Sniker fra september.
Er litt i samme bås selv.
Er kronisk syk, heldigvis med bedring og litt tilbake i jobb, uplanlagt gravid og har to relativt store barn fra før.
Er i et godt forhold på 15.året.
Ønsket meg egentlig et barn til men la bort ønsket på grunn av sykdom for noen år siden da det ville vært veldig egoistisk å sette et barn til verden med tanke på formen min.
Så kom det en bedring i formen og med mer aktivitet både her og der så skjedde uhellet.
Jeg har vært i så dårlig form at jeg rett og slett ikke har greid å følge opp barna mine slik jeg burde. Har i perioder vært 100% husbunden og i en slik situasjon er det ikke ideelt å verken ha barn eller sette barn til verden, heldigvis har jeg familie rundt meg som har stilt opp så godt de kan i de verste periodene, så barna har hatt det bra likevel.
Vi har valgt å beholde spiren kun fordi jeg har en bedring, men får jeg en forverring igjen så kommer dette til å bli utrolig tøft for hele familien i mange år fremover. Og med kronisk sykdom vet man jo aldri hvordan det svinger.
Fra uke 7 har jeg hatt MYE mer smerter og har vært enormt trøtt og utmattet, håper virkelig det er graviditeten og at det ikke er en forverring på vei igjen, krysser fingrene for at utmattelsen slipper taket rundt uke 12.
Det er du og partneren din som skal leve med valget dere tar.
Barn er krevende uansett om man er syk eller ikke. Ikke vet man om man får et rolig barn eller et aktivt barn. Kanskje får dere et barn med kolikk eller andre utfordringer, kan dere håndtere det? Barseltiden kan være krevende med tanke på søvnmangel men småbarnstiden er mer krevende og krever mer aktive foreldre. Når barna blir enda eldre er det gjerne fritidsaktiviteter og dugnader både her og der det forventes at begge foreldre stiller opp (her har besteforeldre tatt mine vakter). Er partneren din villig til å ta i et ekstra tak om du har en dårlig periode?
Om du ikke får en bedring i formen vil dere ha et fullverdig liv uten barn?
Det er mange kronisk syke som har barn og greier det veldig bra, spesielt med god hjelp av partneren sin.
Jeg sleit veldig med psyken når formen var på sitt verste fordi jeg ikke greide å være verken en god mor eller kone, fikk heldigvis god hjelp til å håndtere dette og skjønte at man ikke alltid trenger å ha strøkent hus og hjemmelagd middag ferdig på bordet klokken 16.30 hver dag.
Dette er et stort valg å ta og vil mest sannsynlig påvirke dere veldig mye fremover.
Selv om det har vært veldig tungt å være veldig syk i flere år velger jeg å se positivt på det.
Jeg har blitt utrolig god på planlegging og rutiner. Og har alltid en back up plan om formen går til hedens.
Barna mine er blitt mer forståelsesfulle og sympatiske og er nok godt over gjennomsnittet selvstendige og løsningsorienterte i forhold til alderen sin.
Og vi alle er blitt flinke til å sette pris på de gode(gjerne små)øyeblikkene sammen.
Om man er syk eller frisk så er det ingen som gjør alt helt perfekt men det er viktig at barna blir fulgt opp slik de fortjener, om det er mor, far, besteforeldre eller en god blanding av disse som som stiller opp er ikke så viktig bare barna har gode voksenpersoner rundt seg.
Lykke til med valget