Trist og frustrert

K

Kosekose

Blir kjent med forumet
Dette har jeg ikke fortalt til noen, orker det ikke. Kanskje derfor jeg klarer å skrive det her..
 
Saken er den at mannen min er deprimert. Han har sannsynligvis vært det lenge, men alt ble mye verre etter Koseprinsen ble født. Og nå har han begynt på antidepressive tabletter, og skal ha sin første psykologtime i morgen.
 
Jeg føler hele tiden jeg må vokte hvert steg jeg tar, jeg skal liksom passe på at HAN hele tiden har det fint, at HAN ikke blir sliten, at HAN kan gjøre som han vil. Men innimellom har jeg mest lyst til å bare skrike til han og si at han må skjerpe seg. At han ikke bare kan gjøre som han vil, for han har en familie å ta vare på. Men, så får jeg dårlig samvittighet overfor han når jeg tenker slik, for han kan jo ikke noe for at han er deprimert. [:o] Likevel skulle jeg ønske noen brydde seg om hvordan JEG har det, noe som selvsagt er vanskelig, ettersom ingen vet noe fordi mannen min vil holde det hemmelig.
 
Og nå har jeg begynt å grue meg for at han skal til psykolog. Han ønsker selv å jobbe, og velger ofte å jobbe overtid. Det virker som om han ikke alltid har lyst eller orker å være her hjemme. Og da tenker jeg at det er i hjemmet det ligger, og som er årsaken til at han er deprimert. Og disse tankene gjør meg kald inni meg, og jeg får helt hetta. [:(] Og tenk hvis han og psykologen tror det samme...
Han sier selv at det ikke er derfor, og egentlig tror jeg han. Men jeg har vært gjennom samlivsbrudd tidligere (med barn i bildet), og den gangen viste jeg ikke noe før han ikke ville mer, så jeg endte opp som enslig forsørger. Tenk hvis det skjer igjen.  [&:]
 
Jeg prøver å holde familien samlet, og prøver å være sterk, men jeg begynner å bli sliten..
Jeg har lyst til å fortelle han hva jeg tenker, men så vil jeg ikke at han skal bli verre ved at jeg øser ut mine følelser. Vet ikke hva jeg skal gjøre mer jeg.. [&o]
 
ikke alltid lett å fortelle med "egen stemme", hva med å vise det du skrev her?

ofte lettere å lese også enn å få "slengt" i ansiktet at man ikke bidrar o.l.
Man skriver jo ofte mer "høfligere" enn man klarer å si det på en høflig måte når man er frustrert......

Håper det ordner seg hos dere!
 
uff dette hørtes ikke greit ut...dette er joh et veldig fint sted og prate med folk om ting og tang da[:)] vet ikke riktig hva for slags råd man kan gi men jeg vil sende deg en stoooor trøsteklem i hvertfall
 
Huff dette hørtes leit ut for alle parter [&:]
Det er jo ikke bare EN det går utover når en i familien blir syk, men flere. Og da er det kanskje lett at det blir mest fokusering på den syke.

Skjønner godt et du blir sliten og lei når det blir så mye negativitet rundt deg. Det er ikke noe gøy å måtte liste seg på tå og være varsom med hva man sier. Men det går nok bra skal du se [:)] Bare hold ut!

Mannen din har jo i hvert fall startet med medisinering og skal til psykolog i morra, så det går jo rette veien allerede [:)]
Det kommer sikkert ikke til å bli bare en dans på roser framover... sikkert mye han skal snakke om og finne ut av. Han er i hvert fall heldig som har deg da! mye enklere å komme seg gjennom en depresjon om man har en sterk person ved sin side. Du får bare prøve å holde motet oppe som best du kan og tenke på at dette er en periode av livene deres. Dere kommer sikkert til å komme sterkere ut av det og sette mer pris på hverandre. Det er no dritt mens det pågår, men aldi så gæernt at det ikke er godt for noe.... [;)]

Det at han velger å jobbe overtid er vel kanskje litt typisk mannfolk? i stedet for å snakke om det hjemme så trekker de seg heller litt unna. Selvfølgelig er dette kjipt for oss kvinnfolk [&:] men det er vel bare deres måte å takle saker og ting på.
Du får bare være der for ham og backe opp! sammen er dere sterke! halleluja! [:D]
 
Prøv å snakk med han en gang du ikke er frustrert og sint. Fortell at du er ress det er noe med deg, og at du er redd for å miste han. Det kan også være lurt at du tar en tur til hans psykolog etter hvert enten alene eller helst sammen med han. Ikke noe god ide at du har alt inni deg. Da tror jeg du kan bli så lei og frustrert at du ikke orker å bo sammen med han lenger (hvis dette varer lenge). Lykke til! HÅPER ALT ORDNER SEG.
 
Huff kan tenke meg det er tøff situasjon å være i, men kanskje dere kunne forsøkt familieterapi? selv om han er deprimert, så er det like viktig at du blir tatt hensyn til og at du skal ha det bra også..hvis dere oppsøker en familierådgiver, så vil det kanskje bli lettere for dere å åpne dere om problemene, og hvordan dere føler og har det, når det er en tredjeperson der, som er der for begge og kan hjelpe dere videre.
 
ORIGINAL: mammasin

Uffda[&:] Det høres ikke bra ut.. Men krysser fingrene for at alt ordner seg..
trøsteklem**
 
Takk for svar, jenter.
 
Jeg har lyst å fortelle det, men er redd at jeg skal påvirke han til å ikke finne ut hvordan han egentlig har det, og hvorfor.
Men, jeg vil for alt i verden ikke miste han... [:(]
 
JEg synes han forlanger for mye av deg, når han ikke vil at dere skal si det til noen. En depresjon går ut over hele familien, og du trenger å få snakke med noen om hvordan du har det oppi dette. At du får "lettet på trykket", vil også gjøre deg bedre rustet til å møte ham på best mulig måte. Jeg tror det blir for mye for deg å sitte såpass alene med dette. Dere vil komme gjennom dette, men kanskje du kan be ham spørre psykologen om det finnes et apparat for å ta seg av de pårørende? Evt be han om å få dele "hemmeligheten" med en venninne eller familiemedlem? Lykke til, hvertfall! Håper det ordner seg greit for dere snart[:)]
 
psykologtimer hjalp meg veldig! At han tok over alt for mye ansvar til tider når jeg kjente at jeg ikke maktet mere, var det JEG trengte for å bli frisk.. Hadde ikke han stått opp slik som han gjorde hadde jeg ikke hatt det bra nå.

Lyder som om du har vært flink jeg! Selv om det kanskje ser litt mørkt ut akkurat nå så finnes det lys i tunnelen og det ser han sikkert snart og![:)][:)]
Selv om han er deprimert så kan han gjøre litt han og, og så hellere si ifra når han ikke vil mere og tar seg en pause. Hva med å ta han ut å gå litt engang iblant? Det hjelper veldig å gå, og ha faste rutiner så man ikke står fast.[:)]
 
*trøstklemmer* 
 
Mange klemmer til deg og lykke til!
 
Uff høres ikke enkelt ut å være deg snuppa.
 
Sender masse trøsteklemmer din vei
 
Håper at samboeren din blir bedre, nå som han får hjelp.
 
Jeg hadde det også slik en periode etter eldstejenta ble født. Sambo  hadde da vært depressiv en stund, og ble verre etter ungen kom. Det blir et sjokk for mange menn å plutselig bli pappa... Han spiste piller og gikk til psykolog en tid...  Det var en tøff periode, men vi greide å finne ut av det sammen. Jeg fikk tilbud om å bli med til psykolog, men jeg avslo. Liker ikke psykologer...men burde kanskje dratt, for det er ensomt å være den som skal prøve å holde forholdet "knirkefritt"...

Ønsker deg lykke til! Jeg prøvde å si det til sambo, men han ble mer innesluttet. Ville ikke såre meg osv. Min mor ble min støttespiller oppi alt dette [:)]
 
Syns faktisk at dere skal sette dere ned og prate litt sammen....la ham få tømme seg og du få tømme deg.....hva med å bestille en time eller to til psykolog for deg og....slik at du får satt ord på følelsene dine og tankene dine.....viktig at du får snakket om dette og.....Kanskje dere etterhvert kan ha ett par timer sammen hos psykologen (vet ikke hvor vanlig det er, men...)

Vil bare øsnke dere masse lykke til
 
ORIGINAL: ~Rosa~

Hm.. Det eneste jeg kan si er at den gangen jeg slet med deprisjon klarte jeg liksom ikke å ta vare på mannen min slik jeg ønsket og var hele tida redd for at han ikke skulle ha det bra når jeg ikke strakk til.
Det beste (tror jeg) du kan gjøre for din kjære er å IKKE liste deg på tå og legge livet ditt på vent.
For å komme seg ut av depresjonen må han klare å takle livet SOM DET ER.
Du kan ikke tilpasse omgivelsene for mye rundt han - men omvendt. Hjelp han til å tilpasse seg.
Ikke forvent at han skal være tankeleser eller at han automatisk skal "skjønne såpass" med noe som helst, men ikke ta vekk alle dine forventninger til han heller.
Du er heiagjengen hans! Ikke hunden hans... [;)] Skjønner du?

Ikke bekymre deg for årsaken til depresjonen hans, for ofte kommer depresjoner uten årsak.
Depresjonen er årsaken på en måte...
Grunnen til at han ikke takler ting bra er pga depresjon, og ikke at han er deprimert fordi han ikke takler ting... tror nå jeg. Men.. jeg er jo ingen psykolog...



utrolig bra skrevet
 
Uffda, kinki situasjon. Det at han begynner hos psykolog tyder jo på at han ønsker å gjøre noe med problemet og at han ser han trenger hjelp. Jeg ville sett på det som et viktig skritt og en god begynnelse på fremtiden. Hvis han gir opp psykologen eller ikke ting blir bedre etter en stund, så er du nødt til å begynne å tenke på deg selv og hva som vil være best for deg!! Konklusjonen blir altså at jeg skynes du skal gi han en sjanse, for en psykolog kan være til veldig god hjelp. Ser du ingen fremgang, så bør du vurdere om det beste for deg er å bli i forholdet eller ikke. Stol på magefølelsen din. Jeg tror du er sterk, slik du forsøker å være
 
Atter en gang: takk for svar!
 
Det hjelper å høre andre personers meninger om dette. For jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg bør være.. Eller jeg bør jo være meg selv. [;)]
 
Forresten så tok mannen feil tid av timen idag, og derfor ble det ingen samtale. Men da klarer jeg kanskje å manne meg opp og si noe til han en dag. Og så jobber han overtid i dag, og er ikke hjemme før 21:30 (måtte rekke LOST). [:'(]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp