dette var trist lesning.. :(
jeg kan fortelle deg at jeg tidligere har måttet føde selv pga misdannelser i nyrene hos jenta mi. Dette var ca i uke 22. Jeg valgte å dra til St. Olavs Hospital i Trondheim. Jeg gruet meg helt forferdelig til fødselen, det var jo ikke slik det skulle bli!!! MEN, fødselen gikk veldig bra, og det var en veldig fin opplevelse. Jeg var så glad for å se henne og holde henne, selv om situasjonen var helt absurd og forferdelig trist. Hun var verdens fineste jente!!!! Mange vil kanskje tro at det er "ekkelt" eller at barnet ser rart ut så tidlig, men det er mini-bebiser :) Jeg fikk så mye smertestillende jeg ville ha (morfin. Kunne også få epidural hvis jeg ville, men synes ikke dette var nødvendig) under hele fødselen ettersom man da ikke tenkte på barnet siden det ikke var levedyktig utenfor magen.
Sammenlignet med en "vanlig" fødsel var det mye det samme, men lettere for kroppen ettersom barnet var såpass lite.
Vi ga henne navn, og fikk ha henne hos oss en god stund før de tok og vasket henne, og de tok bilder og hånd- og fotavtrykk som de samlet i en minnebok som vi fikk med oss hjem. Det var veldig fint. De kom også med henne etter at hun hadde blitt stelt, og vi fikk også tilbudet om å ha henne litt hos oss dagen etter.
Vi ble også fulgt opp av en sosionom som ordnet mye av det praktiske rundt begravelse osv. Hun var også en veldig god samtalepartner og kontaktet oss i ettertid for å høre hvordan det gikk med oss. Vi valgte begravelse med en veldig enkel sermoni ute ved graven, og at hun skulle ha et eget gravsted for jeg følte et veldig stort behov for å måtte vite hvor hun var.
Vi samtykket til obduksjon for å finne ut hva det egentlig var som gjorde at det ble sånn, eller om det "bare" var skikkelig uflaks. Heldigvis for vår del var det bare uflaks, men jeg kommer alltid til å bære henne med meg, uansett..
Jeg ble forøvrig sykemeldt fra dagen vi fant ut at det var noe galt til litt over en og en halv mnd etter fødsel. Hadde sikkert fått forelenget dersom jeg hadde ønsket det.
Jeg tror at det er veldig viktig at dere gjør det som føles riktig for dere, for det er veldig viktig at dere ikke angrer på noen av de valgene dere tar; man får ikke muligheten til å gjøre det om..
Jeg var også livredd for om jeg i det hele tatt kunne få barn igjen, om det kom til å være friskt, ALT det du lurer på.. :) Vi ble gravide igjen ca 6 mnd etter dette, og fikk da veldig god oppfølging. Jeg er glad jeg ikke ble gravid tidligere, for det tok sin tid å fordøye og bearbeide sorgen slik at den ble levelig.. Ihvertfall føltes det sånn. Dette var da vår førstefødte. Da jeg da ble gravid igjen gjennomgikk jeg en MA (akkurat som om det gjorde ting bedre), men 3. gangen fikk vi en frisk og fin gutt. Og nå venter vi også en frisk og fin gutt!
Hvordan man forteller storebror dette har jeg ingen aning eller erfaringer med, men jeg tenker at det er viktig å snakke med ham om det og la han bli inkludert..
Jeg føler med dere, og for all del gjør det som føles riktig slik at dere ikke angrer!!!
STOOOORE klemmer <3
jeg kan fortelle deg at jeg tidligere har måttet føde selv pga misdannelser i nyrene hos jenta mi. Dette var ca i uke 22. Jeg valgte å dra til St. Olavs Hospital i Trondheim. Jeg gruet meg helt forferdelig til fødselen, det var jo ikke slik det skulle bli!!! MEN, fødselen gikk veldig bra, og det var en veldig fin opplevelse. Jeg var så glad for å se henne og holde henne, selv om situasjonen var helt absurd og forferdelig trist. Hun var verdens fineste jente!!!! Mange vil kanskje tro at det er "ekkelt" eller at barnet ser rart ut så tidlig, men det er mini-bebiser :) Jeg fikk så mye smertestillende jeg ville ha (morfin. Kunne også få epidural hvis jeg ville, men synes ikke dette var nødvendig) under hele fødselen ettersom man da ikke tenkte på barnet siden det ikke var levedyktig utenfor magen.
Sammenlignet med en "vanlig" fødsel var det mye det samme, men lettere for kroppen ettersom barnet var såpass lite.
Vi ga henne navn, og fikk ha henne hos oss en god stund før de tok og vasket henne, og de tok bilder og hånd- og fotavtrykk som de samlet i en minnebok som vi fikk med oss hjem. Det var veldig fint. De kom også med henne etter at hun hadde blitt stelt, og vi fikk også tilbudet om å ha henne litt hos oss dagen etter.
Vi ble også fulgt opp av en sosionom som ordnet mye av det praktiske rundt begravelse osv. Hun var også en veldig god samtalepartner og kontaktet oss i ettertid for å høre hvordan det gikk med oss. Vi valgte begravelse med en veldig enkel sermoni ute ved graven, og at hun skulle ha et eget gravsted for jeg følte et veldig stort behov for å måtte vite hvor hun var.
Vi samtykket til obduksjon for å finne ut hva det egentlig var som gjorde at det ble sånn, eller om det "bare" var skikkelig uflaks. Heldigvis for vår del var det bare uflaks, men jeg kommer alltid til å bære henne med meg, uansett..
Jeg ble forøvrig sykemeldt fra dagen vi fant ut at det var noe galt til litt over en og en halv mnd etter fødsel. Hadde sikkert fått forelenget dersom jeg hadde ønsket det.
Jeg tror at det er veldig viktig at dere gjør det som føles riktig for dere, for det er veldig viktig at dere ikke angrer på noen av de valgene dere tar; man får ikke muligheten til å gjøre det om..
Jeg var også livredd for om jeg i det hele tatt kunne få barn igjen, om det kom til å være friskt, ALT det du lurer på.. :) Vi ble gravide igjen ca 6 mnd etter dette, og fikk da veldig god oppfølging. Jeg er glad jeg ikke ble gravid tidligere, for det tok sin tid å fordøye og bearbeide sorgen slik at den ble levelig.. Ihvertfall føltes det sånn. Dette var da vår førstefødte. Da jeg da ble gravid igjen gjennomgikk jeg en MA (akkurat som om det gjorde ting bedre), men 3. gangen fikk vi en frisk og fin gutt. Og nå venter vi også en frisk og fin gutt!
Hvordan man forteller storebror dette har jeg ingen aning eller erfaringer med, men jeg tenker at det er viktig å snakke med ham om det og la han bli inkludert..
Jeg føler med dere, og for all del gjør det som føles riktig slik at dere ikke angrer!!!
STOOOORE klemmer <3
