Dag 84 - Vår vei mot 3 "tette".
Eggløsning kom, og gikk. Det samme med dagene i DPO-land.
Da mensen ikke kom på morgenen på IKM, fikk jeg et ørlite håp om at det kanskje var en liten spire som var årsaken. Men, senere samme kveld, nyttårsaften vel og merke, kom den som en strøm. Jeg ble verken skuffet eller glad, bare tom.
Juleferien var kaotisk, og jeg kjente flere ganger på følelsen av å være ekstremt overveldet og sliten. Det er beintøft å ha to små såpass tett i alder, og jeg undrer meg over at jeg i det hele tatt fortsetter å ønske meg en til. Hver dag går jeg gjennom de samme tankene, både at jeg ønsker meg en liten en til, og at jeg har fult opp med de to vi allerede har.
Jeg tror kanskje at lengselen er så stor, fordi jeg hadde to såpass tette graviditeter og fødsler. 6 måneder etter at nr. 1 kom til verden, ble jeg gravid på ny (planlagt) og jeg ammet første frem til neste kom. Alt gikk slag i slag, og jeg følte at svangerskapene og barseltiden var samlet i én lang periode. Rakk liksom ikke å kjenne på det å være foreldre til én baby av gangen på ordentlig.
Jeg lengter etter å kjenne liv på innsiden av magen, alle milepæler, ultralyder og ikke minst den første tiden. Jeg lengter etter det første smilet, den første latteren og de første skrittene. Jeg føler jeg mangler en brikke i hjertet mitt, og jeg
klarer ikke å legge det fra meg uansett hvor hardt jeg prøver.
Nå prøver vi, uten å prøve. Men, jeg har et indre ønske om å vente med å prøve aktivt frem til høsten igjen, da det er så utrolig mye som skjer dette året. Barna sover endelig natten gjennom, vi har gode rutiner i hverdagen og mulighet for barnevakt om vi skal noe. Jeg
vet at dette kommer til å bli en større utfordring om vi får nummer 3. At familielivet blir mer en livsstil så snart man bikker A4-familien med 2 voksne og 2 barn.
I sommer skal vi en del ut og reise, og jeg vil ikke at en graviditet skal stå i "veien" for opplevelsene vi skal ha sammen.
Allikevel kjenner jeg at jeg er litt bekymret over å vente så lenge, da jeg har alvorlig grad av endometriose.
Før vi fikk førstemann, mistet vi 3 ganger. Det tok nesten knekken på meg, og i de to påfølgende graviditetene var jeg livredd hver eneste dag for å miste. For å få førstemann, måtte jeg opereres for å få fjernet endo på flere indre organer, få brent vekk arrvev og å få skylt eggstokkene. Først 6 måneder etterpå ble jeg gravid på ny, og denne gangen gikk det fint. Da vi ble gravide "naturlig" med søsken, kjentes det ut som et mirakel.
Nå kjenner jeg at smertene og mengde blødning har økt, og er på nesten samme nivå som før vi fikk førstemann. Da kan det være at det blir vanskelig å bli gravide på ny om vi venter for lenge.
Æsj, vet ikke. Vet ingenting føles det ut som
Jeg er bare så redd for at jeg aldri skal få oppleve det å få et barn til, samtidig som at jeg er redd for at det er en dårlig avgjørelse.
Takk Gud for den dagboken her, hvor jeg kan øse ut med alle de forvirrende tankene mine.
Ønsker uansett alle som orket å lese dette, et riktig godt nytt år!
sånn jeg fant ut sist gang, da sa mannen bare; gratulerer du er gravid 
For et par uker siden hadde vi også omgangssyke og da jeg satt på do med bøtte i fanget midt på natten med en baby som hadde party i magen tenkte jeg bare «kill me now!»
Men for oss er det ingen vei tilbake. Innen 14 dager er tredjemann hos oss
Da har vi fått 3 barn på litt under 4,5 år. Det kommer aldri til å passe og man må bare hoppe i det og følge hjertet. Livet vil alltid by på opp og nedturer, men å se disse to små jeg har fra før gå å glede seg til å møte lillebroren sin og den kjærligheten de har for han allerede gjør alt verdt det ❤
Ungene her er dog eldre enn dine (født april 2016 og desember 2017) og jeg selv er 34 
