Vår vei mot 3 velsignelser

[EnDrøm25]

Dag 1 - Vår vei mot 3 "tette".

Jeg går frem og tilbake hver eneste måned på om jeg ønsker nummer 3 eller ei.

På én måte føler jeg allerede ofte på den følelsen av å ikke strekke til, at jeg egentlig er ferdig og at vi burde være takknemlige for de to små vi allerede har som er friske. Men, samtidig kjenner jeg på et tomrom, et hjørne i hjerte som enda ikke er fylt. Jeg vet jeg er verdens beste mor for mine små, og jeg kan huske denne engstelsen for å ikke å klare å elske nr. 2 like høyt som nr. 1, selv om jeg vet i dag at det absolutt ikke kom til å bli tilfellet.

Jeg hører ofte fra andre trebarnsforeldre at om de hadde fått to av ulikt kjønn med én gang, hadde de aldri fått nummer 3. At hele lasset veltet da tredjemann kom, eller at man plutselig aldri fikk mulighet til å gjøre noe sammen som foreldre igjen før ungene flyttet ut 16-18 år senere.

Vi var "heldig" å få gutt først, så ei jente. Jeg ble gravid ca. et halvår etter at første kom til verden. Så, flere barn har ikke vært et tema en gang før nå, da yngste fylte 2 år.

Er det virkelig slik mon tro? Vil hele vår familiestruktur falle sammen, og ende i grus om vi får ett tredje barn?

Jeg kjenner på en enorm spenning over det å skulle prøve på et siste barn. Et søsken til mine to fantastiske barn. Samtidig er jeg engstelig ..
Er det andre der ute som kjenner, eller har kjent på de samme følelsene?

 

[Herewegoagain]

Vår nr3 var akkurat det familien trengte merket aldri at det var noe vanskeligere!

Merker det er litt vanskeligere med nr4 som kom så mye seinere så de store er veldig mye borte på forskjellige greier og det blir litt som alenebarn

 

[Bamsemums- 19’+21’+23’]

Så spennende!

Jeg tenker på det der daglig i nesten alle gjøremål. Når jeg hjelper barna kle på seg til barnehagen - «dette kan da ikke bli så ille med en til?!», når jeg lager middag «er jo det samme om jeg lager til 4 eller 5….!», klesvask - «er så mye uansett, ett menneske fra eller til endrer ikke så mye». Og sånn holder hodet mitt på Er som du sikkert skjønner usikker på hvordan det vil bli med 3 tette

Eldste er født juni 2019, så kom neste april 2021. Nå venter vi nr. 3 i desember. Så 3 barn på 4,5 år. Synes det er ganske tett. Tror fordelen med tette er at man slipper å gjøre så mye forskjellig. Det som er morsomt for eldste vil sannsynligvis også være morsomt for yngste når babytiden er over. Opplever hvertfall det nå. De to eldste er veldig gode venner og vi trenger ikke dele oss for å aktivisere de.

Det som ble avgjørende for oss er den samme følelsen du har. Ønsket var jo i utgangspunktet 3 barn, men så dukker jo en haug med praktiske tanker opp. Vi var ganske sikre på at vi til slutt kom til å angre om vi ikke bare hoppet i det. Det praktiske løser seg, men savnet og følelsene gjør nødvendigvis ikke det. Har flere venninner som det gnager litt på at de ga seg på 2 og at det er en følelse knyttet til det som de ikke klarer legge lokk på, men at nå er det for sent. Siden det ikke er noen åpenbare grunner til å stoppe på 2, som at vi ikke har økonomi til det, forholdet er ustabilt eller at vi ikke har plass, så valgte vi å kjøre på. Da blir vi komplette, vi kommer ikke til å se tilbake å angre, men det blir garantert litt mer kaos

Dette ble plutselig langt. Kort oppsummert - ja, kjenner på det samme

 

[Starflower]

Jeg kan dessverre ikke svare deg på om det kommer til å bli bra eller ei, jeg ville bare si jeg satt med akkurat samme følelser som deg og var redd fordi jeg hørte så mye negativt om det å ha 3. Jeg tenkte følelsen aldri kom til å gi seg og livet er ikke bare de 15 årene som kanskje folk forklarer som de tøffeste, jeg ønsker en stor familie og jeg føler det er riktig å få 3, da vil familien bli komplett. Jeg tenker at uansett om det blir vanskelig nå i starten så vil det bli verdt det på sikt. Jeg er gravid med nr. 3 nå, jeg har ei på 3 år og en på 2 år fra før. Det er 16mnd mellom de jeg har og det blir 2,5 år akkurat mellom yngste og lillesøster som kommer nå i april. Jeg stresset fælt en stund, tenkte hva har jeg gjort, men nå har jeg fått helt roen. Føler dette kommer til å gå bra, kjenner jeg er klar og ikke bekymret egentlig. Av voksne jeg snakker med som har vært 3 søsken så er det bare gode erfaringer nesten de sitter igjen med.

Jeg håper du finner ut hva du vil og at du føler deg trygg på valget ditt!

 

[Bkno5757482]

Hei! Forstår tankerekken din - det er jo mye usikkerhet i det å sette barn til verden. Man vet jo ikke hvilket barn man får. Men for min del tror jeg angeren på barnet man aldri fikk er verre enn det man fikk, hvis det gir mening? Vi ønsket tette barn og fikk 3 barn på 3 år. Første gutt, andre og tredje jenter. Tredjemann har vært en større forundringspakke enn de fleste barn. Hun er født frisk men 5 uker gammel ble hun diagnostisert med spinal muskelatrofi type 1 (SMA) en sjelden nevromuskulær sykdom. Spontant oppstått. Det har vært (og er) veldig tøft å forsone seg med og jeg har tenkt mange ganger at livet var lettere før hun ble født. Det var det selvfølgelig, all den tid hun har fått en ganske stor motorisk funksjonsnedsettelse pga muskelsvakhet - men, og det er et stort men - livet er også uendelig mye rikere enn det var uten henne. Hun er umistelig og jeg er evig takknemlig hver dag for at hun får behandling (Spinraza) og for at hun er frisk i hodet. Vi har alltid ønsket 4 barn og prøver nå på en fjerdemann. Det blir en attpåklatt å regne i vår verden (minste er 3 1/2, de andre er 5 og 6 1/2). Hell og lykke til med valget deres <3

 

[Starflower]

Hei! Forstår tankerekken din - det er jo mye usikkerhet i det å sette barn til verden. Man vet jo ikke hvilket barn man får. Men for min del tror jeg angeren på barnet man aldri fikk er verre enn det man fikk, hvis det gir mening? Vi ønsket tette barn og fikk 3 barn på 3 år. Første gutt, andre og tredje jenter. Tredjemann har vært en større forundringspakke enn de fleste barn. Hun er født frisk men 5 uker gammel ble hun diagnostisert med spinal muskelatrofi type 1 (SMA) en sjelden nevromuskulær sykdom. Spontant oppstått. Det har vært (og er) veldig tøft å forsone seg med og jeg har tenkt mange ganger at livet var lettere før hun ble født. Det var det selvfølgelig, all den tid hun har fått en ganske stor motorisk funksjonsnedsettelse pga muskelsvakhet - men, og det er et stort men - livet er også uendelig mye rikere enn det var uten henne. Hun er umistelig og jeg er evig takknemlig hver dag for at hun får behandling (Spinraza) og for at hun er frisk i hodet. Vi har alltid ønsket 4 barn og prøver nå på en fjerdemann. Det blir en attpåklatt å regne i vår verden (minste er 3 1/2, de andre er 5 og 6 1/2). Hell og lykke til med valget deres <3

Har dere fått sjekket gener? For når jeg leser om det så står det at begge foreldre må være bærere av genet og at det vil være en 25% sjanse hvert svangerskap for at barnet får det. Jeg antar dere har fått info og blitt screenet og alt mulig rart, men siden du skrev det oppsto spontant og at dere prøver på en fjerde må jeg bare høre.

 

[Bkno5757482]

Ja, både de to andre barna, mannen min, jeg og min mor er testet. Mannen min er bærer (som ca 1 av 40 er), men hos meg fant de først to gener og mente jeg derfor kunne være såkalt skjult bærer (iom at barnet har SMA). De måtte teste meg på nytt og ved sekvensering så de at jeg hadde genparet på hvert kromosom, altså at jeg ikke var bærer. Da har mutasjonen skjedd spontant i en eggcelle, noe som gir en helt annen risiko for gjentakelse, mener de sa det var nede på 0,02 %, selv om genet kunne være en «hotspot» for mutasjon. SMA oppstått på denne måten er svært sjelden. Vi hadde ikke fått innvilget preimplantasjonsdiagnostikk pga veldig lav risiko for gjentakelse, og fordi vi har 3 barn, men får fosterdiagnostikk (fostervann/morkake).

 

[Bkno5757482]

Har dere fått sjekket gener? For når jeg leser om det så står det at begge foreldre må være bærere av genet og at det vil være en 25% sjanse hvert svangerskap for at barnet får det. Jeg antar dere har fått info og blitt screenet og alt mulig rart, men siden du skrev det oppsto spontant og at dere prøver på en fjerde må jeg bare høre.

Svarte visst i en ny boks under, ikke så dreven på forum

 

[EnDrøm25]

Vår nr3 var akkurat det familien trengte merket aldri at det var noe vanskeligere!

Merker det er litt vanskeligere med nr4 som kom så mye seinere så de store er veldig mye borte på forskjellige greier og det blir litt som alenebarn

Det er kanskje noe av det jeg kjenner på, at vi på et vis "trenger" et familiemedlem til. Så er det jo det, at man både skal kunne følge opp fysisk, psykisk, emosjonelt, materialistisk og økonomisk. Selv om min mann og jeg har god økonomi, eier enebolig, ny bil og har mulighet for å spare, vil jo et ekstra barn påvirke oss som familie.

Jeg tenker så det knaker daglig, og håper at vi finner trygghet og ro i valget vårt om å få et tredje barn

 

[EnDrøm25]

Så spennende!

Jeg tenker på det der daglig i nesten alle gjøremål. Når jeg hjelper barna kle på seg til barnehagen - «dette kan da ikke bli så ille med en til?!», når jeg lager middag «er jo det samme om jeg lager til 4 eller 5….!», klesvask - «er så mye uansett, ett menneske fra eller til endrer ikke så mye». Og sånn holder hodet mitt på Er som du sikkert skjønner usikker på hvordan det vil bli med 3 tette

Eldste er født juni 2019, så kom neste april 2021. Nå venter vi nr. 3 i desember. Så 3 barn på 4,5 år. Synes det er ganske tett. Tror fordelen med tette er at man slipper å gjøre så mye forskjellig. Det som er morsomt for eldste vil sannsynligvis også være morsomt for yngste når babytiden er over. Opplever hvertfall det nå. De to eldste er veldig gode venner og vi trenger ikke dele oss for å aktivisere de.

Det som ble avgjørende for oss er den samme følelsen du har. Ønsket var jo i utgangspunktet 3 barn, men så dukker jo en haug med praktiske tanker opp. Vi var ganske sikre på at vi til slutt kom til å angre om vi ikke bare hoppet i det. Det praktiske løser seg, men savnet og følelsene gjør nødvendigvis ikke det. Har flere venninner som det gnager litt på at de ga seg på 2 og at det er en følelse knyttet til det som de ikke klarer legge lokk på, men at nå er det for sent. Siden det ikke er noen åpenbare grunner til å stoppe på 2, som at vi ikke har økonomi til det, forholdet er ustabilt eller at vi ikke har plass, så valgte vi å kjøre på. Da blir vi komplette, vi kommer ikke til å se tilbake å angre, men det blir garantert litt mer kaos

Dette ble plutselig langt. Kort oppsummert - ja, kjenner på det samme

Jeg setter så uendelig stor pris på meldingen din! Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette

Det er mye av de samme følelsene jeg sitter med. Dette med at det allerede er så mye å gjøre, og at hverdagen til tider er kaotisk uansett. Et tredje barn, kan jo være med på å bringe pseudotvillingene nærmere hverandre, på en annen måte kan det være at de vil ta det hardt å ikke få så mye en-til-en tid med både mor og far.

Jeg er så redd for at de barna vi allerede har, skal "ta skade" ved at vi velger å få en til. Sukk, dette mammahjertet altså!

Gratulerer så mye med nr. 3 forresten. Du får gi meg en oppdatering i mars når du har fått erfaring med rollen som trebarnsmor! Du er virkelig en superwoman

 

[EnDrøm25]

Jeg kan dessverre ikke svare deg på om det kommer til å bli bra eller ei, jeg ville bare si jeg satt med akkurat samme følelser som deg og var redd fordi jeg hørte så mye negativt om det å ha 3. Jeg tenkte følelsen aldri kom til å gi seg og livet er ikke bare de 15 årene som kanskje folk forklarer som de tøffeste, jeg ønsker en stor familie og jeg føler det er riktig å få 3, da vil familien bli komplett. Jeg tenker at uansett om det blir vanskelig nå i starten så vil det bli verdt det på sikt. Jeg er gravid med nr. 3 nå, jeg har ei på 3 år og en på 2 år fra før. Det er 16mnd mellom de jeg har og det blir 2,5 år akkurat mellom yngste og lillesøster som kommer nå i april. Jeg stresset fælt en stund, tenkte hva har jeg gjort, men nå har jeg fått helt roen. Føler dette kommer til å gå bra, kjenner jeg er klar og ikke bekymret egentlig. Av voksne jeg snakker med som har vært 3 søsken så er det bare gode erfaringer nesten de sitter igjen med.

Jeg håper du finner ut hva du vil og at du føler deg trygg på valget ditt!

Forsøker å lese meg opp og ned på andre mødres erfaring med å få et tredje barn. Du har de som beskriver det som en hverdag hvor baby bare er med, og at livet går sin vante gang. Så har du de som sier at hele familiestrukturen og lasset veltet, så og si i det ungen lå på brystet.

Vet det ikke er tilfellet, men jeg skulle så ønske det fantes en fasit, eller en krystallkule som kunne gi meg en visjon av hvordan fremtiden vil bli.

Det er betryggende å lese at du har funnet ro i deres valg. Det er 15 måneder mellom mine to, så da forstår jeg at du forstår både hvor tøff, og fin, tiden til nå har vært. Gratulerer så mye med svangerskapet! Send gjerne noen betryggende følelser min vei

 

[EnDrøm25]

Hei! Forstår tankerekken din - det er jo mye usikkerhet i det å sette barn til verden. Man vet jo ikke hvilket barn man får. Men for min del tror jeg angeren på barnet man aldri fikk er verre enn det man fikk, hvis det gir mening? Vi ønsket tette barn og fikk 3 barn på 3 år. Første gutt, andre og tredje jenter. Tredjemann har vært en større forundringspakke enn de fleste barn. Hun er født frisk men 5 uker gammel ble hun diagnostisert med spinal muskelatrofi type 1 (SMA) en sjelden nevromuskulær sykdom. Spontant oppstått. Det har vært (og er) veldig tøft å forsone seg med og jeg har tenkt mange ganger at livet var lettere før hun ble født. Det var det selvfølgelig, all den tid hun har fått en ganske stor motorisk funksjonsnedsettelse pga muskelsvakhet - men, og det er et stort men - livet er også uendelig mye rikere enn det var uten henne. Hun er umistelig og jeg er evig takknemlig hver dag for at hun får behandling (Spinraza) og for at hun er frisk i hodet. Vi har alltid ønsket 4 barn og prøver nå på en fjerdemann. Det blir en attpåklatt å regne i vår verden (minste er 3 1/2, de andre er 5 og 6 1/2). Hell og lykke til med valget deres <3

Det er mye som er vanskelig å forberede seg på da man velger å få barn. Da vi slet med habituell abort før vi ble gravide med førstemann, valgte vi å få utført NIPT i uke 9 i begge mine svangerskap. Dette var ikke lovlig i Norge i 2020, og 2021, så vi reiste til Danmark. Det er mye som kan diagnostiseres, men ikke alt og det må man være forberedt på om man velger å sette barn til verden.

Jeg bøyer meg i støvet for foreldre som dere, som i tillegg til alt slit og kaos man har med friske barn, i tillegg får barn med ekstra behov.
Det at dere nå skal ha fjerdemann, vitner til at dere får det til, og det gir meg håp om at vi også vil klare oss, om det tredje og siste barnet kommer

 

[EnDrøm25]

Dag 7 - Vår vei mot 3 "tette".

Å lese kommentarene deres, betrygger meg. Tusen takk for at dere leste mitt første dagbokinnlegg!

Ca. 1 uke etter første innlegg, har jeg gjort (enda) mer research. Om man Googler "2 barn vs. 3 barn", "Få det tredje barnet", "3 tette" osv., kommer det opp like mye positivt som negativt. Kanskje hakket mer negativt.

Noe av det jeg leste som stakk seg mer ut enn annet, er det med at man ofte kun ser på den korte stunden hvor barna er små. Det er ikke mange som tenker på at de senere skal begynne på skolen, gå på fritidsaktiviteter, havner i ulike vennekretser. At i stedet for to tenåringer, så har man tre som alle vil ha PC, AirPods, iPhone eller gudene vite hva som er "poppis" i 2033.
At eldste som spiller fotball, og trenger skyss til andre siden av fylket 3 ganger i uken. Mellomste som driver med hest, og må reise rundt i hele Norges land på stevner hver andre helg. Eller at yngste som egentlig bare vil spille dataspill, må bli med, med tvang fordi hen ikke kan være hjemme alene.

Mye taler i mot, selv om hjertet sier noe annet. Kanskje tenker jeg for praktisk, for materialistisk. Jeg har aldri vært spontan, litt mer av den kalkulerende, fornuftige og forsiktige typen. Litt engstelig, og redd for forandring.

Jeg har allikevel latt fornuften ligge en smule, for samme dag jeg trykket publiser på første innlegg; kjøpte jeg eggløsningstester.
Uavhengig av to tette svangerskap, har syklusen min kommet på plass relativt raskt. Eggløsning kjenner jeg på kroppen både før og etter, men jeg ønsker å se nøyaktig når den er.

Finnes det en klarsynt inne på tråden som kan fortelle meg om jeg er helt på bærtur som ønsker en til?

 

[Starflower]

Forsøker å lese meg opp og ned på andre mødres erfaring med å få et tredje barn. Du har de som beskriver det som en hverdag hvor baby bare er med, og at livet går sin vante gang. Så har du de som sier at hele familiestrukturen og lasset veltet, så og si i det ungen lå på brystet.

Vet det ikke er tilfellet, men jeg skulle så ønske det fantes en fasit, eller en krystallkule som kunne gi meg en visjon av hvordan fremtiden vil bli.

Det er betryggende å lese at du har funnet ro i deres valg. Det er 15 måneder mellom mine to, så da forstår jeg at du forstår både hvor tøff, og fin, tiden til nå har vært. Gratulerer så mye med svangerskapet! Send gjerne noen betryggende følelser min vei

Jeg skjønner virkelig hvordan du tenker, jeg var så utrolig i tvil selv! Jeg har lest samme som det og har generelt vært livredd for å «ødelegge» noe som vi har. Jeg var bekymret for ungene også om jeg fremdeles kunne gi dem det de trengte. Jeg skulle veldig gjerne også hatt den fasiten, og veldig mange ganger i dagliglivet hvor ungene vræler en etter en og er på sitt vrangeste så tenker jeg litt på at det hadde umulig gått med en til, men så tenker jeg at man vet heller ikke hva man får til før man faktisk står i det. Så merker jeg enorm utvikling på begge to akkurat nå. 3 åringen blir enklere og enklere og 2 åringen er straks på det nivået hvor man endelig kan føle at man ligger litt foran. Så tenker jeg også at på sikt vil jeg gjerne ha 3 barn så da må jeg igjennom denne tiden hvis jeg vil ha det.

Om det velter lasset eller ei tror jeg kommer litt ann på familiesituasjonen. Så tror jeg behov for egentid spiller en veldig stor rolle. Når 3 barn vil ha behov om hverandre så er det jo oftere det spiser av egentiden man får, men om man sammarbeider som foreldre så tror jeg det vil lette mye på trykket. Vi har f.eks med legging at en av oss legger begge og da er den på vakt den kvelden. Så nå deler barna samme rom og de trives veldig godt med det. Jeg tror nr. 3 også vil dele rom etterhvert også får eldste eget når hun er klar for å ikke trenge oss ved siden av når hun skal sove. Det letter jo ganske mye på trykket å bare få litt fri i hverdagen og vite at kvelden er din.

Masse lykke til med valget!

 

[Søskendrøm2025]

Dag 7 - Vår vei mot 3 "tette".

Å lese kommentarene deres, betrygger meg. Tusen takk for at dere leste mitt første dagbokinnlegg!

Ca. 1 uke etter første innlegg, har jeg gjort (enda) mer research. Om man Googler "2 barn vs. 3 barn", "Få det tredje barnet", "3 tette" osv., kommer det opp like mye positivt som negativt. Kanskje hakket mer negativt.

Noe av det jeg leste som stakk seg mer ut enn annet, er det med at man ofte kun ser på den korte stunden hvor barna er små. Det er ikke mange som tenker på at de senere skal begynne på skolen, gå på fritidsaktiviteter, havner i ulike vennekretser. At i stedet for to tenåringer, så har man tre som alle vil ha PC, AirPods, iPhone eller gudene vite hva som er "poppis" i 2033.
At eldste som spiller fotball, og trenger skyss til andre siden av fylket 3 ganger i uken. Mellomste som driver med hest, og må reise rundt i hele Norges land på stevner hver andre helg. Eller at yngste som egentlig bare vil spille dataspill, må bli med, med tvang fordi hen ikke kan være hjemme alene.

Mye taler i mot, selv om hjertet sier noe annet. Kanskje tenker jeg for praktisk, for materialistisk. Jeg har aldri vært spontan, litt mer av den kalkulerende, fornuftige og forsiktige typen. Litt engstelig, og redd for forandring.

Jeg har allikevel latt fornuften ligge en smule, for samme dag jeg trykket publiser på første innlegg; kjøpte jeg eggløsningstester.
Uavhengig av to tette svangerskap, har syklusen min kommet på plass relativt raskt. Eggløsning kjenner jeg på kroppen både før og etter, men jeg ønsker å se nøyaktig når den er.

Finnes det en klarsynt inne på tråden som kan fortelle meg om jeg er helt på bærtur som ønsker en til?

Kjenner meg SÅ igjen. Føler all fornuft egentlig peker mot to barn som samfunnet egentlig er lagt opp til, men hjertet mitt skriker etter tre barn og å lage en liten flokk. Har ganske liten familie selv, og syns det er så hyggelig med mange å være glad i og at høytider og slikt blir en enda større fest når familien blir større. I tillegg syns jeg det er så magisk med prøving, graviditet, fødsel og barseltiden. Selv om det selvfølgelig også er veldig tøft på mange måter. Gleder meg til å følge deg og se hvordan både prøving og livet med en tredje går Vi begynner nok uansett ikke prøving før i 2024. Har én på 13 måneder og én på 3 år nå, og har akkurat begynt i ny jobb

 

[Kakaoo]

Jeg har mange av de samme tankene som deg, jeg tenker også veldig praktisk rundt dette å få en tredje.

Har alltid hatt lyst på 3 barn, men har mye tanker om det er det riktige for oss.

Som nevnes over så er mye lagt opp for 2 barn, vi trenger (helst) nytt hus og bil og alt koster mer. Føler mange nevner å trekke ut småbarnstiden som en stor sak, men kan leve godt med bleiebarn og barnehage (selv om jeg savner å sove), er mer spent på hvordan hverdagen går opp med skolebarn som skal på all verdens aktiviteter.

Det andre jeg tenker på er at jeg har to friske barn og har selv kommet meg gjennom svangerskap og fødsel uten mén, hva om jeg ikke er like heldig neste gang eller hva om det er tvillinger? Er jeg villig til å risikere vårt komfortable liv? Altså jeg tror jo man lager plass i livet og at jeg ikke ville angret på en tredje, men føler dette er et større valg enn å få nr 1 og 2 for de var jeg så sikker på at jeg skulle ha og villig til å "ta risikoen".

Mange tanker her i hodet også, det blir spennende å følge deg videre, du er litt foran meg sånn i denne planleggingsfasen, ikke aktuelt å prøve før neste år

 

[EnDrøm25]

Jeg skjønner virkelig hvordan du tenker, jeg var så utrolig i tvil selv! Jeg har lest samme som det og har generelt vært livredd for å «ødelegge» noe som vi har. Jeg var bekymret for ungene også om jeg fremdeles kunne gi dem det de trengte. Jeg skulle veldig gjerne også hatt den fasiten, og veldig mange ganger i dagliglivet hvor ungene vræler en etter en og er på sitt vrangeste så tenker jeg litt på at det hadde umulig gått med en til, men så tenker jeg at man vet heller ikke hva man får til før man faktisk står i det. Så merker jeg enorm utvikling på begge to akkurat nå. 3 åringen blir enklere og enklere og 2 åringen er straks på det nivået hvor man endelig kan føle at man ligger litt foran. Så tenker jeg også at på sikt vil jeg gjerne ha 3 barn så da må jeg igjennom denne tiden hvis jeg vil ha det.

Om det velter lasset eller ei tror jeg kommer litt ann på familiesituasjonen. Så tror jeg behov for egentid spiller en veldig stor rolle. Når 3 barn vil ha behov om hverandre så er det jo oftere det spiser av egentiden man får, men om man sammarbeider som foreldre så tror jeg det vil lette mye på trykket. Vi har f.eks med legging at en av oss legger begge og da er den på vakt den kvelden. Så nå deler barna samme rom og de trives veldig godt med det. Jeg tror nr. 3 også vil dele rom etterhvert også får eldste eget når hun er klar for å ikke trenge oss ved siden av når hun skal sove. Det letter jo ganske mye på trykket å bare få litt fri i hverdagen og vite at kvelden er din.

Masse lykke til med valget!

Tusen takk for at du deler så åpent med meg, det betyr mye!

Det er nettopp det du skriver her;

Så tenker jeg også at på sikt vil jeg gjerne ha 3 barn så da må jeg igjennom denne tiden hvis jeg vil ha det

Jeg har selv vokst opp med 4 yngre søstre. Aldri vært en drøm med så mange barn, men det har gjort at jeg ønsker 3 barn. Det samholdet og båndet vi alle deler, til tross for stor aldersforskjell ved enkelte av oss. Elsker den følelsen av å være del av en stor gjeng selv! Det ønsker jeg for mine barn også.

Tusen takk igjen!

 

[EnDrøm25]

Kjenner meg SÅ igjen. Føler all fornuft egentlig peker mot to barn som samfunnet egentlig er lagt opp til, men hjertet mitt skriker etter tre barn og å lage en liten flokk. Har ganske liten familie selv, og syns det er så hyggelig med mange å være glad i og at høytider og slikt blir en enda større fest når familien blir større. I tillegg syns jeg det er så magisk med prøving, graviditet, fødsel og barseltiden. Selv om det selvfølgelig også er veldig tøft på mange måter. Gleder meg til å følge deg og se hvordan både prøving og livet med en tredje går Vi begynner nok uansett ikke prøving før i 2024. Har én på 13 måneder og én på 3 år nå, og har akkurat begynt i ny jobb

Så utrolig spennende med ny jobb. Gratulerer så mye!

Det er akkurat dette som gjør at vi ønsker et tredje barn. Det å være en del av en større gjeng, kunne dele minner med flere, finne støtte og glede i hverandre som søsken. Jeg elsker det å være en del av en stor søskenflokk selv, selv om jeg ikke skal ha 5 barn selv

Takk for at du vil følge med på vår reise!

 

[EnDrøm25]

Jeg har mange av de samme tankene som deg, jeg tenker også veldig praktisk rundt dette å få en tredje.

Har alltid hatt lyst på 3 barn, men har mye tanker om det er det riktige for oss.

Som nevnes over så er mye lagt opp for 2 barn, vi trenger (helst) nytt hus og bil og alt koster mer. Føler mange nevner å trekke ut småbarnstiden som en stor sak, men kan leve godt med bleiebarn og barnehage (selv om jeg savner å sove), er mer spent på hvordan hverdagen går opp med skolebarn som skal på all verdens aktiviteter.

Det andre jeg tenker på er at jeg har to friske barn og har selv kommet meg gjennom svangerskap og fødsel uten mén, hva om jeg ikke er like heldig neste gang eller hva om det er tvillinger? Er jeg villig til å risikere vårt komfortable liv? Altså jeg tror jo man lager plass i livet og at jeg ikke ville angret på en tredje, men føler dette er et større valg enn å få nr 1 og 2 for de var jeg så sikker på at jeg skulle ha og villig til å "ta risikoen".

Mange tanker her i hodet også, det blir spennende å følge deg videre, du er litt foran meg sånn i denne planleggingsfasen, ikke aktuelt å prøve før neste år

Jeg kjenner heller ikke på at småbarnsfasen er så alt for ille. Ja, det er slitsomt og altoppslukende, men jeg er stygt redd for at livet med 3 barneskolebarn blir enda mer utfordrende

Jeg ønsker for barna mine, det jeg hadde selv i oppveksten. Flere man kunne henvende seg til, finne støtte i, leke med, oppleve ting sammen med. Jeg tror selv at jeg aldri ville kunnet føle meg "ferdig" med barn, før vi fikk et tredje.

Masse lykke til i deres valg! Takk for at du følger med på reisen vår

 

[EnDrøm25]

Dag 17 - Vår vei mot 3 "tette".

CD12, og eggløsning nærmer seg med stormskritt, også i følge eggløsningstestene!

Med tydelig beskjed til mannen om at jeg er fertil de neste dagene, hoppet vi allikevel i høyet uten beskyttelse. Så, uavhengig om vi begge går frem og tilbake på hva vi ønsker, tar vi heller ingen skritt for å forebygge en mulig graviditet heller.

Er så nervøs at jeg nesten får gåsehud, for jeg vet fremdeles enda ikke helt hva jeg vil. Lar vel universet bestemme akkurat nå, siden vi selv er så ubesluttsomme. For alt vi vet, så kunne det tatt ett år før vi hadde blitt gravide uavhengig om vi forsøkte aktivt eller ei.

På én måte føler jeg det er litt nå, eller aldri for min del. Jeg vet ikke om jeg orker tanken på å bli helt ferdig med våkenetter, bleier, pottetrening osv., for så å måtte begynne helt på nytt om noen år. Nå som vi allerede er i småbarnsbobla, og er innforstått med alt det innebærer av glede og utmattelse, føler jeg at vi er mer "preppet" til det å ønske en liten en til velkommen.

Tror jeg aldri 100% klarer å bestemme meg for verken eller. Foreløpig lar vi universet bestemme