Uvirkelig

[Qvini]

Jeg synes denne graviteten enda er helt uvirkelig!! Kan ikke tro at jeg er gravid nesten! Enda jeg har vært masse på ultralyd å sett den lille og har til og med begynt å kjenne liv (tror iallfall at det er liv). Men det går ikke opp for meg at om rundt 20 uker + er jeg en mamma!! Klarer ikke helt å se det for meg! Magen vokser alt er fint med den lille - men tror ikke hodet mitt er helt der! Jeg gleder meg såklart sikkelig og babyen var veldig planlagt! Kan kanskje ha noe med at jeg mistet i desember en gang og ikke helt tørr å la jubelen sitte - men nå er jeg jo tross alt 18+5 å sjangsen for at dette her skal gå bra er nok veldig veldig stor!!

Hodet henger bare litt etter, det er så uvirkelig!! Tror også den lille er av den sjenerte og rolige typen - gjemmer seg til på ultralyder - gir egentlig ikke så mye liv fra seg! Men kjenner deg jeg tror er den inni mellom og stadig tydeligere!! Jeg må bare finne en måte der jeg faktisk tror på at han er der inni!!

Er det noen av dere som har det lignende eller har hatt det sånt? Føler meg nesten litt slem - men det er jo ikke det at jeg ikke gleder meg - bruker doppleren ofte - er livredd for at noe skal skje med den lille!! Tenkte at når oul var ville den følelsen senke seg og jeg trodde på det, tenkte også sånt med sparkene - men hodet tørr ikke å senke skuldrene helt! (Måtte bare få dette ut, kanskje det hjelper å sette ord på det) - for jeg vet hvor utrolig heldig jeg er som har en liten som vokser i magen min, og min av alle er så utrolig heldig å får oppleve det!!

 

[rosahårdått]

Sjønner hva du mener
Har heller ikke helt forstått det. Å dette er min 3 hehe
Må hele tiden kjenne på magen for å forstå at det faktisk er en liten inni der <3

 

[Mariatrond]

Så godt å høre det er fler Hadde det ikke vært for litt ubehag og strekkinger i livmora så er det nesten så jeg glemmer at jeg er gravid .. Kjenner lite liv enda jeg å.. Er 18+0 imårra

 

[Mamo3]

Jeg har det helt likt. Jeg har aldri vært gravid før og tenker hele tiden at jeg skal miste fordi "alle gjør jo det en gang minst". Men det er jo ikke tilfelle, og det stor sannsynlighet for at det går fint når man har kommet så langt. Men likevel klarer jeg ikke å helt slå meg til ro med tanken om at vi faktisk skal ha med oss hjem en baby i november. Men jeg håper det er noe som kommer etterhvert. Jeg er liksom ikke bekymret sånn sett, jeg klarer bare ikke tro på at det faktisk er sant, og hvordan jeg kan være så heldig å skulle få bli mamma! Samtidig er jeg litt redd for at noe skal være galt på OUL i dag, men jeg tror det er noe alle er redd for og det kommer sikkert bare fra morsinnstinktet. Jeg krysser fingrene for at alt er som det skal

 

[Prikkeliten]

Du er absolutt ikke alene, og det er litt godt å lese at det er flere som føler det slik som meg. Jeg klarer heller ikke helt å tro at det er sant og kan ikke helt forstå hvorfor vi skal være så heldig å endelig skulle lykkes og få det barnet vi lenge har ønsket oss.
Jeg har fått hele tre ultralydundersøkelser så langt og senest for tre uker siden, og det har jo stått bra til hver gang, men jeg klarer allikevel ikke slå meg helt til ro med at alt er bra før det motsatte nok en gang blir bevist på OUL. Jeg grugleder meg veldig til OUL om 15 dager!!!! Jeg gleder meg til å se den lille igjen men gruer meg også i tilfelle noe skulle være galt. Men det er sikkert helt normalt å kjenne litt på det.
Jeg håper, og tror, at det kommer til å gå bra med oss alle sammen

 

[Muffe:)]

Jeg har det helt likt. Jeg har aldri vært gravid før og tenker hele tiden at jeg skal miste fordi "alle gjør jo det en gang minst". Men det er jo ikke tilfelle, og det stor sannsynlighet for at det går fint når man har kommet så langt. Men likevel klarer jeg ikke å helt slå meg til ro med tanken om at vi faktisk skal ha med oss hjem en baby i november. Men jeg håper det er noe som kommer etterhvert. Jeg er liksom ikke bekymret sånn sett, jeg klarer bare ikke tro på at det faktisk er sant, og hvordan jeg kan være så heldig å skulle få bli mamma! Samtidig er jeg litt redd for at noe skal være galt på OUL i dag, men jeg tror det er noe alle er redd for og det kommer sikkert bare fra morsinnstinktet. Jeg krysser fingrene for at alt er som det skal

Føler det også akkurat sånn!! Har nesten ikke hatt symptomer,heldigvis har magen vokst,men d setter tankene lott i sving; "er jeg virkelig så heldig?På første forsøk og uten noen komplikasjoner?". Er nok fort gjort å tenke sånn,men d vil nok gå opp for meg etterhvert som d nærmer seg at d faktisk går ann å være så heldig

 

[Totoro^-^]

Akkurat samme følelsen her - mistet også i desember, og klarer ikke å legge helt fra meg følelsen på at det kan skje igjen. Spesielt ikke når allerede to andre har fra gruppen har kommet til oul og fått den triste beskjeden at det ikke har gått veien :/

Har heller lite symptomer og ikke følt noe fra der inne - men heller ikke noe som tyder på at det kan ha gått galt.

Håper jo selv at følelsen skal gi seg etter oul neste uke (men har ikke lagt helt bort nummeret til jm som sa vi fint kunne komme på ny ul i uke 26 og blir nok samme sirkuset fra min side rett før den, hvis vi bestiller

 

[Solmari]

Godt vi er mange i same båt, sjølv om eg ikkje unna nokon den følelsen! Her var det så ille for litt sidan at mannen tok affære og bestilte ekstra UL, eit par veker før OUL. Det hjalp veldig på følelsen og trua om at det faktisk blir baby i november! Føler meg altfor heldig, og tenkjer at det er for godt til å vere sant. No kjenner eg tydeleg den lille i magen, og det er ein god bekreftelse. Er nok mykje roligare no, men blir forsatt litt urolig eller overraska over at det faktisk er nokon i magen min! Mange synast sikkert det er tull å betale for ekstra ul, men eg angra ikkje eit sekund. Den roen eg fekk etterpå, har vore viktig for meg.

 

[murmel]

Åååå, så godt at du valgte å dele dette med oss, Qvini!

Jeg føler veldig mye av det samme. Først og fremst at graviditeten er uvirkelig. Jeg klarer ikke helt å slå meg til ro med at jeg er gravid. Har ingen særlige symptomer, plager, ingen stor mage, så store deler av dagen glemmer jeg det, og blir stadig overrasket når jeg kommer på det, som en annen idiot...

Og jeg føler meg innimellom litt som et monster, fordi jeg ikke synes jeg gleder meg nok... Men jeg tror det er en slags beskyttelsesmekanisme, at jeg ikke våger å slippe pusten ut og begynne og slippe jubelen løs, før etter at vi har vært på OUL og fått beskjed om at alt står bra til. Det er ikke slik at jeg har særlig store bekymringer for at noe er galt med barnet, jeg føler meg bare ... avventende ... mer enn overlykkelig. Og kanskje litt av samme årsaker har vi ikke fortalt nyheten til særlig mange enda. Dét er sikkert også noe som kan hjelpe på opplevelsen, at det etter hvert blir folk rundt meg som vet om det. Noen erfaringer med dette?

 

[Totoro^-^]

Dét er sikkert også noe som kan hjelpe på opplevelsen, at det etter hvert blir folk rundt meg som vet om det. Noen erfaringer med dette?

For min del er det litt både og - we jo veldig gøy å dele nyheten, samtidig som jeg hele tiden tenker over hvor mange som bør få beskjed om det skulle gå galt ><

Kjenner meg også litt mer avventende (og får litt dårlig samvittighet når jeg ser hvor mye lillesøsteren min gleder seg, når jeg fremdeles ikke helt tør ) - skal ikke være enkelt..

 

[murmel]

For min del er det litt både og - we jo veldig gøy å dele nyheten, samtidig som jeg hele tiden tenker over hvor mange som bør få beskjed om det skulle gå galt ><

Kjenner meg også litt mer avventende (og får litt dårlig samvittighet når jeg ser hvor mye lillesøsteren min gleder seg, når jeg fremdeles ikke helt tør ) - skal ikke være enkelt..

Da kan vi iallfall trøste hverandre med at vi ikke er alene som føler det slik! Å kjenne seg avventende - absolutt tillatt! Vi har god tid enda. Det blir garantert noe HELT annet når barnet havner i armene, en gang i november... Dårlig samvittighet - ikke nødvendig, men man kan iallfall ikke ha dårlig samvittighet for å ha dårlig samvittighet! Det beste er vel å forsøke å akseptere hvordan man føler det, fra dag til dag.

Og så er det vel slik, at det er foreldrenes ansvar å ta seg av alle bekymringer for barna, mens tanter, onkler, besteforeldre mfl får lov til å fokusere på gledene... Oppgavefordelingen starter visst tidlig!

 

[Qvini]

Så gode dere er!! Tusen takk for at dere også ville dele! Godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det slikt!! Er veldig uvirkelig at jeg skal få lovt å oppleve dette! At det nesten blir uvirkelig! Her en kveld gikk jeg i kjøleskapet å tok meg med en øl til sofaen åpnet den å så slo det meg herregud jeg kan jo ikke drikke den å samboeren sto bare å stirret på meg! Hadde helt totalt glemt at det var en liten i magen min! Haha vi lo godt av det, bra jeg aldri kom så langt at jeg faktisk drakk den!

Jaja jenter når desember omsider kommer så sitter vi alle sammen (håper iallfall det) men en liten baby!! å da er det mer virkelig enn noen gang!!

 

[Twinkletwinkle]

Synes fortsatt det er litt uvirkelig at jeg har ei på snart 5! Tar meg i det inni mellom at jeg tenker "enn at den gode lille tuppa er mi!"

men har nok litt de samme følelsene som du beskriver... Men jeg tenker det er nok en grunn til at en gravidiet er så lang som den er.. altså itillegg til at babyen skal vokse og utvikle seg. Men og at mor og far skal få tiden til å la dette synke inn og starte forberedelsene til den nye tilværelsen.

Uroen over at noe skal gå eller være galt vil nok være tilstede om man er førstegangs eller flergangs, uten at dette er unormalt! For min del er jeg nok litt mer rolig denne gangen, men tro meg det er dager hvor alle tanker er negative og jeg tror alt er over. Så tar jeg meg i at jeg tenker at det som skjer det skjer, det er faktisk ingenting jeg kan eller får gjort med det! Jeg får stole på de tegn kroppen min gir meg. Kunne glatt ha gått med en doppler på magen 24/7 bare for betryggelsen nå når jeg ikke kjenner så mye til den lille enda men nå har jeg klart å la vær å kjøpe en slik denne gangen. Gleder meg veldig til OUL og at lille begynner å gi mer livstegn fra seg!

 

[Amber]

Takk for at du delte! Så fint med en tråd med så mange lange og reflekterte kommentarer Jeg kjenner daglig at jeg virkelig er gravid (i form av kvalme/oppkast, slapphet, murringer, strekk osv), men jeg forstår det ikke helt enda. Er jeg med venner føler jeg at jeg konstant snakker om babyting og graviditet, og vil tro det er fordi jeg prosesserer heftig hele tiden! Er virkelig ikke lett å ta det helt inn over seg. I dag var jeg med ei venninne som til vanlig ikke er lettrørt i det hele tatt, og der rant tårene med en gang jeg nevnte navn vi tenker på, viste en body jeg hadde kjøpt osv. Følte nesten at hun kjente mer på at jeg er gravid enn jeg gjør selv, haha. Jeg går gjennom hele følelsesregisteret så å si hver dag da, og kan gå fra skikkelig bekymra eller fjern til å krible av forventning og lykke. Har kjent noen småsmå dult, og da skvetter jeg skikkelig til. Forstår ikke helt at det er et lite menneske i magen min altså. Det er svære greier vi går gjennom!

 

[BergenBaby2015]

Jeg har det akkurat sånn synes hele greia er veldig uvirkelig - skal jeg bli mor? Er det en baby i magen min? Jeg blir stadig overrasket over at venner og familie er i ekstase over graviditeten - ikke fordi jeg ikke synes det er fantastisk, men fordi jeg ikke klarer å få det inn i hodet mitt at det faktisk er ekte. Tror OUL og en litt større mage vil hjelpe masse det beste med graviditeten akkurat nå synes jeg er når samboeren min snakker til magen, og koser med den <3

 

[murmel]

Jeg kjenner det akkurat som deg, BergenBaby2015! Så utrolig godt å lese at vi er flere med lignende opplevelser! <3 Det gjør det faktisk lettere å bli komfortabel med situasjonen. Jeg kjenner innimellom noen små tegn på at følelsene er i ferd med å dreie, det er veldig betryggende!

 

[Alita]

Hmm ser ut til at det er veldig vanlig å føle litt avventende glede!
Det slo meg for litt siden. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får lov til å oppleve dette. Positiv graviditetstest, kvalme, voksende mage, gå til jordmor, fortelle venner og familie om nyheten. Handle babyutstyr, sambo som kjærlig stryker meg på magen og kaller meg mamma.... Men jeg klarer ikke å forholde meg til at det vokser en liten baby i min mage. At jeg er mamma i november. At vi som har slitt sånn, skal snart sitte der med vårt største ønske i armene og for alltid være mamma og pappa.

Vi er vel midt i en stor tilvenningsprosess, om det er første eller fjerde barnet. En morsfølelse skal vokse seg stor og altoverskyggende. Det tar nok tid

Og i november er vi alle klar<3

 

[BergenBaby2015]

Jeg kjenner det akkurat som deg, BergenBaby2015! Så utrolig godt å lese at vi er flere med lignende opplevelser! <3 Det gjør det faktisk lettere å bli komfortabel med situasjonen. Jeg kjenner innimellom noen små tegn på at følelsene er i ferd med å dreie, det er veldig betryggende!

Håper det kommer seg for oss begge

 

[annelimathea]

Føler det også sånn. Fra å være den som var nervøs på at jeg kanskje ikke kunne få barn, fra å være den som skulle så svært ønske å være gravid med en stolt, struttende mage til å faktisk få oppleve drømmen bli virkelig! Det går ikke helt opp for meg enda, men jeg må vel vente til oul for å kunne puste dypt inn å faktisk innse at det er en fantastisk liten gave som vokser der inne, et lite mirakel som allerede har knyttet et sterkt bånd til foreldrene sine!! <3 Jeg klarer ikke la være å gå mange dagene uten doppleren før jeg må sjekke hvordan mirakelet vårt har det. Vi koser med h*n hver dag <3 Gleder meg til denne avventningen letter, sånn at vi kan roe oss ned litt å jobbe med det som den lille trenger, istedenfor å alltid ha i bakhodet at det kanskje kan være noe galt, men det er jo naturlig i mer eller mindre grad. En mamma og pappa kommer alltid til å sette barna først, og vi kommer alltid til å være bekymret <3 Livet er en dyrebar ting, og det er nydelig.

 

[Lillyheart]

Jeg synes også det er litt rart, enda jeg har ei på 7 mnd Har ikke gått helt opp for meg tror jeg, klarer ikke se for meg at jeg snart har to ☺ Men var helt likt når jeg gikk gravid i fjor, gikk ikke helt opp for meg at jeg var mamma før hun lå på brystet Og da var det det mest naturlige i verden, som om jeg bestandig hadde vært det ❤