Dette har jeg ikke fortalt til noen, orker det ikke. Kanskje derfor jeg klarer å skrive det her..
Saken er den at mannen min er deprimert. Han har sannsynligvis vært det lenge, men alt ble mye verre etter Koseprinsen ble født. Og nå har han begynt på antidepressive tabletter, og skal ha sin første psykologtime i morgen.
Jeg føler hele tiden jeg må vokte hvert steg jeg tar, jeg skal liksom passe på at HAN hele tiden har det fint, at HAN ikke blir sliten, at HAN kan gjøre som han vil. Men innimellom har jeg mest lyst til å bare skrike til han og si at han må skjerpe seg. At han ikke bare kan gjøre som han vil, for han har en familie å ta vare på. Men, så får jeg dårlig samvittighet overfor han når jeg tenker slik, for han kan jo ikke noe for at han er deprimert. [:o] Likevel skulle jeg ønske noen brydde seg om hvordan JEG har det, noe som selvsagt er vanskelig, ettersom ingen vet noe fordi mannen min vil holde det hemmelig.
Og nå har jeg begynt å grue meg for at han skal til psykolog. Han ønsker selv å jobbe, og velger ofte å jobbe overtid. Det virker som om han ikke alltid har lyst eller orker å være her hjemme. Og da tenker jeg at det er i hjemmet det ligger, og som er årsaken til at han er deprimert. Og disse tankene gjør meg kald inni meg, og jeg får helt hetta. [:(] Og tenk hvis han og psykologen tror det samme...
Han sier selv at det ikke er derfor, og egentlig tror jeg han. Men jeg har vært gjennom samlivsbrudd tidligere (med barn i bildet), og den gangen viste jeg ikke noe før han ikke ville mer, så jeg endte opp som enslig forsørger. Tenk hvis det skjer igjen. [&:]
Jeg prøver å holde familien samlet, og prøver å være sterk, men jeg begynner å bli sliten..
Jeg har lyst til å fortelle han hva jeg tenker, men så vil jeg ikke at han skal bli verre ved at jeg øser ut mine følelser. Vet ikke hva jeg skal gjøre mer jeg.. [&o]

