Tror jeg må kvitte meg med katten - litt lang...

M

Mamman til Sarah

Elsker forumet
Har aldri helt skjønt hvorfor mange syns katter er skitne dyr, men det begynner jeg å skjønne nå...[8|]
 
Vi har hatt katten vår i 3 år, og er kjempeglad i den, men nå begynner morsinstinktet (eller hva det nå er) å overskygge følelsene for katten.
 
Den er vant til å få være hvor den vil, unntatt på bord og kjøkkenbenken og sånt selvfølgelig, og sover i fotenden min omtrent hver natt. Nå har jeg ikke lyst til å ha den på soverommet lenger, føler den bare går rundt og skitner til alt...[X(]
 
Vil i hvert fall ikke ha den i barnesenga, lekegrinda etc. men regner med at det kan bli vanskelig å unngå. Dessuten er det ikke glad i barn, så er redd det blir problematisk når snuppa kommer uansett...
 
I går hadde den vært dårlig i magen, og kom inn med tilgriset pels. Hoppet selvfølgelig rett oppi senga mi[:@] Da var det bare å rive av sengetøyet (som ble satt på rent dagen før) og vaske dyna og alt. Mulig det var litt hysterisk av meg, for det kom ikkenoe på selve dyna, men allikevel...
 
Huff, det er trist, men tror vi må kvitte oss med den. Vi får prøve å finne et nytt hjem til den, stakar snille pusen vår[:(]
 
Synes det høres ut som en lett løsning jeg egentlig[8|] Å ikke prøve engang å se hvordan det er med pus og baby! Jeg tenker at når man først har skaffet seg ett dyr, så får man ta ansvar for det og! Har selv to katter, og de får ikke lenger være på soverommet vårt. Lukker døren hver kveld. De var ikke fornøyde i begynnelsen, men nå går det helt fint! Man må være påpasselig når man har dyr og barn. Men man har allikevel ett ansvar for at dyret har det bra. Jeg synes egentlig du velger letteste utvei.
 
ORIGINAL: Tulips

Vi har to utrolig kosete katter og det har ikke vært noe problem å stenge dem ute fra soverommet om natta. Liker ikke ha dem der på sommeren pga av småkryp som kan være i pelsen. De har aldri satt sin fot i barnessenga fordi de er blitt hysja unna så fort de har nærmet seg. Katter blir nå desverre dårlig i magen dem som oss mennesker, og da er det bare å sette baken i dusjen og få skiten bort [;)] Og tro meg du kommer nok til å være nødt til å vaske mange maskiner med klær/sengetøy og lignede som nettopp er blitt skiftet når babyen kommer. Det jeg vil fram til er at det kan være lurt å se det an, både hvordan katten vil reagere på babyen og hvordan du selv føler det når babyen er i hus. Barn har utrolig godt av å vokse opp sammen med dyr, og det er jo trist å måtte omplassere en katt bare fordi man får barn...

Når det er sagt så hadde vi en tredje katt som var en smule aggresiv, og hun ble enda verre etter vi fikk jenta vår. Ikke bare ble hun aggresiv mot M men mot oss og de andre kattene også. Vi måtte desverre avlive henne i fjor sommer med tungt hjerte, men hun hadde det ikke bra med seg selv.

Phu ble langt dette, men jeg elsker virkelig katter [:D]

Signerer denne, er veldig enig i alt Tulips skriver her.
Og husk at kanskje hormonene dine speler deg eit puss ang dine følelser for katten og for skitt.
Unger har veeeeeldig godt av å vokse opp med dyr.
Men me måtte kvitte oss med vår kjære hund når Olve blei født, han likte ikkje unger og knurra og viste aggresjon ovenfor barn. Så på tross av mange timer hos adferdsterapeut, kvalpekurs, og ulike andre hundekurs fekk me aldri hunden til å bli glad i barn. Alle instruktører me hadde sa han var ein typisk alfahund, veldig smart og veldig flink å tøye grenser for å nå toppen av hierakiet.
Det var ein ekstrem tøff avgjersle å ta, som er veldig sårt den dag idag 2,5år etterpå. Men det er klart at Olve kom i fyrste rekke når han kom til verden og me ville ikkje ta nokon sjangser med ein hund som hadde bevist at han var betruande til å angripe unger. [:(][:(] Me hadde også katter når Olve blei født og det har aldri vore noko problem. Nå har me 3katter, masse høns, og påfugler. Og Olve elsker å kose med katter og kyllinger og har alltid vore veldig forsiktig når han klapper dei. Han syns det er kjemekjekt å få vera med å mate hønsa. Andre unger på hans alder som er på besøk hylskriker med ein gong dei ser eit levande dyr..dyr skal liksom vera i bøker.. Det er synd syns eg.
 
Fy søren, nå ble jeg skikkelig lei meg.
 
For det første vil jeg si at jeg er virkelig katteelsker nr. 1.
 
Vi har gjort alt for den katten. Det er faktisk en opplasseringskatt, som vi har adoptert fra dyrebeskyttelsen. Vi vet ikke hva den har oopplevd, den er veldig sær. Kostet på den flere tusen med dyrlege om den har skadet seg etc. Hvis vi er borte fra den mer enn en natt sørger vi for å kjøre den til famile.
 
Også får jeg slengt i trynet at jeg er hormonell og tar enkleste løsning...
 
Enkleste løsning ville værte å avlive den, eller i verst fall skutt den selv. Noe jeg aldri i livet ville funnet på å gjøre. Jeg skriver at jeg vil finne et nytt hjem til den. Men det er vel forferdelig kynisk det også?
 
Niesen min på 3 år forsøkte å klappe den, og det gjorde hun forsiktig fordi jeg har sagt mange ganger at den kan bli sint. Hun kom stille bort til den. Da freste den til henne.
 
Beklager så mye at jeg er redd katten kanskje vil skade barnet mitt om man vender ryggen til et øyeblikk...
 
 
ORIGINAL: Trine30

Fy søren, nå ble jeg skikkelig lei meg.

For det første vil jeg si at jeg er virkelig katteelsker nr. 1.

Vi har gjort alt for den katten. Det er faktisk en opplasseringskatt, som vi har adoptert fra dyrebeskyttelsen. Vi vet ikke hva den har oopplevd, den er veldig sær. Kostet på den flere tusen med dyrlege om den har skadet seg etc. Hvis vi er borte fra den mer enn en natt sørger vi for å kjøre den til famile.

Også får jeg slengt i trynet at jeg er hormonell og tar enkleste løsning...

Enkleste løsning ville værte å avlive den, eller i verst fall skutt den selv. Noe jeg aldri i livet ville funnet på å gjøre. Jeg skriver at jeg vil finne et nytt hjem til den. Men det er vel forferdelig kynisk det også?

Niesen min på 3 år forsøkte å klappe den, og det gjorde hun forsiktig fordi jeg har sagt mange ganger at den kan bli sint. Hun kom stille bort til den. Da freste den til henne.

Beklager så mye at jeg er redd katten kanskje vil skade barnet mitt om man vender ryggen til et øyeblikk...


 
Hvis du har fått den omplassert fra dyrebeskyttelsen har du ikke lov til å ta livet av den med mindre den er så syk at det er ei pine å være i livet for den.. regner med du skrev under kontrakt når fikk den? men når det er sagt kan jeg skjønne at du tenker sånn hvis den har vært aggresiv før. men det kan være den blir bedre når ungen kommer for den du får er jo liten fra begynnelsen av og katten for tilvent ungen gradvis, og du kan holde den under oppsikt når ungen skal klappe eller være inntil katten.. Har opplevd at katter snur når det blir ens egen unge som kommer i hus og ikke andre sine unger
 
Flott at du har tatt til deg en omplasseringskatt, men med katt så følger det med utgifter til veterinær osv, sånn er det jo bare. Du skrev ingenting i hovedinnlegget om at den var aggressiv mot barn, bare at den var skitten[8|] Jeg synes allikevel det er å velge letteste løsning nå som dere har hatt den en stund. Om den er omplasseringskatt og, så har den kanskje ikke hatt det altfor godt, og jeg synes virkelig synd på den om den må drive å flytte[&o]
 
På den andre siden så skjønner jeg dere veldig godt om katten ER aggressiv når dere får baby i hus. Da hadde også jeg forsøkt og omplassert - selvsagt! Men jeg mener fortsatt at man har et ansvar når man har dyr, og det er å prøve forskjellige løsninger før man velger letteste utvei. Om det ikke går, og katten er gal eller farlig så må man avlive. Om den truer, og det er babyen den reagerer på, så er omplassering løsningen...
 
ORIGINAL: Tinha

ORIGINAL: Trine30

Fy søren, nå ble jeg skikkelig lei meg.

For det første vil jeg si at jeg er virkelig katteelsker nr. 1.

Vi har gjort alt for den katten. Det er faktisk en opplasseringskatt, som vi har adoptert fra dyrebeskyttelsen. Vi vet ikke hva den har oopplevd, den er veldig sær. Kostet på den flere tusen med dyrlege om den har skadet seg etc. Hvis vi er borte fra den mer enn en natt sørger vi for å kjøre den til famile.

Også får jeg slengt i trynet at jeg er hormonell og tar enkleste løsning...

Enkleste løsning ville værte å avlive den, eller i verst fall skutt den selv. Noe jeg aldri i livet ville funnet på å gjøre. Jeg skriver at jeg vil finne et nytt hjem til den. Men det er vel forferdelig kynisk det også?

Niesen min på 3 år forsøkte å klappe den, og det gjorde hun forsiktig fordi jeg har sagt mange ganger at den kan bli sint. Hun kom stille bort til den. Da freste den til henne.

Beklager så mye at jeg er redd katten kanskje vil skade barnet mitt om man vender ryggen til et øyeblikk...



Hvis du har fått den omplassert fra dyrebeskyttelsen har du ikke lov til å ta livet av den med mindre den er så syk at det er ei pine å være i livet for den.. regner med du skrev under kontrakt når fikk den? men når det er sagt kan jeg skjønne at du tenker sånn hvis den har vært aggresiv før. men det kan være den blir bedre når ungen kommer for den du får er jo liten fra begynnelsen av og katten for tilvent ungen gradvis, og du kan holde den under oppsikt når ungen skal klappe eller være inntil katten.. Har opplevd at katter snur når det blir ens egen unge som kommer i hus og ikke andre sine unger

Det er jeg klar over, men ser ingen grunn til å nevne det her, fordi avliving er fullstendig uaktuelt. Vær så snill å les alt jeg skriver...
 
ORIGINAL: Trine30

Fy søren, nå ble jeg skikkelig lei meg.

For det første vil jeg si at jeg er virkelig katteelsker nr. 1.

Vi har gjort alt for den katten. Det er faktisk en opplasseringskatt, som vi har adoptert fra dyrebeskyttelsen. Vi vet ikke hva den har oopplevd, den er veldig sær. Kostet på den flere tusen med dyrlege om den har skadet seg etc. Hvis vi er borte fra den mer enn en natt sørger vi for å kjøre den til famile.

Også får jeg slengt i trynet at jeg er hormonell og tar enkleste løsning...

Enkleste løsning ville værte å avlive den, eller i verst fall skutt den selv. Noe jeg aldri i livet ville funnet på å gjøre. Jeg skriver at jeg vil finne et nytt hjem til den. Men det er vel forferdelig kynisk det også?

Niesen min på 3 år forsøkte å klappe den, og det gjorde hun forsiktig fordi jeg har sagt mange ganger at den kan bli sint. Hun kom stille bort til den. Da freste den til henne.

Beklager så mye at jeg er redd katten kanskje vil skade barnet mitt om man vender ryggen til et øyeblikk...


Eg trur ingen her vil vera ekkel mot deg. Dei fleste kjem berre med alternative ideer for deg fordi det virker som du egentlig ikkje vil dette. Eg meinte iallefall ikkje å vera ekkel, men veit med meg sjølv at mine hormoner gjer at eg reagerer litt rart på enkelte ting. Eg har som sagt sjølv måtta kvitte meg med eit dyr når me fekk baby i hus og i vårt tilfelle var det iallefall 100% rett avgjersle men ein av dei tøffaste avgjerslene me har tatt. Prøvde i fleire mnd å omplassere han men det er ikkje enkelt når hunden viser agresjopn ovenfor barn. Det føltes enormt sårt og at me ikkje hadde oppdratt den skikkeleg tiltross for at me gjekk på x-antall hundekurs heilt frå kvalpestadiet. Erfarne hundefolk har beroliga meg med at enkelte hunder er veldig vanskelige å få til, spesielt slike alfahunder. Eg har også hatt ein katt som var veldig sær, han var veldig kosete, men mens du koste med han kunne han snu tvert om til raseri og bite. Etter at han angreip min gravide huseiger gong på gong, måtte han flytte heim til foreldrene mine der han levde sine siste dager..men like sær var han heile livet sitt. Eg for min del dømmer deg ikkje uansett kva avgjersle du tar.
 
eg ville ventet å sett kossen det gikk! eg har to katter selv som sov i armkroken min før. når eg ble gravid fant eg ut at det kunne eg ikkje fortsette med siden eg ikkje ville ha de i sengen til babyen. det gikk kjempe flott å få de ut av sengen, no sover de i stuen. katterommet er blitt barnerom, det gikk og smertefritt. og de har ALDRI vært oppi verken seng eller vogn. kjøpte dette inn tidlig for at kattene skulle vende seg til at det sto framme og at det var forbudt område. den ene katten vår liker ikkje unger, mens den andre er redd de, men tror fort det blir annerledes når det er egne barn. disse er i huset hele tiden, og blir en del av familien/flokken til kattene.... eg ville ventet og sett... det er fullt mulig å dressere en katt! 
 
åhh...vet du..syns du skal prøve..!! våres katt var heller ikke glad i barn- før...har hatt den noen år nå...
da vi fikk selma som er 2 år nå så var jeg så hysterisk at jeg gikk NESTEN etter katten når den var inne..hehe...for jeg var redd den skulle gå bort til henne..men katten var oppmerksom og når selma grein gikk vi bort til henne og hun slutta og grine(som regel) men katten var MASSE ute de 3-4 første mnd..dessverre....og når selma ble større ble hun veldig oppmerksom på katten og hvis hun grein gikk katten bort til henne og hun sluttet...helt utrolig..men sånn er det nå og..hvis hun er sur....og sutrer så går katten bort og "trøster" henne....for all del, den biter henne også..for hun er slem med den innimellom...men det syns jeg bare hun har godt av..[;)]

et par ganger har det skjedd at katten han bite min mann mens han har skiftet bleie på selma for hun har skreket sånn...katten vil bare beskytte selma...stakkar...syns det er knallkoslig - selv om katten beit min mann..[8D]
 
men eg skjønner jo samtidig bekymringen din! (føler eg var litt "hard" i innlegget mitt). dyr er dyr, og en kan ALDRI uansett stole 100% på et dyr når det gjelder barn! eg tror ikkje mine katter vil gjøre lillegull noe, men går allkavel aldri fra barnet sånn at det kan skje noe! skulle barnet gjøre noe med dyret, eller det oppstå en sånn situasjon at dyret må ta en "valg", så kan en aldri stole på ka utfallet blir....derfor ville eg for eksempel aldri latt min 3 åring leke aleine med en hund uten at eg var tilstede! sjøl om den hunden er suuper snill i utgangspunktet.....eg kommer ikkje til å ligge babyen på gulvet her hjemme når den er liten, då blir det lekegrind...
 
ORIGINAL: Angelicka24

Synes det høres ut som en lett løsning jeg egentlig[8|] Å ikke prøve engang å se hvordan det er med pus og baby! Jeg tenker at når man først har skaffet seg ett dyr, så får man ta ansvar for det og! Har selv to katter, og de får ikke lenger være på soverommet vårt. Lukker døren hver kveld. De var ikke fornøyde i begynnelsen, men nå går det helt fint! Man må være påpasselig når man har dyr og barn. Men man har allikevel ett ansvar for at dyret har det bra. Jeg synes egentlig du velger letteste utvei.

Må si meg enig i denne altså...[8|] Jeg har en hund som ikke takler barn... DVS hun biter ikke eller noe sånt, men hun knurrer når de kommer for nære... Men jeg VET omtrent med 100% sikkerhet at det blir helt anderledes når babyen er der hele tiden og det er ''vår'' baby... sånn for hunden liksom...
Hele min familie som kjenner Tanja sier at '' Åh du kan bare se, hun kommer til å passe sånn på babyen at...'' Å dette vet jeg selv, hun passer på alt i huset som lever[8D] Mens svigers allti gnåler om dette...[&o]

Men jeg ville aldri kvittet meg med hunden min FØR babyen i det hele tatt kom altså... Hun er en del av familien og barn venner de seg til- om du bare tar det på rett måte...[:D][;)]

Det er min mening, synes du heller bør se det ann når babyen kommer jeg[;)]
 
ORIGINAL: Tulips

Vi har to utrolig kosete katter og det har ikke vært noe problem å stenge dem ute fra soverommet om natta. Liker ikke ha dem der på sommeren pga av småkryp som kan være i pelsen. De har aldri satt sin fot i barnessenga fordi de er blitt hysja unna så fort de har nærmet seg. Katter blir nå desverre dårlig i magen dem som oss mennesker, og da er det bare å sette baken i dusjen og få skiten bort [;)] Og tro meg du kommer nok til å være nødt til å vaske mange maskiner med klær/sengetøy og lignede som nettopp er blitt skiftet når babyen kommer. Det jeg vil fram til er at det kan være lurt å se det an, både hvordan katten vil reagere på babyen og hvordan du selv føler det når babyen er i hus. Barn har utrolig godt av å vokse opp sammen med dyr, og det er jo trist å måtte omplassere en katt bare fordi man får barn...

Når det er sagt så hadde vi en tredje katt som var en smule aggresiv, og hun ble enda verre etter vi fikk jenta vår. Ikke bare ble hun aggresiv mot M men mot oss og de andre kattene også. Vi måtte desverre avlive henne i fjor sommer med tungt hjerte, men hun hadde det ikke bra med seg selv.

Phu ble langt dette, men jeg elsker virkelig katter [:D]

 
Sign!Vi hadde 7 katter da Marius kom,ikke noe problem det!!!!Det er hva du gjør det til selv...
 
ORIGINAL: Angelicka24

Synes det høres ut som en lett løsning jeg egentlig[8|] Å ikke prøve engang å se hvordan det er med pus og baby! Jeg tenker at når man først har skaffet seg ett dyr, så får man ta ansvar for det og! Har selv to katter, og de får ikke lenger være på soverommet vårt. Lukker døren hver kveld. De var ikke fornøyde i begynnelsen, men nå går det helt fint! Man må være påpasselig når man har dyr og barn. Men man har allikevel ett ansvar for at dyret har det bra. Jeg synes egentlig du velger letteste utvei.

 
Ja,helt enig!!!!
Vi hadde som sagt 7 katter da Marius ble født,og de hørte helt fint etter de!!!Man snakker da gjerne til de for å få de til og forstå hva de har lov til og ikke...Nei,personlig syns jeg virkelig du gjør det såååå lett og bare gi vekk katten!Hadde ikke vært meg iallefall!!!!
 
ORIGINAL: Angelicka24

Flott at du har tatt til deg en omplasseringskatt, men med katt så følger det med utgifter til veterinær osv, sånn er det jo bare. Du skrev ingenting i hovedinnlegget om at den var aggressiv mot barn, bare at den var skitten[8|] Jeg synes allikevel det er å velge letteste løsning nå som dere har hatt den en stund. Om den er omplasseringskatt og, så har den kanskje ikke hatt det altfor godt, og jeg synes virkelig synd på den om den må drive å flytte[&o]

På den andre siden så skjønner jeg dere veldig godt om katten ER aggressiv når dere får baby i hus. Da hadde også jeg forsøkt og omplassert - selvsagt! Men jeg mener fortsatt at man har et ansvar når man har dyr, og det er å prøve forskjellige løsninger før man velger letteste utvei. Om det ikke går, og katten er gal eller farlig så må man avlive. Om den truer, og det er babyen den reagerer på, så er omplassering løsningen...

 
Ja,prøv først før du bestemmer deg!
 
Jeg må innrømme at jeg blandt vordrende mødre ikke hadde regnet med så massiv motstand for å vurdere å omplassere en katt. Er ikke hensyn til et barn viktigere enn katten?
 
Og -ja - vi har tatt til oss en katt, og har tatt veldig godt vare på den. Men under tiden også blitt godt kjent med den. Kattens personlighet vet man ingenting om når man får den. Vi kunne ikke vite at den er så lunefull overfor barn. Den er veldig kosete og kjælen mot voksne, men agressiv mot barn og ekstremt aggresiv mot andre dyr, både katter og hunder.
 
Og dere som sammelikner katter med hunder - katter og hunder har helt ulikt lynne!! Jeg har vokst opp med katter, og har opplevd mange personligheter. Gamle katter er ikke bare bare å sette på plass, og gjør gjerne ting som "straff" mens ingen ser.
 
Jeg syns faktisk barnets sikkerhet er viktigst. Jeg er redd for at katten kan finne på å "hevne seg" men jeg ikke ser. Jeg kan ikke bære barnet med meg ned i kjelleren og overalt for å for eksempel få satt på en vaskemaskin for å være sikker på at katten ikke hopper opp i lekegrinda eller senga mens jeg er borte i et minutt.
 
Jeg angrer veldig på at jeg skrev innlegget i det hele tatt, men gjort er gjort....
 
 
 
Jeg har en katt som gjerne vil ligge i senga vår (men har ikke fått lov til det etter at jeg ble gravid) og andre steder som den egentlig ikke får lov til å ligge[8|] Hun er veldig bestemt og legger seg gjerne på de stedene hun vet at hun ikke får ligge på, bare på trass[:D] hehe men så er jeg veldig sta person og har funnet ut at det eneste som funker når det gjelder å få henne til å ligge unna de stedene hun ikke får ligge på er å ta litt vann i en spruteflaske og sprute på henne et par ganger..da skjønner hun hintet[:D]
 
Håper du gir katten en sjanse til etter at nurket kommer til verden[:)] Lykke til.
 
det er til syvende og sist ditt valg og din avgjørelse!! folk sier bare meningen sin, men du må gjøre det du føler er rett.... lykke til [:)]
 
Trine30
Medlem





Innlegg: 376
Medlem siden: 14.04.2009
Jeg er fra: Oslo
Status: pålogget Jeg må innrømme at jeg blandt vordrende mødre ikke hadde regnet med så massiv motstand for å vurdere å omplassere en katt. Er ikke hensyn til et barn viktigere enn katten?

Og -ja - vi har tatt til oss en katt, og har tatt veldig godt vare på den. Men under tiden også blitt godt kjent med den. Kattens personlighet vet man ingenting om når man får den. Vi kunne ikke vite at den er så lunefull overfor barn. Den er veldig kosete og kjælen mot voksne, men agressiv mot barn og ekstremt aggresiv mot andre dyr, både katter og hunder.

Og dere som sammelikner katter med hunder - katter og hunder har helt ulikt lynne!! Jeg har vokst opp med katter, og har opplevd mange personligheter. Gamle katter er ikke bare bare å sette på plass, og gjør gjerne ting som "straff" mens ingen ser.

Jeg syns faktisk barnets sikkerhet er viktigst. Jeg er redd for at katten kan finne på å "hevne seg" men jeg ikke ser. Jeg kan ikke bære barnet med meg ned i kjelleren og overalt for å for eksempel få satt på en vaskemaskin for å være sikker på at katten ikke hopper opp i lekegrinda eller senga mens jeg er borte i et minutt.

Jeg angrer veldig på at jeg skrev innlegget i det hele tatt, men gjort er gjort....

 
Du trenger vell ikke angre på at du skrev innlegget.. Jeg tror de fleste her mente å skrive at hvis du syns det er trist å måtte finne et annet hjem til katten kan det nok tenkes at ting kommer til å gå bedre en du tror med både katt og barn om du bare prøver litt[:)]
 
Hei Trine.
 
Jeg skjønner godt at du ble litt satt ut av reaksjonene til folka her inne, men det er mange meninger om dette og da er det lett å ta til seg ting en ikke burde.
 
Jeg vil bare si at jeg står midt i dilemmaet selv, men vi har tatt en avgjørelse. Vi har to skogskatter på 5 år som jeg har hatt siden de ble født. Med tanke på de faktorene du sier, samt urenslighet, legge seg i vuggen, angripe etc, har vi valgt å omplassere dem med alt utstyret. Vi bor i byen og de skal flytte til en bondegård på landet, noe jeg tror er til det beste for alle parter.
Vi vil ha dem hele sommeren, siden det blir siste og det er jo selvfølgelig med kjempetungt hjerte vi gjør dette, men babyen kommer før alt og når jeg ser på det slik at de får det bedre på bondegården enn med oss, så roer jeg meg med det.
Katter bryr seg ikke sånn om hvem som eier dem, bare de får kos, har det godt og får mat, så kan de trives raskt igjen en annen plass. Slik ser hvertfall jeg det og det har vi også merket når de har bodd hos andre når vi har vært på ferie.
 
Så summa sumarum, støtter jeg deg fullt ut i hva du kjenner på som rett for dere og din magefølelse [:)] Håper du finner en løsning du blir fornøyd med og masse lykke til! Du har et stort dyrehjerte synes jeg, som ser at du har et problem, og jeg synes ikke omplassering er den enkleste løsningen. Stå på, dette ordner seg!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp