne verden.
Han fikk kjeft av meg 1 gang iløpet av hele fødselen. Grunnen til det var at han sto å sa at jeg var såååå flink såååå flink, da fikk han slengt i trynet " Jeg er ikke flink for faen, det kommer jo ingen unge ut" [:D] Og da sa legene og jm at joda jeg var kjempe flink. hehe.. Så da beit jeg i det sure eple og holdte munn [:D]

Så fikk vi være litt i fred, legene gikk ut en tur og det var bare jeg,samboer og jordmoren der inne.
Måtte få kateter så jeg fikk tømt blæra mi, klargjøringsprosessen til fødselen og den var full gitt [:D]

Så kom de 3 overlegene & 2 barnepleiere inn igjen for å være med på siste bit av fødselen og passe på.

Begynte nå å kjenne en syk presse trang, ble sjekket og hadde 8 cm åpning og den ene veggen var ikke helt utflatet men fikk beskjed av jm at jeg kunne presse litt om jeg hadde lyst til det [:)] Det gjorde jeg og etter 20 min sjekket hun meg igjen, utflatet vegg og 10 cm åpning [:)] Da kunne jeg begynne å presse for fullt men hva tror du skjer da?
Joda, riene begynner å dabbe av, det går lengre og lengre mellom hver rie og jeg fikk drypp.
Dette ga litt utslag men det var fremdeles for lenge mellom riene. Samboer registrerer at 2 av overlegene hvisker noe til hverandre og den ene går bort til dryppet og dobler det [:D] Da ble det fart i sakene jah.

Presset som en gal og trodde jeg skulle drite på meg, kjentes ut som jeg kneppet litt mens jeg presset også [:-] men jeg fikk beskjed om at jeg presset helt riktig. Jeg var nå så utslitt at jeg holdt på å svime av. Ene overlegen kjenner på magen min der livmora er mens jeg fikk en rie og presset også sier hun til jordmoren at jeg ikke bruker hele rien min skikkelig. (møkka kjerring, jeg var jo utslitt. hehe.. orket ikke presse mer enn 3 lange press men måtte bruke hele rien sa hun)
Javel tenkte jeg, presset som bare det på den neste og fikk beskjed om at de kunne se masse hår og at hodet snart var i åpningen. Glemte jo å puste jeg [:D] Så måtte den ene barnepleieren kaste seg oppå magen min for å hjelpe meg å få ut lille Emilie. Da kom hodet i åpningen og jeg fikk beskjed om å hoste henne ut, jeg hosta og hosta og kjente jeg ble drit forbanna, nå når jeg har lyst å presse som aldri før får jeg beskjed om å HOSTE? hehe.. men så kom hele babyen ut og det var den rareste følelsen jeg noen gang har opplevd.. hehe.. Begynte å grine for jeg fatta ingenting. Etter 45 min med press rier var jeg ferdig :)

20.02.2010. Kl 05.50 kom vår lille datter Emilie til verden <3 <3 <3

De hadde hu der nede ved beina mine i 1 min ca også hylte lille jenta :) fikk henne rett oppå brystet mitt og det var den mest fantastiske følelsen jeg noen gang har opplevd :) Samboer sa at det så først ut som en lilla klump som lå der :D men fargen kom seg fort heldigvis :)

Så måtte jeg hoste litt igjen, da kom morkaka [:D] Fikk beskjed om at jeg ikke revnet noe, ble helt sjokka jeg.
MEN NEIDA, hadde visst revnet en del INNVENDIG [>:]
Lå å sydde i nesten 2 timer etter fødselen, uten smertelindring. Gjorde drit vondt, fikk litt spray som skulle lindre på slutten men hjalp ikke [X(] Var jo nesten like vondt som fødselen jo [&o] I tillegg måtte de ha en finger i rompa mi mens de sydde [:-] så de ikke skulle sy gjennom til den liksom [:-] Utrolig hvor lite du bryr deg når du ligger der med den nydeligste babyen du noen gang har sett [:)]

Emilie begynte å sutte på halsen min med engang hun kom ut så når vi fikk lagt oss i dobbel sengen så suttet hun på hver pupp i en halv time [:)] Etter det ville mamman opp å gå, jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle opp med engang.
Det var ikke no god idé. Hehe. Blodet rant nedover beina mine [:-] Men så kom jm og hjalp meg bort til do, jeg var fast bestemt på at jeg skulle på do selv om det bare kom 2 dråper [:D]

Så får pappan holde lille jenta si og det bare smeltet ett mammas hjerte, å se de 2 gullene sine treffes for første gang <3

Emilie var 3150 gram og 52 cm lang. 35 cm rundt hodet & VERDENS NYDELIGSTE
 
Lars Oscars fødsel

Menstermin 08.02, UL-termin 11.02.
Lørdag 13. 02 på formiddagen fikk jeg første ria, omtrent en time etter slimproppen hadde gått.
Riene fortsatte å komme med tregelmessige mellomrom utover dagen.
På kvelden spiste vi Valentines-middag på forskudd, og håpte ting ville skje snart.
Natt til søndag 14.02 kom riene stadig tettere...fra 1 time imellom , og til 15 min i mellom fram til morgenen.
Riene holdt seg stabilt sånn noen timer, og i 10-tiden ringte vi føden. Fikk beskjed om å vente et par timer å se an, og de klokka ble 13 kom riene med 10 min mellom, og vi dro til sykehuset ( 30 min å kjøre)
Vi fikk tildelt føestue, jeg ble undresøkt, og hadde 2-3 cm åpning... Men gutten vår hadde gooood tid... timene gikk og ikkenoe forandret seg, lå litt i badekar å slappet av, og etterhvert fikk vi et vanlig rom, for de så at dette kom til å ta tid.
Natta gikk, med sterke rier med 5 min i mellom...ikke mye søvn denne natta heller.
På mandag morgen 15.02 fikk jeg akupuktur, og fikk slappet av litt... fikk sove i 15 herlige uavbrutte minutter!
Ble på formiddagen sjkekket igjen, og åpningen var 3 cm... da ble jeg ganske motløs... dette tok tid!

Vi fikk da etterhvert tilbud om at jerg skulle få rie-stimulerende drypp ,så vi fikk fortgang i ting.
Kom på nytt inn på føestue, og ble satt på drypp. Epidural ble også bestilt.
I 18-tiden hadde jeg endelig 4-5 cm åpning, og kune få epidural. DET VAR GODT DET!!
Sovnet momentant, og sov en time. Var oppe å gikk litt, men rieie kom tett... ca 2 min mellom.

Slik fortsatte det, med sterkere og sterkere rier uttover...men plutselig falt pulsen til babyen, og det kom leger og ble litt styr en stund, men det rettet seg, og gikk bra heldigvis. Men de måtte sette på pulsmåler på hodet til babyen, for ctg-båndet på magen funket ikke slik det skulle. Vannet ble tatt i 20-tiden, og da klokka var ca 21.15 begynte pressriene...
Endelig! Nå skjedde det noe! De sjekket, og jeg hadde full åpning... da var det bare å sette igang!
Klokka 22.10 ble vår kjære Lars Oscar født, med navlestrengen 2 ganger rundt halsen, en skrek av full hals alikevel han :-)
Jeg ble sydd 3 sting, og var egentlig ganske oplagt etter fødselen.

Min kjære samboer var med på alt sammen , og var en fantastisk støtte. Har masserte, hentet drikke og mat og, alt annet jeg trengte, oppmuntret meg, og var helt super! Jeg er glad han var der, og er glad han fikk bli på sykehuset sammen med oss.
Vi var på sykehuset 2 dager før vi dro hjem. Alt var komplikasjonsfritt, så vi var på pasienthotell. Deilig og rolig, og en fin start for en nybakt famile <3

Selv om fødselen var utrolig slitsom, var det en helt unik opplevelse, som jeg ikke ville vært foruten. Og når man får ungen sin i armene, er det virkelig verdt all smerte i verden!!

 
Fire dager etter termindatoen valgte prinsen å melde sin ankomst, 3675 g og 50 cm var han med en liten anelse gulsott og ellers helt perfekt :)

Fødselen hadde jeg ikke tenkt så alt for mye på, annet enn at jeg hadde lyst til å være i badekar, IKKE ville ha epidural og at jeg skulle stå/gå mest mulig slik at det hele skulle gå fortere...

Det hele begynte en gang i løpet av onsdagen 24. februar, riene var uregelmessige og heldivis ikke så vonde. Men jeg var utrolig varm! Det tok seg opp i løpet av kvelden og natta så jeg fikk ikke sove noe, jeg fikk heller ikke i meg mat og drikke.

På morgenkvisten- dvs. rundt 05.00 begynte jeg å rigge til i dusjen slik at jeg kunne ta meg en dusj. Allerede her begynte planen min å gå i vasken. I og med at jeg ikke hadde fått i meg mat var jeg jo svimmel og dårlig, og skulle jeg stått i det varme vannet i dusjen hadde jeg nok besvimt. Så jeg stablet noen postkassetter, som vi hadde lånt fra posten når vi skulle flytte, som jeg kunne sitte på og en kassett som jeg kunne bruke som fotstøtte. Etter at postkassettene var på plass rigget jeg opp høytalerne som vi fikk med pcen og koblet på mp3-spilleren og satte på musikken. Jeg hentet to epler og en flaske med vann som jeg kunne drikke og satte meg i dusjen.

Det hjalp veldig på, satte i dusjen i omkring 1 time. Jeg kledde på meg og satte meg foran pcen for å få tida til å gå, riene kom med sånn 2- 7 minutters mellomrom og varte i rundt 1 minutt. De var ikke så vonde nå heller, men langt fra gode.

Da klokka nærmet seg 07.00 stod min kjære opp og dro på jobb, jeg bare ga han beskjed om at jeg hadde rier så han måtte ha telefonen i nærheta slik at han kunne komme når ting ble mer regelmessig. Han skulle på kurs, så det var ikke så "farlig", da kunne han jo ha telefonen på seg.. Ikke som når han er å jobber, for der er det visst ikke lov å ha telefonen med seg - det var det i allefall ikke før.

08.28 ringte jeg føden- da kom riene med 3 minutters mellomrom og varte i rundt 50 sekunder. Der fikk jeg beskjed om å komme ned så de fikk sjekket meg. Da kjente jeg tårene komme, gruet meg sånn til å dra på sykehuset! Tenk de kom til å si at jeg ikke hadde noen åpning enda og at det enda var lenge igjen! Jeg fant ut at jeg skulle vente litt til før jeg ba Kenneth komme hjem.

Er ikke helt sikker på når vi kom inn på føden, men hvis jeg sier sånn rundt 10.00 så tror jeg ikke at jeg lyger så alt for mye. jeg ble sjekket og hadde rundt 3 cm åpning og ting var uten tvil i gang. Gode Gud så glad jeg ble da! Jeg var sikker på at hun skulle si noe sånt som "nei lille venn, det er nok enda en stund igjen!"
Da var det bare å sende mld. til mine nærmeste å si at ting var i gang i og med at vi møtte på kjentfolk ute i gangen på sykehuset, slik at de ikke fikk høre det gjennom rykter.

Vi fortsatte å være på sykehuset, jeg satt lenge utenfor føden/barsel å ventet på min kjære i og med at jeg ikke visste hvor han var. For han stakk av uten undersøkelsen, men det viste seg at han hadde sittet å sett på OL inne på stua. Vi gikk ned til kiosken og jeg kjøpte en baguette og en Litago men jeg fikk fortsatt ingenting i meg. Etter det dro vi opp igjen og satte oss på stua. Og planen min om å stå/gå gikk forsatt ikke etterplanen da det var grusomt å stå når riene kom, så jeg ble sittende som et naut med tårer i øynene.

Etter en stund fikk jeg gå i badekaret, der lå jeg alene da min kjære satt å så på OL. Og det gjorde meg egentlig ingen verdens ting for han kunne jo ikke gjøre noe fra eller til uansett. Ute på stua hadde han i allefall noe annet å gjøre enn å sitte å stirre i veggen. Etter at jeg hadde ligget i badekaret en stund kom det ei ung dame inn, hun var jordmorstudent og skulle følge meg videre og fortalte at hun jordmora som tok i mot oss tidligere i dag gikk av vakt nå. Det var egentlig helt greit, hadde ikke trodd at jeg skulle være så komfortabel med en student. Vi satt å pratet om hvordan jeg ville at fødselen skulle være og mine tanker om det hele. Veldig koselig dame.

Litt før klokken 14.00 gikk jeg inn på fødestua og lystgassen ble satt på. Jeg kjente jeg var litt engstelig og visste ikke helt om jeg skulle tørre å bruke den i og med at det er noen som blir så kvalm av den. Men det gikk heldigvis bra og fra nå av husker jeg fint lite av tid og hvor lenge. Jeg vet det at min kjære enda satt å så på OL og kom og gikk som han selv ville i og med at han for det føste ikke liker sykehus og for det andre har litt angst for hele gravidgreiene.

Når det var rundt 8 cm åpning begynte trykketrangen å melde seg og det hele ble enda mer jævlig! Jeg fikk akupunktur også, men jeg følte ikke det hadde noen virkning. Jeg klarte IKKE holde igjen, prøvde alt jeg kunne med det gikk ikke så de få kreftene jeg hadde igjen etter nesten 24 timer uten mat og drikke brukte jeg opp nå. Når det endelig ble 10 cm åpning fikk jeg fortsatt ikke lov å trykke, og nå var det jo enda mer forferdelig. De fikk meg til å prøve forskjellige stillinger men ingenting virket. De ville også at jeg skulle prøve å stå, men jeg klarte ikke prøve en gang. Til slutt tok de vannet mitt, og jeg kan virkelig ikke fatte og fortså hvorfor de ventet så helvettes lenge med å ta vannet mitt når jeg hadde trykketrangen allerede fra 8 cm og ikke klarte å la være å trykke!

Når jeg endelig fikk lov å trykke (selv om jeg allerede hadde trykket lenge) hadde jeg ingen krefter igjen og jeg klarte ikke tykke ordentlig. Jeg fikk IKKE til, men jeg prøvde så godt jeg kunne. Når hodet endelig var i åpningen kjente jeg på hodet, det var ganske så rart.. Kjentes ikke ut som et hode i det hele tatt, men det ga meg litt mer motivasjon da.

Akkurat når min kjære kom for å bli inne på fødestua vet jeg ikke, og jeg kunne egentlig ikke gitt mer faen. Hehe, ikke misforstå jeg syns jo det var fryktelig koselig å ha min kjære der, selv om jeg hverken så eller hørte noe særlig til han. Men det at han ville være der og klarte å være der betyr utrolig mye for meg, selv om han ikke var til "støtte" sånn sett.. Ikke under fødselen i allefall.

Syns hodet var lenge i åninga, jeg klarte ikke trykke det ut. Fikk det litt ut og så skle det inn igjen, veldig demotiverende. Jormora skulle absolutt ha meg til å holde i et handkle å trekke henne mot meg slik at jeg fikk tykket mer effektivt, men det fungerte jo ikke. Jeg hadde virkelig ikke krefter igjen og jeg var nær som fy med å spørre etter hjelp til å få han ut. Presset vel i
rundt 1 time, og når han endelig kom ut, klokken 18.41, så kjente jeg jo at hele greia revna! Spurte jordmora om jeg revna og jeg fikk beskjed om at jeg revna litt men ikke noe betydelig. Så jeg tenkte ikke så mye mer over det.

Jeg fikk prinsen opp på brystet og de tørket av han, men vi visste enda ikke hva det var så jeg måtte kjenne etter. Og jeg tror noe av det første jeg sa var "nå må du ringe Gaute å si haha!". Og smart som min kjære var, så sendte han mld. til alle andre enn MINE foreldre som stakkar ikke visste noe før pappa fikk telefon fra onkelungen sin som gratulerte han som bestefar. Jeg skal love dere at han ikke var billig! Men det skjønner jeg jo, han ble jo sint og skuffa når han ikke fikk høre det fra oss men fra onkelungen sin som hadde lest det på facebook. Jeg sa jo at det kom til å gå rykter før jeg så vidt hadde rukket å presse han ut!

Etterhvert fikk han ligge i armene til pappaen sin mens de skulle begynne å sy meg, og jeg tok på meg headsettet igjen (brukte det litt før jeg begynte å trykke, men jeg vre meg sånn i smerter at det holdes ikke på) og motet meg opp. Det var faktisk dette jeg hadde gruet meg mest til, og med god grunn!

Jeg fikk på en bedøvelsesgel og så bedøvelsesstrøyte og så begynte jordmorstudenten å sy, det gikk jo helt greit helt til hun kom til den delen jeg IKKE var bedøvd og som heller ikke lot seg bedøve. Fy faen, jeg tror aldri jeg har grått så mye i hele mitt 21 år lange liv! Det var seriøst det verste jeg noen gang har opplevd, og hadde ikke min kjære vært der sammen med meg så tror jeg ikke at jeg hadde klart det. 2½ time sydde de fortalte min kjære meg i etterkant.
På slutten overtok jordmora som var mye mer hardhendt, stakkars flaska jeg holde i ene handa ble jo helt maltraktert eller hva det nå heter. Hun sa jeg hadde overfølsom hun eller noe, det gjorde så vanvittig vondt bare hun var borti der nede.

Når de endelig var ferdig og jeg var ferdig å gråte og min kjære skulle dra hjem kom jordmora som hadde fulgt meg gjennom svangerskapet, for da begynte nattevaktskiftet. Og hun skulle selvsagt tvinge meg på do. Herre min som jeg gruet meg!! Jeg fikk ikke til heller, og fikk beskjed om at hvis det ikke kom noe måtte de sette kateter på meg eller hva det nå heter. Men det ordnet seg heldigvis :)

Jeg overlevet jo. Selve fødselen er så og si glemt men syinga er frisk i minnet, det tror jeg ikke at jeg kommer til å glemme med det første *grøss*.
 
Tok meg bare 1 mnd før jeg klarte å få skrevet ned fødselshistorien min, men her kommer den

Hadde jo masse maserier og styr hele den uka  i forveien, så var innom sykehuset ett par ganger før det ble bestemt på lørdag att jeg skulle legges inn for å få sovemedeisin og sånn så jeg ikke skulle være helt utslitt til det virkelig satte igang..

Det starta på lørdagen igjen (28/2), med vonde tak i ryggen og magen og jeg HÅPA jo att det nå kunne være på ordentlig 
Så jeg kledde på meg og tusla ut i snøen for å prøve å få litt fortgang på ting Følte meg super lur når jeg fløy rundt i Hamar i joggedress og uggs og stoppa hvert femte minutt og holdt meg på magen for det var så vondt, hehe..
Gikk innom ei venninna av meg en liten tur som jobba på 7eleven for å slå i hjel litt tid, og mens jeg var der begynte det å gjøre kjempe vondt! så fant ut att jeg nesten måtte komme meg hjem og begynne å ta tida på riene... Riene fortsatte jevnt hvert 5 minutt i ett par timer, så jeg ringte sykehuset og det ble bestemt att jeg skulle komme inn... Hva skjer? Joda, på vei til sykehuset begynner riene å dabbe av! Åhh kjære! Jeg var sikker på jeg kunne drept noen, hehe... Men vi kom frem og jeg ble satt på ctg registrering.. Ctgen viste att jeg hadde masse rieaktivitet hele tida, så det var ikke rart jeg hadde vondt... Men riene var ikke effektive så det hadde ikke blitt noe mere åpning siden mandag da begynte de plutselig med rier, åpna seg til 1,5cm og stoppa... i hvertfall.. Det ble da bestemt, som sagt, att jeg skulle bli lagt inn for å få sovemedisin så jeg i hvertfall skulle få noen timers søvn etter uka, alex var der sammen med meg vi ble lagt på ett rom og jeg fikk også riedempende så det skulle bli lettere og sove, men de tablettene gjorde så jeg fikk skikkelig hjertebank og skjelvinger i stedet, så det ble ikke mere enn 1times søvn på meg den natta Var ganske oppgitt da riene stoppa helt og jeg var helt sikker på det var falsk alarm igjen MEN!!! Hoho.. Sovna klokka seks på morran og våkna igjen klokka 7 av att hele magen stramma seg og det gjorde skikkelig vondt! Jeg orka ikke håpe noe mere på det, men nå var det myyyye vondere enn lørdagen så jeg gikk å sa ifra til de som jobba der, og de skulle sjekke meg igjen etter de hadde hatt morra møte.. Okei tenkte jeg, ville jo ikke mase i tilfelle det bare var maserier igjen, og det tenkte jo de å, så de stressa ikke akkurat! Venta og venta, og tilslutt spurte jeg igjen da klokka ble ni om de snart kunne sjekke meg... Vel, det skjedde ikke før klokka 10.20 og DA HADDE JEG VONDT DA! Hehe Og det var ikke rart sa jordmora for da hadde jeg nesten 4cm åpning! Herregud, jeg var så glad att jeg gråt for att det ENDELIG hadde skjedd noe! hehe Da venta vi ca en halvtime før vi fikk fødestue, og enda en time til før jeg endelig fikk lystgass! Ohhh.. Da ble det bra! :D Den lystgassen redda livet mitt Var så sinnsykt godt å kunne konsentrere seg om pustinga i stedet for riene... Tenkte lenge att jeg kunne klart meg med bare lystgassen Men jeg hadde jo sagt jeg ville ha epidural på forhånd, så de hadde alt begynt å finne frem. Men, så kom de inn å sa de ikke fant igjen epidural pumpa! og de hadde bare to, og den andre hadde hu på fødestua ved siden av meg så de måtte prøve å finne igjen den pumpa da før jeg fikk epiduralen... det tok jo sin tid, men da de endelig hadde finni ut att de kunne blande epiduralen selv, og ringt anestisykepleiern som skulle sette epiduralen på meg så var hu plutselig ikke sikker på om jeg kunne få alikevell da pga tatooeringa mi! Faen asså, hehe.. For nå var plutselig riene mye vondere, og jeg var sliten etter nada søvn den uka så takla sikkert smertene litt dårligere pga det å.. Han overlegen kom da til slutt og viste hu dumme kjærringa hvor hu kunne stikke, så etter att hu hadde prøvd 5GANGER så ringte hu på overlegen igjen og sa han måtte komme å prøve.. Da prøvde han 3GANGER før de endelig fikk satt den! Auuuu! Det var faen ikke godt, jævlig ubehagelig, men glad jeg fikk den alikevell! Selv om den bare virka på den ene siden :P Jaja, bedre det enn ingenting, for på den andre side gjorde det VONDT! hehe.. Men nå var jeg altså på 6-7cm og etter det her slappa jeg bare av ei stund, før hu sjekka meg igjen og jeg hadde 8cm! da spurte hu om jeg ville ha klyster! Vel.. Alex svarte ja (hadde jo sagt det til han da, att jeg ville ha), og klyster ble det! Hehe.. Æsj.... Men glad for det etterpå Så fikk jeg middag! satt og spiste og pusta lystgass omhverandre, før jordmora begynte å prate på att klokka 6 skulle hu sette riestimulerende drypp for pressinga.. nå var klokka 17.40.. Vel, det trengte hu ikke.. Bare ett par minutter etter hu hadde sagt det starta pressriene, og jeg trodde jeg skulle DØØØØ!!!!! Fy faen (for å si det rett ut) i helvette så vondt!!! Jeg lå å vrei meg og holdt på å kaste opp, og trodde jeg aldri kom til å overleve... Men jordmora fikk slengt meg over på ryggen og fjerna den siste "kanten" rundt hodet hans, og da begynte jeg å kjenne att hodet hans kom lenger ned.. Men det er seriøst det sykeste jeg noengang har vært med på, men jeg klarer ikke helt huske hvor vondt det var i dag :)) bare veit jeg synes det var jævlig da, hehe.. Husker jeg tok tak i jakka på jordmora og dro hu til meg, hehe... Jeg bare: LIV! hjelp meg da!!! hehe...  Men da ba hu meg kjenne og da kjente jeg hodet hans, og da tenkte jeg bare: nå skal han ut!!! hehe.. Så jeg pressa som faen, og trodde hele rompa mi skulle eksplodere (bla. derfor jeg var glad for klysteret :P ) men det var på en måte godt å kjenne att noe skjedde! Jeg så i hvertfall ned og det var ganske sykt å se hodet hans stå nesten helt ute!
Jeg pressa igjen, og da var hodet ute og jordmora tok henda mine rundt halsen hans og jeg var med på å dra han ut og opp på magen min selv!! Alex gråt, og jeg var helt i sjokktilstand, hehe... Men sååå glad det var over! :D Og så lykkelig!
Klokka 17.58 ble han født, og jeg brukte bare 14 minutter på å presse han ut!
Fineste opplevelsen i hele mitt liv <3
Gleder meg til neste gang! :) <3
 
daa kommer min historie også. ikke treig nei [;)][8D]

torsgadskvelden den 10 feb. startet riene. eller de var mer som kraftige kynnere, med hvert 10 min. gikk å la meg i 12 tiden men fikk ikke sove. lå bare å telte. kynnerne var for vonde til at jeg fikk sove, å så var jeg vel for spent til å sovne også [8D]
var oppe flere ganger om natten. om morgenen i 6 tida begynte de å bli vonde. da måtte jeg begynne å puste meg gjennom de. så da vekte jeg sambo. Anders hadde alt vært våken en stund i senga. han var syk når fødselen startet.. han våknet av at han hosta..

så vi sto alle opp, spiste å etterhvert, kl 9 dro vi med anders til mine foreldre å vi selv dro til fødestua. er ei lita fødestue så var ei jm der som visste vi kom. hadde da 2 cm åpning. la meg på forberedelsesrommet i ei dobbelseng å pusta meg gjennom riene med varm rispose på ryggen. ønska meg til UNN i dette tidsp så jeg kunne få epidural ja..[;)]. var utrolig trøtt å sov mellom riene en god stund.

kl 10.30 kom jordmora som skulle være med på fødselen. hadde "spesialbestillt" henne siden hun egentlig ikke hadde vakt. [:D] så ca 11 hadde jeg 7 cm åpning. fikk tilbud om boblebad så la meg i det. kl 12 ca kom en kraftig rie som tok vannet. i badekaret. så da kom jordmora mi, + hu som var på jobb da jeg kom på morgenen å hjalp meg opp på undersøkelsesbenken hvor jeg da endte opp med å føde, på knær over sakkosekk, <- som jeg ville[:D]

så 12.39 var lille Sander ute, 1 uke på overtid, 4050 å 53 stor [:)]
 
Lørdag 27.februar:
 
Historien før det hele startet:
Var jeg å shoppa med svigerinna mi. Når jeg kom fikk jeg en rar følelsen om at jeg brude hvile selom jeg ikke var særlig trett. Jeg ringte mannen min å sa at jeg tok meg en hvil jeg sov i flere timer =)
klokka var rundt 18 når jeg våkna igjen :)
Da startet kvelden med reker til meg og biff til mannen og svigerinna som var hjemme på vinterferie :)
vi koste oss og såg på film, når filmen var ferdig så de to på OL jeg hadde ikke ro i kroppen i det hele tatt (som vanlig=p) hehe.
 
kl 22.45 ca, gikk jeg ned for å legge sammen klær, når jeg satt med ned sa det rett å slett "splash" var ikke i tvil om at vannen gikk. Det bare rant og rant! fikk faktisk latterkrampa, mannen og svigerinna satt oppe og trodde ikke på meg. Mannen min kom ned etter jeg hadde vært på do i 2.min har kom springene ned trappa, når han kom inn begynte han og å bare le så kom svigerinna =)
 
kl 23.15 Ringte vi føden for riene hadde ikke startet å jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Fikk besjed om å kjenne etter godt med liv å bare vente på riene.
Skulle komme til kontroll kvelden dagen etter hvis riene ikke hadde startet.
kl 00.15  begynte riene tette og lange med engang. De var ikke så veldig vonde så klarte meg veldig bra, men klarte ikke å ligge så vi fikk ikke hvilt så mye (godt jeg tok meg en lang hvil på dagen=p)
Ringte føden jeg va kl 01 for å høre om jeg kunne prøve badekar, å det kunne jeg. Dette fungerte ikke så bra =/ riene ble bare tettere av det. De varte i ca 1.min og det bare bare 3-4 min mellom riene!
Ringte så føden igjen kl 01.30 da ville de ha meg inn til sjekk siden jeg var første gangsfødene og siden riene var så tette og lange.
 
kl 02.30 kom vi til føden. hadde da bare 2cm med åpning=/ hadde ikke forventet stort mer heller.
De ville ikke sende meg hjem. Så vi fikk en fin fødestue.
kl 03.00 ca begynte jeg å få veldig vondt nedetil både når jeg hadde riere. Klarte meg fint med riene fortsatt men de smertene i mellom var veldig vonde. JM sa det var pga lillegull så presset seg ned. Fikk lystgass det virket LITT, men det varte kun en god time den virket. Ble tilslutt ør av lystgassen klarte ikke å bruke den skikkelig lenger pga de sterke smertene i underlivet så Jordmor tok den fra meg!!!!!!!
kl 03.30 sjekke hun meg igjen da var det fortsatt 2 cm men livmurmunnen hadde flatet seg ut så hun sa det gikk som normalt.
Kl 04.15 klarte jeg ikke mer!! hun måtte gjøre noe, det virket som om hun ikke trodde på smertene mine!
Hun sjekket meg igjen kl 04.45 den halvtimen varte i en heeeel evighet, da hadde jeg 3 cm! Hun bestilte epidural.
 
klokka var blitt 07.30 å ingen epidiral var komt! men, min Jordmor som hadde følgt meg i svangerskapet kom på vakt=D JIPPI!! det var en lettelse :) vi viste ikke at hun hadde vakt så jeg ble ganske glad. Hun prøvde litt med akumpunktur. Det virket litt =D så fikk hvilt litt, men hadde fortsatt sterke smertene. Riene var FiNE i forhold til de andre smertene.
kl 08.45 kom tralla med epiduralen inn :) å den virket veldig raskt. Jeg og mannen fikk sovet til kl 09.30 så spiste vi frokost. kl 10.45 sjekket JM meg da var det 8.cm :D den epiduralen trengte jeg :)
 
kl 12.00 ringte vi mammen min :)  hun skulle være med på siste fase av fødsel :)
det var godt når hun kom! =D
Pressriene starter akkuratt når hun kom :) Pressriene var ikke vonde i det hele tatt! =D det føltes bare ut som jeg skulle sprenges. Jeg bare ventet på at deg skulle gjøre vondt :p  hehe..
kl 13.47 kom Lille Jørgen ut, jeg fikk være med å ta imot han så jeg la min fine sønn på brystet selv :)
 
Jeg sitter jeg med en VELDIG fin opplevelse. Selvom jeg hadde veldig vondt i flere timer så syns jeg det var et fint forløp =) Gjør det gjerne igjen =D
 
 
 
 
 
 
Okei. Da var det på tide å få inn fødselshistorien min. Jeg har egentlig bare glemt det! [8|]
Jeg hadde mye vondt og det skjedde mye, så det er usikkert hvor mye jeg egentlig husker, men jeg skal prøve så godt jeg kan! Ting ble ikke som planlagt og jeg hadde ikke kontroll.

Klokka var 23, dagen var onsdag 3.mars da vannet mitt plutselig gikk. Jeg var tilfeldigvis på do, og skulle tørke meg (enkelt og greit) og plutselig kjente jeg det skjedde noe og hele handa mi var full av fostervannsgufs. "Oi" var det som poppet inn i hue mitt og jeg begynte å le, type hysterisk latter. Det tok meg ca et kvarter å roe meg ned mens jeg fant frem bind og fant telefonen for å ringe mamma som var hos noen venninner. "Nå blei det vått..!!" småropte jeg til henne og hun fortet seg hjem. Jeg ringte Stian, faren, og glemte omtrent å puste når jeg skulle fortelle han at nå begynte ting å skje..

Mamma kom hjem og jeg tok meg en dusj før vi ringte til føden for å høre om vi skulle ta en tur på sykehuset eller om vi skulle vente til noe mer skjedde. Vi fikk beskjed om å komme med en gang. (Jeg holdt hele tiden Stian informert om hva jeg skulle og hva som skjedde..) Vi trappet opp på sykehuset i tolv /halv et tia og jeg ble lagt til ctg og allerede da begynte jeg å kjenne de begynnende riene. De var svakere enn kynnerne, men de føltes annerledes på en måte. I løpet av halvtimen jeg lå med registreringen på magen ble de sterkere, og de kom ganske ofte. Jormora ville først ikke sjekke åpning og sånt enda, på grunn av infeksjonsfare, men da vi fant ut at det bare var en ledig fødestue at the moment, så gjorde hun det likevel. 3 cm. Etter mye om og men ble det bestemt at jeg kunne ta rommet.

Jeg fikk lagt meg i sengen på fødestua og skulle prøve å slappe av. Jeg fikk paracet, og varmeting på ryggen (den hjalp forresten ikke!) Smertene ble værre og værre. Det var omtrent på denne tiden Stian kom på sykehuset. Mamma satt bak meg på sengen og masserte meg i korsryggen mens jeg krøllet meg sammen når det var på det vondeste. Tenk at det skulle bli enda værre..!

Klokken var plutselig fem om morgenen. Jeg var sjokka over at klokka gikk så fort, til tross for hvor vondt jeg hadde. Jeg gråt og jeg kjefta. Jeg prøvde å gå litt rundt i rommet med prekestol, men det klarte jeg ikke lenge. Så spurte jordmora om jeg ville prøve å legge meg på fødesenga og få lystgass. "JAAAA!!!" hulket jeg, mens jeg kavet meg opp i den andre senga. Og lystgassen, den hjalp! Jeg brydde meg mindre om vondten og konsentrerte meg veldig om å puste i maska når det var vondt. Jeg begynte å vase og fniste en del, og her sa jeg ganske mye som ikke gav helt mening.

Det gikk sakte, og i syv tia på morran hadde jeg 5 cm åpning. Langt i fra nok, og jeg var allerede fryktelig sliten. jeg lå der på sengen og bannet og plutselig kjenner jeg skikkelig trang til å trykke. Jeg hadde ikke kontroll over noe og kroppen gjorde sitt. Jordmødrene ( som nå var skiftet ut, og nå var det en langhåret, og en dansk student) ser på meg med store øyne og spør meg om jeg trykker. "Ja.. Jeg må!!" ropte jeg tilbake. Vi fant ut at vi skulle prøve med epidural, det var såvisst ikke på tide å trykke enda! Jeg hadde økt til 7 cm og da klokka var 11 på formiddagen da jeg fikk epidural. Den var ikke deilig å få satt, men herreguud for en lettelse da den fungerte!

Riene mine tok seg ikke opp, og åpningen ble ikke større. Jordmødrene fant ut at vi skulle prøve drypp for å få igang sterkere rier så noe mer skulle skje. De koblet ledninger på hodet til jenta i magen min, og det var noe krøll med det elektriske, så de måtte prøve å putte på elektrodene fire fem ganger. Jeg var bare glad jeg ikke lenger kjente så mye til at de grafsa oppi der. Og her er det litt blankt i hodet mitt, jeg husker at vi prøvde drypp, og jenta i magen reagerte negativt så vi tok en pause. Så kom det på et tidspunkt seks forskjellige jordmødre og leger i en sirketform og kikket meg rett i glufsa. "Nei, nå må det bli keisersnitt!" Husker jeg noen sa høyt og stresset. Jeg ble fullstendig hysterisk og begynte å gråte og skjelve. De løp avgårde med senga mi.

Plutselig var vi på et rom med sinnsykt mange grønnkledde med hetter på hodet. De fortalte meg at hverken mamma eller Stian fikk bli med på dette og jeg ble igjen hysterisk og gråt og skalv fire ganger mer enn før. Mamma kom inn med frakk, munnbind og sånn ting på hodet og holdt meg i hånda, og sa hun fikk bli der til bedøvelsen fungerte. Da noen prøvde å jage henne ut sa overlegen at han ville ha henne der for han så hvor mye mer jeg roet meg ned når hun var der. Jeg skalv ikke lenger så mye og jeg hadde sluttet å gråte.

Så, klokka ti over et, 4.mars, hørte jeg det første klynket og tårene trillet! Jeg ble hysterisk igjen, men må en helt annen måte, jeg gråt og gjentok gang på gang "Hørte dere det??" De fortet seg ut med henne, og når de hadde målt og veid henne (det fikk Stian være med på) så kom de inn og viste henne til meg.

Jeg ble lagt på et rom for å bli overvåket litt, og etter en time fikk jeg se jenta mi ordentlig for første gang. Jeg skalv fremdeles. Men nå hadde jeg ingen kontroll på det. Det var bare sånn kroppen min reagerte på hele opplevelsen.
 
ja, da kan vell eg skrive inn min historie også da. nesten 4 mnder etter at han var ute.

vell 24 januar(kveld) ble eg lagt inn på sykehus. dagen etter var eg ganske så nesrvøs.. halv 9 skulle gutten min ut var det eneste eg tenkte på når eg var i dysjen og når eg gjorde meg klar. fekk kateter og slike festlige saker.så kom mannen min ned på sykehuset, og vi får beskjeden. det blir litt utsatt, mangel på folk pga sykdom,,, jaha... så da var det no bare å vente..

ble kjørt opp på operasjonsrommet og klargjort,, da kom angsten, hele kroppen min begynte og skjelve, så riste. de klarte no og legge meg på båra, så begynte de og opne meg. eg fekk jo mere angst og begynte og kaste opp der eg låg... hjelpsomme mannen min måtte tørke opp alt dette siden eg hadde begge armene koblet til ulike aparater.

så fekk eg kvalmestillende som gav meg en stor alergisk reaksjon, så da begynte eg å klø som pokker, til slutt kom gutten ut, eg fekk beroligende, og ble liggende i rod men far å barn jekk ut av rommet..

eg fekk høre eg var den første som sang og nynnet no livnar dt i lundar på oprasjons bordet. :)

men alt i alt var det en kjempe flott opplevelse, alt ble gjort på en harmonisk å veldig fin måte.

MEN det samme som skjedde etter eg fekk tuva skjedde denne gangen å [&o] par dager etter han var ute fekk eg en stygg innfekson i hele underlivet og brystbetennelse, har jo inngen opning så kroppen klare ikkje rense ut alt blod å rester på egen hånd[&o] å det var en meget smertefull opplevelse, og det tok uker før eg kom meg.

men fekk konstntert at neste gang eg får barn, så får eg antibiotika rett etter fødsel og utrennselse piller[:)] og det er jo trygt å godt å vite[:)]
 
Min fødselshistorie fra en smertefull begynnelse til en lykkelig slutt!
Natt til 24.2.2010 hadde meg og Kristian rikshospitalets sex oppskrift, men jeg følte ikke det ville ha noe virkning. Klokken 0600, en time etter jeg hadde sovnet, våknet jeg til mensmurringer, men det hadde jeg hatt før så jeg tenkte ikke noe mer på det. 0630 kom riene og de kom raskt og det gjorde vondt!! Jeg vekket Kristian å sa at noe var i gang og da skvatt han opp av sengen. Siden jeg hadde omtrent konstante rier og en smerte uten like så ba jeg han om å ringe føden, og siden jeg hadde konstante rier så ba de meg komme opp dit. Kristian ringte taxi sentralen, men det var det kø så jeg sa han matte be KK om en ambulanse, men det ville de ikke sende [:@] men etter ca.20 min i taxi kø kom han igjennom og de skulle sende en taxi med en gang. Før vi gikk hjemme ifra tømte kroppen min seg automatisk så de tar en stor lettelse, har litt frykt for klyster nemlig ;p selvfølgelig måtte riene mine komme om morgenen så vi måtte jo gjennom rushtraffikken, men jeg hadde hele baksete for meg selv og en pose å spy I så det gikk forsovidt greit. Når vi ankommer KK blir vi lagt inn på et undersøkelse rom der jordmor undersøker åpningen min og herre for en smerte, jeg lå å vred meg og gren av smerte, litt pga riene også da, og jeg hadde så vidt 1 centimeter åpning [:'(] men grunnet sterke rier så sendte de meg heldigvis ikke hjem igjen.Etter på fikk jeg lagt meg I badekaret noe som var deilig, men det hjalp ikke særlig på riene så jeg begynte å kaste opp under hver rie så da måtte jeg bare komme meg opp av badekaret. Derretter fikk vi et føderom og jeg fikk lagt meg I seng og Kristian I en godstol ved siden av. Riene mine var noe av det j***** jeg har vært borti, de kom ofte og var så utrolig sterke at under hver rie så knep jeg Kristian så hardt jeg kunne I hånden og puuustet, jeg klarte å la være å skrike. Tiden går saaakte når du ligger med rier, du ligger liksom å følger med på klokken hele tiden og bare venter på at rien skal gå over og gruer deg til neste rie kommer. Klokken 1500 var det vakt skifte å da fikk jeg en super herlig jordmor student som var hos meg så og si hele tiden. Men når hun skulle sjekke åpningen min så måtte også jordmor sjekke og det var ikke så smertefritt for å si det sånn! De spurte meg om jeg ville ha klyster, men det var utelukket for min del, jeg syns det var vondt nok fra før av å bare tisse. Etter mange timer med uutholdelig smerte skulle de sjekke åpningen min igjen, og jeg var kjempe spent for nå var jeg lei og klar for å føde. Men den gang ei, jeg hadde bare 3cm åpning :O dette skulle visst gå veldig tregt så de sa jeg kunne få epidural for nå var jeg så sliten at jeg hadde ikke klart så mange timer til. Klokken 1630 og etter 4 forsøk for å sitte epiduralen satt den endelig og jeg kjente virkningen fort. Da torde Kristian å kjøpe seg noe mat og kaffe og jeg fikk slappet helt av. Men grunnet at jeg hadde så liten åpningen når jeg fikk epiduralen så ble riene mine svakere så klokken 1800 sa de at de måtte ta vannet mitt. Jeg likte ikke den ideen helt for da ville riene mine ta seg opp igjen og den smerten orket jeg bare ikke tanken på! Men klokken 1800 så kom de å tok vannet mitt og jeg kjente at riene begynte å ta seg opp. Men grunnet epiduralen så kjente jeg riene kun I baken (det kjentes ut som om rompen min skulle eksplodere!!). klokken 2000 ble jeg flyttet inn på et større føderom. De sjekket åpningen min og jeg var bare I underkant av 5cm!! fy søren så j**** det var [:(]. De tok på et lytte aperat på Nathaniel så de kunne følge med på hjerte rytmen hans, og da skulle det vise seg at lille gutten min ikke tålte riene så godt [:o] under hver rie så sank hjerterytmen hans drastisk så da tok det ikke lang tid før rommet mitt var fylt med leger, overleger og sykepleiere. Mens jeg lå med beina I været så legen kunne ta blodprøve av Nathaniel, fikk jeg en angst uten like. Jeg fikk rett og slett helt angst for å føde!! Jeg lå å hylgren og ba de om å være så snill å bare ta han med keisersnitt eller bare dra han ut, men det sa de at de ikke kunne [8D] jeg ble livredd og blacket rett og slett ut ( jeg husker så og si ingenting av det som skjedde etter klokken 2000). Men plutselig sa de til meg at de måtte ta keisersnitt for Nathaniel sin hjerterytme var ikke noe bra. herregud for en lettelse, men samtidig ble jeg Ganske redd også både for Nathaniel sin del og for det å operere. Alt gikk så kjapt nå og Kristian måtte løpe på do for han ble vel sikkert litt skremt han også. Inne på operasjonsrommet gikk ting I 100 så fikk ikke med meg så mye av det som skjedde, men heldigvis var Kristian der ved siden av meg og holde meg I hånden. etter å ha blitt dopa så spørr legen meg om jeg kjenner noe smerte, men det gjorde jeg ikke så da tok ikke det lange tiden før jeg kjente de romstere inni magen min, og I det sekundet (kl.21:57)Nathaniel ble dradd ut av magen min var det akkurat som om 10 000 kilo med plager og smerter bare forsvant, en ubeskrivelig deilig følelse . Nathaniel ble med en gang tatt inn på et eget rom der de fikk vasket, veid og målt han. 3340gram, 52cm lang og 35cm rundt hodet var lille gullet mitt. Kristian fikk komme inn å se. nå ble jeg sydd sammen og Kristian kom ut til meg og en jordmor kom ut med Nathaniel, hun holdt han foran ansiktet mitt og det første jeg sa var “ han har jo masse hår”. Han var bare helt nydelig der han lå . Mens jeg ble sendt opp på et overvåkningsrom holdt Kristian Nathaniel I armene sine. Etter to timer fikk Kristian komme opp til meg med Nathaniel og si god natt før han gikk hjem og Nathaniel ble tatt vare på av jordmødrene. Siden jeg var så sliten etter 16 timer med sterke rier, en operasjon og morfin så sovnet jeg fort.


Dette var min fødselshistorie. Selv om den fødselen jeg drømte om(uten smertelindring på storken) ikke skjedde er jeg bare glad for at alt gikk bra med både meg, Kristian og Nathaniel. Det er uten tvil det mest smertefulle og j**** jeg har vært igjennom, men det var også en opplevelse uten like! Og jeg fikk den mest verdifulle gaven I mitt liv ut av det! Nathaniel er hele mitt hjerte og jeg er så takknemlig for at meg og Kristian var så “uheldige” å bli gravid [:D]

 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp