Uberegnelig mann

[Bkno1688060]

Hei, er ny på forumet her. Jeg og samboer er i dialog om å starte prøvingen. Vi har hatt endel utfordringer i forholdet, jeg har vært nær med å gå for godt. Etter dette hadde han innsett at han måtte endre ting med seg selv, meg inkludert. Er ikke alltid verdens enkleste å leve med jeg heller. Problemet er at det har vært kortvarig endring, han var veldig moden og voksen i en periode. Nå er det sklidd helt ut til at sinne hans blir ekstremt..
Han kan reagere på at jeg surmuler over at han ikke har holdt en avtale, jeg forstår at jeg kan si ting mer i klartekst enn å surmule. Jeg har tidvis tatt opp ting på en ordentlig måte, å endt opp med å få kjeft, derfor har jeg gitt opp dette og det kommer frem som dårlig stemning fra min side i stedet for.

Jeg tåler så absolutt at man kan bli sint å si i fra, om det kommer ut bryskt går helt fint. Problemet er at det tar helt av, han direkte skjeller meg ut, sier de styggeste ting om meg, skriker og peker, og forventer at jeg beklager meg for det jeg gjorde.. Synes det er vanskelig når han har fremstilt meg som en helt håpløs ekkel person.. Jeg føler min opptreden blekner i forhold, å det jeg sitter igjen med er negative følelser.
Jeg har i lang tid klart å vært mild med han, tatt opp ting saklig i stedet for å bli sur, så jeg vet at utbruddene er delvis min skyld. Jeg bare føler at nivået på konflikten er over alle støvleskaft fra hans side.

Kan nevne at det har vært vold før, å er nå redd for at det vil skje igjen, om denne trenden fortsetter.

Hva kan jeg gjøre? Bør jeg bare gå? Jeg vet jeg kan «unngå» slike utbrudd med å være mer mild i min fremtoning, men hvordan skal jeg klare det når jeg har graviditetshormoner?

 

[Juny]

Vi er alle forskjellige, også i forhold til aksept og toleranse. Jeg personlig hadde ikke hatt plass til dette i mitt liv da trygghet og god, hjertevarm kommunikasjon, også når vi er uenige, er grunnsteiner i mitt forhold. Bare du vet hva som er best for deg. Masse lykke til

 

[Nei helsike heller]

Vold er et tydelig signal på at du må og skal gå. Du kan jo ikke få barn med en voldelig mann!? Tenk om han også skader barna deres? Her orker jeg virkelig ikke å være diplomatisk. Det virker som fyren har brutt deg ned. En skal ikke måtte være "mild" for å unngå brøling og vold. Det er aldri offerets feil. LØP! Og skaff hjelp eller beskyttelse om du må. Han kommer til å prøve å få deg tilbake og manipulere deg igjen og igjen. Redd dine fremtidige barn og REIS.

 

[Miss_30]

Hvorfor vil du ha barn med en slem mann?

 

[Lillafrosk]

Hvis man blir nødt til å hele tiden "trå varsomt" for å ikke bli utsatt for psykisk og/eller fysisk vold.. så er det bare å løpe. Sånn skal det ikke være. Ikke finne på å få barn med denne fyren..

 

[MageGull]

Hei, er ny på forumet her. Jeg og samboer er i dialog om å starte prøvingen. Vi har hatt endel utfordringer i forholdet, jeg har vært nær med å gå for godt. Etter dette hadde han innsett at han måtte endre ting med seg selv, meg inkludert. Er ikke alltid verdens enkleste å leve med jeg heller. Problemet er at det har vært kortvarig endring, han var veldig moden og voksen i en periode. Nå er det sklidd helt ut til at sinne hans blir ekstremt..
Han kan reagere på at jeg surmuler over at han ikke har holdt en avtale, jeg forstår at jeg kan si ting mer i klartekst enn å surmule. Jeg har tidvis tatt opp ting på en ordentlig måte, å endt opp med å få kjeft, derfor har jeg gitt opp dette og det kommer frem som dårlig stemning fra min side i stedet for.

Jeg tåler så absolutt at man kan bli sint å si i fra, om det kommer ut bryskt går helt fint. Problemet er at det tar helt av, han direkte skjeller meg ut, sier de styggeste ting om meg, skriker og peker, og forventer at jeg beklager meg for det jeg gjorde.. Synes det er vanskelig når han har fremstilt meg som en helt håpløs ekkel person.. Jeg føler min opptreden blekner i forhold, å det jeg sitter igjen med er negative følelser.
Jeg har i lang tid klart å vært mild med han, tatt opp ting saklig i stedet for å bli sur, så jeg vet at utbruddene er delvis min skyld. Jeg bare føler at nivået på konflikten er over alle støvleskaft fra hans side.

Kan nevne at det har vært vold før, å er nå redd for at det vil skje igjen, om denne trenden fortsetter.

Hva kan jeg gjøre? Bør jeg bare gå? Jeg vet jeg kan «unngå» slike utbrudd med å være mer mild i min fremtoning, men hvordan skal jeg klare det når jeg har graviditetshormoner?

Dette høres ikke noe bra ut. Husk at en svært vanlig manipuleringsmetode er å få offeret til å føle det er dets skyld.
At du går rundt å føler at du ikke er enkel å leve med, trenger nødvendigvis ikke å være sant, men noe han får deg til å tro.

Du er aldri ansvarlig for andres reaksjoner og oppførsel.

Om dette er utgangspunktet, så tror jeg ikke det blir noe bedre med barn inni bildet, dessverre. Det er ganske krevende mentalt i det første året av et barns liv.

Ta var på deg selv.

 

[Alma<3]

Hei, er ny på forumet her. Jeg og samboer er i dialog om å starte prøvingen. Vi har hatt endel utfordringer i forholdet, jeg har vært nær med å gå for godt. Etter dette hadde han innsett at han måtte endre ting med seg selv, meg inkludert. Er ikke alltid verdens enkleste å leve med jeg heller. Problemet er at det har vært kortvarig endring, han var veldig moden og voksen i en periode. Nå er det sklidd helt ut til at sinne hans blir ekstremt..
Han kan reagere på at jeg surmuler over at han ikke har holdt en avtale, jeg forstår at jeg kan si ting mer i klartekst enn å surmule. Jeg har tidvis tatt opp ting på en ordentlig måte, å endt opp med å få kjeft, derfor har jeg gitt opp dette og det kommer frem som dårlig stemning fra min side i stedet for.

Jeg tåler så absolutt at man kan bli sint å si i fra, om det kommer ut bryskt går helt fint. Problemet er at det tar helt av, han direkte skjeller meg ut, sier de styggeste ting om meg, skriker og peker, og forventer at jeg beklager meg for det jeg gjorde.. Synes det er vanskelig når han har fremstilt meg som en helt håpløs ekkel person.. Jeg føler min opptreden blekner i forhold, å det jeg sitter igjen med er negative følelser.
Jeg har i lang tid klart å vært mild med han, tatt opp ting saklig i stedet for å bli sur, så jeg vet at utbruddene er delvis min skyld. Jeg bare føler at nivået på konflikten er over alle støvleskaft fra hans side.

Kan nevne at det har vært vold før, å er nå redd for at det vil skje igjen, om denne trenden fortsetter.

Hva kan jeg gjøre? Bør jeg bare gå? Jeg vet jeg kan «unngå» slike utbrudd med å være mer mild i min fremtoning, men hvordan skal jeg klare det når jeg har graviditetshormoner?

For det første vil jeg sende deg en god klem og si at det han får deg til å føle om deg selv ikke stemmer, og ikke er snilt av han. Du er modig som åpner deg opp om emnet og som søker råd det er aldri lett med sånne situasjoner, det er ikke svart hvitt, desverre har jo sånne mennesker også gode sider - av en grunn ble man jo glad i de. Men så kommer alle de stygge sidene mer og mer fram etterhvert. Jeg har selv falt inn i et slikt forhold i fortiden, de er eksperter på å manipulere og lure og før du aner ordet av det så sitter du der og vet ikke helt hvordan det gikk til. Min var voldelig både psykisk og fysisk og kjenner meg igjen i det du sier om at man skylder på seg selv og tenker at "hvis jeg bare trår varsomt nok". Men sånn skal det jo ikke være. Du er verdt mer enn det. Du fortjener noen som er glad i og tåler hele deg, og som respekterer deg. Jeg kom meg heldigvis unna, og det var først da jeg så hvor ille det faktisk hadde vært. De lover alltid endring, men det blir aldri bedre, det krever åresvis i profesjonell behandling hos psykolog for at de kanskje skal kunne bli bedre.

Nå er jeg med verdens snilleste og tryggeste mann som støtter meg i alt, som tåler hele meg og som aldri hever stemmen mot meg eller truer meg. Har vi en uenighet så diskuteres det med gjensidig respekt og forståelse uten navnkalling osv. Men selv han, den mest avbalanserte og roligste mannen jeg noensinne har møtt hadde problemer med å holde seg rolig etter månedsvis med våkenetter og barneskrik med første barnet. Han var vis nok til å si ifra til meg at nå nærmer jeg meg grensen min, så jeg kunne ta over barnet så han kunne roe seg. For enhver person blir tøyd til grensen med et nytt barn i hus, alt er nytt, man er sliten, trøtt osv. Og da trenger man å være et godt team og man må kunne stole på at partneren sin tar godt vare på barnet imens en selv hviler. Man trenger en som klarer å kontrollere seg. Det er ekstremt skadelig for en ny baby med krangling og stress i hjemmet. Og jeg tenker på skrekk og gru hvordan det hadde vært å fått barn med han som mishandlet meg... Han kastet kattungen vår i veggen en gang fordi den klorte han litt under lek. Hva hadde han gjort med et barn? Hvis han mister fatningen og rister barnet litt for hardt så kan han faktisk drepe det... og et barn kan ikke -og skal ikke- måtte kontrollere sin oppførsel etter "nå skal jeg ikke gjøre pappa sint". De psykologiske konsekvensene for et barn som vokser opp med å måtte gå på glass hele livet er alvorlige, og kan ødelegge dem helt som person.

Så jeg er enig med resten her, ta vare på deg selv først og kom deg unna. Du fortjener bedre

 

[XuperB]

Enig med de andre, gå. Det er ikke du som er årsaken til at han ikke mestrer sinnet sitt, det er noe han har fått deg til å tro. Du er ikke ansvarlig for hans dårlige sinnemestring. Du er ikke skyld i utbruddene hans. De får han værsågod ta helt ansvar for sjøl, uansett hva han selv skulle mene om saken. Vi er alle ansvarlige for vårt reaksjonsmønster. Skal du måtte trå på eggeskall resten av livet fordi han ikke har kontroll over seg selv?

Og så må jeg få legge til at det er svært vanlig, dessverre, at vold eskalerer (eller starter for første gang faktisk) under svangerskap, og blir enda verre etter svangerskapet - er det en risiko du er villig til å ta? I tillegg så må du forholde deg til han på en eller annen måte om du skulle velge å gå senere, kontra nå hvor dere da ikke vil ha noe som knytter dere sammen. Og ønsker du at et barn skal vokse opp slik dere lever nå, med en far som ikke klarer å håndtere sinnet sitt? Hvordan tror du han reagerer når du prioriterer baby? Søvnmangel? At livet blir ganske snudd opp ned en periode?

Vold har heller ikke bare forekommet tilbake i tid, slik du beskriver det, det forekommer enda - vold er ikke bare fysisk. Vold er også å krenke eller skremme den andre. Utskjelling og brøling er vold. Å få deg til å føle du er skyld i reaksjonene hans er vold. Mitt råd er å gå før du mister helt deg selv.

 

[AnnAnn]

Barn får fram det beste og verste i folk. Når man er sliten fra lite søvn og barn som gråter vil nok ikke tålmodigheten være høyere enn nå. Problemet med å få barn med han er at du vil være knyttet til han. Om dere får barn sammen og så går fra hverandre. Er du komfortabel med at barnet skal være alene hos han?

 

[Kaffekanna]

Vært vold før, du trår på eggeskall rundt han for å ikke forverre sinnet - og så vurderer du barn med han? Er du tullerusk! Ikke gå. LØP. Pakk sakene og flytt ut. Nå! Tenk på den stakkars babyen som kan bli utsatt for vold. Og psykisk vold er LIKE ILLE som fysisk vold. Seriøst. Tenk på babyen. Finn deg en ny mann.

 

[HCS]

Det er lettere enn man skulle tro å ende opp i sånne forhold. Men om en venninne hadde fortalt deg det du forteller oss, hva ville du sagt? Jeg er sikker på at han også har fine sider, og at det derfor frister å bli. Men dette er også en manipulasjonsteknikk han kan bruke når han forstår at du vil gå. Derfor må du gå likevel.

Det finnes også hjelpetjenester: https://dinutvei.no/

 

[Mymlens]

Det beste er å gå. Om dere får barn har du ingen garanti for hvordan han oppfører seg mot barnet. Eventuelt, hvordan han blir mot deg og barnet om det er snakk om et senere brudd. Samvær kan være veldig vanskelig for mennesker som ikke er sinte også

 

[XuperB]

"Er jeg utsatt for vold?​

Opplever du at partneren din skremmer, ydmyker eller truer deg gjennom ord eller fysiske handlinger? Dersom du kjenner at du må passe på, la være å gjøre det som kjennes riktig for deg, eller at du må gjøre ting du egentlig ikke vil for å unngå at partneren din blir sint på deg, skjelle deg ut, true eller ydmyke deg, lever du med vold i en eller annen form. I et godt parforhold skal en ha en grunnleggende opplevelse av å kjenne seg respektert og trygg. Den som utsettes for vold vil på ulike måter oppleve å bli redd, føle seg ufri, miste troen på seg selv, eller oppleve seg som mindre verdifull. Ofte kan en bli forvirret og begynne å tvile på seg selv og sine egne reaksjoner."

Klippet fra siden til stiftelsen alternativ til vold.

 

[Bkno1688060]

Tusen takk for alle som har tatt seg tid til å svare Han skal i langvarig behandling for adferdsendring, men når den kommer på plass vet ikke jeg. Vi vil ikke bli boende sammen denne tiden da opplegget er ganske langt fra hjemmet vårt, er jeg dum som håper at ting skal bedres etter dette? Kommer ingen baby inni bildet før etter dette, men likevel er jeg redd jeg blir skuffet på lang sikt…

Jeg merker at han virkelig prøver, men det faller så fort tilbake. Og jeg tenker alltid «neste gang er siste gang». Men så føler jeg noe skyld som har vært utålmodig og kanskje startet med «kjefting». Jeg har forhold bak meg hvor det har vært mye krangling, så jeg vet jeg er en del av problemet og prøver å jobbe med meg selv. Skulle bare ønske at krangler ille trengte å bli trusler, hånlige kommentarer og personangrep. Noe han så klart ikke mener i fredstid..

 

[Kaffekanna]

Tusen takk for alle som har tatt seg tid til å svare Han skal i langvarig behandling for adferdsendring, men når den kommer på plass vet ikke jeg. Vi vil ikke bli boende sammen denne tiden da opplegget er ganske langt fra hjemmet vårt, er jeg dum som håper at ting skal bedres etter dette? Kommer ingen baby inni bildet før etter dette, men likevel er jeg redd jeg blir skuffet på lang sikt…

Jeg merker at han virkelig prøver, men det faller så fort tilbake. Og jeg tenker alltid «neste gang er siste gang». Men så føler jeg noe skyld som har vært utålmodig og kanskje startet med «kjefting». Jeg har forhold bak meg hvor det har vært mye krangling, så jeg vet jeg er en del av problemet og prøver å jobbe med meg selv. Skulle bare ønske at krangler ille trengte å bli trusler, hånlige kommentarer og personangrep. Noe han så klart ikke mener i fredstid..

Nei, behandling for atferdsendring er ingen garanti. Det er et håp om at ting kanskje blir bedre i fremtiden. Og uansett hvor lite han mener det når ting går lett så er det i vanskelige tider man viser hvem man er. Min mann, i superstressa situasjoner, og da mener jeg ting er skikkelig ille, altså ALT BRENNER og han mistet helt huet, hadde ALDRI gått på personangrep, brukt vold, ropt/skreket eller noe sånt. Han blir kanskje litt nebbete eller gretten fordi jeg ofte er alt for engasjert eller legger meg oppi ting, og kan da egentlig gjøre ting verre, men da sier han, med nærmest rolig stemme feks «slutt å mas», eller «ja, bare la meg jobbe» eller slikt. Det er en normal reaksjon. Kanskje tilogmed å rope «slutt å mas» etc, er også greit, men å si «hold kjeft din *** drittkjerring, du ødelegger alt *****» er IKKE normalt eller sunt.
Jeg hadde pakket sakene og sagt at jeg håper han forblir i behandlingen sånn at han kan være en god mann/far for sin neste samboer, men at du ikke klarer mer, og det er fullstendig uaktuelt å få barn sånn som ting er nå.. Jeg hadde ønsket han lykke til, men fortsatt reist.

 

[XuperB]

Tusen takk for alle som har tatt seg tid til å svare Han skal i langvarig behandling for adferdsendring, men når den kommer på plass vet ikke jeg. Vi vil ikke bli boende sammen denne tiden da opplegget er ganske langt fra hjemmet vårt, er jeg dum som håper at ting skal bedres etter dette? Kommer ingen baby inni bildet før etter dette, men likevel er jeg redd jeg blir skuffet på lang sikt…

Jeg merker at han virkelig prøver, men det faller så fort tilbake. Og jeg tenker alltid «neste gang er siste gang». Men så føler jeg noe skyld som har vært utålmodig og kanskje startet med «kjefting». Jeg har forhold bak meg hvor det har vært mye krangling, så jeg vet jeg er en del av problemet og prøver å jobbe med meg selv. Skulle bare ønske at krangler ille trengte å bli trusler, hånlige kommentarer og personangrep. Noe han så klart ikke mener i fredstid..

Jeg tenker at det kanskje er å håpe på for mye, særlig når det er usikkert på når det starter, og om han kommer til å stå løpet ut. Og kanskje er det lettere for dere begge å gå videre hver for dere for å få til en varig endring? Vil du kunne stole på at han klarer å beherske seg livet ut? Eller kommer du til å gå med en usikkerhet rundt han?

Og, igjen legger du skylden på deg selv for hans reaksjonsmønster. Det er hans ansvar uansett. Ville du latt ei venninne, søster el.l påtatt seg skylden for å ha blitt utsatt for vold? Hvorfor er det annerledes med deg? At det går ei kule varmt er nå en ting, men å bli skjelt ut fullstendig og kalt for stygge ting er noe helt annet.

 

[LáAmháinEile]

Her kommer du bare til å angre på en ting:
På at du ikke forlot han tidligere.

Snakker av erfaring

 

[To be announced]

Her kommer du bare til å angre på en ting:
På at du ikke forlot han tidligere.

Snakker av erfaring

Amen.
Min lovte og bot at han skulle endre seg. Årene gikk, jeg ble overvåket på mobil, ble slått, ble isolert fra alle vennene mine, familien. Når jeg holdt på å gå gråt han, skulle gå i gjeldsforhandling, han skulle gå i behandling for sjalusien. Det skjedde ikke en dritt. Det gikk i den samme tråtlen omatt og omatt igjen. Jeg var 21 og trodde på det beste i folk, 6 hele år «sløste» jeg bort på å vente på hans endring. Nå nærmer jeg meg 40 og sier også: get the f*** outta there. Livet er bedre alene, enn med slike. Jeg lover. Skulle ønske noen sa det til 21 år gamle meg.

Og heldigvis at jeg tok abort når jeg ble gravid med han, for barn med han ville ødelagt livet mitt og barnets på så mange måter. Han er nå et vondt kapittel, men allikevel en parantes, i livet. For jeg må ikke ha NOE med han å gjøre. Takk og pris!!!

 

[Sandwich]

Vold er et tydelig signal på at du må og skal gå. Du kan jo ikke få barn med en voldelig mann!? Tenk om han også skader barna deres? Her orker jeg virkelig ikke å være diplomatisk. Det virker som fyren har brutt deg ned. En skal ikke måtte være "mild" for å unngå brøling og vold. Det er aldri offerets feil. LØP! Og skaff hjelp eller beskyttelse om du må. Han kommer til å prøve å få deg tilbake og manipulere deg igjen og igjen. Redd dine fremtidige barn og REIS.

Jeg bare siterer dette jeg, så slipper jeg å skrive det og du kan lese det en gang til.
Du skal ikke ha barn med han der og du burde ikke være sammen med han heller. Herregud.

 

[Alma<3]

Tusen takk for alle som har tatt seg tid til å svare Han skal i langvarig behandling for adferdsendring, men når den kommer på plass vet ikke jeg. Vi vil ikke bli boende sammen denne tiden da opplegget er ganske langt fra hjemmet vårt, er jeg dum som håper at ting skal bedres etter dette? Kommer ingen baby inni bildet før etter dette, men likevel er jeg redd jeg blir skuffet på lang sikt…

Jeg merker at han virkelig prøver, men det faller så fort tilbake. Og jeg tenker alltid «neste gang er siste gang». Men så føler jeg noe skyld som har vært utålmodig og kanskje startet med «kjefting». Jeg har forhold bak meg hvor det har vært mye krangling, så jeg vet jeg er en del av problemet og prøver å jobbe med meg selv. Skulle bare ønske at krangler ille trengte å bli trusler, hånlige kommentarer og personangrep. Noe han så klart ikke mener i fredstid..

Du er ikke dum som håper, men kanskje litt for snill... Og jeg lover deg at den dagen du blir gravid så har du ikke tålmodighet eller tid til sånt tull lenger. Da skifter prioriteringen i kroppen og man begynner å kreve mer, for å beskytte barnet sitt. Kommer han til å takle det? Kommer han til å klare å stille opp, ta ansvar, kontrollere sinnet sitt og sette barnet først? Med et barn er det IKKE et alternativ å miste besinnelsen på den måten. Det kan være livsfarlig for barnet, og er ekstremt skadelig for dets psykiske utvikling.

Så la han gå i behandling, det er fint, men kanskje slå opp i mellomtiden? Gå i behandling selv, hos "vanlig" psykolog, det hjelper ofte å få snakke med noen om sånt og få litt fysisk avstand en stund. Etterpå får man ofte en mye større klarhet i hva man føler.

Og jeg har desverre samme erfaring som flere over her, at disse mennene blir aldri bedre uansett hvor mye de lover at de skal det, uansett hvor mye de vil bli bedre. Og man synes jo ofte synd på dem, de har gjerne opplevelser i livet-, eller sitt å stri med, som gjør at de oppfører seg som de gjør. Så det er forståelig, men det er IKKE greit... Og det er rart med det, men når man står midt i det så føler man jo ofte at "det er ikke så ille", eller at disse hjelpetjenestene eller krisesenterene er for andre enn seg selv. Men de ER for oss, og du er utsatt for ganske alvorlig vold utifra hva du forteller. Og ofte eskalerer det. Her var det også masse tårer og kjærlighetserklæringer og lovnader om at han skulle bedre seg når jeg ville gå, og da han så at det ikke virket så truet han meg med å drepe meg hvis jeg ikke ble hos han. Jeg pakket sammen sakene mine og flyttet ut neste dag imens han var på jobb...