Hei, var akkurat der du er nå for akkurat et år siden og endte opp med senabort i uke 17 i slutten av mai i fjor.
Først og fremst; føler sånn med deg, det var den tøffeste avgjørelsen jeg har tatt og skulle ønske ingen andre måtte stå overfor et slikt valg!
Hos meg så de ingenting på TUL men NIPT var positivt. Dro på privat UL samme dag som positivt svar på NIPT for å dobbeltsjekke og der så de avvik og alvorlig hjertefeil (bare 5 dager etter TUL).
Derfra fikk jeg valg om å ta morkakeprøve og/eller fostervann etter uke 15. jeg valgte fostervannsprøve da fostervannet ikke slår ut på mosaikk og har kun fosterets DNA. Jeg trengte å få alle kortene på bordet før jeg klarte å gå gjennom med senabort. Men de ukene med venting hvor jeg innerst inne visste at det var den veien det kom til å gå føltes ut som et mareritt, at jeg levde noen andres liv, at tiden sto helt stille for meg mens magen vokste, jeg kjente mer og mer liv og alt annet rundt meg fortsatte som før. Jeg tviholdt fortsatt i et lite håp om at de hadde tatt feil, at jeg bare drømte, men ca en uke etter fikk jeg svar at det var Trisomi21. Og ved UL under fostervannsprøve kunne de se enda mer tydelig at hjertet hadde alvorlige utviklingsfeil. Og jeg måtte ta en endelig avgjørelse.
Husker at jeg måtte gjennom 17.mai med å forklare alle som kom bort for å gratulere eller spørre hvordan formen var at dette ikke gikk veien. Men etter svar på fostervannsprøve gikk det fort med søknad til nemd, svar og myfegyn samme dag (avslutte svangerskapet i magen) også gjennomføre aborten på sykehuset to dager senere.
Beklager, ser nå at innlegget ble litt lengre enn tiltenkt. Hadde visst mye å få ut nå som det nærmer seg 1år siden aborten.
Hvis det er noe du lurer på eller har tanker om er det bare å ta kontakt.
Vil gjerne tipse om amathea og lub.no for støttesamtaler både før og etter eller når du trenger det (de tilbyr zoomsamtaler også).
Mange gode klemmer til deg på veien videre
