Unnfangelse; når? Usikker på abort

[Heloise]

Jeg ville avsluttet graviditeten om det var den minste risiko for incest involvert. Tenk på barnet. Og tror du ikke mannen din tenker det samme?

 

[Lillafrosk]

De har ikke lov til å teste fosterets DNA for å avgjøre farskap i Norge :-( Kun om man går gjennom politiet - og det er jeg ikke klar for..

https://www.dnatest.no/products/farskapstest-i-svangerskapet

Denne er ikke aktuell, kanskje...? Evt om det er noen klinikker i Sverige eller DK som kanskje tester farskap, av dem som har nipt...? Hvis ikke, så er det andre klinikker i utlandet også, men.. å få dem til å sende blodprøve-kit ... Antagelig en større prosess å få det til. Linken over var det letteste alternativet jeg kunne finne; dog kostbart.

Forøvrig, basert på informasjonen gitt, er nok sannsynligheten størst for at det er din manns barn.. men forstår godt at det ikke er en risiko man ønsker å ta. Så da blir det evt en kostbar prøve, ta abort uansett eller å bli klar for politi og alt som følger der..

 

[mormymlen]

Legger til en ny oppdatering igjen;
Var til ny UL i dag hvor jeg fikk snakka godt med gynekolog om saken. Han mener det er trygt å si at det er umulig at det er unnfanget etter overgrepet, og at det er så store forskjeller mellom et embryo på 6 og 8 uker at man kan si det sikkert! Ble målt til 8+3 i dag. Kjempe lettet, men fortsatt ubehag fordi det er så mange som har sagt at de ikke kan være sikre.. samt at jeg har forsøkt å venne meg på tanken om å ta det bort! Nå er det brått et helt annet valg! Tusen takk til alle dere som har skrevet <3 Jeg er så takknemlig for å «snakke» med noen!

 

[HCS]

Legger til en ny oppdatering igjen;
Var til ny UL i dag hvor jeg fikk snakka godt med gynekolog om saken. Han mener det er trygt å si at det er umulig at det er unnfanget etter overgrepet, og at det er så store forskjeller mellom et embryo på 6 og 8 uker at man kan si det sikkert! Ble målt til 8+3 i dag. Kjempe lettet, men fortsatt ubehag fordi det er så mange som har sagt at de ikke kan være sikre.. samt at jeg har forsøkt å venne meg på tanken om å ta det bort! Nå er det brått et helt annet valg! Tusen takk til alle dere som har skrevet <3 Jeg er så takknemlig for å «snakke» med noen!

Altså, jeg må være enig der du var i dag. Er jo helt sykt stor forskjell fra uke til uke i starten. Forferdelig at du har vært i denne situasjonen! Håper at du nå vil klare å kose deg med mannen din og graviditeten. Stor klem

 

[:)Solsikke:)]

Jeg vil anbefale å dele det med din kjære det kan ødelegge så mye i mellom dere om
Du ikke deler dette og får støtten du trenger av ham.


Ellers er spørsmålet om du klarer å tenke på det positive rundt barnet uten å tenke på overgriperen.

tror mannen er faren og uansett er det ikke alle som fyller rollen som pappa men det vil din mann klare om han er en flott mann som jeg tror han er

sender deg en klem

 

[mormymlen]

Jeg vil anbefale å dele det med din kjære det kan ødelegge så mye i mellom dere om
Du ikke deler dette og får støtten du trenger av ham.


Ellers er spørsmålet om du klarer å tenke på det positive rundt barnet uten å tenke på overgriperen.

tror mannen er faren og uansett er det ikke alle som fyller rollen som pappa men det vil din mann klare om han er en flott mann som jeg tror han er

sender deg en klem

Jeg skjønner veldig godt at du anbefaler meg det, og jeg skulle ønske jeg klarte det. Men jeg tror ikke jeg orker verken reaksjonen hans eller å måtte ta dette innover meg på grunn av hans reaksjon.. Det er rett og slett for tøft for meg å dele det med noen ansikt til ansikt, jeg skjemmes og blir kvalm. Og føler at dette er min skyld.

Tror du det er best at jeg tar det vekk om jeg ikke sier det?

 

[HCS]

Jeg skjønner veldig godt at du anbefaler meg det, og jeg skulle ønske jeg klarte det. Men jeg tror ikke jeg orker verken reaksjonen hans eller å måtte ta dette innover meg på grunn av hans reaksjon.. Det er rett og slett for tøft for meg å dele det med noen ansikt til ansikt, jeg skjemmes og blir kvalm. Og føler at dette er min skyld.

Tror du det er best at jeg tar det vekk om jeg ikke sier det?

Det som skjedde er forferdelig, men det er over. Et felles barn vil gi dere glede resten av livet, og det som skjedde vil blekne. Jeg har ikke opplevd akkurat det samme som deg, men har opplevd noe lignende. Det kommer aldri til å forsvinne, men jeg tror virkelig at barnet vil overskygge det. Jeg anbefaler deg å snakke med psykolog for å finne ut hva som er rett for deg

 

[Hmsbaby]

Jeg skjønner veldig godt at du anbefaler meg det, og jeg skulle ønske jeg klarte det. Men jeg tror ikke jeg orker verken reaksjonen hans eller å måtte ta dette innover meg på grunn av hans reaksjon.. Det er rett og slett for tøft for meg å dele det med noen ansikt til ansikt, jeg skjemmes og blir kvalm. Og føler at dette er min skyld.

Tror du det er best at jeg tar det vekk om jeg ikke sier det?

Som det blir skrevet over her vil jeg også anbefale deg å få profesjonell hjelp til å håndtere dette. Kanskje det kan bidra til at du føler mindre skam og klarer å ha medfølelse og ikke skyldfølelse ovenfor deg selv. Det finnes også chatter (lavterskeltilbud) på nett om du ikke klarer å snakke med noen fysisk.

Så vil jeg bare skrive at jeg har tenkt mye på deg etter at du skrev det første innlegget her. Har inderlig med medfølelse og synes det er helt forferdelig det du har opplevd. Mange tanker sendes din vei

 

[B]

Legger til en ny oppdatering igjen;
Var til ny UL i dag hvor jeg fikk snakka godt med gynekolog om saken. Han mener det er trygt å si at det er umulig at det er unnfanget etter overgrepet, og at det er så store forskjeller mellom et embryo på 6 og 8 uker at man kan si det sikkert! Ble målt til 8+3 i dag. Kjempe lettet, men fortsatt ubehag fordi det er så mange som har sagt at de ikke kan være sikre.. samt at jeg har forsøkt å venne meg på tanken om å ta det bort! Nå er det brått et helt annet valg! Tusen takk til alle dere som har skrevet <3 Jeg er så takknemlig for å «snakke» med noen!

Jeg har lest innlegget ditt og tenkt mye på deg. Jeg tenker også som en del over at det er umulig at det kan være andre enn mannen din som er pappaen. Nå har du også fått bekreftet dette på ul. Det skjer veldig mye i begynnelsen og er lett å sette dato på unnfangelse. Jeg vil også si at du bør følge opp det du har opplevd, og snakke med mannen din. Samtidig forstår jeg at dette er for vanskelig for deg, og at du ikke får deg til å fortelle akkurat nå. Me at barnet er din manns tenker jeg at det ikke er
tvil om. Lykke til videre. Stor klem fra meg.

 

[Nord22]

Legger til en ny oppdatering igjen;
Var til ny UL i dag hvor jeg fikk snakka godt med gynekolog om saken. Han mener det er trygt å si at det er umulig at det er unnfanget etter overgrepet, og at det er så store forskjeller mellom et embryo på 6 og 8 uker at man kan si det sikkert! Ble målt til 8+3 i dag. Kjempe lettet, men fortsatt ubehag fordi det er så mange som har sagt at de ikke kan være sikre.. samt at jeg har forsøkt å venne meg på tanken om å ta det bort! Nå er det brått et helt annet valg! Tusen takk til alle dere som har skrevet <3 Jeg er så takknemlig for å «snakke» med noen!

Så utrolig fint å se at du er lettet. Husk at det er ingen her inne som er eksperter. Stol på gynekologen, selv om der er folk her inne som sier/har sagt du ikke kan vær 100% sikker. En gynekolog har mye mer grunnlag til å uttale seg om sånt enn noen andre her inne. Klarer du enda ikke senke skuldrene 100% ville jeg bedt om en second opinion. Men det er nok neppe nødvendig. En gynekolog ville ikke sagt han var sikker om det var en mulighet for et annet scenario. Særlig ikke i en så alvorlig sak. Mange klemmer til deg, du er så sterk!! Håper alt går din vei videre, og at du over tid klarer å bearbeidet dette

 

[:)Solsikke:)]

Jeg skjønner veldig godt at du anbefaler meg det, og jeg skulle ønske jeg klarte det. Men jeg tror ikke jeg orker verken reaksjonen hans eller å måtte ta dette innover meg på grunn av hans reaksjon.. Det er rett og slett for tøft for meg å dele det med noen ansikt til ansikt, jeg skjemmes og blir kvalm. Og føler at dette er min skyld.

Tror du det er best at jeg tar det vekk om jeg ikke sier det?

tenker ikke du bør ta abort fordi du ikke klarer å snakke om det men at intimt samvær kan bli utfordrende fødsel kan bli tøft så hvis du ikke prater om ting kan det bli utfordrende

 

[Stolt mamma]

Tenker at uansett hva du velger så må du si noe om det til sin kjære!!! Du vil ikke klare å holde en sånn påkjenning skjult, enten blir du blir psykisk syk eller fysisk dårlig. Dette er ikke skrevet for å kjefte på noe måte, kun skrevet med omtanke for deg (og evt ditt kommende barn)

 

[Hmsbaby]

Hvordan har du det ?

 

[mormymlen]

Hvordan har du det ?

Takk for at du spør Veldig opp og ned Jeg sliter veldig med å stole på at det er sikkert, og egentlig både skam og skyldfølelse for at det har skjedd.. Vi har bestemt oss for å beholde, men jeg klarer ikke å tillate meg å glede meg, selv om jeg har lyst på barn! Jeg syns det er vanskelig å ikke snakke med mannen min om det, men jeg takler ikke hans reaksjon på det - og jeg kan ikke tvinge han til å ikke reagere heller (det er jo ikke rettferdig).. Beklager, dette ble litt lenger enn jeg tenkte - men jeg tenker mye på det vertfall, og føler at dagene er en berg og dalbane.. Vil tro hormoner kan ta sin del av skylden og, eller at de vertfall gjør det hakket verre å tenke rasjonelt! Jeg burde jo bare stole på gynekologen min, men jeg er blitt overdrevet opphengt i aldersberegning av foster og til og med lest flere forskningsartikler om det for å roe meg ned.. men det gjør meg nok bare mer opphengt i det..
Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å roe meg! jeg får fortsatt veldig god hjelp hos amathea og hos fastlegen min

 

[Hmsbaby]

Takk for at du spør Veldig opp og ned Jeg sliter veldig med å stole på at det er sikkert, og egentlig både skam og skyldfølelse for at det har skjedd.. Vi har bestemt oss for å beholde, men jeg klarer ikke å tillate meg å glede meg, selv om jeg har lyst på barn! Jeg syns det er vanskelig å ikke snakke med mannen min om det, men jeg takler ikke hans reaksjon på det - og jeg kan ikke tvinge han til å ikke reagere heller (det er jo ikke rettferdig).. Beklager, dette ble litt lenger enn jeg tenkte - men jeg tenker mye på det vertfall, og føler at dagene er en berg og dalbane.. Vil tro hormoner kan ta sin del av skylden og, eller at de vertfall gjør det hakket verre å tenke rasjonelt! Jeg burde jo bare stole på gynekologen min, men jeg er blitt overdrevet opphengt i aldersberegning av foster og til og med lest flere forskningsartikler om det for å roe meg ned.. men det gjør meg nok bare mer opphengt i det..
Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å roe meg! jeg får fortsatt veldig god hjelp hos amathea og hos fastlegen min

Veldig forståelig at det er ufattelig vanskelig du er sterk og modig!! Håper at du klarer å snakke om det en dag og at du klarer å kjenne at skammen forsvinner (det er ikke din feil)

 

[mormymlen]

Hei igjen!

I går fortalte jeg det(!!!!) Jeg starta med å ringe han for å si at jeg gjerne ville hente han på jobb fordi jeg ville snakke om noe. Det synes han selvfølgelig var helt greit, men ble nok redd med det samme (første han trodde var at jeg hadde abortert). Så bestemte jeg meg for at jeg ikke kom til å klare å si det høyt, så jeg sendte en lang melding hvor jeg fikk forklart hva det var og hvorfor jeg har brukt så lang tid før jeg skulle fortelle det. Grunnen til at jeg forteller det nå er at jeg nærmer meg tolv uker og det har vært forferdelig å tenke på de siste dagene at ikke han skal få et reelt valg i forhold til hva vi burde gjøre, med alle fakta på bordet. Han fikk ikke vite hvem eller hvilken relasjon jeg har til gjerningspersonen eller når det har skjedd. Han tok alt med en knusende ro - jeg angrer så klart nå for at jeg ikke sa det tidligere. Men jeg tror jeg har trengt tiden for å bearbeide det selv, og være klar for at det kunne vært flere reaksjoner!
Min mann er verdens fineste, mest tolerante og snille mann! Han godtar at jeg ikke vil dele alt, og sier at han skulle ønske jeg ville fortelle - men at det ikke er noe problem for han å vente til jeg er klar. Han stoler mer på fagfolk enn det jeg klarer å gjøre og forsøker å se på løsninger, roer meg ned på at det sannsynlig er vårt!

Det har vært en kjempe god støtte for meg å bruke forum - og jeg er så takknemlig for at dere er mange som har brydd dere! Helt uten å vite noe om meg eller hvem jeg er - verden kan også være fin! Selv om det fortsatt er vanskelig, føles det helt klart mye lettere at jeg kan dele bekymringene med min mann og at han har større forståelse for at dette er vanskelig for meg!

Takk alle sammen! Stor klem til dere!

 

[Amilie]

Så flott at du endelig klarte å fortelle det til mannen din
Det har nok kostet deg mye mentalt, både før og etter. Og mannen din sin reaksjon er beundringsverdig Om bare alle menn hadde vært som ham.

Jeg ønsker deg masse lykke til videre og håper du får bearbeidet alt skikkelig

 

[Phis]

Dette var godt å lese!! Det skal gå bra for dere<3

 

[Julemoms]

Så godt å lese at du har fortalt mannen din, og så godt at dere nå er to som står i dette Får du fortsatt hjelp fra Amathea/ lege?

 

[Luffa]

Jeg har ikke kommentert tidligere, men har fulgt tråden. Nå begynte jeg å gråte Du er sterk! Med mannen din som støtte blir det forhåpentligvis litt lettere å bære. Veldig godt å lese at han hadde en så rolig og forståelsesfull reaksjon på det